mandag 13. desember 2010

Plutselig var det slutt på sommeren...

Det er en kjennsgjerning at man gjerne blir enda mer norsk enn ellers når man er i utlandet... og jeg kan garantere at det ikke blir noe mindre når man har giftet seg med en utlending i tillegg... I går var jeg på en superkoselig førjulskveld hos noen norske venner i Jerusalem. Vi tente adventskrans med sang til, spiste grøt med mandel, sang norske julesanger i et godt forberedt julesanghefte til hver enkelt, spiste fantastiske desserter - til og med blåbærpai med selvplukkede blåbær (av vertinnen) fra Norge... og vi laget julepynt. Jada. Og jeg var kjempeglad for muligheten til å lage julepynt, for jeg trenger virkelig noe å fylle opp huset med + at det er jo kjempekoselig med norske julekurver!!!


Folk flest markerer ikke advent her, det er kun i kirken at de bruker lilla før jul... men de har pyntet i gatene. Her er vi i nærheten av der jeg bor...

En ting de er store på her på Vestbredden, er julebasarer. Det er Bibelselskapet som arrangerer mange av dem, i samarbeid med lokale katolske kirker. Her står vi på basar i Beit Jala.

Bordet ved siden av oss solgte likør, vin og sprit. Janne og jeg kom for å hjelpe til den siste dagen, og vinselgerne var nok litt lei av å stå der, så de var for det meste av tiden ikke tilstede. Istedet gav de oss ansvar for salget. Dermed solgte vi kristne bøker, bibler, broderier fra Gaza - og sprit.
I morges forsov vi oss, og det var ganske ubeleilig, siden jeg skulle ha andakt på bibelselskapet (som vi har hver mandag morgen). Vi våknet 06:55, og planen var å dra klokka 07:00. Andakten begynner ikke før 8:30, men jeg bruker ofte utrolig lang tid på å komme meg ut av Betlehem. Og når jeg først har kommet meg over til Jerusalem, havner jeg i rushet. Så i dag skulle jeg komme tidsnok for enhver pris. Jeg fløy opp av senga, til et superkaldt rom. UÆÆÆ! (vi har ingen sentralvarme eller noe). Heldigvis har vi superundertøy og ullgensere lett tilgjengelig.
Men så hadde det snødd i natt!!! Wow! Det var overraskende! Vi har ventet på regn kjempelenge. For to uker siden var det fortsatt ca. 25 grader her, og vi brukte aircondition i bilen for bare en uke siden. En av grunnene til at det er fint å være gift, er at nå har jeg en mann som fyker ut og måker snøen av bilen om morgenen for meg :-) Jeg er heldig!

Dette landet er ikke laget for snø og kaldt. Bare i dag har strømmen på kontoret gått sikkert 8 ganger. Når vi bruker varmeovner i tillegg til å ha på juletrelysene, blir det for mye for strømmen. I tillegg samler veiene utrolig mye vann, for de drenerer så dårlig. Ingen har vinterdekk så klart... og alle (inkludert meg selv) klager på kulda. I går hørte jeg denne kommentaren av noen som var bedt i et forlovelsesselskap og det var 10 grader, men ganske surt: 'Hvordan skal vi gå i et forlovelsesselskap nå i dette været???'. Folk som hadde tenkt å besøke oss tenker nå at de skal vente i et par dager. Her stopper livet opp når det er kaldt. Hvis vi skulle gjort det samme i Norge, ville vi ikke fått gjort noe som helst størstedelen av året.

En trist nyhet er at bestemor, Ingeborg Grimstad, døde forrige mandag. Jeg er takknemlig for alle gode minner, og for at jeg har fått ha henne så lenge, men det er uansett trist når det er endelig slutt... og da er det ekstra tungt å være så langt borte. Jeg liker ikke tanken på å ikke få med meg begravelsen og minnestunden... men sånn er det nå... dessverre. Det har vært en tung uke, men det går greit. Må bare sørge litt. Og jeg vet at jeg skal få se henne igjen en dag.

lørdag 20. november 2010

Fru Grimstad Bandak

Vi er et av de parene som har utrolig få typisk 'bryllupsreise-bilder' fra bryllupsreisen vår. Ingen bilder fra endeløse, hvite stender der vi ligger i en hengekøye under en palme, ingen solnedgangbilder... Vi var i Malaysia, men vi var stort sett i Kuala Lumpur. Vi hadde en kjempefin tur, med mange utypiske bryllupsreise innslag, blant annet fabrikkbesøk og andre 'educational' ting som på bildet under der vi er i en stor te-åker og lærte om hvordan man dyrker te. Vi har hovedsakelig bare tre romantiske bilder fra bryllupsreisen, og alle de kommer under her:


Her er vi på tur i en historisk by som heter Malaka. Her kunne vi bli kjørt i rikshaw, sykkeldrosje. Minte meg utrolig mye om da jeg var i Bangladesh i 1992. Dette var selvsagt bragt til Malaysia fra alle inderne som bor der.

... og under her spiser vi kokosnøtt. Her er vi ved bunnen av et stort hindutempel som var i en grotte oppi fjellet. Det var forøvrig fullt av aper som hoppet rundt i tempelet der, og på vei opp. De pleide å stjele mat og drikke av oss turister, og spise det. Så Nicola og jeg hadde sørget for å ikke ta med noe mat.

Vi gav bare 6 ukers varsel for å komme i bryllupet vårt, så det var selvsagt ikke alle som kunne komme... min tante og onkel i Kristiansand hadde allerede planlagt tur hit i November, så vi feiret 1 mnd bryllupsdag med besøk av dem og to andre venner av dem - hjemme i stua vår. Veldig koselig!!!


Utsikten fra balkongen vår er fortsatt fantastisk... Blir ikke lei av den! Og det fantastiske er at vi fortsatt kan sitte ute, det er jo 22 - 28 grader her fortsatt! Nicola tok dette bildet tidlig en morgen, da han ventet på at jeg skulle komme fra flyplassen. Jeg dro nemlig rett til Norge fra Malaysia, for å være på en konferanse med Bistandsnemda - avslutning på et prosjekt vi har hatt. I den forbindelse kom både generalsekretær i det palestinske - og i det israelske bibelselskap, Victor og Nashat. Det var gøy å farte rundt i Oslo med dem i høstværet. Vi var innom Fretex til og med og fant noen fine klær til dem. Jeg glemte fotoapparatet mitt i Råde da jeg var der, så har dessverre ingen bilder fra det, men vi hadde en kjempekoselig fårikål middag på gården, med Midtøsten gjestene + Ingar Bøe, Terje Bjerkholt og Torleif og Kirsti Elgvin. På bildet under ventet altså Nicola på at jeg skulle komme hjem igjen.

Nicola og jeg har begynt å pusle et puslespill med 1000 brikker, som vi fikk til jul i fjor. Vi er blitt skikkelig hekta. Når vi får besøk, hjelper de iblant til.

Her er det fortsatt veldig varmt (ikke bra, det forutsies at det blir en tørr vinter... hvilket tilsier stor mangel på vann! Allerede for en måned siden hadde områder i Betlehem lange perioder uten vann...Lover ikke bra!). I går var vi på en familiepicnic med familen Bandak, i Jeriko. Veldig koselig. Nicola har to søstre og en bror, men den ene søstera bor i Hellas. Så vi dro med søstera og broren med familier, og mora. Stedet er et ortodoks kloster, der de har laget en kjempehage der folk kan ta med grillmaten sin og kose seg.

Det var også mange dyr på stedet.


... og en munk som lager mosaikk. Veldig spennende å se på faktisk! Imponerende! Også var det en ortodoks kirke der... med to skap fulle av hodeskaller og knokler. De er visst fra tidligere monker som har vært i klosteret der. Nicola sa at noen av dem er martyrer. Litt spesielt å se knoklene deres sånn på utstilling, spør du meg, men det var litt fint også... livets realiteter... trenger ikke gjemme det bort...

Litt fra jobb de siste ukene:
Dagen etter at jeg kom hjem fra Norge, kom Ingar og Sindre fra Frikirken i Norge ned. Her er vi i Bibelbutikken i Tel Aviv, hos Andy Ball, som forteller fra arbeidet sitt. Han har alltid mange historier om folk som kommer inn i butikken og alle samtalene som kommer ut ifra det.


Anledningen for besøket til Ingar var egentlig årsmåtet for bibelbutikken i Tel Aviv (Frikirken er en av hovedpartnerne der). Her er det årlige partnermøtet, holdt hos Bibelselskapet i Israel, i Jerusalem.

Vi var også i Beit Eliahu i Haifa og feiret at menigheten er 60 år og kirkebygget er 40 år. Det var en fin opplevelse, men jeg har dessverre ingen bilder derifra heller.
Så var det tid for ny familieleir. Denne gangen med kristne familier fra Nord-Vestbredden. En av kveldene ble foreldrene tatt ut på romantisk middag. Vi hadde bestilt bord for to og to, så de skulle ha tid sammen. Det er ikke alle som er så vant til det... Samtidig hadde Janne laget en veldig vellykket sporløype for barna og ungdommene, blant annet fordi det er viktig at de store barna blir flinkere til å leke med de små barna. En av postene var å lage konstruksjoner av kikerter og tannpirkere. Under ser dere resultatet:

Ett av mange temaer for foreldrene var viktigheten av å leke med barna, og å ha det gøy med dem - på barnas premisser. Under er en av aktivitetene for dette formålet.

Nicola var med som frivillig medarbeider. Den siste kvelden hadde vi grilling og bakgårdsfest (alle camper har det). Nicola grillet stort sett hele kvelden, men var storfornøyd med det.


Min kollega Rawan prøver å finne ut hvordan muslimer klarer å dekke til ansiktet så man kun ser en stripe i øynene. Det var ikke så lett å dekke til panna og samtidig få det stramt.

En på teamet er profesjonell danser. Under leiren har han også undervisning av tradisjonell dans for barna og tenåringene. Den heter Debke. Her danser de debke den siste kvelden.

Tilbakemeldingene fra familiearbeidet var denne gangen også helt suverene. Jeg har sittet i mange evalueringer denne høsten, og de er alltid helt fantastiske. Både barn, ungdom, mødre og fedre sier at ting er annerledes. Flere fedre begynner å se hvordan deres ukontrollerte sinne påvirker familien. Mange ser også viktigheten av å bruke tid med familien, og mødre forstår at de må være tilgjengelige for barna og tenåringene så de kan snakke med dem. Vi øver også på å lytte, ikke bare ha en monolog fra foreldre til barn. Mange familier sier at de har begynt å snakke til hverandre på en annerledes måte i familien etter programmene, og at de har begynt å gi rom for de forskjellige medlemmene, og å oppmuntre hverandre. Mange uttrykker at de skulle ønsker at programmene varer i mer enn 6 mnd. De ønsker å fortsette å få dette viktige inputet.
Et viktig tema på opplegget var seksualitet. Tenåringene får ingen informasjon om dette hjemme eller på skolen, vanligvis, så de var som svamper for all informasjonen som kom inn. Om kvelden omringet de psykologen som hadde temaet, og satt rundt ham og stilte spørsmål inn i de sene nattetimer. Hvis ikke foreldre kan snakke om dette temaet, får tenåringene all informasjon via internet og venner. Og da er det mye rart man kan få tak i. Derfor er det utrolig viktig at foreldrene tør å touche disse temaene også.
For foreldrene var tilnærmingen annerledes enn for tenåringene, naturligvis. Men for foreldrene også er dette et utrolig tabubelagt tema. Det slo meg også hvor annerledes et slikt tema ville vært undervist i Norge enn her! Her var det mye fokus på at det er viktig at dama også skal ha en fin opplevelse på soverommet, ikke bare mannen. Det var også mye snakk om hvordan det hele starter i løpet av hele dagen, med små koselige gester, ord, hjelp... Det er ikke noe som er helt uavhengig av psyken og hvordan man er mot hverandre i løpet av dagen... eller en plikt som kvinner har (tanke overført fra Islam). Det er derimot noe som påvirkes veldig av hormoner, og dermed det emmosjonelle, som man må jobbe med i forkant. Jeg så for meg at i Norge ville det kanskje vært mer fokus på helt andre aspekter ved seksuallivet. Derfor er det også UTROLIG viktig at undervisningen gis av palestinere. En Vestlig person som kommer hit og skal undervise om et så tabubelagt tema går i et minefelt som han/hun sikkert ikke er klar over. Jeg kunne ikke gjort det (uten å virket utrolig feministisk så alle hadde lukket seg helt og ikke klart å høre ett ord av budskapet).

torsdag 23. september 2010

Sukot/Løvhyttefest/Feast of the Tabernacle

Nå er det løvhyttefest i Israel!!! Klikk her for å se hva bibelselskapet i Israel har lagt ut om det...

tirsdag 21. september 2010

Litt av hvert...

Jeg tar ikke så ofte de offentlige bussene, men en dag i Ramadan lånte Janne bilen, og jeg tok bussen. Der hang denne plakaten. der står det: La din Hijab være riktig! Ikke sånn som de nederst, med bukse og skjørt, men sånn som den øverste. Wow.
Det er arbeiderklassen som tar bussen, og det er de som rekrutteres til å bli enda 'bedre muslimer' virker det som.


Her har vi søndagsmiddag hos ei venninne, Tamara. Presten og sønnen var også der (han er onkelen til Tamara). Her lærer presten Nicola og sin egen sønn å knyte slipsknuter.


Janne og jeg sov ei natt på verandaen hos meg... Utrolig nydelig, men jeg fikk ikke sove... pga mygg. Dette bildet er tatt om morgenen...

...også bruker jeg MASSE tid på å forberede bryllupet mitt!!! Puh!

Her har vi laget en overraskelsesbursdag for Tamara, som vi spiste middag hos et par bilder opp her... Hun jobber med forsoning, så gjestene var fra 'begge sider'. God stemning!!!

...også har jeg hatt jobb - gjester... som jeg har tatt med litt hit og dit... Her i en souvernir butikk i Betlehem der vi alltid får gode priser, fordi de kjenner meg.


Også er det bryllupssesong. For å være helt ærlig, er det litt for mye av det gode. Forrige uke var vi bedt i 3 bryllup!!! Gikk i 2 av dem... i tillegg var vi i en barberings - fest, et slags utdrikningslag for mannen, men damer er også med. Når jeg i tillegg forbereder mitt eget bryllup, blir det litt slitsomt... men gøy også. I det ene bryllupet var jeg med brudgommens familie hjem til bruden og hentet henne fra huset hennes. Det har jeg aldri vært med på før!!! Og snart er det min tur, så det er fint å se litt hvordan tradisjonene er!

Og litt guide igjen... i går var jeg sammen med disse to fra den amerikanske kirken i London. Her har vi lunch i Betlehem.
Vi har også hatt en fantastisk familieleir siden sist, for katolske familier. Jeg tok faktisk ingen bilder på leiren, men Janne har skrevet om den på sin blogg. Det var en knall leir.
Denne uka skal jeg bo i Jerusalem, hos ei venninne som akkurat har fått barn nummer to... og mannen er tur guide og er ute på farten fram til lørdag. Så jeg skal kjøre han eldste i barnehagen om morgenen og litt sånn. Pappaperm er et fremmedord her... Vi har utrolig mange sosiale goder i Norge!!! Men man klarer seg jo uten dem også...

søndag 5. september 2010

Tilbake i det hellige kaos

Det er deilig å være tilbake i det hellige land... dvs, jeg kom hjem fra Norge 9. august, men hadde veldig hyggelig besøk av ei venninne i ei uke... (som jeg også hadde ferie...). Så jobbet jeg i 5 - 6 dager før jeg dro i bryllup i Portugal til hun som var her på besøk (ja, jeg føler meg litt bortskjemt!!!). Og endelig, på torsdag kom jeg tilbake hit... og nå er jeg her framover. Så først nå føler jeg at jeg lander litt.

I mellomtiden har vi satt dato for bryllupet - 10. 10. 2010. Hurra! Det er en enorm lettelse, og det sier seg selv at mange tanker og mye fritid går med til å planlegge dette... og hver gang noen sier at de kan komme, til tross for det korte varselet, så blir jeg hoppende glad.

Ramadan begynte her den 11. august (tror jeg det var sånn ca). Greit nok det, bortsett fra at jeg er litt mer nervøs når jeg kjører på ettermiddagen, med tanke på alle sjåførene rundt meg som ikke har spist eller drukket i løpet av hele dagen... og når det er nærmere 40 grader tenker jeg at det er ganske uforsvarlig å være en god muslim som ikke jukser på drikkingen. Vi var i Hebron en dag, og der er det veldig muslimsk, så jeg ville ikke drikke i gatene jeg heller... Dette var en av de virkelig varme dagene og jeg må innrømme at jeg ble stresset bare ved tanken på at jeg ikke kunne drikke i gata når jeg skulle begynne å føle meg tørst. Så turen ble ikke så veldig lang, før vi tuslet tilbake til bilen og smugdrakk der + smugspiste noen agurker for å få i oss litt væske.

En annen praktisk konsekvens av Ramadan er at Palestinske muslimer har stilt klokka en time bakover, for at tiden der de kan bryte fasten ved solnedgang skal komme tidligere (iftar - frokost - fordi det er det første måltidet på dagen :-) Det er jo egentlig logisk). Dermed har hele det palestinske samfunnet stilt klokka til vintertid allerede fra Ramadan startet (i Jordan har de ikke gjort det...). Men det israelske samfunnet er fortsatt på sommertid. Og mange hoteller i Betlehem er på israelsk tid fordi de driver med turisme, og turistene er på israelsk tid. Altså, det er ganske kaotisk... Man må alltid presisere klokkeslett på israelsk eller palestinsk tid... og noen klokker går på den og noen på den... så må jeg huske hvilken klokke som er stilt etter hva... og jeg som jobber så mye fram og tilbake og har avtaler med folk på begge sider, gleder meg til dette er over. Det er vel først i oktober at israelerne stiller over til vinterstid tror jeg... Innen den tid er jeg vel ganske vant til systemet, lurer på om jeg får problemer med å justere meg tilbake :-)

Det er en nydelig søndag morgen i Betlehem. Endelig begynner temperaturen å synke litt... det er deilig. Nå er det 'bare' 28 grader kanskje... Jeg venter på Janne, hun sitter på en buss hit... så skal vi i den lille baptistkirken her i Beit Jala.
Veldig koselig å ha Janne tilbake her!!!

Ingjerd :-)

fredag 9. juli 2010

God sommer!!!

Hei alle sammen!
Da skriver jeg fra Råde... mamma er nede og lager middag/baker brød, søstera mi med mann og to barn kommer om en drøy time, broren min har akkurat syklet seg en tur... det er fint å være på gården igjen! Jeg kom til Norge på onsdag, men var et par dager i London hos ei venninne siden mandag. Har shoppet en del på salget her... her passer klærne til min norske kropp... det er billigere enn i Israel (blant annet fordi jeg vet hvor jeg finner det jeg trenger til en ok pris) og salg er jo helt konge. Så da handler jeg inn for mange måneder fram i tid. Også organiserer jeg noen ting til Visjon. Jeg var jo sykemeldt nesten fram til jeg dro på ferie, så kom litt på etterskudd med en del administrasjon... får heller ta mer ferie senere. Det går ganske bra med nakken nå, for de av dere som lurer på det... og jeg synes at det er fantastisk grønt og fint i Norge. Jeg kjenner allerede at ukene i Norge kommer til å fly avgårde... og 9. august er det tilbake til Midtøsten igjen. Det blir fint det også, da. Men nå skal jeg nyte dagene så mye jeg kan i mellomtiden.

Så livet er fint... håper dere alle sammen nyter sommeren.
Ingjerd :-)

tirsdag 29. juni 2010

Muren kan være ganske praktisk...

Hei hei kjære bloggleser... Jeg er ikke en stor fotballfan. Ikke en liten en heller for den saks skyld... world cupen interesserer meg faktisk null. Men noe som er fachinerende er hvor engasjerte folk her er i cupen. Det er de sikkert i Norge også... men her er været bra, så det er mange utendørs storskjermer. Det beste er et sted i Betlehem der de har hengt en gigantisk storskjerm opp på muren. Muren ble nemlig bygget i en gate rett foran inngangen til en cafe. Så nå har de satt ut fullt av stoler og bord foran cafeen, og benytter seg av den store muren som passerer rett foran dem. Det er jo ganske mye tagging på den høye, grå muren (mange fine bilder også!!! - muren raver ca. 8 meter høyt i sentrale deler av Betlehem), så de må ha egen skjerm. Allikevel ganske fachinerende å se hvordan folk har evne til å gjøre det beste ut av enhver situasjon. skulle gjerne hatt bilder av det, men er for flau til å ta det hver gang jeg kjører forbi og det er fullt av folk som ser på world cup der...

Jeg flyttet forrige søndag, til Beit Jala. Det er kjempedeilig å bo der... leiligheten er fantastisk, artig nabolag. Veldig rent og pent, og ca. 80% av befolkningen der er kristne. Fra balkongen (med utsikt til Jordan) ser vi også 7 kirketårn i Betlehem, og mange moskeer... og de muslimske bønneropene høres GODT i leiligheten vår. I går kveld var det i tillegg et utendørs bryllup i nærheten med musikk som ikke var utpreget bra... mye liv og røre!!! Nicola har også kjøpt selskap til meg (jeg bor jo alene foreløpig): en fugl som bor på balkongen. Også har han kjøpt spesielle fuglesang CD-er så fuglen skal lære å synge som de gjør på CD - en. Og det virker foreløpig ganske bra.

Her en dag banket det på døra. Jeg var hjemme, med ei venninne. Utenfor stod det tre gutter på 10 - 12 år. 'Kan vi få se på fuglen?', spurte de... klart de kunne det... de så på den i noen minutter, spurte meg hva slags fugl det er (hvilket jeg ikke visste på arabisk), og så takket de for seg og gikk høflig ut igjen. Jeg føler det som at jeg bor i en gammel film... og jeg nyter det.

I formiddag møtte jeg den nye leietakeren i min gamle leilighet i Jerusalem. Vi skulle skifte navn på alle mulige ting: Gass, vann, strøm, internet, telefon, kommunale avgifter osv. Jeg har grudd meg til dette lenge, med tanke på det israelske byråkratiet og en del av disse tingene er fortsatt i Karin sitt navn, så det kunne lett bli komplikasjoner. Det var imidlertid en befrielse å gjøre dette med en israeler. Først og fremst, hver gang jeg prøver å ordne noe av dette selv, stopper det opp på telefonsvareren til de jeg ønsker kontakt med - de er somregel kun på hebraisk eller russisk. Så trykker jeg et tall helt tilfeldig og ender til slutt opp med en eller annen saksbehandler som ikke snakker engelsk. Eller de snakker engelsk, men gir meg en eller annen grunn til å ringe tilbake igjen dagen etterpå. Og da står jeg i ny telefon kø. Dette er noe jeg IKKE kommer til å savne når jeg flytter til Betlehem!

Altså: Den nye israelske leietakeren var en mann i 40 årene, med kippa, litt religiøs... og med en god del kampvilje med seg. Så med hans hjelp klarte vi å trenge gjennom hver enkelt instans en etter en... han kranglet litt, og alt ble fikset. Vi dro ned på kommunehuset klokka 11 for å forandre adressen på kommunale avgifter. De var stengt, og åpnet ikke for kundeekspedering før klokka 15. Det var ikke aktuelt for denne mannen å dra derifra før vi hadde fått ordnet det vi kom for, så vi toget opp i 2. etasje, inn på kontorene der (som ikke er åpne for publikum) og fikk sakene ordnet. De skulle tilbakeføre litt penger til meg, og dette måtte gjøres via bank. Jeg har ikke israelsk bankkonto. Palestinsk kan de ikke overføre til (Det er som to forskjellige land! De kan ikke engang overføre penger til en Palestinsk bank!!!). Jeg ringte noen og fikk låne deres israelske kontonummer litt. Det funker nok bra.

Forrige tirsdag hadde jeg en ny bilulykke, på vei hjem fra jobb. Så jeg har vært hjemme en uke med hodepine og vært VELDIG trøtt + sykemeldt. Er så smått tilbake på kontoret litt disse dagene, men er ganske redusert... Det går rette veien da. Og dettte skjedde kun 2 dager etter at jeg flyttet til Beit Jala. Det var for det første fantastisk at det ikke skjedde rett før jeg flyttet (da det var supertravelt med pakking, organisering, selve flyttingen osv) og det var supert at jeg var i Beit Jala. Nicola og familien hans passet veldig godt på meg... moren sendte mat opp til meg osv. Så selve utpakkingen i leiligheten har gått veldig sakte. Men nå har jeg kun en boks igjen å pakke ut. Snart ferdig! Og jeg har allerede hatt en god del besøk, og det har vært kjempekoselig. Må benytte sjansen nå, for jeg drar til til London på mandag og til Norge på onsdag. Men besøket har måttet klare seg med en veldig redusert vert. I kveld har jeg tenkt å ta i bruk vaffeljernet fra mamma, vi får besøk av baptist pastoren og hans kone. De er et veldig koselig eldre par...

Ingjerd :-)

mandag 21. juni 2010

Bibelselskapet i Israel sin nye nettside...

Bibelselskapet i Israel har fått seg ny webside. linken er her. Den er verdt å sjekke ut hvis dere vil vite mer om hva de driver med :-) Bra saker!

mandag 14. juni 2010

Flotilla??? Nei, det merker vi ikke noe til...

I går var Janne og jeg i Gaza igjen... det var fint å være tilbake...

Jeg måtte jo spørre om Flotilla hendelsen, og hva de føler om det. Da kikket de bare på meg og sa at det merker de ikke noe til lenger, og så var den praten ferdig. Det er tydelig at de er så vant til å gå fra krise til krise at de absolutt ikke dveler ved det... og det er ikke uvanelig for dem at det er sammenstøt der 9 personer blir drept. Jeg personlig tenker at grunnen til at det er så stort i Vesten er at det var vestlige som ble drept (hvis Tyrkia kan kalles Vesten, det er vel litt på kanten...men de er iallefall utlendinger). For folk i Gaza er det ikke uvanlig å ha sammenstøt med Israel, der 9 mennesker omkommer... Ingen andre som vi møtte i løpet av dagen nevnte det heller... De har nok andre problemer virker det som, om ikke de skal begynne å henge seg opp i det som skjer til sjøs i tillegg.

Først dro vi i kirken, og traff noen venner der. Under messen kikket jeg meg rundt og så på de som var tilstede... vanlige folk... vakre, fine klær, smykker og øredobber... nyfriserte... og så tenkte jeg på at jeg hadde nok ikke klart å beholde fatningen så godt hvis jeg var dem. De lever under så utrolig mye press konstant. Jeg så på dem under bønnene og lurte på hvordan troen virker inn på dem i den konteksten de lever i, og hvordan den påvirkes av at situasjonen ser ut til å bare bli verre. Jeg tviler på at jeg hadde klart å holde håpet oppe og ikke bare tenke på å emmigrere. De fleste har jo ikke mulighet til det engang, og hadde det vært meg ville jeg om mulig kanskje blitt enda mer deprimert.

Vi snakket med noen som sa at livet blir en eneste stor rutine. Jobb, hjem, lage mat, kanskje besøke en søster eller bror... men da blir de kjørt fra dør til dør. Kristne vil ikke dekke til håret sitt, og da er de redde for å bli trakassert når de er ute i gata eller tar offentlig transport. Det er ingen kino man kan gå på i Gaza, eller andre ting man kan gjøre. Jeg er virkelig imponert over at de faktisk klarer å beholde fatningen.

Vi besøkte 5 familier som har fått humanitær hjelp fra bibelselskapet. Her er vi utenfor det første huset, med to poser 'basic food' som de skal få. Her inne bodde det ei enke med tre døtre. At det er døtre betyr at de ikke vil kunne forsørge senere heller, for det er som regel gutter som tar ansvar for å forsørge familien/foreldrene sine.

Her besøker vi en annen familie som får hjelp. De var så skjønne; koselige folk. Faren var syk og arbeidsledig, moren ute og så etter mat. Vi har en mann som jobber for oss i Gaza, og han understreket at det viktigste er ikke bare at vi gir dem materielle ting, men at vi faktisk kommer på besøk og viser at vi bryr oss om dem.

Vi besøkte også en familie der svigermor presenterte svigerdatteren som at siden sønnen var syk og arbeidsledig, hadde de ingen penger til å betale for en kone til ham. Så han giftet seg med kusina si (som var tilstede under denne samtalen), siden han kunne få henne gratis. Hun var nå gravid med sitt andre barn, og da gift med denne syke, arbeidsledige mannen som er hennes fetter. Det slo meg hvor mye fælt kvinner verden over lider av å være kvinner i undertrykkende strukturer som denne. Og fattigdom forsterker kanskje undertrykkelsen, iallefall i mange tilfeller som jeg ser rundt omkring... også i forhold til vold i familien, som kan bli forsterket av at mannen ikke har jobb, og finner andre måter å kreve respekt på i familien. Den andre svigerdatteren var også tilstede. Hun er 21 år og har 4 barn. Jadda tenkte jeg og droppet å fortelle at jeg er 31 år og enda ugift...
Den fjerde familien vi besøkte hadde i tillegg til en syk og arbeidsløs far, og konstant trussel om utkastelse fra leiligheten pga. ubetalt husleie over tid, ei jente på 3 år som heter Nor. Under Gazakrigen for 1,5 år siden var hun i et rom alene, da huset rett ved siden av ble skutt helt ned til grunnen. Siden da har hun verken kunnet høre eller snakke. Jeg synes at det høres ut som at hun er veldig traumatisert. Legene sier at hun trenger en operasjon til 250 USD. De har ikke råd til dette, men vi skal se om vi kan skaffe de pengene. Det burde virkelig ikke være så vanskelig...
Vi var også innom en familie som har fått satt inn nytt vannfilter i huset sitt. De var utrolig takknemlige for dette, og nå får de rent vann fra springen - i motsetning til før. Fint å se noen gode nyheter også!
Ironisk nok, vi fraktet masse mat UT av Gaza: 5,5 kg. knafe (den i Gaza smaker helt annerledes enn den på Vestbredden), en annen type søt kake, + kjeks + rester etter lunchen min + en annen type kake... det meste på bestilling fra palestinere som bor i Betlehem. Komisk!

lørdag 12. juni 2010

En gripende historie...

En palestinsk gutt ble skutt av en soldat i 2005. Guttens far donerte bort barnets organer til jøder og arabere. Se videoklippet her.

Jeg kom akkurat tilbake fra 12 dager i Norge. Har masse å skrive om, men det er hektiske dager... så sorry!!! I går kveld hadde vi en stor grillfest i hagen til Nicola i Betlehem med masse venner. Kjempegøy! På søndag neste uke flytter jeg, så denne uka er ganske full av pakking og sånn... i dag skal den nye leiligheten vaskes.

Håper det er bra med dere alle der hjemme.
Ingi :-)

torsdag 6. mai 2010

OPCY i farta!!!

Kontoret til OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) er på den andre siden av muren. vi møtes på Jerusalem kontoret og kjører derifra. Ett team medlem (som akkurat startet - han heter Raed) kommer ikke inn i Jerusalem. Dermed går en del av arbeidsdagen til kjøring og køer, men sånn er det når man jobber i dette landet...

Her er Janne og Ramzi ved siden av oss i lyskrysset.


... og meg og Johnny kjører vanen... Jeg har ikke våknet helt, det er fortsatt tidlig om morgenen...

For dere som har fulgt litt med på OPCY, vet dere at vi drev masse med dukketeater før. Nå som vi jobber mer med familier, gjør vi ikke det så mye lenger (men vi støtter fortsatt lokale dukketeatergrupper som vi har trent opp og som nå lager egne show som de framfører). Denne uka øvde teamet imidlertid på gamle puppetshows, fordi de skal filmes neste uke. Det var litt sånn de ja vu følelse å se/høre de gamle showene... da var jeg tilbake til i fjor, glovarme dager i Jenin, vondt i knærne fordi vi satt lenge på vondt underlag, masse barn og liv og røre, og mye musikk og gøy.


Se og lær... Vårt nye team medlem, Raed, følger nøye med... Å få dukkene i dukketeateret til å bevege seg naturlig og greit er faktisk ikke så lett som det ser ut som. Det er for eksempel veldig lett at de kun ser opp i taket og ikke på barna... eller at de bare svever hit og dit istedet for å 'gå'.

I går, onsdag, var jeg med OPCY til Qalandia Refugee Camp. De hadde et SET (social emmotional training) kurs for barneledere i samarbeid med UNRWA (FN's organisasjon for palestinske flyktninger). Unødvendig å si at Janne og jeg var ganske gira da vi fant svenske og norske barnebøker oversatt til arabisk: Brødrene Løvehjerte, Lillebror er syk, Kua Mø bygger hus osv... donert av Diakonia her nede.


Treningen gikk ut på å lære disse lederne hvordan man kan hjelpe barn til å uttrykke følelser og å sette ord på ting. Veldig bra og praktisk undervisning! Vi gjorde øvelser også, som vi kan gjøre med barna senere... jeg prøvde å gjøre dem på arabisk. Og til min store forskrekkelse, oppdaget jeg midt i et arabisk ord at det var noe som ikke stemte... da registrerte jeg at jeg hadde skrevet en hebraisk n istedet for en arabisk n midt i ordet. Dette kan bli kaotisk, og kan ikke fortsette. Jeg må visst skrive arabisk litt oftere, ikke kun jobbe med hebraisken for tiden...


En annen kuriositet er at arabere spiser mye sjeldnere enn oss og mye mer hver gang. Plutselig var dagens lunch avlyst... og mange av disse har sikkert heller ikke spist frokost. De klarer seg ok gjennom dagen allikevel (selv om det kanskje ikke er så veldig sunt...). Men for Janne og meg, da klokka var ett og vi var helt på sulteranden da vi ble fortalt at lunchen, som skulle vært halv to, var avlyst, var blodsukkeret så lavt at det var umulig å fortsette uten mat. Så vi gikk ut og fikk tak i noe nødproviant. Bare en liten kuriositet, men dette er ganske typisk. Vi norske har mager som er vant til å spise ofte. Det gjør de bare ikke her!

onsdag 5. mai 2010

For et par lørdager siden dro vi til dødehavet... Vi dro til det øverste stedet i dødehavet, der både israelere og palestinere kan komme inn, fordi vi var en blandet gruppe...

Da vi svingte inn på parkeringsplassen, jeg i min israelske bil og Nicola i sin palestinske bil, kom vakten bort og bad Nicola (med svigerinna og niesa hans) om å dra, fordi på lørdager slipper ikke palestinere inn. Dette ble ikke sagt på en høflig måte, så det var en kjip start på dagen... Nicola forklarte at de er med oss - og pekte på vår israelske bil - og etter litt om og men, var det greit og de kunne slippe inn. Vi i den israelske bilen betalte for dem så de skulle slippe å snakke og få uhyggelige opplevelser igjen. Vi så mange andre palestinere også bli sendt tilbake...

Dette er ulovlig i følge israelsk diskrimineringslov, men i praksis skjer sånne ting altfor ofte. De fleste palestinere blir kanskje vant til det, og det faller dem ikke inn å lage en sak ut av det... de er redde for å få mer trøbbel ved å gjøre noe ut av det... Israeleren som var med oss er tilfeldigvis advokat og sa at han fint kunne laget en sak ut av dette - og vunnet - men vi kommer nok ikke til å bruke energi på det... Som det ble påpekt: Vi prøver å finne steder å møtes sammen (israelere og palestinere), men det ligger bare SÅÅ dårlig til rette. Til og med der begge faktisk har legal rett til å være, skjer sånne ting som nevnt ovenfor... men så snart vi kom inn, hadde vi en kjempehyggelig lørdag...

Her er Sandy, svigerinne til Nicola, i ferd med å blåse opp noe som datteren skal sitte i. Datteren, Leah, var ved et hav for første gang i hele sitt 2 årige liv :-)


Janne fikk besøk fra Tyskland samme natt... han skulle egentlig komme sammen med flere venner fra Norge, men pga vulkanskyen, måtte de andre avlyse... og Jens kom alene. De var litt trøtte etter lite søvn den natten...

Nicola og Gil... Jeg studerer hebraisk med kjæresten til Gil, som også er norsk... det er sånn vi kjenner hverandre.

Ved bilene på vei hjem... Alle vi andre planla en liten fest vi skulle på i Betlehem samme kveld, hos noen andre venner... det var litt rart å måtte si til Gil og Miriam: Sorry at dere ikke er invitert... dere ville vært det hvis dere hadde hatt lov til å komme inn... (Gil har som jøde ikke lov til å komme inn i Betlehem, selv om de bor veldig nærme faktisk)


Og så... forrige fredag i Tel Aviv. Jeg vet at været er rart i Norge for tida, men det er rart her også. Plutselig regnet det, det er ikke vanlig i slutten av april!


Vi tok en tur på Carmel markedet i Tel Aviv. Utrolig morsomt sted å traske rundt en fredag formiddag...

Jordbærene er bare helt fantastiske...

Oliven er ikke oliven her nei... Hva slags oliven mente du???

Skal det være noe krydder??


...og til slutt kom solen fram, og vi hadde en deilig lunch ved Middelhavet :-). Livet i Midtøsten er ikke så verst!

Til dere som har fulgt med på Rami og Pauline Ayyad's familie: På søndag tok jeg med meg niesen til Nicola (Leah) og stakk opp til dem en tur... Her er lille Sama til høyre.

Og her leker Georg og Wisam i et lite telt på rommet sitt, med Leah. De er veldig søte!!! Pauline, moren, har egen bil og kan kjøre rundt omkring. Hun tok lappen og lærte seg alt dette etter at hun flyttet til Betlehem i forbindelse med at Rami ble drept for 2,5 år siden. Det er nok veldig tøft og utfordrende å være alenemor for tre små barn, men hun klarer seg også imponerende bra.

onsdag 28. april 2010

Habibi habibi

Dette innlegget kunne handlet om et to dagers kurs jeg har vært på i Jeriko, i regi av det norske representasjonskontoret her - som et gedigent møte med 30 NGO er som jobber i de palestinske områdene, UD, Norad, Rep kontoret - kort fortalt de fleste hovedaktørene på palestinsk side. Det kunne også handlet om forrige uke, da vi var en dag i Hebron på medisinsk dag med et amerikansk team, en annen dag i Gaza, en tredje dag i Jeriko med tenåringsjentene der eller helga, da vi var ved dødehavet med en liten vennegjeng.

Men det skal ikke handle om noe av alt det, nå skal jeg kun skrive litt om snakkemåten her. Og da mener jeg ikke språket som sådan, men hvilke ord de velger. Da vi var i Hebron, rullet den palestinske sjåføren vår ned ruta og ropte til en voksen mann som stod langs veien: 'Ammi!!!' (onkelen min!). Så spurte han om veien, og avsluttet med: 'Habib qalbi' (the lover of my heart).

Her er det helt vanlig å snakke sånn til hverandre. Jeg hører ofte folk på telefon, også folk som jeg vet at de har et litt anstrengt forhold til, avslutte med: 'habib qalbi' (the lover of my heart). Jeg hører også ofte at de sier til barn eller voksne: 'Ruhi' (min ånd), 'hayati' (mitt liv) eller noen av de variantene ovenfor. De sier også mye mer type 'ya hilwe' (hi beautiful girl) og sånne ting i en helt vanlig setting.

Problemet er mest hvis disse 'feel good' frasene oversettes til engelsk eller når vi som er engelsktalende legger litt vel mye i ting som blir sagt her. I tillegg må jeg si at 'miss you' brukes hele tiden det også. det betyr ikke det samme som det gjør på norsk, at vi virkelig savnet personen. Her er det en FRASE (som de gjerne oversetter til engelsk, og den ene og den andre kan skrive på sms at de savner hvem som helst...Litt klamt for mange av oss nordmenne, men det er absolutt ikke ment sånn!!!). I tillegg må jeg øve meg på å bruke dem (jeg har ikke øvd så mye på det til nå) for å ikke virke så kjølig.

Her er det en link fra youtube der de har gøy med 'habibi' - bruken. Jeg nevnte ikke det ovenfor en gang, for det er så vanlig... Habibi brukes absolutt hele tiden... Må bare venne seg til det... Det betyr 'min kjæreste'.

torsdag 15. april 2010

To dager her i landet...

Nå skal jeg fortelle om søndag og mandag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Livet her er intenst og begivenhetsrikt. Jeg har dessverre ingen bilder, men dere får se alt for dere...

Søndag morgen: Jeg hadde sovet over hos noen venner i Betlehem, og ringte Nicola for å høre om han fikk tatt seg litt fri fra jobben for å dra i kirken (han jobber i et muslimsk selskap, så søndag er arbeidsdag). Han fikk fri klokka elve, og det betydde at istedet for å gå i baptist kirken skulle vi på konfirmasjonsgudstjeneste i fødselskirken, til fetteren hans. Dette visste jeg ingenting om før dagen før (i stor kontrast til min kusine Tone som skal konfirmeres i mai og sendte invitasjoner før jul!). Vi kom inn i kirken en time etter at gudstjenesten hadde begynt (klokka ti). En vakt i døren passet på at ingen turister kom og forstyrret, så Nicola måtte forklare at jeg var med ham osv. Da var det greit. Vi stod bak i kirken fordi vi kom sent, og jeg registrerte at det var en annen utlending som vandret rundt der. Han kom bort og hilste på Nicola, fordi han har bodd på hotellet hans fire ganger, og så hilste han på meg. Det viste seg å være en norsk prest som jeg har mailet med og som jeg hadde planlagt å treffe mens han var her. Bra sammentreff.

Etter kirken var det bare å løpe videre, fordi Nicola måtte tilbake på jobb og på veien måtte vi innom banken også. Der er det masse folk på søndager, den første dagen i uken. Jeg ble spurt om jeg ville være med moren og svigerinnen på konfirmasjonslunch med konfirmanten og familien, men jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til det, siden jeg hadde planlagt å studere hebraisk, hvilket jeg gjorde i et par timers tid.

Så kom Janne og hentet meg klokka halv tre, og vi dro til frisøren på drop in klipp. Der er det alltid mange folk, men vi ventet ikke mer enn en halv time denne gangen før det var vår tur. Han spurte om jeg ville ha pannelugg, og jeg sa nei, jeg vil bare stusse håret litt. Det neste som skjedde var at han klippet pannelugg på meg... lang vel å merke, så spurte han om jeg ville at den skulle være kortere... Huff, tenkte jeg... men det ble helt ok. Frisøren har en spesiell klippestil, vi må bøye hodet framover med alt håret foran ansiktet... så klipper han sånn... Nå har Janne og jeg lik hårsveis.

Vi begynte å stresse med å rekke alt, fordi bryllupet skulle begynne klokka 5. Men vi måtte jo ha mat og stresset innom et pizza sted... spurte om de hadde noe ferdig, og de hadde de: Kylling sandwish. Så vi tok det. Men det viste seg at det var jo ikke ferdig, vi ventet og ventet i det uendelige (i virkeligheten max ti minutter) mens vi gav tydelig beskjed om at vi var stresset og måtte løpe videre og at vi ikke trengte french fries (som vi ventet på at skulle bli ferdige...). Så vi kastet maten i oss, slengte på oss hver vår kjole, hev på sminken og Nicola var enda ikke kommet hjem fra jobb... jeg ringte ham og han var ganske avslappet... og mente at det var ikke SÅ stress. Dessuten trengte han ikke å skifte, for han gikk i dress og slips på jobb.

Klokka ti på fem var vi på vei til kirken. Det var så og si ingen biler utenfor da vi kom, så jeg trodde vi hadde kommet til feil sted. Vi gikk inn på området, trasket litt rundt... tok noen bilder... det satt kun en person i benkeradene og ventet, folk gikk rundt og pyntet og ordnet... En liten stund senere kom brudgommen og vi fikk vite at bruden satt fast i trafikkorken på vei fra Jaffo og at hun ikke kom til å være der på en stund. Så vi dro like godt hjem til en kamerat på kaffebesøk før vi reiste ned til kirken igjen. Vi kom tilbake til kirken sånn kvart på seks. Den var fortsatt veldig tom, og ingen ting tydet på at det skulle skje noe snart. Men vi satt nå og ventet... Jeg og Nicola ble enige om at i vårt bryllup skal vi gi en tid for de norske, minst en halv time etter tiden vi gir til de palestinske.

I halv 7 tiden kom det plutselig masse folk inn i kirken, og plutselig begynte en prest å synge... og bruden og brudgommen kom inn. Mye av opplegget var på gresk (det var et ortodoks bryllup), de tar kroner på brudeparet, de får nattverd... mange ting som skjedde der framme, men vi satt nesten bakerst og så ingenting. Vi flyttet oss til en annen benk for å se bedre. Det var ikke noe sjakk trekk, fordi den var full av sand - på søndag var det så mange ørkenvinder at det var tykke lag med støv overalt, og den svarte kjolen min ble brun.

Like plutselig som seremonien startet, var den over og vi hadde en hilserunde ute. Senere begynte festen, hvilket inkluderte massevis av dansing, musikk, tradisjoner, og gøy. Vi var en gjeng med venner som satt sammen, så det var veldig koselig. Mot slutten kom den uunngåelige slowdancen, som alle har gledet seg til... først kun for brudeparet, med Celine Dion, røyk, blomster og alt som skal til... så kan alle andre slenge seg med. Arabere er veldig romantiske, og alt filmes forresten også... bryllup har alltid minst en kamera mann som dekker alt.

Jeg kom tilbake til Jerusalem i to tiden om natten, kjempetrøtt.

Neste morgen var det stabsmøte, og jeg ble fortalt at Israel har laget en ny lov som gir dem mulighet til å deportere flere ti tusener palestinere fra Vestbredden, + utlendinger, folk fra Gaza som bor der osv. Loven er veldig lite spesifikk, men den kan ramme mange og hardt, inkludert meg selv når jeg flytter inn.... Sjekk den ut her. Etter stabsmøtet fikk jeg vite at jeg hadde et møte i Betlehem samme morgen, så da var det bare å kjøre tilbake dit - jeg og en kollega. På vei til møtet ringte jeg den norske presten som jeg traff på søndag, fordi vi skulle møtes i løpet av dagen. Da var klokka halv ti og han var på checkpointen på vei ut av Betlehem. Plutselig stoppet hele trafikken rundt oss og det var en sirene som ulte... Jeg stoppet også, det var 2 minutters stillhet fordi det var Holochaust rememberance day. Noen valgte å ikke respektere det, og kjørte bare mellom alle bilene som stod stille. Veldig respektløst spør du meg... men en del av konflikten er jo å ikke respektere hverandres sår og historie... Men når det er sagt synes jeg det var et ganske usympatisk trekk å komme med den nye loven jeg nevner ovenfor på selveste memorial day for Holochaust.

Etter møtet mitt i Betlehem, i halv tolv tiden, ringte jeg den norske presten tilbake for å høre hvor og når vi skulle møtes i Jerusalem. Da hadde han enda ikke klart å komme seg ut av Betlehem. Etter 45 minutter på grensen uten at han hadde rikket seg av flekken, hadde han gitt opp og fått høre at han kunne reise gjennom Beit Jala istedet. Da han kom dit, fant han ut at det ikke er lov å reise den veien med turistvisum lenger, så han var på vei tilbake til Betlehem. I tillegg plukket vi opp søstera til en kollega, som skulle fra Betlehem til Jerusalem... og endelig var vi på vei tilbake til Jerusalem. Vi stod en drøy halvtime i kø for å komme ut av checkpointen, og endelig var det vår tur. Det viste seg at søstera til kollegaen min, som er palestinsk, ikke kommer seg ut av DEN grensen (men hun var for sjenert til å si det til oss), så hun ble sendt tilbake til Betlehem og hentet ut en annen vei senere på dagen.

Så var vi tilbake i Jerusalem, en tur innom kontoret for å sette av kollegaen min og vise den norske presten rundt... så var det lunch, jeg ble med mitt nye bekjentskap på besøk til Kirkens Nødhjelp her i byen (noe jeg har planlagt å gjøre lenge, men ikke fått til å gjøre det før nå). Så var det å farte ned til byen igjen, sitte på en cafe og sjekke jobbmail og leste bittelitt hebraisk før hebraiskkurset startet klokka halv 6 - og var ferdig halv 9.

Sånn går nu dagan...
Jepp, håper dere fortsatt henger med på all den teksten... nå må jeg tilbake til jobb jobb...
Ha en god dag alle sammen!
Klem, Ingjerd

fredag 9. april 2010

Ti fantastiske dager med Bridgebuilders

De norske deltakerne dro natt til mandag og i skrivende stund er det fredag. Jeg føler meg fortsatt spekket med inntrykk av det som ligger bak - blandet med slitenhet fordi det var velidg intenst, en vakuum følelse fordi vi har jobbet fram mot dette så lenge, og nå er selve gjennomføringen over, og i tillegg blandet med tristhet fordi det hadde vært så gøy å fortsette å få denne gjengen sammen om og om igjen, fordi da kunne vi kommet mye lenger i prosessen. Jeg tror at få som har vært i gruppen er den samme nå som før de kom for første gang i august. Vi er alle preget av det vi har sett og opplevd, på forskjellige måter. Noen gir vitnesbyrd om at de har blitt mer trygge på sin identitet som det ene eller det andre. Andre sier at de ønsker å gjøre det de kan for å engasjere seg i konflikten og å spre det de har opplevd. De fleste gir uttrykk for at det fellesskapet de har opplevd har vært grensesprengende, bragt dem nærmere Gud, gitt dem fred oppi ting som har ligget og ulmet og har skapt uro lenge, eller at fellesskapet bare har gitt dem et ønske om å kjenne den andre siden bedre fordi de innser at vi er søstre og brødre til syvende og sist. Det har også virket helbredende for mange å bli lyttet til, kunne snakke om litt vanskelige ting og fortsatt akseptere hverandre og gå videre i relasjonene. Det var trist å ta avskjed i ørkenen på lørdag, og vite at det er ganske vanskelig å treffes igjen, særlig de som bor på Vestbredden. Nå har vi ingen: 'Vi ses jo i påsken' - setning å trøste oss til.

De norske kom litt i puljer. De skulle ha noen dager i landet her før og etter Jordan, for å besøke deltakerne på sine hjemsteder. Betlehem var først ute. Her er vi ute og spiser, fredag før palmesøndag. Vi valgte denne restauranten på toppen av Beit Jala, utenfor Betlehem, for at Jenny - en israelsk deltaker i Bridgebuilders, skulle kunne være med. Hun har ikke lov til å reise ned i Betlehem - ingen israelere har det... På klare dager kan man se helt til Jordan herifra.

Vi hadde guidet tur i Betlehem... gjengen måtte selvsagt se muren, den er viktig for å forstå mye av det de palestinske deltakerne refererer til.

Her er vi en tur på Golan. Karin, prosjektleder og min sjef i halvannen uke til, har den beste holdningen når det er mange tråder å holde i og ting ofte ikke går 100 % som planlagt: Vannari!!! (med rogalandsk aksent)


Endelig kom vi til Jordan. Vi nordmenn, israelere og israelske arabere reiste om Eilat. Palestinerne reiste om Jeriko. Vi møttes i Wadi Ram, i nærheten av der leiren vår var, og gjensynsgleden var stor. De fleste har møttes siden de var i Norge, iallefall møtt noen av de andre deltakerne. Men noen få hadde ikke fått truffet andre enn Janne og meg siden Norge.


Herifra ble vi satt opp på pick-ups og kjørt et stykke videre ut i det tørre ørkenland. Glad gjeng!




Oubs, en feil der... ett til av samme bilde...



Endelig framme i campen. Campen var over all forventning. Sterkt oppgradert fra standarden fra sist gang (da var det en annen camp også). Inni teltene var et madrasser med pressede hvite laken og putevar... Luksus! Vi hadde hele leiren for oss selv. Følte meg nesten som i en eksotisk film!



Beduinene serverte fantastisk mat til oss hver dag. Her har de laget kjøtt og poteter under bakken. De måtte bare grave den opp før den kunne serveres...


Og her er det endelige resultatet... Utrolig godt!


Her har vi en morgen løvsang - session.


Ut på kamel! Vi red i 5- 6 timer pluss pause... Det er vel unødvendig å si at det var ganske mange av oss som hadde vondt i HELE kroppen den kvelden og neste dag... Jeepen som fulgte oss ble fullere og fullere av folk som måtte gi opp, og da satt beduinene PÅ kamelene istedet for å leie dem. Det var nok like greit for dem. Men ikke for oss, for det betød at de gjerne ville få kamelene til å trave... og når salen allerede gnager, hjelper det ikke om kamelen begynner å springe. Men det var en god øvelse i å klare litt til når du tror du ikke klarer mer... og til å sitte i fred og ro og ta inn den utrolig vakre naturen rundt oss.

I lunch pausen underviste jeg... om stadiene i forsoningsprosessen.

Og så tilbake på kamelen igjen... Kamelen bak meg var litt av det nysgjerrige slaget... men den hadde ikke munnkurv på, så jeg satset på at den ikke var av det slaget som biter alt mulig.

Det var virkelig en opplevelse å være på kamel. Jeg klaget litt lenger oppe her, men egentlig hadde jeg vondt bare den siste timen. Før det var alt bare komfortabelt, topp og nydelig.

Rawan, meg og Nussi ved kveldsbålet i leiren...



Mmmm... Beduinenes te er fantastisk. Også om dagen, når det var knallvarmt, ble vi rådet å drikke varm te - fordi det virker nedkjølende på kroppen, fordi da trenger ikke kroppen å produsere varme for at den skal bli kroppstemperatur (slik den må hvis vi drikker kald drikke).

Morgen andakt igjen... Deltakerne stod for de fleste av disse. Denne andakten gikk ut på en aktivitet der man skulle finne en person man ikke kjenner så godt og så se hverandre i øynene uten å smile, og se hva man ser inni den personen. De ble instruert om å gå lenger fra hverandre og nærmere hverandre, men å holde øyekontakten. Poenget var også å se nøye etter for å se mer enn hva vi vanligvis ser, og det hadde selvsagt også en betydning i forhold til Gud.


Her er vi på dagstur med jeeper (pick-ups). Her er jeg, og broren min Tor Arne og kjæresten hans, Jenny. Familiebilde med andre ord. Begge de er deltakere på Bridgebilders.

Vi oppfordret hele tiden deltakerne (og lederne) til å drikke mye vann. Dermed måtte vi ofte på do, og i ørkenen var vi ofte på store sletter. Kanskje var det et fjell vi kunne gjemme oss bak, men ikke ett til hver... 'The Norwegian Way' var sjokkerene først for de andre deltakerne, men etterhvert ble det litt mindre sjokkerende for dem å se at gutta bare stilte seg opp slik som på bildet under. For jentene gikk det på å vende seg til å sette seg ned og dra ned buksa selv om det var andre jenter rundt... og satse på at alle holder den uskrevne regelen om å ikke kikke. Mot slutten av konferansen var det flere jenter som hadde vendt seg til felles - doene. Da gikk også dopausene mye kjappere :-)

Dette var områdene hvor Lawrence of Arabia bodde. Vi så et par minnesmerker om ting som hadde med ham å gjøre. Det er også spilt inn to filmer her... nå husker jeg ikke hvilke... men Wadi Ram er virkelig et helt utrolig spesielt område!


Her skulle vi komme oss opp en kjempelang sandbakke. Det var MYE lenger til toppen enn det så ut som, og en utrolig slitsom fysisk utskeielse. Halve gruppen satt igjen ved bunnen av bakken og ventet på at de som ikke ville få et såret image skulle nå toppen og så komme ned igjen.

Jeg endte opp her i midten av bakken og prøvde å søke ly under denne lille busken - eneste skygge i nærheten. Jeg kom altså ikke til topps... men det var fin utsikt fra der jeg satt også :-)

Ny lunchpause og undervisning... Denne gangen handlet undervisningen om identitet i Kristus og at det betyr at man blir mer og mer seg selv, ikke mindre lik seg selv. Dag 2 på turen hadde identitet som tema, og det var en viktig dag for mange av oss. For Midtøsten deltakerne er identitet veldig vanskelig. Særlig for israelske arabere. De er både israelere og palestinere, men ikke fullt ut noen av delene. Oss norske har også mange brikker som tilsammen danner identiteten vår. De er kanskje ofte ikke så openbart kompliserte som mange identiteter i Midtøsten, men allikevel kompliserte nok.

Etter kvelds fortsatte vi å jobbe med identitet. Det ble satt ut flere overskrifter rundt i en sirkel: Kristen, messiansk, jødisk, israelsk, palestinsk, arabisk, norsk... Alle måtte velge en kategori å sette seg der. Så ble kristen og messiansk tatt bort (fordi nesten alle hadde plassert seg i en av dem). Da løp de til israelsk, palestinsk, arabisk og norsk. Så ble arabisk tatt bort (de som satt der var alle israelske arabere). Da ble det vanskelig for dem å vite om de skulle gå til israelsk eller til palestinsk. Nølende gikk de til palestinsk. Så ble kristen og messiansk gitt tilbake, og alle satt der igjen. Så ble messiansk tatt bort. Da gikk noen til kristen og noen til israelsk. Sånn holdt vi det gående en stund. En veldig interessant aktivitet for å oppdage sin egen identitet.

Senere laget alle en 'identitetspai' der de skulle tegne en sirkel og tegne inn hvordan de ser identiteten sin, hvilke komponenter den har, hvor stor del den enkelte komponent har osv.

Det er utrolig mye å si om Bridgebuilders og det jeg akkurat har opplevd. Hvis noen har lyst til å se flere bilder, ligger det masse ute på bridgebuilders sin side på facebook. Bare å søke seg fram til den. Vi driver også å lager et hefte nå med intervjuer, artikler fra undervisningen osv... som jeg tror blir VELDIG bra og interessant. Også har vi selvsagt også bridgebuilders.no.

Jeg føler meg iallefall superpriviligert for det jeg har fått vært med på. Gud har blitt større. Nå tar jeg helga. God helg!