Et nytt kapittel i Ingjerds liv...

Hva skjer i bibelselskapene for tiden?

2011-09-27T04:05:00.000-07:00

En av hovedgesjeftigelsene til Bibelselskapet i Israel er å produsere materiale til den messianske bevegelsen, og jeg er alltid imponert over hvor mange prosjekter de makter å ha på gang til enhver tid. En av flere store produksjoner som er på gang nå er en arabisk/hebraisk bibel. Under er et eksempel, fra Ruth's bok.

Vi håper at dette kan bli et bra verktøy både for Palestinere med Israelske pass (Israelske arabere/palestinske israelere eller hva man ønsker å kalle seg). Disse er som regel tospråklige. Man ønsker også at bibelen skal kunne bruke i evangelisering, når man vil dele evangeliet med noen fra den andre siden (som brobygging). I tillegg tenker jeg at det er unikt å lese en sånn bibel fordi man blir vant til å se 'det andre' språket i en positiv kontekst. Jeg håper at dette vil gjøre at man automatisk kjenner på at man har søstre og brødre i troen på 'den andre siden', og at kanskje man vil lettere føle seg nærmere de som har det andre språket som morsmål.

Selv håper jeg en dag å kunne lese begge disse språkene, men selv om de er i slekt med hverandre og det er derfor er enklere å lære begge enn å lære to vidt forskjellige språk, har jeg en LAAAANG vei å gå - særlig med hebraisken.

Tidligere skrev jeg på bloggen om Ramadan og fastebrytningsmåltidet i en landsby i nærheten. Her er bildet fra dette måltidet. Typisk landsby-stemning der kun vår venn er til stede, de andre sitter på kjøkkenet (særlig damene), og alle spiser av ett stort fat med aviser som duk. Ikke en dum ide med avisduken, så slipper man å drive med flekkfjerning osv.

Bildet under er fra en OPCY leir tidligere i september. Grunnen til at jeg tok med bildet, er at Johnny, vårt teammedlem som har ansvar for tenåringene, ble så lei av at folk kom for sent og at de bråkte i undervisningen. Så en ettermiddag måtte alle som fortjente en straff, gå ut i gatene i Betlehem og samle sammen 800 røykstumper. Morsom straff fordi den tjener samfunnet samtidig som ikke det var så gøy for dem å utføre den... samtidig som den sier litt om hvor mange som røyker i Betlehem og hvor få søppelkasser det er rundt omkring... De samlet i flasker og poser... Jeg vet ikke hvordan Johnny sjekket at det var 800, det ble sikkert en omtrentlig vurdering med litt godvilje på kjøpet kan jeg tenke meg...

16. september samlet OPCY alle familier og partnere som vi har jobbet med i de tre siste årene til en markering og folkedans-show i Ramallah. Dansegruppen heter Wishah og er den beste i de Palestinske Områder. Ett av OPCY's team medlemmer, Raed, danser der.

Det kom ca. 50o mennesker - i 12 busser/minibusser fra hele Vestbredden. Det var kjempegøy å se folk igjen, og de ble også bedt om å svare på noen spørsmål om hvordan de videre kan ta positivie initiativer i sitt nærmiljø for å påvirke andre familier, og om barna og ungdommene ønsker å bli med i en drama/folkedans gruppe som OPCY ønsker å starte opp i tiden framover, i de forskjellige byene. Dette er viktig for å fortsette arbeidet med de vi allerede har investert mye ressurser i.

Tor Arne, min vikar og bror, har hatt overlapping de to siste ukene. Det har vært morsomt å farte rundt omkring med ham, og å gi en utførlig introduksjon til det meste jeg har jobbet med de siste tre årene. Han og hans kone, Jenny, bor i Jerusalem. Det er gøy å ha dem i nærheten!

På bildet under rigger OPCY teamet istand til filming under Ramallah - forestillingen.

Jeg prøvde å laste ned en video fra folkedans-forestillingen, håper den funker...

www.torogjenny.blogspot.com

2011-09-26T02:32:00.000-07:00

Enda en vakker soloppgang fra balkongen vår i Betlehem... Dette er tiden for at nye ting blir født, både politisk og personlig. Jeg håper at dette kunne vært et slags profetisk bilde også, for å illustrere at det er en ny tid for kirkene og de troende i landet.

I dag har jeg min første dag i foreldrepermisjon, og jeg anbefaler dere å lese min vikar/bror's blogg: her. De bor nå i Jerusalem og han vikarierer som frikirkens mann til våre partnere her - særlig det palestinske og israelske bibelselskapene.

Jeg skal oppdatere denne bloggen mer senere i dag eller i morra, men akkurat nå nyter jeg godstolen, kaffen, TV, det late livet og å vaske babyting som har samlet støv i flere måneder. Vi har fått låne noe veldig fancy av noen amerikanske venner, nemlig utstyret som dere ser på bildet under... så vi kan høre på lydene i magen + snakke til den lille med en høyttaler. Da begynner hun å røre på seg. Vi innbiller oss iallefall at hun liker det :-). Vi er to ganske forventningsfulle foreldre tror jeg. Og litt redde også, for vi vet at nå blir det en helt ny fase i livet og slutt på forutsigbarhet, avslapping og ro - iallefall for en god stund. Hovedfølelsen er imidlertid at vi gleder oss utrolig masse og føler oss priviligerte som faktisk får et barn.

Samtidig som jeg ruger på min lille jente, er det jo snakk om at det skal bli født noe som langt flere er opptatt av også, nemlig en palestinsk stat. Tenker å skrive mer om det neste gang jeg skriver på bloggen, men akkurat nå er jeg i det late hjørnet som sagt... Jeg har også tenkt å skrive litt mer om hva bibelelskapene driver med for tiden, men det er også skrevet om på tor sin blogg, vi har jo hatt overlapping de siste par ukene...

I går hadde vi plutselig pøsregn! Det var fantastisk. Lyden av regn er som lyden av nytt liv når man bor i en ørken. Det har vært værskifte, og gradestokken har nok vært under 30 grader de siste få dagene... det er deilig. Vi håper på mye regn denne vinteren, som mange vet er det jo ekstrem vannmangel her, og regn er en kjempevelsignelse - ikke 'ånei, det regner' som i Norge.

Tilbake i kampens hete

2011-08-23T02:40:00.000-07:00

Nå er jeg tilbake i det Heilage Land etter 5 deilige uker i Norge, og jeg må innrømme at selv når jeg har begynt på mitt 7. år her, har jeg fått et aldri så lite kultursjokk denne gangen.

Jeg kom til checkpointen i 5 tiden mandag morgen (forrige uke), og det første som møtte meg var arbeidere som har kommet tidlig gjennom checkpointen... de hadde lagt seg på fortauet for å sove litt, med pappesker over seg. Disse er stort sett familiefedre, gamle (de ser iallefall gamle ut) og det var et trist syn. Så kjørte jeg gjennom checkpointen og så hvordan hundrevis av arbeidere står stimlet sammen som kyr... og ventet på å få komme gjennom. Senere på dagen dro vi til kontoret som gir tillatelser til å komme over til Israel, og igjen så jeg de upersonlige svingdørene, kameraene og høyttalerene som er sprengt for lengst og roper uforståelige ting til folk... og ingen informasjonsskranke eller noe som helst. Kontrasten til Norge ble så stor... med velstand, respekt for mennesker, et byråkrati der man har rettigheter og blir behandlet med respekt (til sammenligning). Når jeg er her lenge, blir jeg jo vant til tilstandene her, men kontrasten til Norge var stor denne gangen.

Også er det Ramadan! Det påvirker meg i aller høyeste grad, blant annet fordi hele Vestbredden har stilt klokka en time tilbake for å gjøre fasten litt lettere. Jeg fatter ikke hvordan de klarer det selv da. Jeg blir dehydrert i løpet av en time i denne varmen hvis jeg ikke drikker, og de må klare seg en hel dag!!! Men altså, nå ligger palestinerne en time bak israelerne og det er utrolig forvirrende - iallefall for sånne som meg som jobber litt her og litt der, treffer folk her OG der... og jobber noen dager på palestinsk tid og noen dager på israelsk tid. Og det blir stadig noen feilberegninger der. Senest i går var vi på en iftar, fastebrytningsmåltidet, i en landsby ikke langt unna. Vi trodde vi var invitert på palestinsk tid, men han som inviterte hadde tenkt at han inviterte på israelsk tid (han jobber i en bosetting, så han har ikke stilt klokka si). Dermed kom vi en halv time for sent til moskeen sier de magiske ordene: Allahu Akbar, og alle kan spise. Så vi gikk glipp av det magiske øyeblikket, og innen vi kom hadde alle kastet i seg maten og var ferdige. De var jo så utrolig sultne. Uansett en artig opplevelse. Maten ble servert på et stort fat, der alle tar hver sin skje og graver innover i vårt felles fat. Må innrømme at jeg bad en ekstra liten bønn om ren mat før jeg begynte å spise (dette var etter at familien selv hadde forsynt seg av samme fat)

Nick jobber i et muslimsk selskap, så de har Ramadan tid :-). Da slipper de unna med 6 timer om dagen. Heldig for ham! Men han må snike seg litt unna for å spise og drikke i arbeidstiden, og det er jo ikke alltid like lett + at man ikke så lett får kjøpt ferdig mat i gata på dagtid under Ramadan. Så han var også svært dehydrert her en dag... og passer på litt bedre nå.

Forrige uke hadde OPCY en leir for ortodoks ungdom, der en gjeng italienske ikon-skrivere kom og lærte dem kunsten. Man sier nemlig at man skriver ikoner, ikke maler dem. I lang tid kunne ikke folk lese og skrive, og disse bildene var måten folk lærte bibelhistoriene på. Derfor var de utrolig viktige i at kristendommen gikk videre.

Jeg var altså i Norge i 5 uker tilsammen, og Nicola var der i to av dem. Noe av det beste - bortsett fra å være sammen med familie og gode venner - var den friske luften, og turene. Her er vi på Ålgård hos onkel med familien, og går en tur på heia.

En annen kontrast til Midtøsten er vannet. Vi dro fra landet uten vann til landet som flyter over av vann. Og da vi kjørte fra Rogaland til Østfold var det ekstremt mye vann i fosser og bekker. Til og med jeg var fachinert av dette. I Betlehem har de store vannproblemer i sommerhalvåret, allerede før jeg dro til Norge hadde noen vært uten vann i springen i 40 dager! Og før jeg dro, som nå når jeg er tilbake, prøver vi å ikke sløse med noe som helst. Når vi lar vannet i dusjen renne for å bli varmt, for eksempel, samler vi det opp i ei bøtte som vi bruker til vasking senere - eller å vanne blomstene. Hvis jeg skal helle ut vann i ei mugge, går det alltid i plantene - ikke i vasken. Kontraster!!! Jeg går og lengter etter et godt, forfriskende badekar-bad, men det tror jeg at jeg kan se lenge etter...

Det var kjempefint å være på Visjon også! Årets prosjekt var: Vi går til Tyrkia. Her selger vi skrittellere. Disse ble lest av hver dag, telt opp, og til sammen gikk stevnet lenger enn en distanse som ville ført oss helt til Tyrkia. Frikirken starter arbeid der fra neste år.

Hvert land hadde også sine aktiviteter. Her har vi japanske jojoer... og Gunstein (en god gammel Midtøstenvenn som alltid er positiv og hjelpsom) hjalp gledelig Ingrid som til vanlig er i Japan.

En annen god støttespiller er mamma. Hun var med på Visjon både i år og i fjor, for å få mest mulig tid sammen når vi først er i Norge... her hjelper hun til med vår Midtøsten aktivitet: lage byggverk av kikerter og tannpirkere.

Litt fra før jeg dro i Juni også: Juni var en utrolig travel måned, men det gikk fint, fordi fra begynnelsen av juni følte jeg meg mye bedre (etter de første 20 ukene som gravid). Her hadde vi et team fra Sarpsborg, i full sving med å synge: 'Sakkeus var en liten mann' på en barneleir utenfor Ramallah.

Janne har flyttet til Oslo nå. Det var trist å si hadet til henne, og det var det mange i bibelselskapene og venner hun har skaffet seg her også som synes! Her har vi en liten avskjed på et stabsmøte i Juni.

... og her er vi på en liten avskjeds-skogstur. Vi måtte le litt av at vi synes at den brune, tørre skogen i Jerusalem var SÅÅÅ fantastisk... med tanke på fuktig, mosefylte friske skoger i Norge. Men alt er jo i forhold til alternativene! Jeg og mange andre savner Janne masse allerede! Frikirken kommer ikke til å ha noen ny volontør i år dessverre...

Det var selvsagt veldig spesielt å få være i Norge under terrorangrepet der. Jeg bor jo i Israel, der det fra tid til annen er terrorangrep - til og med nå etter at jeg kom tilbake. Det var imidlertid rart og uvirkelig at det skjedde i Norge, og i en SÅ stor skala. Hvilken tragedie! Men jeg var stolt av hvordan det ble taklet og hvordan det hele ble snakket om! Roseparader! Mer demokrati! Vi står sammen! Kjærlighet! Stakkars moren hans (!). Det var helt unikt, jeg er 'vant til' at det kun er hevn som er språket når ting skjer her (på begge sider). Og jeg kan ikke si at det virker som at dette stedet eller USA eller andre steder som har vist voldelige muskler i møte med terror har blitt tryggere steder på grunn av det. Jeg er stolt av å være norsk og å høre mange av de utspillene folk har kommet med i etterkant av det som skjedde i Oslo og på Utøya.

Annunciation day og andre ting

2011-05-11T00:57:00.000-07:00

25. mars var det Maria Budskapsdag, og det palestinske bibelselskapet har fri den dagen. Vi arrangerte en familie grillfest, i anledning morsdagen som var tidligere den uka. Morsdagen er veldig stor på Vestbredden, med gaver, feiringer og diverse turer. I den anledningen benyttet Nicola anledningen til å gratulere alle mødre, inkludert Ingjerd som skal bli mor om 6,5 mnd. Det var stor jubel:-)

Jepp, jeg skal faktisk allerede ha ei lita jente i oktober, bare ett år etter bryllupsdagen. Det gikk unna!!! Jeg har vært ganske mye syk. Håpet og trodde først at jeg kun måtte komme meg over 3 mnd kneika, så skulle ting bli bra. Men jeg er fortsatt ekstremt trøtt, mye kvalm og svimmel iblant. Så nå er jeg 50 % sykemeldt i to uker. Allikevel er ikke det en høy pris å betale for 'premien' som kommer. Vi gleder oss masse! Har akkurat begynt på 5. måned nå, og begynner å få litt mage.

Her har de ultralyd hver måned (ja, jeg vet at det kanskje ikke er så bra, vurderer å skippe noen). Vi hadde ultralyd i uke 7 (!), 12 og i uke 16. Jeg har fulgt debatten om tidlig ultralyd i VL den siste tiden, og må si at mitt innspill til den er at hvis abort hadde vært aktuelt for meg, ville en tidlig ultralyd totalt fått meg fra den tanken tror jeg. For oss var det utrolig sterkt å høre hjerteslagene i uke 7 og å se den bittelille 8 mm lange babyen. På ultralyden i uke 12 så vi fem fingre, hodet, føtter, armer... det var vår lille baby, og det ville vært utenkelig å skulle bestemt oss for å kvitte oss med henne etter at vi hadde sett henne. Hun beveget seg også mye, og løftet armen som om hun vinket til oss på ultralyden :-) 'Hei, mamma og pappa!!!'

Uka før påske hadde vi besøk fra Ingar og Terje fra Frikirken + to fra Bistandsnemda. Vi hadde ei uke full av forskjellige nyttige møter og feltbesøk. Terje Bjørkås og kona Guri kom et par dager før de andre, for å oppleve litt mer av Midtøsten. Her er han i et muslimsk bryllup i Betlehem med min mann og svoger. I invitasjonen stod bare navnet til mannen og forbokstaven til bruden: 'D'. Dette var altså ganske så konservative muslimer.

Et par uker før påske lette jeg etter påskepynten, og ble kjempetrist da jeg så og si ikke har noen ting. Så da var det bare å sette igang å invitere noen venner på besøk og lage pynten selv. Vi hadde en artig påskepynt lagings dag. Palestinerne maler ikke påskeegg på denne måten vanligvis, men det er mange som har bedt om å bli invitert neste år hvis vi skal gjøre det samme.

Palmesøndag giftet min yngste bror seg med sin Jenny fra Haifa. Det var et fantastisk bryllup, de hadde til og med lært seg Salsa i vinter, som overraskelse til gjestene. Jeg var kjempeimponert! Og brudeparet var slående vakkert!

I uka før bryllupet ventet og ventet vi på at Nicola skulle få sin årlige påske-tillatelse for å komme til Israel. Den kom aldri. Hele familien utenom ham og mora (de to som skulle i bryllup) fikk tillatelsene sine, selv om de fant dem i den ortodokse kirken - ikke i den katolske som de tilhører. Så det ble tatt mange telefoner, han letter rundt omkring, men den kom ikke. Vi satte mange folk på å be for saken. Og som et mirakel fikk vi telefon lørdag morgen - en halv time før avreise til Haifa - om at tanta hadde funnet permiten hans et eller annet sted. Det var en utrolig lettelse, og vi var kjempetakknemlige.

Dagen etter bryllupet var de fleste av oss norske (og noen til) på stranda. Her er gjengen. Det var så gøy at så mange venner og slektninger kom hit!!!

Betlehem og Jerusalem er stedet for å feire påske! På langfredag tok vi en Via Dolorosa vandring, med tusenvis av andre pilgrimmer. For første gang tok jeg også meg tid til å stoppe ved hver stasjon og minnes hva som skjedde på hvert sted. Jeg er alltid imponert og rørt av å se de forskjellige nasjoner og kirkesamfunn markere langfredag på forskjellige måter, mange med tårer og det dypeste alvor. Da føler jeg meg som en del av den store, verdensvide kirke!

Lørdag er det 'sabt an-nuur', da blir det tent et lys inne i graven i Gravkirken, det sies at det tennes på mirakuløst vis. Dette lyset fraktes så til lysene til de mange ventende i Gamlebyen, og spres så til Vestbredden, og med egne fly helt til Russland og Asia. Det sies at flammen ikke skader noe eller noen i begynnelsen. Vi ventet på flammen i Beit Jala (har dessverre ikke bilder her). Først kom speiderne med korps og diverse drillkunster. Til slutt kom den mirakuløse flammen, og ble levert i kirken der folk kunne få tent sine lys. Veldig spesiell tradisjon, men også veldig fin symbolikk - og veldig rørende, selv om jeg ikke vet om jeg tror på det eller ikke... at det er tent på mirakuløst vis altså... men symbolikken er iallefall kjempefin. Det er et symbol på Jesu oppstandelse, og skjer hvert år her i Jerusalem.

Action!

2011-03-29T02:23:00.000-07:00

Bare som en liten fortsettelse der bloggen slapp sist... på slutten av den dagen, med teppet og varmeovnen i den iskalde leiligheten, sved det skikkelig på leggen. Jeg skulle ta en dusj, og det sved som nåler da det kom vann på det. Det viste seg at jeg hadde fått en 2. grads forbrenning, helt uten å merke det. Den mest komiske skaden jeg har hatt noen sinne (men den gjorde vondt!!!). Antageligvis hadde olabuksa blitt overopphetet, og da den kom i kontakt med huden, brant det skikkelig... Men alt er vel nå... har noen lilla arr, men de synes bare i dagslys. Håper at de blir borte i løpet av sommeren. Siden vi ikke har så masse å gjøre med Bridgebuilders for tiden (vi starter ny runde i 2012), og jeg ikke har team fra Gå Ut Senteret, har jeg hatt tid til å gjøre ting jeg ellers ikke har tid til, og til å hjelpe til med årsrapportering - også i andre prosjekter enn de jeg vanligvis jobber i. Svigermora til to ansatte (Elias og Issa fra Gaza - de er gift med to søstre) bor i Gaza mens døtrene og familiene bor i Betlehem. Svigermora var på sykehus ved Tel Aviv for å få kreftutredning, men døtrene har ikke tillatelse til å besøke henne fordi de ikke kommer seg ut av Betlehem. Så en dag tok jeg de tre eldste barna deres og kjørte til sykehuset for å besøke besteforeldrene. Det var rørende å se hvor glade besteforeldrene ble, og jentene ville ikke dra derifra - selv om bestemoren ble ganske sliten etter et par timer... hun er jo syk. Etterpå tok vi en tur til sjøen i Tel Aviv. De har ikke sett sjøen siden de forlot Gaza for 3,5 år siden og var helt bergtatt. Den eldste har mange minner fra sjøen i Gaza, og de lurte veldig på om dette var den samme sjøen som de har i Gaza. Det var trist å tenke på hvor urettferdig det virker at de ikke får komme på besøk til Tel Aviv engang, når jeg så hvor mye de lengtet etter å være ved sjøen. De var skikkelig våte og fulle av sand da vi nesten måtte tvinge dem til å dra derifra, men jeg tenkte at bilen får heller bare støvsuges og vaskes etterpå. Hvem vet når de kommer til sjøen neste gang...

I vinter har broren til en jeg kjenner fra Norge vært på observatørprogrammet til Kirkenes Verdensråd, EAPPI. Han har vært stasjonert i Betlehem, så Nicola og jeg har fått truffet ham litt. En dag tok han oss med på tur i Betlehemsområdet, for å vise oss noen ting som skjer (som vi aldri ser, fordi vi ikke oppsøker slike ting). Først var vi med på en Checkpoint Watch der vi var på checkpointen med ham og så hvordan han forsøkte å hjelpe hvis folk hadde problemer med å komme gjennom av ulike grunner. På andre siden av checkpointen stod 'Machsum Watch' som er en gjeng eldre israelske damer som også overvåker checkpointene. De er en god hjelp og har gode kontakter i det israelske samfunnet. Dessuten konfronterer de soldatene på hebraisk hvis de gjør en dårlig jobb, og det kan være effektivt.

Litt sør for Betlehem kom vi til en drueåker (som er eid av en palestiner). På bildet under ser vi at ett tre er okkupert av en bosetter. Han har rett og slett satt et gjerde rundt dette ene treet. Nå var det imidlertid masse søppel innenfor gjerdet, så vår venn fortalte at han trodde at kanskje bosetteren hadde gitt opp sin tre-okkupasjon. For et absurd land vi bor i! Eksempelet nedenfor er jo nesten tragi-komisk!

Vi var også så heldige å få besøk fra Namsos Frikirke. Vi fartet rundt med dem i en ukes tid, for å vise dem noen av prosjektene vi har her. På bildet under er vi i Bir Zeit, på Bibelselskapet sitt studentsenter der. Janne og jeg satte stor pris på å få direkte besøk fra en menighet!

En annen ting jeg har hatt tid til i denne perioden var å reise ned til Andy Ball i Tel Aviv. Janne og jeg hjalp til med å rekonstruere utstillingsvinduet. Vi kjørte også til Ikea og kjøpte fancy belysning, så nå håper vi de selger bibler som varmt hvetebrød der nede :-)

Vi var ganske fornøyde med resultatet, iallefall ut ifra de ressursene vi hadde og den tiden vi brukte.

Under er Janne og jeg på en tur for et par uker siden. Vi digger å gå på tur, men det er svært vanskelig å finne utmark på Vestbredden, hvor det er greit å være uten å bli mistenkt for å være verken bosetter eller hva som helst annet som man ikke vil mistenkes for. Jeg har imidlertid oppdaget et sted der det går an å gå på tur og være ute, mindre enn 10 minutters kjøring fra der jeg bor. Og noe av det beste er at det er i område C, så israelere har også lov til å komme dit. Ergo, da kan Jenny (min bror's israelske forlovede) OG Nicola (min palestinske mann) begge to møtes der. Så vi hadde en super dag i solen der.

I forrige uke hadde vi en bussbombe i Jerusalem. Det var rart å sitte på jobb å høre the 'breaking news', og ta en annen vei hjem fra jobben så jeg skulle unngå sentrum... For første gang var jeg glad for at Nicola og familien hans + venner på Vestbredden ikke har tillatelse til å komme til Jerusalem, så slapp jeg å begynne å ringe rundt til dem for å forsikre meg om at alt var bra... istedet kunne jeg klare meg med å bekymre meg for venner i Jerusalem. Ei venninne skrev på facebook: 'Jerusalemite friends, please check in that you are ok' - hvorav vi alle skrev en kommentar på at alt er vel osv. Jeg dro tidlig fra jobben, og det virket som om halve Jerusalem gjorde det samme, for det var masse trafikk og en rar stemning i lufta.

Det viste seg at ei britisk dame døde - en Whicliff oversetter som har jobbet i en afrikansk landsby i 20 år... nå hadde hun kommet til Jerusalem for å lære seg hebraisk så hun kunne oversette GT også til dette afrikanske språket... Hun var sikkert klar til å dø, men det oppleves jo rart allikevel... at hun som hadde en så viktig oppgave for seg ikke fikk fullføre den. Men vi vet jo ikke hvorfor sånne ting skjer, så det er best å ikke prøve å finne en forklaring på det. En ortodoks jøde mente at dette er Guds straff for de evangeliske kristne. En enkelt hendelse kan ses på mange forskjellige måter. Trist var det uansett, og jeg håper at de 30 andre som ble skadet kommer seg så fort som mulig igjen.

Hjelp, bilen vår er allergisk mot vann!!!

2011-02-01T01:14:00.000-08:00

I går dro vi hjemmefra klokka 07 som vi prøver å gjøre alle mandager... for å kjøre Nicola på jobb og så rekke stabsmøte i Jerusalem klokka 08:30 - med en totalt uforutsigbar kø på checkpointen og det samme gjelder trafikken i Jerusalem. Uansett, det var noen skumle lyder i bilen, og vi måtte stoppe på et verksted. Dette var selvsagt ikke åpent kvart over 7 om morgenen, men Nicola gikk og banket på døra til huset til ham som jobber der, og noen minutter senere kom han ut - trøtt og slapp, men klar for å jobbe.

Senere endte vi opp på et annet verksted, som behold bilen en stund. Vi leverte bilen der, og reperatøren kjørte Janne og meg hjem i en utrolig rånete BMW med en ruvende lyd fra eksospotta. Ganske komisk!

Når man drar inn på Vestbredden står det med store skilt at man ikke har lov til å reparere israelske bilder der inne. Men hva gjør man når bilen skjærer seg inne på Vestbredden? Man drar selvsagt til nærmeste verksted... Israelske sjåfører har jo ikke lov til å komme inn og taue meg ut, og palestinske biler kommer ikke over grensen... Ikke praktisk tilrettelagt for å være lovlydig borger i dette landet...

Problemet var at regnet endelig har kommet til landet. Men ikke noe enormt i forhold til Norge iallefall... Men så hadde det kommet vann inn i motoren nedenifra og ødelagt noe i det elektriske anlegget. Så de måtte skifte ut det som var ødelagt. I morges skjedde akkurat det samme (i går regnet det ganske kraftig). Jeg tok bilen tilbake på verkstedet, og nå går de rundt og leter etter et deksel som mangler under bilen, for å finne det på en annen Ford delebil. Jeg kan jo ikke ha en bil som ikke tåler regn! Vi bor riktignok i en semiørken, men dog...

Så jeg kom meg altså ikke til kontoret i Jerusalem i dag (i går kom vi sånn midt på dagen). Istedet tok jeg beina fatt og gikk ned på visumkontoret her og satte igang prosessen med å få visum på grunnlag av ekteskap. Håper å ha alt i orden i løpet av ei ukes tid. I mellomtiden får jeg med meg et ark som viser at passet er på Ministry of Interior, og håper at det skal gå greit å krysse checkpointer med det. Får smile pent, det hjelper ofte - selv ovenfor folk med store maskingevær.

Nå har jeg bare turistvisum, og det går ut på lørdag, men tanken var jo å dra til Kairo torsdag kveld... hvilket vi dessverre måtte avlyse av ganske åpenbare grunner. Vi skulle dra med broren min, Tor Arne, og forloveden hans, Jenny. En ting er at det ville vært farlig for hvem som helst å dra nå. Men å ta med ei israelsk jente med et veldig jødisk navn ville vært absolutt galskap. Iallefall, når turen dessverre ble avlyst, begynte visumet plutselig å haste. Veldig deilig å ordne det herifra og slippe å gå på visumkontoret i Jerusalem (som er et sted de aller fleste hater å besøke. Lurer på hvor mange tårer som felles der hver dag...). Det virker som at det er ganske 'bankers' å få dette visumet. Problemet er bare at jeg må fornye visumet hver gang jeg drar ut av landet... og det koster ca. 100 dollar hver gang :-(. Men folk fornyer det iallefall i årevis, og det er en bra løsning for meg! Jeg giftet meg på akkurat rette tidspunkt, siden voluntørvisumet mitt gikk ut i oktober (samme måned som jeg giftet meg), og da kunne jeg ikke fornye det igjen. Og man kan ikke gå fra voluntør visum til arbeidsvisum. Så hadde jeg ikke giftet meg, ville jeg vært seriøst i knipa nå. Det kom jeg ikke på før etter at jeg hadde bestemt meg for å gifte meg, da... må bare presisere det... det var ikke GRUNNEN til at jeg giftet meg... he he... I tillegg skiftet jeg navn og fikk nytt pass i November, så da jeg kom inn igjen med blankt pass behandlet Israel meg akkurat som at jeg var her for første gang.

Det er kaldt inne i huset!!! Brrr! Sitter foran varmeovnen med et teppe rundt meg...
I leiligheten er det svært dårlig dekning for israelske telefoner (hvilket er jobbtelefonen min), så jeg kan ikke ta jobbtelefoner. Og mailen vil ikke sende mail ut, men den mottar inn. I det minste er jeg på nett (fram til lørdag var jeg ikke det heller, det lå nede i ei uke), og det er jeg glad for. Så jeg kan jobbe litt allikevel. Det var et lite referat fra dagen min - 1. februar 2011. Denne dagen kommer aldri igjen :-)

2011-01-31T04:25:00.000-08:00

Hvis dere vil se bilder fra familieleiren, har Janne lagt ut mange fine på bloggen sin. Klikk her.

Igjen var det fantastisk å sitte og høre på evalueringen den siste dagen. Det var mange flotte ord... at opplegget her har vært mer lærerikt enn hele utdannelsen de har vært gjennom, at det har vært en fantastisk åndelig opplevelse (selv om vi ikke har noe kristent opplegg på leirene som er i samarbeid med departement for ungdom og sport...alle deltakerne på leiren var muslimer), at her har de lært hvordan de skal implementere tingene i familien sin, ikke bare lært ting teoretisk. Jeg håper virkelig at de fortsetter å implementere ting de har lært i løpet av det siste halve året. Som noen av dem sa: Dette er en ny måte å forandre det palestinske samfunnet innenfra på - 'you are making a revolution of love', sa en av deltakerne. Vi får se :-)

Ny familieleir!!!

2011-01-26T04:47:00.000-08:00

I skrivende stund er vi midt i en ny familielier... denne gangen med muslimske familier, i samarbeid med departement for ungdom og sport. Her har vi litt spontan 'dabke', tradisjonell palestinsk folkedans...

Barna elsker Raed, et av team medlemmene i OPCY som er danser... og som elsker barn. En vinnerkombinasjon!!!

Jeg hadde bursdag i går, og jeg hadde sett for meg en litt stusselig bursdag uten noe som helst feiring... men Nicola og teamet hadde laget en overraskelse for meg... og kjøpt ei stor kake med navnet mitt på: INJGRED. Ja ja, ikke så nøye at bare tre av bokstavene var på rette sted, bakeren hadde iallefall fått med seg alle bokstavene :-)

Fikk nesten litt samme følelse som på bryllupet mitt... Alle står i ring rundt og klapper og danser, og vi må skjære kaka på en bestemt måte... mens alle venter... Yeayy!!!

Disse to ukene har vi en ekstern evaluering av OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) prosjektet, det vil si at noen utenifra (fra Bir Zeit Universitet) kommer og gjør intervjuer og observasjoner og skal vurdere hvordan prosjektet bør fortsette, se på virkningen, hvordan pengene brukes i forhold til resultat osv. Ikke lett å måle resultat når det går på holdningsendringer først og fremst... så det blir stort sett gjennom intervjuer. Uansett, vi har en god plan og struktur for evalueringen, så vi håper at disse to ukene gir et sant og godt bildet av OPCY sitt arbeid og gode råd for veien videre. 2011 er siste år av denne prosjektperioden, så hvis vi skal fortsette, må vi sende inn ny søknad innen sommeren, derav denne eksterne evalueringen.

2011-01-24T04:06:00.000-08:00

Om livet til tidenes mest innflytelsesrike person: Et liv i total enkelhet. Trykk her for å se linken.

Vi fortsetter å benytte Jerusalem tillatelsen

2011-01-17T06:12:00.000-08:00

Som nevnt tidligere har mange Kristne fra Vestbredden tillatelse til å reise til Jerusalem og Israel til jul og påske. Denne gangen varte permiten fra 19. desember til 20. januar!

Eventyrlysten lenge leve... på fredag tok vi en ny oppdagelsesferd i Jerusalem. Det var Nicola og meg, moren hans og et vennepar av oss. Først dro vi på det jødiske markedet i Jerusalem, Mahna Yehuda. Moren til Nicola hadde vært der for mange år siden, men ingen av de andre har noen sinne vært der, og vi koste oss skikkelig med eksotiske frukter og mat som de ikke har på Vestbredden. Det er også en kjempeartig atmosfære på markedet. Og det slo meg når en selger med kippa heller ville snakke arabisk enn engelsk med dem... hvordan de kommuniserte som likeverdige parter (selger og kjøper). Det er så bra med sånne erfaringer, ikke bare checkpointer der soldat kommuniserer med lokal palestiner... det er ingen hyggelig opplevelse for noen av partene. Men vi hadde mange hyggelige små møter med folk i de timene vi var på markedet.

Etterpå gikk vi en tur i det jødisk ortodokse nabolaget i nærheten. Jeg føler det alltid som at jeg er 50 år tilbake i tid når jeg rusler der... De andre hadde heller ikke vært der før, men de er ganske eventyrlystne de også, så vi nøt oppdagelsesferden. Jeg tok dessverre ingen bilder... men under er et bilde fra markedet, fra kippa - boden.

Etter markedet og tur i det ortodokse kvarteret dro vi en tur til Har Homa. Dette er en bosetting som plutselig ble bygget for cirka 10 år siden. Den ble bygget på en høyde dekket av skog, utenfor Jerusalem/Betlehem (sånn ca. på hyrdemarkene), og så ble muren bygget rundt bosettingen. Dermed mistet mange bønder fra Betlehem olivenåkrene sine på grunn av Har Homa, og nå er bosettingen innlemmet som en bydel i Jerusalem.

For de som bor i Betlehem er Har Homa noe stort og skremmende som kom og gjorde livet vanskelig. Så vi reiste en tur dit for å se den innenifra. Vi kjørte helt til toppen av bosettingen, der det er ruiner av en gammel kirke. Dette landområdet eies av Fransiskanerne, og kunne ikke røres når bosettingen ble bygget. Fra Har Homa hadde vi fantastisk utsikt over Betlehem!

Under er taket på kirkeruinene... og Betlehem i bakgrunnen...

Vi var alle enige om at Har Homa måtte være et fint sted å bo (selv om det, overraskende nok, var ganske mye søppel der!!!). Utsikten er fantastisk, det er nærme Jerusalem og har litt 'småby' følelse, i forhold til Jerusalem iallefall. Hvis jeg hadde vært immigrant eller på leting etter et hus, og jeg hadde blitt tilbudt en leilighet her, ville jeg helt klart takket ja - med mindre jeg hadde mye kunnskap og bevissthet rundt bosettingsproblematikk.

Og så bar det tilbake til Betlehem igjen... Jeg og vår amerikanske høygravide venninne kjørte bilen gjennom, som vanlig, og mennene våre og mora til Nicola gikk gjennom checkpointen. Det var en kjempefin dag!!!

Er planlegging oppskrytt???

2011-01-11T04:49:00.000-08:00

Jeg går nå på et kurs i tverrkulturell kommunikasjon, som heter ekteskap. Vi må stadig øve oss i å sette ord på ting som vi tenker er en selvfølge. En av dem var da julen kom, og jeg tenkte at vi ikke har noen planer nesten, og at vi skal slappe mye av og bare ta ting som de kommer.

Somregel har vi INGEN planer når uka begynner. Dette er ganske annerledes fra Norge, der ukene ofte er fulle 2 - 3 uker framover... Jula var intet unntak, vi hadde virkelig få planer lagt opp.

1. juledag klokka 21 ringte telefonen. Vi var akkurat kommet hjem fra familiedag hos mora til Nicola, og både jeg, Tor Arne og Nicola var slitne og satt i pysjamasen og så på DVD hjemme i leiligheten. Det var en som ringte og spurte om vi var hjemme, for da kunne han i så fall stikke innom om 5 minutter.

Det jeg ikke visste var at i julen skal alle besøke alle. Man trenger bare stikke innom i en halv time, eller man kan bli lenger... men man må ta runden. Det betyr at i hele julen må man være forberede på at folk kommer på ekstremt kort varsel eller helt uten varsel. Og vi må beregne flere kvelder til å farte fra hjem til hjem på besøk. Det er jo greit nok, men jeg var ikke psykisk forberedt på dette, så jeg ble ganske stresset kan man si. Jeg var heller ikke praktisk forberedt, huset var litt rotete og ikke sånn jeg hadde tenkt at det skulle se ut første gang onkler og tanter kommer på besøk (her nede er man litt mer nøye enn i Norge på sånne ting..).

Jeg vendte meg imidlertid til tanken, og vi begynte også på besøkskvelder... og vi har fått med oss mange koselige besøk. Dette skjer til jul og påske, og er en grei mulighet for å få hilst på familie som man ikke møter ofte ellers. Vi har altså reist til bestefar, tanter, onkler, søskenbarn, enker av onkler osv. Jeg føler meg mye mer en del av det lokale samfunnet, med de styrker og utfordringer det innebærer, etter at jeg giftet meg. Alt i alt er det jo kjempefint å virkelig høre til og bli regnet med.. ikke bare som en som er her midlertidig... Jeg er glad for å bli bedre kjent med storfamilien, men en halv times besøk på en runde er ikke akkurat min stil...

I tillegg har Nicola permit til å reise til Israel akkurat nå, og det varer i kun 1 mnd. Dermed benytter vi sjansen til å besøke folk i Jerusalem, Haifa og Herzeliyye også. + at vi gjør ting som vi bare kan gjøre når Nicola har permit.

I går kveld da jeg satt på sengekanten, begynte jeg å skrive en liste over alle vi har besøkt siden jul, i alt fra 45 minutter til 3 timer (gjennomsnittlig kanskje 2 timer på hver). Vi har besøkt 19 hjem + at vi har hatt en god del besøk selv. Godt at både jeg og min kjære har ganske god sosial kondis! I morges fikk vi avklart at vi ikke har noen planer for kvelden, og vi var glade for å kunne slappe helt av... men i løpet av dagen har dette endret seg, og jeg har iallefall 2 besøk linet opp for kvelden... Puh!

I tillegg har vi benyttet Israels-tillatelsen til Nicola til å gjøre ting der, som vi ikke kan gjøre ellers. Vi har vært på IKEA 2 ganger med forskjellige folk, vi var i Haifa hos Tor Arne's forlovede Jenny i nyttårshelga, og benyttet sjansen til å ta en guidet tur i Bahai hagen + at vi kjørte opp på Karmel fjellet og så på skogen etter den tragiske brannen som herjet nylig. Vi har bowlet i Jerusalem (Vestbredden fikk nylig sin første bowlinghall, i Ramallah, men den har kun tre baner...), vært i Begin parken (Israelsk nasjonalpark - en stor skog, men man må så vidt inn i Israel for å komme inn, selv om den bare ligger et kvarter fra der vi bor), vært et par ganger på Malcha mall - Jerusalem's største kjøpesenter, hatt en liten impulsiv Bridgebuilders reunion på restaurant i Jerusalem, hatt en 4 dagers familieleir med jobben (de dagene rekker man ingenting annet) og vi har til og med vært på et sabbatsmåltid i menigheten til Jenny. Dette er bare litt av det dagene har fyltes med siden jul, og det kommer nok til å fortsette sånn fram til 20. januar når Nicola sin tillatelse til å dra til Jerusalem løper ut. Allikevel er INGEN dager planlagt fra og med i kveld... men de fylles alltid opp. Sånn er livet i Midtøsten. Kalenderen er fullstendig tom (bortsett fra noen jobbavtaler). Jeg overdriver ikke!

Noen bilder fra de siste ukene:

Julaften hos Nicola sin familie... vi hadde et lite 'puppetshow' om julebudskapet.

1. juledag ble ekte villsvin stekt i ovnen ute i hagen...

Tur i Begin parken.

Et lite juleselskap hjemme hos oss...

Norsk julemiddag hjemme hos oss, med bare oss tre... Mmmm!

Nicola fant håp midt i den brente skogen på Karmelfjellet. Forøvrig var skogen et veldig trist syn!!!

Bahai hagen i Haifa

Den øvre hagen består av 11 terrasser, som symboliserer en for hver disippel grunnleggeren hadde.

Nyttårshelga i Haifa, her er bror Tor Arne med sin Jenny og sin kommende svigermor, Victoria.

Godt nytt år!

2011-01-09T00:24:00.000-08:00

Endelig kom jeg inn på bloggen igjen... Jeg har faktisk hatt problemer med å komme inn på min egen blogg... kanskje hjernen min tok juleferie, eller fingrene var så kalde at jeg alltid typet feil passord... Ikke vet jeg, men nå kom jeg altså inn igjen (med vanter på). Hurra!

Jeg kan ikke oppdatere nå, for jeg er på vei ut døra... skal i kirken. Men: Vi snakkes/skrives! Og jeg håper at dere alle sammen får et fantastisk nytt år 2011. Oppdaterer mer snart.

Ingjerd

Plutselig var det slutt på sommeren...

2010-12-13T01:42:00.000-08:00

Det er en kjennsgjerning at man gjerne blir enda mer norsk enn ellers når man er i utlandet... og jeg kan garantere at det ikke blir noe mindre når man har giftet seg med en utlending i tillegg... I går var jeg på en superkoselig førjulskveld hos noen norske venner i Jerusalem. Vi tente adventskrans med sang til, spiste grøt med mandel, sang norske julesanger i et godt forberedt julesanghefte til hver enkelt, spiste fantastiske desserter - til og med blåbærpai med selvplukkede blåbær (av vertinnen) fra Norge... og vi laget julepynt. Jada. Og jeg var kjempeglad for muligheten til å lage julepynt, for jeg trenger virkelig noe å fylle opp huset med + at det er jo kjempekoselig med norske julekurver!!!

Folk flest markerer ikke advent her, det er kun i kirken at de bruker lilla før jul... men de har pyntet i gatene. Her er vi i nærheten av der jeg bor...

En ting de er store på her på Vestbredden, er julebasarer. Det er Bibelselskapet som arrangerer mange av dem, i samarbeid med lokale katolske kirker. Her står vi på basar i Beit Jala.

Bordet ved siden av oss solgte likør, vin og sprit. Janne og jeg kom for å hjelpe til den siste dagen, og vinselgerne var nok litt lei av å stå der, så de var for det meste av tiden ikke tilstede. Istedet gav de oss ansvar for salget. Dermed solgte vi kristne bøker, bibler, broderier fra Gaza - og sprit.

I morges forsov vi oss, og det var ganske ubeleilig, siden jeg skulle ha andakt på bibelselskapet (som vi har hver mandag morgen). Vi våknet 06:55, og planen var å dra klokka 07:00. Andakten begynner ikke før 8:30, men jeg bruker ofte utrolig lang tid på å komme meg ut av Betlehem. Og når jeg først har kommet meg over til Jerusalem, havner jeg i rushet. Så i dag skulle jeg komme tidsnok for enhver pris. Jeg fløy opp av senga, til et superkaldt rom. UÆÆÆ! (vi har ingen sentralvarme eller noe). Heldigvis har vi superundertøy og ullgensere lett tilgjengelig.

Men så hadde det snødd i natt!!! Wow! Det var overraskende! Vi har ventet på regn kjempelenge. For to uker siden var det fortsatt ca. 25 grader her, og vi brukte aircondition i bilen for bare en uke siden. En av grunnene til at det er fint å være gift, er at nå har jeg en mann som fyker ut og måker snøen av bilen om morgenen for meg :-) Jeg er heldig!

Dette landet er ikke laget for snø og kaldt. Bare i dag har strømmen på kontoret gått sikkert 8 ganger. Når vi bruker varmeovner i tillegg til å ha på juletrelysene, blir det for mye for strømmen. I tillegg samler veiene utrolig mye vann, for de drenerer så dårlig. Ingen har vinterdekk så klart... og alle (inkludert meg selv) klager på kulda. I går hørte jeg denne kommentaren av noen som var bedt i et forlovelsesselskap og det var 10 grader, men ganske surt: 'Hvordan skal vi gå i et forlovelsesselskap nå i dette været???'. Folk som hadde tenkt å besøke oss tenker nå at de skal vente i et par dager. Her stopper livet opp når det er kaldt. Hvis vi skulle gjort det samme i Norge, ville vi ikke fått gjort noe som helst størstedelen av året.

En trist nyhet er at bestemor, Ingeborg Grimstad, døde forrige mandag. Jeg er takknemlig for alle gode minner, og for at jeg har fått ha henne så lenge, men det er uansett trist når det er endelig slutt... og da er det ekstra tungt å være så langt borte. Jeg liker ikke tanken på å ikke få med meg begravelsen og minnestunden... men sånn er det nå... dessverre. Det har vært en tung uke, men det går greit. Må bare sørge litt. Og jeg vet at jeg skal få se henne igjen en dag.

Fru Grimstad Bandak

2010-11-20T01:29:00.001-08:00

Vi er et av de parene som har utrolig få typisk 'bryllupsreise-bilder' fra bryllupsreisen vår. Ingen bilder fra endeløse, hvite stender der vi ligger i en hengekøye under en palme, ingen solnedgangbilder... Vi var i Malaysia, men vi var stort sett i Kuala Lumpur. Vi hadde en kjempefin tur, med mange utypiske bryllupsreise innslag, blant annet fabrikkbesøk og andre 'educational' ting som på bildet under der vi er i en stor te-åker og lærte om hvordan man dyrker te. Vi har hovedsakelig bare tre romantiske bilder fra bryllupsreisen, og alle de kommer under her:

Her er vi på tur i en historisk by som heter Malaka. Her kunne vi bli kjørt i rikshaw, sykkeldrosje. Minte meg utrolig mye om da jeg var i Bangladesh i 1992. Dette var selvsagt bragt til Malaysia fra alle inderne som bor der.

... og under her spiser vi kokosnøtt. Her er vi ved bunnen av et stort hindutempel som var i en grotte oppi fjellet. Det var forøvrig fullt av aper som hoppet rundt i tempelet der, og på vei opp. De pleide å stjele mat og drikke av oss turister, og spise det. Så Nicola og jeg hadde sørget for å ikke ta med noe mat.

Vi gav bare 6 ukers varsel for å komme i bryllupet vårt, så det var selvsagt ikke alle som kunne komme... min tante og onkel i Kristiansand hadde allerede planlagt tur hit i November, så vi feiret 1 mnd bryllupsdag med besøk av dem og to andre venner av dem - hjemme i stua vår. Veldig koselig!!!

Utsikten fra balkongen vår er fortsatt fantastisk... Blir ikke lei av den! Og det fantastiske er at vi fortsatt kan sitte ute, det er jo 22 - 28 grader her fortsatt! Nicola tok dette bildet tidlig en morgen, da han ventet på at jeg skulle komme fra flyplassen. Jeg dro nemlig rett til Norge fra Malaysia, for å være på en konferanse med Bistandsnemda - avslutning på et prosjekt vi har hatt. I den forbindelse kom både generalsekretær i det palestinske - og i det israelske bibelselskap, Victor og Nashat. Det var gøy å farte rundt i Oslo med dem i høstværet. Vi var innom Fretex til og med og fant noen fine klær til dem. Jeg glemte fotoapparatet mitt i Råde da jeg var der, så har dessverre ingen bilder fra det, men vi hadde en kjempekoselig fårikål middag på gården, med Midtøsten gjestene + Ingar Bøe, Terje Bjerkholt og Torleif og Kirsti Elgvin. På bildet under ventet altså Nicola på at jeg skulle komme hjem igjen.

Nicola og jeg har begynt å pusle et puslespill med 1000 brikker, som vi fikk til jul i fjor. Vi er blitt skikkelig hekta. Når vi får besøk, hjelper de iblant til.

Her er det fortsatt veldig varmt (ikke bra, det forutsies at det blir en tørr vinter... hvilket tilsier stor mangel på vann! Allerede for en måned siden hadde områder i Betlehem lange perioder uten vann...Lover ikke bra!). I går var vi på en familiepicnic med familen Bandak, i Jeriko. Veldig koselig. Nicola har to søstre og en bror, men den ene søstera bor i Hellas. Så vi dro med søstera og broren med familier, og mora. Stedet er et ortodoks kloster, der de har laget en kjempehage der folk kan ta med grillmaten sin og kose seg.

Det var også mange dyr på stedet.

... og en munk som lager mosaikk. Veldig spennende å se på faktisk! Imponerende! Også var det en ortodoks kirke der... med to skap fulle av hodeskaller og knokler. De er visst fra tidligere monker som har vært i klosteret der. Nicola sa at noen av dem er martyrer. Litt spesielt å se knoklene deres sånn på utstilling, spør du meg, men det var litt fint også... livets realiteter... trenger ikke gjemme det bort...

Litt fra jobb de siste ukene:

Dagen etter at jeg kom hjem fra Norge, kom Ingar og Sindre fra Frikirken i Norge ned. Her er vi i Bibelbutikken i Tel Aviv, hos Andy Ball, som forteller fra arbeidet sitt. Han har alltid mange historier om folk som kommer inn i butikken og alle samtalene som kommer ut ifra det.

Anledningen for besøket til Ingar var egentlig årsmåtet for bibelbutikken i Tel Aviv (Frikirken er en av hovedpartnerne der). Her er det årlige partnermøtet, holdt hos Bibelselskapet i Israel, i Jerusalem.

Vi var også i Beit Eliahu i Haifa og feiret at menigheten er 60 år og kirkebygget er 40 år. Det var en fin opplevelse, men jeg har dessverre ingen bilder derifra heller.
Så var det tid for ny familieleir. Denne gangen med kristne familier fra Nord-Vestbredden. En av kveldene ble foreldrene tatt ut på romantisk middag. Vi hadde bestilt bord for to og to, så de skulle ha tid sammen. Det er ikke alle som er så vant til det... Samtidig hadde Janne laget en veldig vellykket sporløype for barna og ungdommene, blant annet fordi det er viktig at de store barna blir flinkere til å leke med de små barna. En av postene var å lage konstruksjoner av kikerter og tannpirkere. Under ser dere resultatet:

Ett av mange temaer for foreldrene var viktigheten av å leke med barna, og å ha det gøy med dem - på barnas premisser. Under er en av aktivitetene for dette formålet.

Nicola var med som frivillig medarbeider. Den siste kvelden hadde vi grilling og bakgårdsfest (alle camper har det). Nicola grillet stort sett hele kvelden, men var storfornøyd med det.

Min kollega Rawan prøver å finne ut hvordan muslimer klarer å dekke til ansiktet så man kun ser en stripe i øynene. Det var ikke så lett å dekke til panna og samtidig få det stramt.

En på teamet er profesjonell danser. Under leiren har han også undervisning av tradisjonell dans for barna og tenåringene. Den heter Debke. Her danser de debke den siste kvelden.

Tilbakemeldingene fra familiearbeidet var denne gangen også helt suverene. Jeg har sittet i mange evalueringer denne høsten, og de er alltid helt fantastiske. Både barn, ungdom, mødre og fedre sier at ting er annerledes. Flere fedre begynner å se hvordan deres ukontrollerte sinne påvirker familien. Mange ser også viktigheten av å bruke tid med familien, og mødre forstår at de må være tilgjengelige for barna og tenåringene så de kan snakke med dem. Vi øver også på å lytte, ikke bare ha en monolog fra foreldre til barn. Mange familier sier at de har begynt å snakke til hverandre på en annerledes måte i familien etter programmene, og at de har begynt å gi rom for de forskjellige medlemmene, og å oppmuntre hverandre. Mange uttrykker at de skulle ønsker at programmene varer i mer enn 6 mnd. De ønsker å fortsette å få dette viktige inputet.

Et viktig tema på opplegget var seksualitet. Tenåringene får ingen informasjon om dette hjemme eller på skolen, vanligvis, så de var som svamper for all informasjonen som kom inn. Om kvelden omringet de psykologen som hadde temaet, og satt rundt ham og stilte spørsmål inn i de sene nattetimer. Hvis ikke foreldre kan snakke om dette temaet, får tenåringene all informasjon via internet og venner. Og da er det mye rart man kan få tak i. Derfor er det utrolig viktig at foreldrene tør å touche disse temaene også.

For foreldrene var tilnærmingen annerledes enn for tenåringene, naturligvis. Men for foreldrene også er dette et utrolig tabubelagt tema. Det slo meg også hvor annerledes et slikt tema ville vært undervist i Norge enn her! Her var det mye fokus på at det er viktig at dama også skal ha en fin opplevelse på soverommet, ikke bare mannen. Det var også mye snakk om hvordan det hele starter i løpet av hele dagen, med små koselige gester, ord, hjelp... Det er ikke noe som er helt uavhengig av psyken og hvordan man er mot hverandre i løpet av dagen... eller en plikt som kvinner har (tanke overført fra Islam). Det er derimot noe som påvirkes veldig av hormoner, og dermed det emmosjonelle, som man må jobbe med i forkant. Jeg så for meg at i Norge ville det kanskje vært mer fokus på helt andre aspekter ved seksuallivet. Derfor er det også UTROLIG viktig at undervisningen gis av palestinere. En Vestlig person som kommer hit og skal undervise om et så tabubelagt tema går i et minefelt som han/hun sikkert ikke er klar over. Jeg kunne ikke gjort det (uten å virket utrolig feministisk så alle hadde lukket seg helt og ikke klart å høre ett ord av budskapet).

Sukot/Løvhyttefest/Feast of the Tabernacle

2010-09-23T06:59:00.000-07:00

Nå er det løvhyttefest i Israel!!! Klikk her for å se hva bibelselskapet i Israel har lagt ut om det...

Litt av hvert...

2010-09-21T06:39:00.000-07:00

Jeg tar ikke så ofte de offentlige bussene, men en dag i Ramadan lånte Janne bilen, og jeg tok bussen. Der hang denne plakaten. der står det: La din Hijab være riktig! Ikke sånn som de nederst, med bukse og skjørt, men sånn som den øverste. Wow.
Det er arbeiderklassen som tar bussen, og det er de som rekrutteres til å bli enda 'bedre muslimer' virker det som.

Her har vi søndagsmiddag hos ei venninne, Tamara. Presten og sønnen var også der (han er onkelen til Tamara). Her lærer presten Nicola og sin egen sønn å knyte slipsknuter.

Janne og jeg sov ei natt på verandaen hos meg... Utrolig nydelig, men jeg fikk ikke sove... pga mygg. Dette bildet er tatt om morgenen...

...også bruker jeg MASSE tid på å forberede bryllupet mitt!!! Puh!

Her har vi laget en overraskelsesbursdag for Tamara, som vi spiste middag hos et par bilder opp her... Hun jobber med forsoning, så gjestene var fra 'begge sider'. God stemning!!!

...også har jeg hatt jobb - gjester... som jeg har tatt med litt hit og dit... Her i en souvernir butikk i Betlehem der vi alltid får gode priser, fordi de kjenner meg.

Også er det bryllupssesong. For å være helt ærlig, er det litt for mye av det gode. Forrige uke var vi bedt i 3 bryllup!!! Gikk i 2 av dem... i tillegg var vi i en barberings - fest, et slags utdrikningslag for mannen, men damer er også med. Når jeg i tillegg forbereder mitt eget bryllup, blir det litt slitsomt... men gøy også. I det ene bryllupet var jeg med brudgommens familie hjem til bruden og hentet henne fra huset hennes. Det har jeg aldri vært med på før!!! Og snart er det min tur, så det er fint å se litt hvordan tradisjonene er!

Og litt guide igjen... i går var jeg sammen med disse to fra den amerikanske kirken i London. Her har vi lunch i Betlehem.

Vi har også hatt en fantastisk familieleir siden sist, for katolske familier. Jeg tok faktisk ingen bilder på leiren, men Janne har skrevet om den på sin blogg. Det var en knall leir.

Denne uka skal jeg bo i Jerusalem, hos ei venninne som akkurat har fått barn nummer to... og mannen er tur guide og er ute på farten fram til lørdag. Så jeg skal kjøre han eldste i barnehagen om morgenen og litt sånn. Pappaperm er et fremmedord her... Vi har utrolig mange sosiale goder i Norge!!! Men man klarer seg jo uten dem også...

Tilbake i det hellige kaos

2010-09-05T01:27:00.000-07:00

Det er deilig å være tilbake i det hellige land... dvs, jeg kom hjem fra Norge 9. august, men hadde veldig hyggelig besøk av ei venninne i ei uke... (som jeg også hadde ferie...). Så jobbet jeg i 5 - 6 dager før jeg dro i bryllup i Portugal til hun som var her på besøk (ja, jeg føler meg litt bortskjemt!!!). Og endelig, på torsdag kom jeg tilbake hit... og nå er jeg her framover. Så først nå føler jeg at jeg lander litt.

I mellomtiden har vi satt dato for bryllupet - 10. 10. 2010. Hurra! Det er en enorm lettelse, og det sier seg selv at mange tanker og mye fritid går med til å planlegge dette... og hver gang noen sier at de kan komme, til tross for det korte varselet, så blir jeg hoppende glad.

Ramadan begynte her den 11. august (tror jeg det var sånn ca). Greit nok det, bortsett fra at jeg er litt mer nervøs når jeg kjører på ettermiddagen, med tanke på alle sjåførene rundt meg som ikke har spist eller drukket i løpet av hele dagen... og når det er nærmere 40 grader tenker jeg at det er ganske uforsvarlig å være en god muslim som ikke jukser på drikkingen. Vi var i Hebron en dag, og der er det veldig muslimsk, så jeg ville ikke drikke i gatene jeg heller... Dette var en av de virkelig varme dagene og jeg må innrømme at jeg ble stresset bare ved tanken på at jeg ikke kunne drikke i gata når jeg skulle begynne å føle meg tørst. Så turen ble ikke så veldig lang, før vi tuslet tilbake til bilen og smugdrakk der + smugspiste noen agurker for å få i oss litt væske.

En annen praktisk konsekvens av Ramadan er at Palestinske muslimer har stilt klokka en time bakover, for at tiden der de kan bryte fasten ved solnedgang skal komme tidligere (iftar - frokost - fordi det er det første måltidet på dagen :-) Det er jo egentlig logisk). Dermed har hele det palestinske samfunnet stilt klokka til vintertid allerede fra Ramadan startet (i Jordan har de ikke gjort det...). Men det israelske samfunnet er fortsatt på sommertid. Og mange hoteller i Betlehem er på israelsk tid fordi de driver med turisme, og turistene er på israelsk tid. Altså, det er ganske kaotisk... Man må alltid presisere klokkeslett på israelsk eller palestinsk tid... og noen klokker går på den og noen på den... så må jeg huske hvilken klokke som er stilt etter hva... og jeg som jobber så mye fram og tilbake og har avtaler med folk på begge sider, gleder meg til dette er over. Det er vel først i oktober at israelerne stiller over til vinterstid tror jeg... Innen den tid er jeg vel ganske vant til systemet, lurer på om jeg får problemer med å justere meg tilbake :-)

Det er en nydelig søndag morgen i Betlehem. Endelig begynner temperaturen å synke litt... det er deilig. Nå er det 'bare' 28 grader kanskje... Jeg venter på Janne, hun sitter på en buss hit... så skal vi i den lille baptistkirken her i Beit Jala.
Veldig koselig å ha Janne tilbake her!!!

Ingjerd :-)

God sommer!!!

2010-07-09T06:40:00.001-07:00

Hei alle sammen!
Da skriver jeg fra Råde... mamma er nede og lager middag/baker brød, søstera mi med mann og to barn kommer om en drøy time, broren min har akkurat syklet seg en tur... det er fint å være på gården igjen! Jeg kom til Norge på onsdag, men var et par dager i London hos ei venninne siden mandag. Har shoppet en del på salget her... her passer klærne til min norske kropp... det er billigere enn i Israel (blant annet fordi jeg vet hvor jeg finner det jeg trenger til en ok pris) og salg er jo helt konge. Så da handler jeg inn for mange måneder fram i tid. Også organiserer jeg noen ting til Visjon. Jeg var jo sykemeldt nesten fram til jeg dro på ferie, så kom litt på etterskudd med en del administrasjon... får heller ta mer ferie senere. Det går ganske bra med nakken nå, for de av dere som lurer på det... og jeg synes at det er fantastisk grønt og fint i Norge. Jeg kjenner allerede at ukene i Norge kommer til å fly avgårde... og 9. august er det tilbake til Midtøsten igjen. Det blir fint det også, da. Men nå skal jeg nyte dagene så mye jeg kan i mellomtiden.

Så livet er fint... håper dere alle sammen nyter sommeren.
Ingjerd :-)

Muren kan være ganske praktisk...

2010-06-29T04:41:00.001-07:00

Hei hei kjære bloggleser... Jeg er ikke en stor fotballfan. Ikke en liten en heller for den saks skyld... world cupen interesserer meg faktisk null. Men noe som er fachinerende er hvor engasjerte folk her er i cupen. Det er de sikkert i Norge også... men her er været bra, så det er mange utendørs storskjermer. Det beste er et sted i Betlehem der de har hengt en gigantisk storskjerm opp på muren. Muren ble nemlig bygget i en gate rett foran inngangen til en cafe. Så nå har de satt ut fullt av stoler og bord foran cafeen, og benytter seg av den store muren som passerer rett foran dem. Det er jo ganske mye tagging på den høye, grå muren (mange fine bilder også!!! - muren raver ca. 8 meter høyt i sentrale deler av Betlehem), så de må ha egen skjerm. Allikevel ganske fachinerende å se hvordan folk har evne til å gjøre det beste ut av enhver situasjon. skulle gjerne hatt bilder av det, men er for flau til å ta det hver gang jeg kjører forbi og det er fullt av folk som ser på world cup der...

Jeg flyttet forrige søndag, til Beit Jala. Det er kjempedeilig å bo der... leiligheten er fantastisk, artig nabolag. Veldig rent og pent, og ca. 80% av befolkningen der er kristne. Fra balkongen (med utsikt til Jordan) ser vi også 7 kirketårn i Betlehem, og mange moskeer... og de muslimske bønneropene høres GODT i leiligheten vår. I går kveld var det i tillegg et utendørs bryllup i nærheten med musikk som ikke var utpreget bra... mye liv og røre!!! Nicola har også kjøpt selskap til meg (jeg bor jo alene foreløpig): en fugl som bor på balkongen. Også har han kjøpt spesielle fuglesang CD-er så fuglen skal lære å synge som de gjør på CD - en. Og det virker foreløpig ganske bra.

Her en dag banket det på døra. Jeg var hjemme, med ei venninne. Utenfor stod det tre gutter på 10 - 12 år. 'Kan vi få se på fuglen?', spurte de... klart de kunne det... de så på den i noen minutter, spurte meg hva slags fugl det er (hvilket jeg ikke visste på arabisk), og så takket de for seg og gikk høflig ut igjen. Jeg føler det som at jeg bor i en gammel film... og jeg nyter det.

I formiddag møtte jeg den nye leietakeren i min gamle leilighet i Jerusalem. Vi skulle skifte navn på alle mulige ting: Gass, vann, strøm, internet, telefon, kommunale avgifter osv. Jeg har grudd meg til dette lenge, med tanke på det israelske byråkratiet og en del av disse tingene er fortsatt i Karin sitt navn, så det kunne lett bli komplikasjoner. Det var imidlertid en befrielse å gjøre dette med en israeler. Først og fremst, hver gang jeg prøver å ordne noe av dette selv, stopper det opp på telefonsvareren til de jeg ønsker kontakt med - de er somregel kun på hebraisk eller russisk. Så trykker jeg et tall helt tilfeldig og ender til slutt opp med en eller annen saksbehandler som ikke snakker engelsk. Eller de snakker engelsk, men gir meg en eller annen grunn til å ringe tilbake igjen dagen etterpå. Og da står jeg i ny telefon kø. Dette er noe jeg IKKE kommer til å savne når jeg flytter til Betlehem!

Altså: Den nye israelske leietakeren var en mann i 40 årene, med kippa, litt religiøs... og med en god del kampvilje med seg. Så med hans hjelp klarte vi å trenge gjennom hver enkelt instans en etter en... han kranglet litt, og alt ble fikset. Vi dro ned på kommunehuset klokka 11 for å forandre adressen på kommunale avgifter. De var stengt, og åpnet ikke for kundeekspedering før klokka 15. Det var ikke aktuelt for denne mannen å dra derifra før vi hadde fått ordnet det vi kom for, så vi toget opp i 2. etasje, inn på kontorene der (som ikke er åpne for publikum) og fikk sakene ordnet. De skulle tilbakeføre litt penger til meg, og dette måtte gjøres via bank. Jeg har ikke israelsk bankkonto. Palestinsk kan de ikke overføre til (Det er som to forskjellige land! De kan ikke engang overføre penger til en Palestinsk bank!!!). Jeg ringte noen og fikk låne deres israelske kontonummer litt. Det funker nok bra.

Forrige tirsdag hadde jeg en ny bilulykke, på vei hjem fra jobb. Så jeg har vært hjemme en uke med hodepine og vært VELDIG trøtt + sykemeldt. Er så smått tilbake på kontoret litt disse dagene, men er ganske redusert... Det går rette veien da. Og dettte skjedde kun 2 dager etter at jeg flyttet til Beit Jala. Det var for det første fantastisk at det ikke skjedde rett før jeg flyttet (da det var supertravelt med pakking, organisering, selve flyttingen osv) og det var supert at jeg var i Beit Jala. Nicola og familien hans passet veldig godt på meg... moren sendte mat opp til meg osv. Så selve utpakkingen i leiligheten har gått veldig sakte. Men nå har jeg kun en boks igjen å pakke ut. Snart ferdig! Og jeg har allerede hatt en god del besøk, og det har vært kjempekoselig. Må benytte sjansen nå, for jeg drar til til London på mandag og til Norge på onsdag. Men besøket har måttet klare seg med en veldig redusert vert. I kveld har jeg tenkt å ta i bruk vaffeljernet fra mamma, vi får besøk av baptist pastoren og hans kone. De er et veldig koselig eldre par...

Ingjerd :-)

Bibelselskapet i Israel sin nye nettside...

2010-06-21T03:40:00.000-07:00

Bibelselskapet i Israel har fått seg ny webside. linken er her. Den er verdt å sjekke ut hvis dere vil vite mer om hva de driver med :-) Bra saker!

Flotilla??? Nei, det merker vi ikke noe til...

2010-06-14T04:19:00.001-07:00

I går var Janne og jeg i Gaza igjen... det var fint å være tilbake...

Jeg måtte jo spørre om Flotilla hendelsen, og hva de føler om det. Da kikket de bare på meg og sa at det merker de ikke noe til lenger, og så var den praten ferdig. Det er tydelig at de er så vant til å gå fra krise til krise at de absolutt ikke dveler ved det... og det er ikke uvanelig for dem at det er sammenstøt der 9 personer blir drept. Jeg personlig tenker at grunnen til at det er så stort i Vesten er at det var vestlige som ble drept (hvis Tyrkia kan kalles Vesten, det er vel litt på kanten...men de er iallefall utlendinger). For folk i Gaza er det ikke uvanlig å ha sammenstøt med Israel, der 9 mennesker omkommer... Ingen andre som vi møtte i løpet av dagen nevnte det heller... De har nok andre problemer virker det som, om ikke de skal begynne å henge seg opp i det som skjer til sjøs i tillegg.

Først dro vi i kirken, og traff noen venner der. Under messen kikket jeg meg rundt og så på de som var tilstede... vanlige folk... vakre, fine klær, smykker og øredobber... nyfriserte... og så tenkte jeg på at jeg hadde nok ikke klart å beholde fatningen så godt hvis jeg var dem. De lever under så utrolig mye press konstant. Jeg så på dem under bønnene og lurte på hvordan troen virker inn på dem i den konteksten de lever i, og hvordan den påvirkes av at situasjonen ser ut til å bare bli verre. Jeg tviler på at jeg hadde klart å holde håpet oppe og ikke bare tenke på å emmigrere. De fleste har jo ikke mulighet til det engang, og hadde det vært meg ville jeg om mulig kanskje blitt enda mer deprimert.

Vi snakket med noen som sa at livet blir en eneste stor rutine. Jobb, hjem, lage mat, kanskje besøke en søster eller bror... men da blir de kjørt fra dør til dør. Kristne vil ikke dekke til håret sitt, og da er de redde for å bli trakassert når de er ute i gata eller tar offentlig transport. Det er ingen kino man kan gå på i Gaza, eller andre ting man kan gjøre. Jeg er virkelig imponert over at de faktisk klarer å beholde fatningen.

Vi besøkte 5 familier som har fått humanitær hjelp fra bibelselskapet. Her er vi utenfor det første huset, med to poser 'basic food' som de skal få. Her inne bodde det ei enke med tre døtre. At det er døtre betyr at de ikke vil kunne forsørge senere heller, for det er som regel gutter som tar ansvar for å forsørge familien/foreldrene sine.

Her besøker vi en annen familie som får hjelp. De var så skjønne; koselige folk. Faren var syk og arbeidsledig, moren ute og så etter mat. Vi har en mann som jobber for oss i Gaza, og han understreket at det viktigste er ikke bare at vi gir dem materielle ting, men at vi faktisk kommer på besøk og viser at vi bryr oss om dem.

Vi besøkte også en familie der svigermor presenterte svigerdatteren som at siden sønnen var syk og arbeidsledig, hadde de ingen penger til å betale for en kone til ham. Så han giftet seg med kusina si (som var tilstede under denne samtalen), siden han kunne få henne gratis. Hun var nå gravid med sitt andre barn, og da gift med denne syke, arbeidsledige mannen som er hennes fetter. Det slo meg hvor mye fælt kvinner verden over lider av å være kvinner i undertrykkende strukturer som denne. Og fattigdom forsterker kanskje undertrykkelsen, iallefall i mange tilfeller som jeg ser rundt omkring... også i forhold til vold i familien, som kan bli forsterket av at mannen ikke har jobb, og finner andre måter å kreve respekt på i familien. Den andre svigerdatteren var også tilstede. Hun er 21 år og har 4 barn. Jadda tenkte jeg og droppet å fortelle at jeg er 31 år og enda ugift...

Den fjerde familien vi besøkte hadde i tillegg til en syk og arbeidsløs far, og konstant trussel om utkastelse fra leiligheten pga. ubetalt husleie over tid, ei jente på 3 år som heter Nor. Under Gazakrigen for 1,5 år siden var hun i et rom alene, da huset rett ved siden av ble skutt helt ned til grunnen. Siden da har hun verken kunnet høre eller snakke. Jeg synes at det høres ut som at hun er veldig traumatisert. Legene sier at hun trenger en operasjon til 250 USD. De har ikke råd til dette, men vi skal se om vi kan skaffe de pengene. Det burde virkelig ikke være så vanskelig...

Vi var også innom en familie som har fått satt inn nytt vannfilter i huset sitt. De var utrolig takknemlige for dette, og nå får de rent vann fra springen - i motsetning til før. Fint å se noen gode nyheter også!

Ironisk nok, vi fraktet masse mat UT av Gaza: 5,5 kg. knafe (den i Gaza smaker helt annerledes enn den på Vestbredden), en annen type søt kake, + kjeks + rester etter lunchen min + en annen type kake... det meste på bestilling fra palestinere som bor i Betlehem. Komisk!

En gripende historie...

2010-06-12T03:33:00.000-07:00

En palestinsk gutt ble skutt av en soldat i 2005. Guttens far donerte bort barnets organer til jøder og arabere. Se videoklippet her.

Jeg kom akkurat tilbake fra 12 dager i Norge. Har masse å skrive om, men det er hektiske dager... så sorry!!! I går kveld hadde vi en stor grillfest i hagen til Nicola i Betlehem med masse venner. Kjempegøy! På søndag neste uke flytter jeg, så denne uka er ganske full av pakking og sånn... i dag skal den nye leiligheten vaskes.

Håper det er bra med dere alle der hjemme.
Ingi :-)

OPCY i farta!!!

2010-05-06T01:55:00.000-07:00

Kontoret til OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) er på den andre siden av muren. vi møtes på Jerusalem kontoret og kjører derifra. Ett team medlem (som akkurat startet - han heter Raed) kommer ikke inn i Jerusalem. Dermed går en del av arbeidsdagen til kjøring og køer, men sånn er det når man jobber i dette landet...

Her er Janne og Ramzi ved siden av oss i lyskrysset.

... og meg og Johnny kjører vanen... Jeg har ikke våknet helt, det er fortsatt tidlig om morgenen...

For dere som har fulgt litt med på OPCY, vet dere at vi drev masse med dukketeater før. Nå som vi jobber mer med familier, gjør vi ikke det så mye lenger (men vi støtter fortsatt lokale dukketeatergrupper som vi har trent opp og som nå lager egne show som de framfører). Denne uka øvde teamet imidlertid på gamle puppetshows, fordi de skal filmes neste uke. Det var litt sånn de ja vu følelse å se/høre de gamle showene... da var jeg tilbake til i fjor, glovarme dager i Jenin, vondt i knærne fordi vi satt lenge på vondt underlag, masse barn og liv og røre, og mye musikk og gøy.

Se og lær... Vårt nye team medlem, Raed, følger nøye med... Å få dukkene i dukketeateret til å bevege seg naturlig og greit er faktisk ikke så lett som det ser ut som. Det er for eksempel veldig lett at de kun ser opp i taket og ikke på barna... eller at de bare svever hit og dit istedet for å 'gå'.

I går, onsdag, var jeg med OPCY til Qalandia Refugee Camp. De hadde et SET (social emmotional training) kurs for barneledere i samarbeid med UNRWA (FN's organisasjon for palestinske flyktninger). Unødvendig å si at Janne og jeg var ganske gira da vi fant svenske og norske barnebøker oversatt til arabisk: Brødrene Løvehjerte, Lillebror er syk, Kua Mø bygger hus osv... donert av Diakonia her nede.

Treningen gikk ut på å lære disse lederne hvordan man kan hjelpe barn til å uttrykke følelser og å sette ord på ting. Veldig bra og praktisk undervisning! Vi gjorde øvelser også, som vi kan gjøre med barna senere... jeg prøvde å gjøre dem på arabisk. Og til min store forskrekkelse, oppdaget jeg midt i et arabisk ord at det var noe som ikke stemte... da registrerte jeg at jeg hadde skrevet en hebraisk n istedet for en arabisk n midt i ordet. Dette kan bli kaotisk, og kan ikke fortsette. Jeg må visst skrive arabisk litt oftere, ikke kun jobbe med hebraisken for tiden...

En annen kuriositet er at arabere spiser mye sjeldnere enn oss og mye mer hver gang. Plutselig var dagens lunch avlyst... og mange av disse har sikkert heller ikke spist frokost. De klarer seg ok gjennom dagen allikevel (selv om det kanskje ikke er så veldig sunt...). Men for Janne og meg, da klokka var ett og vi var helt på sulteranden da vi ble fortalt at lunchen, som skulle vært halv to, var avlyst, var blodsukkeret så lavt at det var umulig å fortsette uten mat. Så vi gikk ut og fikk tak i noe nødproviant. Bare en liten kuriositet, men dette er ganske typisk. Vi norske har mager som er vant til å spise ofte. Det gjør de bare ikke her!

2010-05-05T23:53:00.000-07:00

For et par lørdager siden dro vi til dødehavet... Vi dro til det øverste stedet i dødehavet, der både israelere og palestinere kan komme inn, fordi vi var en blandet gruppe...

Da vi svingte inn på parkeringsplassen, jeg i min israelske bil og Nicola i sin palestinske bil, kom vakten bort og bad Nicola (med svigerinna og niesa hans) om å dra, fordi på lørdager slipper ikke palestinere inn. Dette ble ikke sagt på en høflig måte, så det var en kjip start på dagen... Nicola forklarte at de er med oss - og pekte på vår israelske bil - og etter litt om og men, var det greit og de kunne slippe inn. Vi i den israelske bilen betalte for dem så de skulle slippe å snakke og få uhyggelige opplevelser igjen. Vi så mange andre palestinere også bli sendt tilbake...

Dette er ulovlig i følge israelsk diskrimineringslov, men i praksis skjer sånne ting altfor ofte. De fleste palestinere blir kanskje vant til det, og det faller dem ikke inn å lage en sak ut av det... de er redde for å få mer trøbbel ved å gjøre noe ut av det... Israeleren som var med oss er tilfeldigvis advokat og sa at han fint kunne laget en sak ut av dette - og vunnet - men vi kommer nok ikke til å bruke energi på det... Som det ble påpekt: Vi prøver å finne steder å møtes sammen (israelere og palestinere), men det ligger bare SÅÅ dårlig til rette. Til og med der begge faktisk har legal rett til å være, skjer sånne ting som nevnt ovenfor... men så snart vi kom inn, hadde vi en kjempehyggelig lørdag...

Her er Sandy, svigerinne til Nicola, i ferd med å blåse opp noe som datteren skal sitte i. Datteren, Leah, var ved et hav for første gang i hele sitt 2 årige liv :-)

Janne fikk besøk fra Tyskland samme natt... han skulle egentlig komme sammen med flere venner fra Norge, men pga vulkanskyen, måtte de andre avlyse... og Jens kom alene. De var litt trøtte etter lite søvn den natten...

Nicola og Gil... Jeg studerer hebraisk med kjæresten til Gil, som også er norsk... det er sånn vi kjenner hverandre.

Ved bilene på vei hjem... Alle vi andre planla en liten fest vi skulle på i Betlehem samme kveld, hos noen andre venner... det var litt rart å måtte si til Gil og Miriam: Sorry at dere ikke er invitert... dere ville vært det hvis dere hadde hatt lov til å komme inn... (Gil har som jøde ikke lov til å komme inn i Betlehem, selv om de bor veldig nærme faktisk)

Og så... forrige fredag i Tel Aviv. Jeg vet at været er rart i Norge for tida, men det er rart her også. Plutselig regnet det, det er ikke vanlig i slutten av april!

Vi tok en tur på Carmel markedet i Tel Aviv. Utrolig morsomt sted å traske rundt en fredag formiddag...

Jordbærene er bare helt fantastiske...

Oliven er ikke oliven her nei... Hva slags oliven mente du???

Skal det være noe krydder??

...og til slutt kom solen fram, og vi hadde en deilig lunch ved Middelhavet :-). Livet i Midtøsten er ikke så verst!

Til dere som har fulgt med på Rami og Pauline Ayyad's familie: På søndag tok jeg med meg niesen til Nicola (Leah) og stakk opp til dem en tur... Her er lille Sama til høyre.

Og her leker Georg og Wisam i et lite telt på rommet sitt, med Leah. De er veldig søte!!! Pauline, moren, har egen bil og kan kjøre rundt omkring. Hun tok lappen og lærte seg alt dette etter at hun flyttet til Betlehem i forbindelse med at Rami ble drept for 2,5 år siden. Det er nok veldig tøft og utfordrende å være alenemor for tre små barn, men hun klarer seg også imponerende bra.

Habibi habibi

2010-04-28T12:00:00.000-07:00

Dette innlegget kunne handlet om et to dagers kurs jeg har vært på i Jeriko, i regi av det norske representasjonskontoret her - som et gedigent møte med 30 NGO er som jobber i de palestinske områdene, UD, Norad, Rep kontoret - kort fortalt de fleste hovedaktørene på palestinsk side. Det kunne også handlet om forrige uke, da vi var en dag i Hebron på medisinsk dag med et amerikansk team, en annen dag i Gaza, en tredje dag i Jeriko med tenåringsjentene der eller helga, da vi var ved dødehavet med en liten vennegjeng.

Men det skal ikke handle om noe av alt det, nå skal jeg kun skrive litt om snakkemåten her. Og da mener jeg ikke språket som sådan, men hvilke ord de velger. Da vi var i Hebron, rullet den palestinske sjåføren vår ned ruta og ropte til en voksen mann som stod langs veien: 'Ammi!!!' (onkelen min!). Så spurte han om veien, og avsluttet med: 'Habib qalbi' (the lover of my heart).

Her er det helt vanlig å snakke sånn til hverandre. Jeg hører ofte folk på telefon, også folk som jeg vet at de har et litt anstrengt forhold til, avslutte med: 'habib qalbi' (the lover of my heart). Jeg hører også ofte at de sier til barn eller voksne: 'Ruhi' (min ånd), 'hayati' (mitt liv) eller noen av de variantene ovenfor. De sier også mye mer type 'ya hilwe' (hi beautiful girl) og sånne ting i en helt vanlig setting.

Problemet er mest hvis disse 'feel good' frasene oversettes til engelsk eller når vi som er engelsktalende legger litt vel mye i ting som blir sagt her. I tillegg må jeg si at 'miss you' brukes hele tiden det også. det betyr ikke det samme som det gjør på norsk, at vi virkelig savnet personen. Her er det en FRASE (som de gjerne oversetter til engelsk, og den ene og den andre kan skrive på sms at de savner hvem som helst...Litt klamt for mange av oss nordmenne, men det er absolutt ikke ment sånn!!!). I tillegg må jeg øve meg på å bruke dem (jeg har ikke øvd så mye på det til nå) for å ikke virke så kjølig.

Her er det en link fra youtube der de har gøy med 'habibi' - bruken. Jeg nevnte ikke det ovenfor en gang, for det er så vanlig... Habibi brukes absolutt hele tiden... Må bare venne seg til det... Det betyr 'min kjæreste'.

To dager her i landet...

2010-04-15T01:24:00.000-07:00

Nå skal jeg fortelle om søndag og mandag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Livet her er intenst og begivenhetsrikt. Jeg har dessverre ingen bilder, men dere får se alt for dere...

Søndag morgen: Jeg hadde sovet over hos noen venner i Betlehem, og ringte Nicola for å høre om han fikk tatt seg litt fri fra jobben for å dra i kirken (han jobber i et muslimsk selskap, så søndag er arbeidsdag). Han fikk fri klokka elve, og det betydde at istedet for å gå i baptist kirken skulle vi på konfirmasjonsgudstjeneste i fødselskirken, til fetteren hans. Dette visste jeg ingenting om før dagen før (i stor kontrast til min kusine Tone som skal konfirmeres i mai og sendte invitasjoner før jul!). Vi kom inn i kirken en time etter at gudstjenesten hadde begynt (klokka ti). En vakt i døren passet på at ingen turister kom og forstyrret, så Nicola måtte forklare at jeg var med ham osv. Da var det greit. Vi stod bak i kirken fordi vi kom sent, og jeg registrerte at det var en annen utlending som vandret rundt der. Han kom bort og hilste på Nicola, fordi han har bodd på hotellet hans fire ganger, og så hilste han på meg. Det viste seg å være en norsk prest som jeg har mailet med og som jeg hadde planlagt å treffe mens han var her. Bra sammentreff.

Etter kirken var det bare å løpe videre, fordi Nicola måtte tilbake på jobb og på veien måtte vi innom banken også. Der er det masse folk på søndager, den første dagen i uken. Jeg ble spurt om jeg ville være med moren og svigerinnen på konfirmasjonslunch med konfirmanten og familien, men jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til det, siden jeg hadde planlagt å studere hebraisk, hvilket jeg gjorde i et par timers tid.

Så kom Janne og hentet meg klokka halv tre, og vi dro til frisøren på drop in klipp. Der er det alltid mange folk, men vi ventet ikke mer enn en halv time denne gangen før det var vår tur. Han spurte om jeg ville ha pannelugg, og jeg sa nei, jeg vil bare stusse håret litt. Det neste som skjedde var at han klippet pannelugg på meg... lang vel å merke, så spurte han om jeg ville at den skulle være kortere... Huff, tenkte jeg... men det ble helt ok. Frisøren har en spesiell klippestil, vi må bøye hodet framover med alt håret foran ansiktet... så klipper han sånn... Nå har Janne og jeg lik hårsveis.

Vi begynte å stresse med å rekke alt, fordi bryllupet skulle begynne klokka 5. Men vi måtte jo ha mat og stresset innom et pizza sted... spurte om de hadde noe ferdig, og de hadde de: Kylling sandwish. Så vi tok det. Men det viste seg at det var jo ikke ferdig, vi ventet og ventet i det uendelige (i virkeligheten max ti minutter) mens vi gav tydelig beskjed om at vi var stresset og måtte løpe videre og at vi ikke trengte french fries (som vi ventet på at skulle bli ferdige...). Så vi kastet maten i oss, slengte på oss hver vår kjole, hev på sminken og Nicola var enda ikke kommet hjem fra jobb... jeg ringte ham og han var ganske avslappet... og mente at det var ikke SÅ stress. Dessuten trengte han ikke å skifte, for han gikk i dress og slips på jobb.

Klokka ti på fem var vi på vei til kirken. Det var så og si ingen biler utenfor da vi kom, så jeg trodde vi hadde kommet til feil sted. Vi gikk inn på området, trasket litt rundt... tok noen bilder... det satt kun en person i benkeradene og ventet, folk gikk rundt og pyntet og ordnet... En liten stund senere kom brudgommen og vi fikk vite at bruden satt fast i trafikkorken på vei fra Jaffo og at hun ikke kom til å være der på en stund. Så vi dro like godt hjem til en kamerat på kaffebesøk før vi reiste ned til kirken igjen. Vi kom tilbake til kirken sånn kvart på seks. Den var fortsatt veldig tom, og ingen ting tydet på at det skulle skje noe snart. Men vi satt nå og ventet... Jeg og Nicola ble enige om at i vårt bryllup skal vi gi en tid for de norske, minst en halv time etter tiden vi gir til de palestinske.

I halv 7 tiden kom det plutselig masse folk inn i kirken, og plutselig begynte en prest å synge... og bruden og brudgommen kom inn. Mye av opplegget var på gresk (det var et ortodoks bryllup), de tar kroner på brudeparet, de får nattverd... mange ting som skjedde der framme, men vi satt nesten bakerst og så ingenting. Vi flyttet oss til en annen benk for å se bedre. Det var ikke noe sjakk trekk, fordi den var full av sand - på søndag var det så mange ørkenvinder at det var tykke lag med støv overalt, og den svarte kjolen min ble brun.

Like plutselig som seremonien startet, var den over og vi hadde en hilserunde ute. Senere begynte festen, hvilket inkluderte massevis av dansing, musikk, tradisjoner, og gøy. Vi var en gjeng med venner som satt sammen, så det var veldig koselig. Mot slutten kom den uunngåelige slowdancen, som alle har gledet seg til... først kun for brudeparet, med Celine Dion, røyk, blomster og alt som skal til... så kan alle andre slenge seg med. Arabere er veldig romantiske, og alt filmes forresten også... bryllup har alltid minst en kamera mann som dekker alt.

Jeg kom tilbake til Jerusalem i to tiden om natten, kjempetrøtt.

Neste morgen var det stabsmøte, og jeg ble fortalt at Israel har laget en ny lov som gir dem mulighet til å deportere flere ti tusener palestinere fra Vestbredden, + utlendinger, folk fra Gaza som bor der osv. Loven er veldig lite spesifikk, men den kan ramme mange og hardt, inkludert meg selv når jeg flytter inn.... Sjekk den ut her. Etter stabsmøtet fikk jeg vite at jeg hadde et møte i Betlehem samme morgen, så da var det bare å kjøre tilbake dit - jeg og en kollega. På vei til møtet ringte jeg den norske presten som jeg traff på søndag, fordi vi skulle møtes i løpet av dagen. Da var klokka halv ti og han var på checkpointen på vei ut av Betlehem. Plutselig stoppet hele trafikken rundt oss og det var en sirene som ulte... Jeg stoppet også, det var 2 minutters stillhet fordi det var Holochaust rememberance day. Noen valgte å ikke respektere det, og kjørte bare mellom alle bilene som stod stille. Veldig respektløst spør du meg... men en del av konflikten er jo å ikke respektere hverandres sår og historie... Men når det er sagt synes jeg det var et ganske usympatisk trekk å komme med den nye loven jeg nevner ovenfor på selveste memorial day for Holochaust.

Etter møtet mitt i Betlehem, i halv tolv tiden, ringte jeg den norske presten tilbake for å høre hvor og når vi skulle møtes i Jerusalem. Da hadde han enda ikke klart å komme seg ut av Betlehem. Etter 45 minutter på grensen uten at han hadde rikket seg av flekken, hadde han gitt opp og fått høre at han kunne reise gjennom Beit Jala istedet. Da han kom dit, fant han ut at det ikke er lov å reise den veien med turistvisum lenger, så han var på vei tilbake til Betlehem. I tillegg plukket vi opp søstera til en kollega, som skulle fra Betlehem til Jerusalem... og endelig var vi på vei tilbake til Jerusalem. Vi stod en drøy halvtime i kø for å komme ut av checkpointen, og endelig var det vår tur. Det viste seg at søstera til kollegaen min, som er palestinsk, ikke kommer seg ut av DEN grensen (men hun var for sjenert til å si det til oss), så hun ble sendt tilbake til Betlehem og hentet ut en annen vei senere på dagen.

Så var vi tilbake i Jerusalem, en tur innom kontoret for å sette av kollegaen min og vise den norske presten rundt... så var det lunch, jeg ble med mitt nye bekjentskap på besøk til Kirkens Nødhjelp her i byen (noe jeg har planlagt å gjøre lenge, men ikke fått til å gjøre det før nå). Så var det å farte ned til byen igjen, sitte på en cafe og sjekke jobbmail og leste bittelitt hebraisk før hebraiskkurset startet klokka halv 6 - og var ferdig halv 9.

Sånn går nu dagan...
Jepp, håper dere fortsatt henger med på all den teksten... nå må jeg tilbake til jobb jobb...
Ha en god dag alle sammen!
Klem, Ingjerd

Ti fantastiske dager med Bridgebuilders

2010-04-09T07:00:00.000-07:00

De norske deltakerne dro natt til mandag og i skrivende stund er det fredag. Jeg føler meg fortsatt spekket med inntrykk av det som ligger bak - blandet med slitenhet fordi det var velidg intenst, en vakuum følelse fordi vi har jobbet fram mot dette så lenge, og nå er selve gjennomføringen over, og i tillegg blandet med tristhet fordi det hadde vært så gøy å fortsette å få denne gjengen sammen om og om igjen, fordi da kunne vi kommet mye lenger i prosessen. Jeg tror at få som har vært i gruppen er den samme nå som før de kom for første gang i august. Vi er alle preget av det vi har sett og opplevd, på forskjellige måter. Noen gir vitnesbyrd om at de har blitt mer trygge på sin identitet som det ene eller det andre. Andre sier at de ønsker å gjøre det de kan for å engasjere seg i konflikten og å spre det de har opplevd. De fleste gir uttrykk for at det fellesskapet de har opplevd har vært grensesprengende, bragt dem nærmere Gud, gitt dem fred oppi ting som har ligget og ulmet og har skapt uro lenge, eller at fellesskapet bare har gitt dem et ønske om å kjenne den andre siden bedre fordi de innser at vi er søstre og brødre til syvende og sist. Det har også virket helbredende for mange å bli lyttet til, kunne snakke om litt vanskelige ting og fortsatt akseptere hverandre og gå videre i relasjonene. Det var trist å ta avskjed i ørkenen på lørdag, og vite at det er ganske vanskelig å treffes igjen, særlig de som bor på Vestbredden. Nå har vi ingen: 'Vi ses jo i påsken' - setning å trøste oss til.

De norske kom litt i puljer. De skulle ha noen dager i landet her før og etter Jordan, for å besøke deltakerne på sine hjemsteder. Betlehem var først ute. Her er vi ute og spiser, fredag før palmesøndag. Vi valgte denne restauranten på toppen av Beit Jala, utenfor Betlehem, for at Jenny - en israelsk deltaker i Bridgebuilders, skulle kunne være med. Hun har ikke lov til å reise ned i Betlehem - ingen israelere har det... På klare dager kan man se helt til Jordan herifra.

Vi hadde guidet tur i Betlehem... gjengen måtte selvsagt se muren, den er viktig for å forstå mye av det de palestinske deltakerne refererer til.

Her er vi en tur på Golan. Karin, prosjektleder og min sjef i halvannen uke til, har den beste holdningen når det er mange tråder å holde i og ting ofte ikke går 100 % som planlagt: Vannari!!! (med rogalandsk aksent)

Endelig kom vi til Jordan. Vi nordmenn, israelere og israelske arabere reiste om Eilat. Palestinerne reiste om Jeriko. Vi møttes i Wadi Ram, i nærheten av der leiren vår var, og gjensynsgleden var stor. De fleste har møttes siden de var i Norge, iallefall møtt noen av de andre deltakerne. Men noen få hadde ikke fått truffet andre enn Janne og meg siden Norge.

Herifra ble vi satt opp på pick-ups og kjørt et stykke videre ut i det tørre ørkenland. Glad gjeng!

Oubs, en feil der... ett til av samme bilde...

Endelig framme i campen. Campen var over all forventning. Sterkt oppgradert fra standarden fra sist gang (da var det en annen camp også). Inni teltene var et madrasser med pressede hvite laken og putevar... Luksus! Vi hadde hele leiren for oss selv. Følte meg nesten som i en eksotisk film!

Beduinene serverte fantastisk mat til oss hver dag. Her har de laget kjøtt og poteter under bakken. De måtte bare grave den opp før den kunne serveres...

Og her er det endelige resultatet... Utrolig godt!

Her har vi en morgen løvsang - session.

Ut på kamel! Vi red i 5- 6 timer pluss pause... Det er vel unødvendig å si at det var ganske mange av oss som hadde vondt i HELE kroppen den kvelden og neste dag... Jeepen som fulgte oss ble fullere og fullere av folk som måtte gi opp, og da satt beduinene PÅ kamelene istedet for å leie dem. Det var nok like greit for dem. Men ikke for oss, for det betød at de gjerne ville få kamelene til å trave... og når salen allerede gnager, hjelper det ikke om kamelen begynner å springe. Men det var en god øvelse i å klare litt til når du tror du ikke klarer mer... og til å sitte i fred og ro og ta inn den utrolig vakre naturen rundt oss.

I lunch pausen underviste jeg... om stadiene i forsoningsprosessen.

Og så tilbake på kamelen igjen... Kamelen bak meg var litt av det nysgjerrige slaget... men den hadde ikke munnkurv på, så jeg satset på at den ikke var av det slaget som biter alt mulig.

Det var virkelig en opplevelse å være på kamel. Jeg klaget litt lenger oppe her, men egentlig hadde jeg vondt bare den siste timen. Før det var alt bare komfortabelt, topp og nydelig.

Rawan, meg og Nussi ved kveldsbålet i leiren...

Mmmm... Beduinenes te er fantastisk. Også om dagen, når det var knallvarmt, ble vi rådet å drikke varm te - fordi det virker nedkjølende på kroppen, fordi da trenger ikke kroppen å produsere varme for at den skal bli kroppstemperatur (slik den må hvis vi drikker kald drikke).

Morgen andakt igjen... Deltakerne stod for de fleste av disse. Denne andakten gikk ut på en aktivitet der man skulle finne en person man ikke kjenner så godt og så se hverandre i øynene uten å smile, og se hva man ser inni den personen. De ble instruert om å gå lenger fra hverandre og nærmere hverandre, men å holde øyekontakten. Poenget var også å se nøye etter for å se mer enn hva vi vanligvis ser, og det hadde selvsagt også en betydning i forhold til Gud.

Her er vi på dagstur med jeeper (pick-ups). Her er jeg, og broren min Tor Arne og kjæresten hans, Jenny. Familiebilde med andre ord. Begge de er deltakere på Bridgebilders.

Vi oppfordret hele tiden deltakerne (og lederne) til å drikke mye vann. Dermed måtte vi ofte på do, og i ørkenen var vi ofte på store sletter. Kanskje var det et fjell vi kunne gjemme oss bak, men ikke ett til hver... 'The Norwegian Way' var sjokkerene først for de andre deltakerne, men etterhvert ble det litt mindre sjokkerende for dem å se at gutta bare stilte seg opp slik som på bildet under. For jentene gikk det på å vende seg til å sette seg ned og dra ned buksa selv om det var andre jenter rundt... og satse på at alle holder den uskrevne regelen om å ikke kikke. Mot slutten av konferansen var det flere jenter som hadde vendt seg til felles - doene. Da gikk også dopausene mye kjappere :-)

Dette var områdene hvor Lawrence of Arabia bodde. Vi så et par minnesmerker om ting som hadde med ham å gjøre. Det er også spilt inn to filmer her... nå husker jeg ikke hvilke... men Wadi Ram er virkelig et helt utrolig spesielt område!

Her skulle vi komme oss opp en kjempelang sandbakke. Det var MYE lenger til toppen enn det så ut som, og en utrolig slitsom fysisk utskeielse. Halve gruppen satt igjen ved bunnen av bakken og ventet på at de som ikke ville få et såret image skulle nå toppen og så komme ned igjen.

Jeg endte opp her i midten av bakken og prøvde å søke ly under denne lille busken - eneste skygge i nærheten. Jeg kom altså ikke til topps... men det var fin utsikt fra der jeg satt også :-)

Ny lunchpause og undervisning... Denne gangen handlet undervisningen om identitet i Kristus og at det betyr at man blir mer og mer seg selv, ikke mindre lik seg selv. Dag 2 på turen hadde identitet som tema, og det var en viktig dag for mange av oss. For Midtøsten deltakerne er identitet veldig vanskelig. Særlig for israelske arabere. De er både israelere og palestinere, men ikke fullt ut noen av delene. Oss norske har også mange brikker som tilsammen danner identiteten vår. De er kanskje ofte ikke så openbart kompliserte som mange identiteter i Midtøsten, men allikevel kompliserte nok.

Etter kvelds fortsatte vi å jobbe med identitet. Det ble satt ut flere overskrifter rundt i en sirkel: Kristen, messiansk, jødisk, israelsk, palestinsk, arabisk, norsk... Alle måtte velge en kategori å sette seg der. Så ble kristen og messiansk tatt bort (fordi nesten alle hadde plassert seg i en av dem). Da løp de til israelsk, palestinsk, arabisk og norsk. Så ble arabisk tatt bort (de som satt der var alle israelske arabere). Da ble det vanskelig for dem å vite om de skulle gå til israelsk eller til palestinsk. Nølende gikk de til palestinsk. Så ble kristen og messiansk gitt tilbake, og alle satt der igjen. Så ble messiansk tatt bort. Da gikk noen til kristen og noen til israelsk. Sånn holdt vi det gående en stund. En veldig interessant aktivitet for å oppdage sin egen identitet.

Senere laget alle en 'identitetspai' der de skulle tegne en sirkel og tegne inn hvordan de ser identiteten sin, hvilke komponenter den har, hvor stor del den enkelte komponent har osv.

Det er utrolig mye å si om Bridgebuilders og det jeg akkurat har opplevd. Hvis noen har lyst til å se flere bilder, ligger det masse ute på bridgebuilders sin side på facebook. Bare å søke seg fram til den. Vi driver også å lager et hefte nå med intervjuer, artikler fra undervisningen osv... som jeg tror blir VELDIG bra og interessant. Også har vi selvsagt også bridgebuilders.no.

Jeg føler meg iallefall superpriviligert for det jeg har fått vært med på. Gud har blitt større. Nå tar jeg helga. God helg!

En takknemlig holdning er en kunst

2010-02-18T12:10:00.001-08:00

I høst la jeg dette bildet ut på facebook, fordi jeg synes det var så fin utsikt (fjellene i Jordan i bakgrunnen) og så fint lys. Da jeg la det ut kom det raskt kommentarer på at dette er jo et bilde av en checkpoint og en bosetting. Det hadde jeg ikke lagt merke til... Det er nok delvis fordi jeg er blitt så vant til denne utsikten...

Jeg kom til å tenke på det igjen plutselig her om dagen da Janne sa et eller annet om at det er så vakkert her, og vi kjørte midt mellom et stort piggtrågjerde og en bosetting... og jeg så en stor haug med skrot rett ved... og muren... Hun mente også lyset og sånn... men jeg har tenkt på dette i det siste.

Jeg blir med jevne mellomrom overveldet av stress, konflikt og historier jeg hører. Det skjer særlig når det virker som at det kommer for mye på en gang, og i det siste har jeg hatt en sånn periode.

Jeg kan tenke på situasjonen min slik: - Jeg bor i en av verdens mest kompliserte konflikter. Jeg må dra gjennom en eller flere checkpointer så og si daglig, stå i lange køer, og aldri vite når ting plutselig forandrer seg... det kan til og med bryte ut krig. Hvem vet? I det siste har jeg hørt forferdelige historier nesten hver dag, som om de ikke har noen ende. Og det er snakk om alvorlige ting der jeg ikke får vært til mye mer hjelp enn å be og lytte... Det kjennes ut som at jeg får overdose av trist informasjon! I tillegg er det noen komplikasjoner med papirer som gjør at jeg ikke har noen bryllupsdato enda. Det tar masse energi å ikke vite hvor lang tid ting vil ta, og i tillegg er det nok stress å skulle bygge et sunt og bra forhold i en forlovelsestid om ikke det finnes så mange praktiske utfordringer rundt det hele....

... eller jeg kan tenke: Wow, jeg bor i et av verdens mest spennende områder. Jeg får daglig se med mine egne øyne det alle andre må se på TV. Jeg får førstehånds informasjon av folk som opplever konflikten, og jeg kommer på innsiden av samfunnet på en helt spesiell måte. Jeg har norsk pass, så jeg kan reise ut når det skulle være. Jeg vil til og med få hjelp av en ambassade hvis jeg skulle trenge det! Jeg har gode medarbeidere og god oppfølging fra Norge. Jeg er heldig som får representere Frikirken her. Jeg kan faktisk ikke tenke meg en jobb som jeg heller ville hatt. Jeg har god helse, en familie og venner i Norge som er glad i meg, er nylig forlovet med en fantastisk mann og jeg har ikke økonomiske problemer - jeg klarer fint å betale ned studielånet mitt samtidig som jeg kan spare litt til bryllupet. Været i Midtøsten er kjempedeilig for tiden og snart er det Bridgebuilders, hvilket jeg gleder meg kjempemasse til. Og jeg får til og med lære et nytt språk: Hebraisk, hele to kvelder i uka!

Det er så lett å bli oppslukt av å synes synd på seg selv og å fokusere på de tingene som IKKE fungerer istedet for å se alle velsignelsene. En kollega av meg har skadet hånden sin ganske kraftig. Janne fortalte meg at i går sa han til henne med stor begeistring: 'Jeg er så glad for at jeg har en venstrehånd som fungerer helt som den skal!'

Jeg så en film fra Afghanistan sammen med en palestiner for en stund siden. Han var sjokkert og brøt ut: 'Vi lever som konger her!!! Vi har muren og konflikten, men vi har ikke Taliban, og vi lever ganske normalt... vi har klær, mat, utdannelse og en viss verdighet'

I tider hvor ting virker litt overveldende trenger jeg å minne meg selv på at: 'Ja, det er greit å ha det tøft og synes at det blir for mye. Da kan jeg prøve å lære meg hva jeg skal gjøre med all informasjonen jeg får, og kanskje bli flinkere til å sette grenser. Dessuten er det jo normalt at følelser går opp og ned. Men det kunne vært så mye verre! Jeg minner meg selv på andre konflikter i verden som er så mye mer blodige, folk som er så mye mer fattige eller kristne som har det enda mer utfordrende som minoritet. Tenk om jeg hadde fått en alvorlig sykdom, vært i en alvorlig bilulykke eller noe skjedde med familien hjemme? Eller om jeg ikke hadde hatt venner eller om jeg hadde svømt i andre problemer.

I forbindelse med Gaza krigen i fjor lærte jeg mye om at vi ikke skal sammenligne smerte. For hver enkelts smerte oppleves så intens og vond for den det gjelder. Så vi kan aldri si til folk at andre har det verre. Men det hjelper for min egen situasjon - at jeg kan minne meg selv på alt jeg kan være takknemlig for, og da er listen lang. Jeg tror også at uansett livssituasjon og omstendigheter kan vi velge å fokusere på det vi kan være takknemlige for eller det som ikke er bra (det er alltid nok på begge sider). Men jeg tror at jeg selv har det mye bedre hvis jeg minner meg selv på listen over ting jeg kan være takknemlig for. Og jeg tror at takknemlighet har lite å gjøre med hva man faktisk har, men at det handler mer om en holdning som jeg veldig gjerne vil øve meg enda mer opp i. Det er jo litt dumt også å gå gjennom livet uten å se alle de små og store gode tingene, men å bare fokusere på hva som har forbedringspotensiale... En takknemlig holdning er en kunst.

Ny tur til Gaza!!!

2010-02-14T01:36:00.000-08:00

På onsdag dro jeg inn i Gaza igjen, denne gangen med David og Dona fra Alaska... Jeg har ikke vært inne siden slutten av oktober, fordi jeg manglet visum. Først hadde jeg ikke visum til Israel, og så da jeg endelig fikk det, måtte jeg søke ny permit til å dra inn til Gaza. Digg å reise inn igjen! Av en eller annen merkelig grunn koser jeg meg alltid når jeg er der inne, til tross for alle sterke og triste inntrykk...

Vi brukte kun en drøy time på å komme inn, og var fornøyde med det. Vi må gjennom mange svingdører som denne for å komme gjennom, og utvikler etterhvert en teknikk for å få med både oss selv og baggasjen, uten å sette alt fast inni den trange lommen... Dette var den første svingdøren, før David hadde utviklet noen særlig teknikk :-)

Samtidig som oss var det tre andre som skulle inn, fra tre andre forskjellige NGOer (frivillige organisasjoner). Det er aldri stor trafikk på grensen der, så de få som skal inn eller ut blir reisefølge fram til vi hentes på den andre siden av grensen. Når det iblant er mye venting på grensen, ligger det an til samtaler med mange interessante personligheter... alle er kanskje litt crazy på sitt vis... eller bare veldig idealistiske... eller veldig engasjerte... eller alt på en gang. Noen få bor inne i Gaza, noen reiser inn og ut...

Nytt fra oktober er denne lange gangen som vi rusler på, istedet for sandveien ved siden av. Grensen er laaaaang og man bør være i grei form for å rusle over der (selv om man får hjelp med baggasjen - også en måte å støtte noen lokale familiefedre på...). Han ene fra en annen NGO kommenterte (helt seriøst) at gangen var litt upraktisk hvis det skulle bli mye skyting og sånn, siden man ikke er beskyttet inni der. Men så oppdaget vi at med jevne mellomrom var det bygget noe som lignet på stoler man kunne hvile seg på. Men de ville også fungere godt som noe man kunne legge seg bak hvis det skulle bli skyting i området. En forutsetning var at det ikke ville være flere i tunellen enn det vi var nå, for de var ganske få... En annen tanke da vi dro ut, var at nå drar vi ut fra et område med 1,5 millioner mennesker... og vi er SÅÅÅÅ få som går i denne gangen ut av området. Det er HELT HELT stengt for de aller fleste.

Her ventet vi på taxien og guiden vår... Vi er nesten gjennom grensen, etter dette er det bare en liten Hamas registrering (og svineinfluensa testen fra sist var tatt bort) og evnt baggasjesjekking, de sjekker særlig for alkohol.

Her besøkte vi en familie som fikk humanitær hjelp dagen før vi kom. De viser oss soverommet sitt, der de legger madrassene utover om natten. Taket er ikke vanntett, så når det regner om vinteren drypper det ned på familien som sover.

Her er kjøkkenet... Verken kjøleskap, komfyr eller mat. Det er vanskelig å ta inn over meg at folk er så fattige. Det oppleves mest som bilder jeg ser fra andre steder, som noe uvirkelig og langt borte...

Her er gamlemor og gamlefar. Faren var akkurat i Jerusalem og tok en øye - operasjon. Det var sånn bibelselskapet kom i kontakt med dem og fikk vite om situasjonen og fikk gitt noe hjelp gjennom en partnerorganisasjon i Gaza. De har 6 barn, som igjen er gift og har barn... så de er ca. 40 personer på området, skur som de har bygget opp på offentlig område.

Ett av de små barnebarna...

Her er den ene datteren. Hun var veldig hyggelig og ville gjerne slå av en prat. Jeg var overrasket over at hun lot oss ta bilde med henne. De som er så dekket til som henne gjør vanligvis ikke det.

Denne karen hang foran i taxien som vi hadde for en hel dag. Vi synes at han lignet veldig på Saddam Hussein... men vi turte aldri å spørre om det faktisk var ham de hadde hengt opp i bilen...

Ett av husene som ble totalt bombet i krigen forrige januar. Jeg tok ikke noe særlig bilder av ødelagte områder denne gangen, jeg har tatt så mange bilder av det før...

Gaza er ett av verdens tettest befolkede områder. Men jeg lurer på om ikke det har en av verdens tetteste esel-forekomster også??? Det kryr virkelig av esler der inne...

Midt inne i Gaza by er det en skole som heter 'fyrlys skolen' (fritt oversatt). Og det opplevdes nesten som et fyrtårn... Farger, god atmosfære, orden, ro... David og Dona har i flere år vært sponsorer av skolegangen til to søsken på skolen, og vi dro inn for å besøke dem. Skolen ønsker også å gi tilbud til fattige barn så de kan få god skolegang, derfor er en ganske stor andel av barna på sponsorprogrammer.

Det var så fint å se klasserom med farger og hyggelige ting på veggene... i kontrast til verden utenfor...

Jeg som selv har jobbet på barneskole var veldig imponert over at barna så så rolige ut og satt helt stille bak pultene sine... Det fikk ikke jeg til da jeg var lærer...

Ukas tema i barnehagen var: Tannhygiene. Jeg tror at det er kjempeviktig at barna har en hverdag som ligner det normale, at de fokuserer på læring og sunne ting... og at de får leke med voksne som bryr seg om dem... for å kunne utvikle seg til å bli sunne voksne selv. Barna på Gaza har opplevd - og opplever - mange stressfaktorer... jeg tror at en skole som denne kan bety mye for å fremme en så sunn utvikling i barna som mulig.

Her hadde David og jeg et møte om humanitær hjelp. Mannen ved venstre ende av bordet er fra Hamas, og har ansvar for humanitær hjelp på den sørlige delen av Gazastripen.

Her er Gaza beach i bakgrunnen... Egentlig et utrolig fint område!!! Synd de ikke kan fiske der lenger (eller bade - uansett hovedsakelig bare for menn), fordi vannet er veldig forurenset. Under krigen ble flere kloakkledninger sprengt, så alt er veldig skittent.

Og her er jeg... Vi ble rundlurt med regningen her, og det ble tidenes dyreste Calamari middag... Vi trøster oss med at pengene er på Gaza...

Noen har evnen til å se muligheter i det meste...

2010-02-02T05:29:00.000-08:00

Her kan du se en BBC filmsnutt fra en dansende politimann i Ramallah.

GODT NYTT ÅR!!!

2010-01-14T04:11:00.000-08:00

Godt nytt år alle sammen!

Nå er jeg godt tilbake i Jerusalem, og det er fint lite dødtid for å si det sånn... Det er en del å ta igjen i forbindelse med jobb etter å juleferien, jeg har den endelige hebraisktesten på onsdag til uka (i tillegg til at jeg mistet 12 undervisningstimer i forbindelse med ferien) og siden jeg nå er forlovet er fritiden ganske full med ting som må planlegges, leilighetsjakt og sånne ting + å bruke forlovelsestiden til å utvikle forholdet videre og bygge et solid fundament for det som kommer. Vi har fortsatt ikke bryllupsdato :-(

Her er noen bilder av den fantastiske forlovelsesfesten vår på nyttårsaften:

Vi holdt festen hjemme på gården hos mamma og pappa, og det var en helt fantastisk kveld for oss - med familie og kun nærmeste venner. Svoger Bradley hadde laget et kjempefin seremoni med velsignelse av oss og tiden fram mot bryllupet. Silje Wiig Andersen sang utrolig vakkert, og Silje Erland (venninner) leste fra bibelen. Mamma hadde laget kalkun, ris og kaker, og Nicola og jeg hadde laget mange forskjellige salater - norske, palestinsk og gresk.

Vi hadde noen palestinske tradisjoner (forlovelsesfest i seg selv er veldig palestinsk), blant annet 'slow dance' - som jeg helst ville vært foruten... Det blir ganske flaut når alle venninnene står rundt i ring og ser på, og de ikke har denne tradisjonen i det hele tatt! Også hadde vi noen norske tradisjoner, som for eksempel et par taler. Og pappa sang: 'I see trees of green' med en liten personlig twist. Her er jeg og pappa:

Og her er hele selskapet...

... og her er Karin og meg ute i snøen for å se på fyrverkeri klokka tolv.

Det er rart å få så mye fokus på kort tid (folk må jo få lov til å fokusere på annet enn meg!!!). Men da vi kom tilbake til Midtøsten ble vi bedt på middag fredag kveld, til en gammel venninne av meg i Betlehem. Da vi kom, hoppet det fram en hel gjeng med folk fra bak gardinene. Det var et overraskelses forlovelsesparty!!! Og det var enda en helt fantastisk kveld med masse god mat og gøy.

... og arabisk dansing... jeg ble tipset om å ta et par kurs før bryllupet mitt...

... og så laget de et skuespill der vi spilte ut den trasisjonelle måten mannens familie kommer og ber om jentas hånd. Jeg måtte tygge over en nøtt for å vise at jeg har gode tenner, de kastet en nål på gulvet som jeg måtte finne for å vise at jeg har godt syn, og de dro i håret mitt for å sjekke at det er ekte.

Janne spilte moren min, i Norge... Vi laget noen regler som vi skrek ut, på 'kjerringa med staven' og 'Per Spelmann' for å svare på de tradisjonelle reglene som palestinerne har.

Vi har vært på kontoret til OPCY i Ram i dag, og nå skal vi tilbake til Jerusalem kontoret. Så jeg må slutte her.

Godt nytt år alle sammen og mange klemmer fra meg.

Endelig er julestjernen tent!

2009-12-16T12:05:00.000-08:00

I går ble endelig julestjernen og lysene på plassen foran fødselskirken i Betlehem tent. Og de sparer virkelig ikke på lyspærene! Det var ikke så lett å ta gode bilder av det med mitt billige kamera, men det var masse lys overalt. Og litt lenger inn i Betlehem fant vi denne julegaten. Jeg tror det må være den fineste jeg har sett i hele mitt liv!

Men i år som i fjor: Det er jo et fåtall som feirer jul. Vel, i Betlehem er det i tillegg til de kristne en del muslimske businessmenn som også pynter fint til jul... de driver jo business i byen der Jesus faktisk ble født. Men allikevel, i Jerusalem er det Hanukah som gjelder.

Vi ble bedt på feiring i år igjen til familien Kalisher (til Victor som er generalsekretær i Bibelselskapet i Israel). Så jeg, Janne, Gunnstein som er på besøk og de tre studentene fra Gå Ut Senteret dro dit. Det var nesten som å komme inn i en typisk superkoselig norsk familiejul.

Messianske jøder feirer jo de jødiske høytidene, men gir dem et messiansk innhold. Her tenner den ene datteren Hanukah lysene, sammen med bestefaren.

Så gikk det i Hanukah sanger med live familieorkester til. Utrolig musikalsk familie! Vi som var gjester kunne ikke sangene, så det ble dårlig med allsang... men det var fantastisk å høre på musikken!

Også maten da... Utrolig god. Hva er typisk mat for Hanukah? Man drikker eplecider med kanel i før maten. Maten har mye olje i seg (Hanukah handler jo om en oljelampe som brant mirakuløst). Også spiser man egne Hanukah donuts, som hele byen er full av for tiden. En fornøyd gjeng nordmenn som har vært en stund hjemmefra... Da betyr det ekstra masse å bli bedt hjem til en familie og få feire en høytid sammen med dem - til og med en høytid som vi ikke vanligvis feirer selv. Det får meg til å forstå mer hvordan det kan bety utrolig masse for mange innvandrere i Norge å bli bedt hjem til oss!

Også har de tradisjonelle Hanukah leker. Barna er i fokus. Her leker de ikke med snurrebasser, men noen av lekene er med snurrebasser. Bestefaren i familien fortalte oss at det var en tid i Europa der jødene ikke fikk lov til å studere Tora. Så de utviklet disse snurrebassene der de har en bokstav på hver side av snurrebassen. Hver bokstav symboliserer et ord i Toraen, og hele snurrebassen blir en setning. Så når 'politiet' kom og sjekket hva de drev med, var det bare snurrebasser. Og når de gikk igjen, prøvde de å memorere Torah.

Her er en kjempesnurrebass i stua. Janne og jeg er dessverre for gamle til å få noe ut av den, men vi var veldig nysgjerrige på hva som lå oppi allikevel... :-)

Vi trengte ikke lure på det så lenge, da, for rett etter at vi hadde oppdaget den, var det klart for pakkeutdeling til barna. En pakke til hver - med en chipspose og en flaske sopebobler. Barna var kjempefornøyde!

... og så var det tid for den årlige 'stock count'. Det er jo et begrep for de som har jobbet i bibelselskapet i mer enn en desember har jeg skjønt. Dette var min andre gang... Hele teamet var delegert i forskjellige bokhandlere, lager og kontor. Janne og jeg kom ganske greit ut av det, vi ble satt til å telle kontoret. Vi kjørte på med musikk, mange kaffepauser, popcornpauser og skravlepauser. Vi unte oss det, for ingen av oss var i topp form... så vi var litt greie med oss selv. Men vi ble ferdig lenge før de andre uansett.

Jeg var veldig overrasket over hvor mange versjoner det finnes av bibelen! Her har jeg en versjon spesielt designet for muslimer. Lay out og design ligner veldig på utseendet til Koranen, men det er altså en bibel.

Anorakken er med i tykt og tynt. Her lager Janne system i alle bøker som ikke er bibler (arbeidsfordelingen for dagen var at jeg tok ansvar for alle bibler, og hun tok resten).

Her ser vi inngangen til Rådhuset, også pyntet til Hanukah på den 3. dagen...

Og her er vi i pausen på Ulpanen min, der jeg studerer hebraisk. De tar sin oppgave å lære oss kultur og jødiske tradisjoner alvorlig. Her tennes Hanukah staken mens vi synger forskjellige sanger. Til og med Hevenu Shalom alechem!!!

Forrige fredag hadde Jerikoprosjektet invitert hele staben til dag for å innvie huset vårt der og prosjektet og planene som ligger foran. Vi hadde et par timers bønn og lovsang, med påfølgende suppe som den nye prosjektlederen, Carolyn, hadde laget.

Den slo godt an kan du si!!!

... og forrige torsdag hadde vi 'julebord' lunch med oss fra Frikirken + Knut Helge og Hege + Johathan fra DNI. Det var veldig hyggelig! Det var vanskelig å oppdrive svineribbe på julebord i Jerusalem, men vi hadde det veldig hyggelig allikevel...

Lille Jonathan vokser så fort... han ble født i slutten av august.

Jeg sendte ut nyhetsbrevet mitt i forrige uke, men har hatt litt problemer med sendingen... noen har fått det to ganger, noen har ikke fått det i det hele tatt. Så hvis det er noen som ikke har fått det, men som vil ha det, så gi gjerne lyd!!!

Ha det godt sålenge.

Må sove litt nå, i morra tidlig skal jeg ha stock count på kjøkkenet i huset vårt i Jeriko. Vi må vite hva som finnes og ikke finnes... og da bør jeg være frisk og opplagt :-)

2009-12-10T00:10:00.000-08:00

I forrige uke fikk jeg besøk av min bror, Øystein, og kona hans. De var her i seks dager, og det var kjempekoselig. Sist Øystein var på besøk her, var våren 2001 da det var intifada (krig) i Betlehem... Da var han selv i militæret og ble tatt godt hånd om av soldatene her ('Vi soldater må ta vare på hverandre, vet du...', sa de).

Her er vi på julemarked foran fødselskirken i Betlehem. Raed fra Bridgebuilders var også med. Etter Bridgebuilders i sommer var jo alle de palestinske deltakerne med hjem til gården i Råde i et par dager, så de møtte familien min der. Det er gøy at de treffes både her og der...

Og Florentina så på palestinsk håndarbeid...

Her er vi inne og varmer oss på en peis, på et hotell rett ved siden av. Janne kommer i julestemning ved å leke reinsdyr, Janine (som jeg også jobbet med for 10 år siden her) i midten her later som at hun er voldelig.

Mmmm! Vafler fra Norge! 2 shekel per stk, ca. 3 kroner. Sarpsborg kommune er vennskapsby med Betlehem, og hvert år stiller de på julemarkedet med stan og vafler. Gjett om det var høydepunkt!!!

Og Nicola fikk visum til Norge, så han kan bli med til jul. Det gikk faktisk utrolig greit å få det.

Så laget vi en adventskveld hos meg... med folk som lengter etter julestemning, for det finner vi jo ikke noe særlig av her i dette landet... Her er Miriam, som jeg går på hebraisk med, og Janne hos meg og spiser grøt MED mandel :-). Skal det være så skal det være. Legg merke til alle de bra juleeffektene jeg har fått samlet meg i huset... mamma, tante og Karin har vært til stor hjelp her... og delvis IKEA, som ligger i Netanya. Janne hadde fått tak i de røde ikea koppene med hjerte på... Alt bidrar til jul i heimen. Jeg er kjempefornøyd!

Så kom resten av gjengen... og vi satte igang med kakebaking og vaffelsteking. Mmmm! Utrolig koselig! Også drakk vi til og med gløgg :-)

... og her sitter vi og spiser julekaker (mer eller mindre vellykkede, men alle er jo ok når de kommer rett fra ovnen...) og skravler (selv om faktisk ingen av gjestene hadde møtt hverandre før)

Tirsdag kveld kom Gunstein Gjetmundsen på besøk. Han er en gammel venn fra Bridgebuilders for 3 år siden, og var på team her med Gå Ut Senteret i fjor. Det er jo veldig gøy at han valgte å legge ferien sin her! Ved ankomst hadde han med seg all denne sjokoladen (ikke til meg) og masse lakris (til meg. Mmmmmm!!!). Så i noen dager nå, bor Janne og Gunstein hos meg... Jeg får nesten litt feriefølelse av det jeg også!!!

Og så satte han igang å reparere ting i leiligheten... kjøpe inn og skifte slangen i dusjen (som plutselig begynte å lekke overalt), og å rense alle sluk. Det er en ekkel jobb, og det stinket i huset... men så deilig at det er gjort!!! Ti stjerner i boka til Gunstein!

Janne og jeg trengte visum, og vi hadde en avtale på Ministry of Interior 7. desember. Det var 2 mnd ventetid for å få en avtale der, og jeg hadde vært uten visum i 1,5 mnd innen avtalen vår... (derfor kunne jeg heller ikke dra til Gaza siden slutten av oktober). Det var viktig å få ordnet visumene, også fordi vi visste at det kan ta 2 mnd til neste avtale hvis ikke alt går i boks nå.

Før møtet vårt med dem spiste vi pizza i parken, rester fra en middag hos Janne dagen i forvegen, og bad for visumene. Anorakk, niste og friluft er gode norske verdier :-)

Og... hurra!!!!!!!!! Vi fikk visumene! Det gikk faktisk kjempelett! Takk Gud for det! Det var en stor lettelse. Noen ganger merker jeg ikke før i etterkant hvordan noe har vært et stressmoment... Jeg merker det når jeg innser hvor lettet jeg er for at alt er i orden. Og nå har jeg visum fram til oktober 2010. Digg!!! :-)

2009-11-13T02:39:00.001-08:00

Ny fredag, ny blogg... Neste gang jeg skriver blogg kommer jeg til å ha mine egne bilder, jeg kjøpte nytt foto apparat igår. Men batteriet er fortsatt til lading... Takk til Janne som fortsatt supplerer meg med bilder!!!

Da Karin var her dro vi til Betlehem for å treffe Bridgebuilders - folk. Vi var en bra gjeng, en israelsk deltaker kom også over og hadde med seg to venner som også var ganske ukjente for Betlehem... (israelere har egentlig ikke lov til å dra inn i område A, dvs. de fletste palestinske byer). Det er utrolig å se hvor sterke vennskapsbånd som ble knyttet på Bridgebuilders i august!

Vi skulle fylle bensin etterpå, og plutselig la noen merke til at hjulet mitt var flatt. Men det kunne jo ikke skjedd på et bedre tidspunkt enn når det var 6 mannfolk som satte igang med å skifte hjulet, mens vi jentene stod og så på. Dagen etterpå, da et verksted skulle reparere hjulet, viste det seg at det ikke var punktert, men at det bare trengte påfyll av luft :-)

Jentene fra GUS (Gå Ut Senteret) er på plass. De skal være her til midten av mars og skal jobbe både på palestinsk og på israelsk side, med bibelselskapene. På onsdag var vi i Tel Aviv. To av dem skal ned dit hver onsdag og hjelpe til med arbeidet som bibelselskapet i Israel (BSI) driver blant flyktninger der. Det er flest eritreiske og sudanesiske flyktninger de jobber med, og mange av dem er ekstremt fattige. Her er det et distribusjonssenter som gir ut grunnleggende matvarer og klær.

Lene og Anne Marthe pakker linser i poser.

Heidi, jeg (og Janne: fotografen) bretter sammen klær og rydder litt.

Forrige fredag dro vi også til Jeriko, på en ekskursjon for barna. Jeg tror barna storkoste seg, og det gjorde jeg også. Det er gøy å arrangere ting for barn som ikke har så mange tilbud...

Til sist: Her er en link til et intervju som Janne har skrevet med seg selv. Anbefales!

God helg alle sammen!!

Kreativiteten lever vel i Gaza

2009-11-05T08:13:00.000-08:00

Dyrehagen i Gaza har ikke råd til zebraer og har dermed malt esler så de ser ut som zebraer. Sjekk ut linken her

Gaza og sånn

2009-11-04T02:19:00.001-08:00

Søndag for snart tre uker siden dro Janne og jeg en tur til Gaza. Det var første gang for henne, og fjerde gang for meg. Dagen før avreise fylte jeg opp bilen med materiell fra Bibelselskapet som skulle leveres til menigheter i Gaza, samt diverse ting fra de fra Gaza som nå bor i Betlehem, som benyttet muligheten til å få sendt over noen hilsner.

For å komme fram til grensen tidlig nok, var avreise fra meg 05:45. Turen tar ca. halvannen til to timer bare. Her er vi på en bensinstasjon der vi pakker om baggasjen og drikker dagens første kopp med kaffe (foran i bildet). Janne er morgenfrisk og rask :-)

Jeg må skrive litt om inngangen til Gaza. Vi har selvsagt ingen bilder fra det, men det er en opplevelse. En ting er å komme seg gjennom Israels kontroll: 2 visumkontroller (som ofte tar tid - denne gangen brukte vi kanskje halvannen time igjennom), mye gåing og mange svingdører (vi etablerte etterhvert en god strategi for å få koffertene gjennom de små svingdørene... Jeg gikk gjennom først, så dyttet Janne kofferten gjennom, svingte døren og jeg tok den imot på den andre siden).

Vi så mange flere mennesker på grensen enn før (selv om det fortsatt er ytterst få som kommer inn og ut i Gaza). Det var også palestinere som gikk igjennom, og ikke alle så ut til å ha fått visum av helsegrunner heller. Ok. Da var det Hamas checkpointen.

Først må navn og alle slags detaljer skrives inn i en kjempestor protokoll, av en mann bak en høy skranke i en liten brakke. De kan ikke engelsk noe særlig, og det tar merkelig lang tid å få ført alt inn i protokollen. Deretter ledet de oss videre til en annen brakke. Det har ikke skjedd før. Vi satte oss ned på stoler, med en mann og et bord med stetoskop på foran oss. Han brukte også en evighet på å få skrevet alle detaljer (de samme som brakken vi kom fra) om oss ned i sin protokoll. Så spurte han oss om vi har feber. Vi svarte nei. Og han sa: 'Ok, dere kan gå'. Det viste seg at vi hadde vært gjennom en svineinfluensa test. Det er jo en god ide forsåvidt.. hvis Gaza får svineinfluensa, kommer den til å spre seg fort! Gaza regnes for å være verdens mest folketette område.

Så måtte vi over i en tredje brakke og åpne baggasjen. De var overraskende nok ikke særlig opptatt av materiell vi hadde med til kirkene, de lette kun etter alkohol. På veggene (i den første brakka vi besøkte også) hang det mange skilt der det står at hvis de finner alkohol, skal de helle det ut for øynene på eieren. Men ingen fare for oss, vi hadde ikke med så mye som en dråpe hostesaft og vi fikk dra videre.

Vi rakk søndags gudstjenesten i en kirke i Gaza. Det var veldig spesielt å være der, jeg skulle gjerne vært der hver søndag. Folka vi møtte var veldig immøtekommende og varme. Mange bad oss med hjem, men vi hadde allerede fullsatt program for dagen. Det var en stor opplevelse å få være der sammen med de kristne der, og det gjør meg ydmyk å tenke på hvor mye de har opplevd av vanskeligheter og hvor usikker fremtiden deres er. Jeg skulle gjerne snakket mer med dem om hva de omstendighetene faktisk gjør med troen deres.

Her har de bygget hus oppå ruinene. Gaza får fortsatt ikke inn sement til å bygge opp noe av det som ble ødelagt under krigen i vinter. De får stort sett inn alt mulig tenkelig annet, da... I tillegg til at Israel slipper inn en del mat for eksempel, har Gaza fortsatt massevis av tuneller til Egypt. Jeg har hørt 300... Jeg vet ikke. Men man får kjøpt israelske produkter i Gaza også, til 3 ganger israelsk pris, da...

Her stakk vi innom en bonde i utkanten av Gaza by. Jeg måtte jo prøve å være litt tøff, jeg er jo tross alt fra en bondegård... og har gått på jordbruksskole... Jeg er ikke så vant til kameloppdrett, da...

Da vi dro ut av Gaza hadde vi med oss mer enn da vi kom. Familiene i Gaza sendte med oss en haug med ting vi skulle levere til slektningene i Betlehem. Det var nesten komisk. Det var arabiske søte kaker, hermetisert frukt, alt mulig... litt spesielt å ta med mat UT av Gaza, men...

Under: Et bilde av litt farger i Gaza. Det finnes faktisk :-)

For noen uker siden var det Oktoberfest i Taybeh, en liten kristen landsby utenfor Ramallah. Dit måtte vi jo... Dette er en årlig festival, der de promoterer byen, selger lokale produkter: broderte ting, honning og ikke minst deres egenproduserte øl. De har altså Vestbreddens eneste ølfabrikk, og dette er altså mulig nettop fordi det er en kristen landsby. Det var utrolig masse folk der, nesten som 17.mai i Oslo. Det var vanskelig å bevege seg i mengden, men stemningen var på topp. Festivalen svømmer også over av alle utlendinger som jobber i NGO -er (non governmental organisations) i palestinske områder.

Tradisjonell palestinsk dans, Debke, står selvsagt på programmet.

Og til slutt litt fra en konferanse/seminar arrangert av Musalaha i begynnelsen av Oktober. Det var ment for oppfølging fra forskjellige ørkenturer de har hatt, men også for Bridgebuilders. 5 av deltakerne fra sommerens Bridgebuilders var der, og 4 av oss lederne. Det var også en deltaker fra forrige Bridgebuilders. Tilsammen var vi ca. 25 stk.

Tanken var å fortelle palestinernes og israelernes 'narratives'. Det vil si at de forteller sin historie slik de hører den og oppfatter den, og alt trenger ikke å være historiske fakta. Det er allikevel slik de opplever fakta. Palestinerne og Israelernes narrativer er veldig forskjellige. Vi har de samme årstallene (48, 67, 73 osv), men innholdet i dem er totalt forskjellig. Skulle nesten ikke tro at de snakket om samme hendelser!

Jeg var imponert av hvordan de lyttet til hverandre, selv om det var tøft for mange. Det ripper jo veldig opp i identitetsspørsmål og verdensbilde. Tross i de smertefulle tingene, synes jeg at det var kjempegod stemning generelt sett og en stor vilje til å kommunisere på tvers av disse uenighetene. Ved måltidene og om kvelden var det kjempehyggelig. For meg gir det masse håp for fremtiden å se grupper som denne. Allikevel er det viktig å huske at ingen av disse var 'nybegynnere'. Alle har vært på opplegg før, og man går ikke så dypt som dette første gang.

Under: Israelerne formet et stillbilde av noe som skal summere deres identitet. De valgte Moses som går gjennom Rødehavet.

De Israelske araberne er en egen gruppe, de er verken helt palestinske eller helt israelske. De føler seg dratt i alle retninger, hvilket deres stillbilde viser ganske tydelig..

Og Palestinerne setter seg tett sammen, prater og har det koselig. De holder sammen og holder på tradisjonene.

Til slutt: Et lite selvportrett av Janne og meg i fødselskirken i Betlehem. Hallo there! Forresten, alle bildene i dette innlegget er fra Janne. Tusen takk, Janne!

Litt fra den siste uken...

2009-10-17T11:56:00.000-07:00

Jeg lider under å ikke ha foto apparat enda... Innkjøp av et nytt et står høyt på listen, men jeg husker mest på det hver gang jeg skal oppdatere bloggen... Blir jo kjedelig med mye blogg uten bilder!!! Så: Ingjerd: Få ut fingeren og kjøp et foto apparat!!!

Men jeg kan jo skrive litt selv om jeg ikke har bilder (og nå sitter jeg hjemme med en så dårlig internet forbindelse at jeg er redd den bryter før jeg er ferdig med å skrive... og da har jeg ikke tid til å lete på google etter bilder heller... :-)

Håper dere har det bra alle sammen der hjemme i Norge! Jeg sitter her og svetter... i morgen skal det visst bli 35 grader. I Jerusalem! Og dette er nesten det kaldeste stedet i landet. Jeg har aircondition, men liker ikke å bruke den så mye... det er jo deilig å føle varmen litt også.

Mamma hadde lest på forrige blogginnlegg om alle alert meldingene og lurte på om ikke jeg blir kjempenervøs av det. Vel, de første dagene var det stress (det var da jeg skrev på bloggen), men merkelig nok: menneskets merkelige evne til å tilpasse seg: Nå har jeg allerede vent meg til at meldinger om uro her og der og overalt tikker inn stadig vekk. Jeg tror det har vært max 2 dager med null meldinger, maximum er 8. Men nå er jeg vant til det allerede, og blir ikke stresset lenger. Det er jo kjekt å vite også... hvis noen er drept rett utenfor der kontoret mitt er (det skjedde igår)... eller de kaster stein på Calandia checkpoint akkurat når jeg har tenkt meg gjennom...

Men det er så utrolig mange andre ting å konsentrere seg om! På onsdag startet vi en slags fellesskapsgruppe, og første gang var hjemme hos meg. Vi var 6 jenter, og faktisk både norske, arabiske og jødisk. Vi skal treffes regelmessig og ha temakvelder med personlighetstest, fargetest og andre sånne ting + juleshopping, kakebaking, men mest av alt har vi tenkt å dele fra livet vårt med hverandre, be sammen, støtte hverandre og kanskje gi hverandre innspill. Det var en skikkelig bra første kveld, og jeg gleder meg til fortettelsen. Jeg fikk ideen i sommer på Bridgebuilders, de smågruppene vi hadde der var skikkelig bra og la til rette for mange virkelig gode og åpne samtaler.

Ellers: Simon på kontoret vårt i Beit Hanina har allerede fått en telefon fra noen som kjørte forbi kontoret, så bilen min (dvs. Frikirken sin) parkert der og spurte om den var til salgs. Det er fint at Frikirken alltid får tak i lett omsettbare biler... Da jeg hadde golfen kom folk og ville kjøpe den på de rareste tidspunkt... på parkeringsplasser, i nabolaget eller overalt ellers. Han selgeren som jeg solgte den til, solgte den videre neste dag. Det eneste som var dumt med det, var at jeg hadde glemt min eneste salsa - CD i den bilen... Men, men...

Også har jeg endelig meldt meg på hebraisk kurs!!! Det begynner i morgen, og skal være søndag og onsdag kveld... tre timer hver gang, i tre måneder. Det blir intenst, men det er på full tid at jeg lærer meg å iallefall lest navnet mitt. Jeg er så hjelpesløs når jeg får regninger i posten. Postmannen her er noe for seg selv tror jeg, for det kommer ekstremt mange brev feil. Og da kan jeg lett få andres regninger i min postboks, og når ikke jeg kan lese så mye som navnet mitt en gang, kan jeg lett stå i fare for å betale andres regninger (hvilket har skjedd flere ganger).

Da skal jeg se om jeg får sendt dette eller om den har gått av nettet... Håper det er bra med dere blogg - lesere :-) Hører gjerne fra dere!

Klem, Ingi

Security alert

2009-10-09T01:59:00.000-07:00

Janne har vasket passet sitt i vaskemaskinen ved en feiltakelse, så vi dro ned til representasjonskontoret på tirsdag for at de skulle ta en kikk på det. Passet hadde klart seg overraskende bra gjennom en liten runde i vaskemaskinen, og det holdt å kleske på litt godt, gammeldags skolelim.

Med det samme jeg var der, benyttet jeg anledningen til å spørre om de kan sette meg på SMS liste for å få meldinger om når det er uroligheter i området. Det var helt ok for dem.

Det gikk ikke mer enn en time før den første meldingen tikket inn om demonstrasjoner her og der, og at FN stab bes unngå å være der. Etter enda en time kom det melding om steinkasting på Qalandiya chekcpoint og at man anbefales å bruke diverse andre checkpointer. Innen dagen var omme, hadde jeg fått 5 sikkerhetsmeldinger.

Sånn har det fortsatt. I morges våknet jeg til to lange, dramatiske meldinger. Den ene omhandlet veisperringer i gamlebyen og Øst Jerusalem og mulige sammenstøt mellom politi og demonstranter, og at FN stab må ha radione sine på når de reiser rundt i byen idag. Den andre handlet om at det forventes demonstrasjoner og sammenstøt i de store byene på Vestbredden, særlig etter Fredagsbønnen, og hvilke veier og checkpointer man bør velge i stedet for hvilke andre veier og checkpointer. I tillegg en advarsel om å være ekstra forsiktig når man kjører på Vestbredden idag.

Jeg ante ikke at det er SÅ utrolig her. Hver eneste dag skjer det ting. Disse meldingene som tikker inn og tikker inn gir meg en følelse av å leve i en krigssone, og de gjør det ikke mulig å late som at det egentlig er ganske fredelig... Kanskje det hadde vært bedre å be dem slutte å sende meg disse meldingene, og heller bare sørge for å fjerne meg når jeg kommer oppi uroligheter. Samtidig er det jo viktig å motta dem for å kunne unngå fare... ikke minst når jeg har ansvar for andre. Så nå er jeg litt i villrede om hva jeg skal gjøre. Beholde meldingene og føle at jeg lever i en krigssone, eller la meg selv leve litt mer i 'denial', ha et mer avslappet liv, men risikere å plutselig dumpe oppi ting og tang?

Mange store dilemmaer og ting å ta stilling til...

God helg alle sammen.

Ingjerd :-)

2009-10-06T05:42:00.000-07:00

I dag klokka 16 er det to år siden Rami Ayyad ble kidnappet da han dro fra Bibelbutikken i Gaza, der han var leder. I morgen er det to år siden han ble funnet myrdet, som martyr i Gaza.

Kona hans, Pauline, og de tre barna (bildet er halvannet år gammelt, barna er en del større nå) bor nå i Betlehem. Disse dagene er særlig tøffe for dem, og for Rami og Pauline's øvrige familie også, + kollegaene som jobbet sammen med Rami. Det som skjedde for to år siden har fortsatt store konsekvenser for de kristne i Gaza, og for alle som kjente Rami. Her er en stående oppfordring til alle kristne til å huske å be for Pauline og barna, og øvrig familie. Samtidig er det en oppfordring til å fortsette å be for våre kristne søstre og brødre i Gaza.

På høyre side av bloggen, er det en link til nettsiden som ble lansert for ett år siden, for å minnes Rami.

2009-10-06T05:13:00.000-07:00

Mandag i forrige uke var det Yom Kippur, og så snart det var over - ved solnedgang - var folk allerede igang med å kjøre inn store lass med palmegrener inn i Pisgat Zeev, der jeg bor. Helt fram til fredag, da Sukot (løvhyttefesten) startet, kunne jeg se folk kjøre rundt med palmegrener stikkende ut av baggasjerommet i bilen sin på vei hjem for å lage en løvhytte.

Jødene lager løvhytter til minne om da Israelsfolket bodde i ørkenen, i løvhytter (ganske forenklet fortalt). Og det er ganske morsomt at folk faktisk gjør det fortsatt. Soldater lager også sine egne løvhytter i militæret.

Det er veldig morsomt for barn, for de pleier ofte å sove i løvhyttene om natten - særlig nå når det er god temperatur. Andre spiser bare i løvhyttene sine. Alle naboene mine har laget sine egne løvhytter på balkongen.

På fredag hang jeg opp en klesvask om morgenen (selvsagt før Shabbat startet). Kona i familien under gjorde det samme, og vi begynte å prate (egentlig fordi vi har problemer med lekkasje fra meg til dem - det er dessverre derfor vi har mest kontakt).

Sønnen hennes var også der, og de spurte om jeg ville komme ned og se på Suka-en deres (dvs. løvhytta). Det ville jeg selvfølgelig. De hadde laget om balkongen til en hytte. Riktignok uten bruk av palmeblader, men med diverse dekorasjoner og sånn - som de har fra år til år, nesten som julepynt. Der skulle de spise i løpet av denne uka som Sukot varer. Sønnen var veldig stolt over hva de hadde fått til der nede.

Jeg mistet foto appratet mitt i sommer, så jeg måtte finne noen bilder på internett istedet for å ta dem selv. Her er en løvhytte i en hage:

Og her er urbane løvhytter i en by, kun overbygg over balkongen:

Nabokona var overrasket da jeg sa at vi ikke feirer løvhyttefesten i Norge, for hun har sett massevis av norske turister her for å feire. Så hun trodde at vi også har ferie nå. Da forklarte jeg at jødiske høytider og fester også har en viktig betydning i vår tro og bibelske bakgrunn, selv om vi ikke feirer dem selv. Så mange kristne kommer hit for å se hvordan jødene feirer dem, og for å være en del av det. Det virket som at hun var stolt over å høre det :-)

Back in Business!

2009-09-14T01:38:00.001-07:00

Hei alle blogg-følgere.

Jeg er tilbake i Jerusalem, og har startet på mitt andre år her. Jeg har vært her i to uker nå, og det er deilig å være tilbake! Det er mange ting å 'catche opp' på jobbfronten, så dette blir bare et par stikkord.

Vi hadde en brakstart med en konferanse mandag til fredag (31.august til 3. september) med OPCY og våre venner fra African Enterprise, som Frikirken har støttet i mange år. Under konferansen bodde vi alle på Talitha Kumi utenfor Betlehem, der konferansen var (et av de få stedene både jøder og palestinere har lov til å være).

Jeg har vært på verksted med bilen min 5 ganger siden jeg kom tilbake. Endelig fikk jeg godkjent alle papirene dens, og kan kjøre lovlig rundt i Jerusalem. Det var imidlertid ganske tydelig at bilen er veldig klar for å skiftes ut, det har gått masse tid og penger på den det siste året... så nå er den byttet ut med en nyere bil. Endelig. Puh! Jeg får den andre bilen når litt papirarbeid og sånn er gjort.

Også er det Ramadan. Det vil si at jeg må huske å ikke drikke i gata (på Vestbredden og Øst Jerusalem) og at jeg prøver å unngå å være i trafikken rett før solnedgang. Men når solen akkurat har gått ned er det derimot helt perfekt å være i trafikken, for da er det helt tomt!!!

Sommeren i Norge gikk altfor fort. Jeg var der i to måneder, men de suste avgårde. Bridgebuilders var helt klart et av de desidert store høydepunktene. Ellers fikk jeg en del tid med familie og venner (skulle gjerne hatt mye mer tid med dem!!!), vært på et par hytteturer, vært innom Visjon og på M-samling med alle Frikirkens utsendinger. Også ble jeg innviet som utsending, i Vestre Frikirke. Det var en stor dag.

Janne, vår nye voluntør er på plass! Jeg anbefaler hennes blogg: janneijerusalem.blogspot.com
Den er mye bedre oppdatert enn min blogg akkurat nå :-)

Ok, mer senere. Tilbake til jobbingen.

Ingjerd

halvannet døgn igjen...

2009-06-25T11:39:00.000-07:00

Kjære blogglesere.
Nå er det lenge siden det har kommet noe nytt som helst her, og det til tross for at det har skjedd masse de siste ukene også. Her jeg sitter med såpe på hendene (jeg vasker huset) og skriver, er det i sånn siste dager - stress. Vi har hatt barneleir i Jeriko hele denne uka. Tirsdag var vi i Nablus på ekskursjon med dem i et badebasseng. Håper å skrive mer om det senere, kanskje på en mellomlanding på veg hjem på lørdag?

Uansett, det mest spennende som har skjedd den siste uka er nok at vi kom inn i Gaza. Det var utrolig spesielt. Silje hadde kjempet for det i lang tid (ringe og 'minne' grensevaktene på søknadene vår). Siden jeg ikke rekker å skrive så mye, anbefaler jeg å lese Christian sitt innlegg om besøket her.

Altså, nå som vi har Gazastempel i passet og greier gleder vi oss enda mindre til sikkerhetssjekken på lørdag. Til dere som ber, er vi veldig glade for forbønn akkurat den dagen - i 12 - 13 tiden norsk tid.

Nei, nå må jeg vaske videre.
Chiao!
Ingjerd :-)

Besøk hos bibelselskapene :-)

2009-06-13T05:53:00.001-07:00

Selv om vi har vært mye på farten dette året, har Silje og jeg fortsatt en liste med ting vi gjerne skulle gjort før vi reiser til Norge i sommer. En av dem var å besøke det nyoppstartede arabisk-israelske bibelselskapet i Nazareth.

Til informasjon, så kan jeg si at under United Bible Societies i England har landet her tre grener: et israelsk bibelselskap (med kontorer i Jerusalem og Tel Aviv), et palestinsk bibelselskap (der jeg jobber mest, og med mange prosjekter og senter rundt omkring i palestinske områder) og nå et nyoppstartet arabisk-israelsk bibelselskap, med kontor i Nazareth. Labib Madanat er koordinator mellom disse tre bibelselskapene, og hvert bibelselskap har sin generalsekretær.

Labib reiser til Nazareth og følger opp regelmessig, og en dag slengte Silje og jeg oss med. Det ble en skikkelig 'roadtrip' med mange kose-stopper. Her er vi en halvtime fra Jerusalem og har vår første kaffestopp. Deilig å være på tur!!! :-)

Dina har brukt mye tid på å innrede og male lokalene (som ligger veldig sentralt og fint til). Hun har mange spennende planer og ideer for senteret i Nazareth, de skal jobbe spesielt med kvinner. Jeg må si at jeg ganske sikkert kan si at jeg synes at Dina har de fineste lokalene av alle de bibelselskapene i dette landet, og det er fordi det har en tydelig gjennomtenkt feminin touch. På bildet under pakker Labib og Dina ut bøker for barn, på arabisk. Det var inspirerende å høre Dina fortelle om alle planene og visjonene sine for det arabisk-israelske bibelselskapet! Det blir spennende å se utviklingen der :-)

Hun kaller det ikke for 'Biblesociety', som er det tradisjonelle navnet på vårt arbeid, men på skiltet står det 'The Bible House'.

Ved en annen anledning benyttet vi muligheten til å stikke innom Andy og hans trofaste medarbeider Daisy (ikke på bildet under her) i Tel Aviv. Det er ikke første gangen vi er der, men vi har ikke akkurat nedrent dørene hos ham... Denne butikken ligger også i en hovedgate i Tel Aviv, og de jobber strategisk og meget aktivt mot innvandrerne i Tel Aviv. Andy kunne fortelle at nå kommer det plutselig mange burmesere. Før var det fullt av filippinere der som er personlige assistenter hos gamle mennesker. Nå drar mange av disse til Spania istedet, og det nye er at nepalesere kommer inn. Mange av disse er også kristne.

Her viser Andy fram de egenproduserte sølv-smykkene som han selger. Kjempefine!

Under her er det et bilde fra kontoret til det palestinske bibelselskapet i Jerusalem. Simon, som er informasjonsleder hos oss, er alle katters beste venn - i motsetning til de fleste andre palestinere. En situasjon som denne kan gjøre ham glad i en hel dag.

Full feiring av avslutningsfest

2009-06-02T04:42:00.000-07:00

På noen områder er selv Vestbredden mye mer amerikanisert enn Norge, tro det eller ei. Forrige uke ble jeg bedt på avslutningsfesten for 12 års skolegang for sønnen til to på teamet mitt i Jeriko. Han hadde bare ti billetter, så det var en stor ære å bli bedt.

Alle kom inn i prosesjon, med sekkepipeorkesteret først... dere som har fulgt med på bloggen har sett snurten av dem ved et par andre anledninger også (sekkepipene altså). Her synger de den palestinske nasjonalsangen, med det palestinske flagget til vers og sekkepipegjengen i forgrunnen. Han som ledet den høytidelige seremonien snakket klassisk arabisk med en sånn stemme at det hørtes ut som at han leste opp gamle arabiske kjærlighetsdikt eller noe sånt, uansett hva han sa. Hvert ord var nøye gjennomtenkt, og de flinkeste elevene var tatt ut til å holde taler - en på engelsk og en på fransk. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene.

Her er jubilanten, han som vi feirer mener jeg... stolt og glad :-) De avsluttende eksamenene har ikke vært enda, da, så alle håper at de står...

Og lillebror må også prøve hatten...

Vi hadde en times tid mellom seremonien og den staselige festen, så vi måtte ta noen bilder og dra hjem så familien fikk skifte til orntlige festklær...

Så endelig var det tid for det virkelige partyet... Det var som et bryllup, til og med måten de danset på... jentene ble satt på stoler og løftet opp, og guttene satt på skuldrene til hverandre... det var for det meste arabisk musikk.

Jentene hadde brukt hele dagen i frisørsalongen og massevis av penger på kjoler. Mange (foreldre) kommenterte at dette er en helt syk tradisjon, for folk har egentlig ikke råd til dette. Her kommer hver enkelt ned på en 'catwalk' og en fotograf tar bilder etterhvert.

Her danser de på bordet... Palestinere kan være veldig lidenskapelige, og det er veldig gøy... De gir gjerne 110 % for å si det sånn... Og denne kvelden danset de til langt på natt.

Nablus, en litt absurd dag...

2009-05-29T01:58:00.001-07:00

Olsen, den danske presten, flytter fra Jerusalem nå straks - etter fire år her. Han har aldri vært i Nablus før, så vi arrangerte en tur dit... (bilen skaffer meg mange venner :-). Maria, Anne Grethe og Lisa var også med ut på eventyr.

Bilen slapp ikke inn, siden den har israelske skilter. Dette har aldri skjedd meg før, og bilen har vært stort sett overalt... soldatene sa at biler med israelske skilter bare slipper inn på lørdager. Jeg sa at jeg var jo her på fredag... men de sa at det var nok ikke mulig. Jo, sa jeg. Men det hjalp ikke. Etter et par forsøk til gav vi opp og parkerte bilen ved grensen.

Nablus har strenge checkpointer ved alle utgangene. Den er kjent for mye politisk aktivitet.

Nablus sentrum

Nablus er også nasjonalt kjent for sin knafe, søt kake med ost inni og sukkersaus oppå (men skandinaver sier nesten konsekvent nei til ekstra sukker, kaken er i utgangspunktet utrolig søt!)

Man ser fort at Nablus er en politsk by. Her står det: 'The right to return is an indivitdual and collective right, a historical and political right'. Dette henviser til flyktningene fra 48 og 67 sin rett til å returnere til der de flyktet fra i det som er Israel nå. Dette kalles 'the right to return' og er en floskel i alle fredsforhandlinger.

Vi ble fortalt at dette er palestinas eneste sirkusskole. Jeg synes det var morsomt at den var plassert midt inne i den politiske smørja...

Jeg hadde møtt Ingrid i Jerusalem. Hun bor og jobber i Nablus i 6 uker, i en organisasjon som heter Project Hope. De driver mye med engelsk- og franskundervisning. Hun stortrives. Vi besøkte lokalene deres, og det virket som et veldig trivelig sted. Bortsett fra dem og det franske instituttet, er det svært få utlendinger i byen. Ingrid var kjempesnill og viste oss rundt.

På toppen av fjellet ligger landsbyen til Samaritanerne. De har arabisk som morsmål, men er en slags jøder og ber på hebraisk.

Utsikt fra Samaritanerlandsbyen og ned til Nablus.

Her har samaritanerne en berømt, spesiell offerseremoni av lam hver Pesach (påske).

Her er vi på vei ut av samaritanerlandsbyen og skal gå tilbake til Nablus, ned fra fjellet. Dette skiltet sier at vi er på vei inn i område A. Siden Osloavtalen er hele Vestbredden delt inn i områdene A, B og C. Område A har palestinsk selvstyre, og det er ulovlig for jøder å reise inn der, for den israelske hæren tar ikke ansvar for deres sikkerhet i område A.

På vei ned fra fjellet møtte vi disse to sjarmørene (tre inkludert eselet). Barn og voksne langt veien ropte gjerne de engelske ordene de kunne: 'How are you' eller 'what's your name'? Tydelig at det ikke er så mange utlendinger i området... Vi var alle enige om at folka i Nablus virket ekstremt hyggelige og imøtekommende. Og vi merket oss at selgere tok et nei for et nei. I Jerusalem er de mye mer vant til turister, og dermed langt mer pågående.

Vi gikk gjennom Gamlebyen. Den var kjempefin. Det var bemerkelsesverdig mange bilder av såkalte martyrer, i rammer og plassert på strategiske steder. Dette bekrefter bildet av at Nablus er en by med mye politisk aktivitet.

Ingrid fortalte at de har to tyrkiske bad. Damenes dag er tirsdag, ellers er de kun for menn. 'Det nye' badet er 500 år gammelt, 'det gamle' er over 2000 år gammelt. Nablus er ekstremt rikt på historie!!!

Vi kjøpte oss lunch på forskjellige lokale steder og satte oss i en rundkjøring for å spise. Plutselig hørte vi mye bråk og krangling rett ved rundkjøringen. Vi gikk for å se hva det var og så at politi slåss med noen folk om våpen. Greit å holde lav profil, tenkte vi, men fortsatte å spise. Plutselig begynte folk å løpe gjennom rundkjøringen og forbi oss. Vi tok også beina fatt og spurtet avgårde. Her er vi på den andre siden av veien, litt lenger unna bråket...

Vi satte oss på en benk i nærheten og spiste ferdig. Vi hørte et skudd, men håpet at ingen var skadet, for vi hørte ingen påfølgende ambulanse. I dette landet glemmer man fort, og 5 minutter etter skuddet sa Anne Grethe: 'Det er så god stemning her i Nablus!'.

Vi begynte å fantasere om å spise smoothie til dessert, og gikk over til et sted vi kunne ordne det... og der møtte vi en kjempekul selger:

Her er vi på vei inn i kirken med Jakob's brønn. Den var utrolig vakker, en av de vakreste jeg har sett her i landet. Synd den er så lite besøkt i forhold til alle de andre turistkirkene.

Deretter bar ferden til Josef's grav. Her er den:

Jeg må innrømme at den ligner mest på en søppelfylling. Taket var sprengt istykker i begynnelsen av intifadaen, og den var skikkelig shabby.

På veg ned dit kom det barn og kastet stein på oss. Jepp! Jeg hørte i ettertid at det kun er ekstreme bosettere som kommer til Josef's grav, for å provosere, og at palestinere heller ikke går dit. Det var sikkert derfor vi ble kastet stein på. Vi fikk en liten venn, blant barna. Han het Muhammed og snakket godt engelsk selv om han sikkert ikke var mer enn 10 år. Han sa at hvis de andre barna kastet mer stein på oss, skulle han banke dem.

Det var en veldig hyggelig og hjelpsom vakt ved graven. I bakgrunnen ser dere Muhammed og de andre barna. Vår lille venn skaffet oss en taxi tilbake til checkpointen derifra, og da vi dro, løp alle barna etter bilen og vinket (istedet for å kaste stein). Muhammed fikk en penn (Fra Gunstein Gjetmundsen's firma) og en halv plate med tyggiser. Han var nesten i ekstase, så glad var han.

Checkpointen for å komme ut av Nablus. De har 2 køer for menn og en kø for damer/handicappede og turister.

Det er jo veldig mange checkpointer og barrierer på Vestbredden. Her er vi på vei inn til Israel, og vi satt fast en stund på Qalandia checkpoingen - checkpoint nummer fem fra Nablus. Qalandia er kjent for å være en av de aller verste i landet. Vi kunne kjørt en bosetter checkpoint som går veldig kjapt, men jeg hadde lovt Silje å gi passasjerene en skikkelig innføring i checkpointer, og da måtte jeg jo ta dem gjennom Palestinerne sin checkpoint. Ikke alle var like fornøyde med det etter en lang dag, men... skal det være så skal det være.

Checkpoint i solnedgang... God Pinse, Norge! (vi har ikke pinse enda, tror det er neste helg.. Vi hadde akkurat Kristi Himmelfartsdag igår...)

PBS-nytt

2009-05-23T13:37:00.000-07:00

For dere som ikke er så kjent med forkortelsen, kan jeg informere om at PBS står for 'Palestinian Bible Society'. I Palestinsk kultur (egentlig Midtøsten kulturer generelt) står familien veldig sterkt, og PBS er intet unntak. Det skjer det stadig ting på familiefronten... forlovelser, bryllup, fødsler... (jeg har ikke bidratt til statistikken på noen som helst måte foreløpig...).

Mange av mine blogglesere har fulgt Karin Riska før meg. Hun fortalte mye om Gazateamet. Rana (søster til Rami Ayyad som ble myrdet) og hennes mann William fikk ei lita jente på torsdag. Og det som er ganske gøy er at de har kalt henne Karin! Jeg har ingen bilder av henne enda, men det får bli en gang senere.

PBS har en artig tradisjon på at når noe av dette skjer, drar så mange som mulig fra organisasjonen på besøk til dem det gjelder. Fredag var vi en gjeng på ca. 12 stykker som tok ut på tur.

Her er Rania og Nourel, sjefens lille hjerteknuser, på checkpointen på vei inn til Nablus. Denne byen er ikke så lett tilgjengelig - med tøffe checkpointer i alle inngangene til byen, og jeg har bare vært der en gang før - i 2000. Det kommer nok mer om Nablus senere, for i morgen skal vi på orntlig tur dit... og se på severdighetene og sånn. Byen ligger ca. en time - halvannen fra Jerusalem.

Her er vi hos Gabi og Manal. De giftet seg i oktober. Hun fortalte meg at de møttes i juli og giftet seg tre måneder senere. Når du treffer den du vil ha, er det jo ingen vits i å vente, mente hun... Jeg påstod at jeg nok kommer til å bruke lenger tid enn det fra jeg treffer mannen til vi er gift, men hun svarte med at det får jeg vente å se. Hun var ikke så sikker på det, og jeg gadd ikke å argumentere videre.

Så bar det videre til Ramallah, der Ahmed bor. Ramallah er nesten en time fra Nablus. Ahmed fikk sønn nummer to i desember. Vi ble servert utrolig deilig middag (som de kaller lunch her - frokost er klokka 11, lunch er alt fra 3 - 5). Vi sitter og kikker... kanskje det er barnet... eller maten. Alt var i den retningen.

Og på bildet under her har vi noen av gutta boys + Nourel. Jeg har lagt merke til at palestinere er utrolig glade i barn. Når det er barn tilstede får de ofte all oppmerksomheten. Så er de utrolig søte også, da :-).

Vi er bare ca. 35 ansatte, men jeg vet allerede om 2 gravide + Rana som akkurat fødte, og to som gifter seg, en i mai og en i juni. Også har vi en som er forlovet men som kommer til å gifte seg i USA (så da drar vi ikke på besøk). Dessuten var det et skikkelig baby boom for et drøyt år siden (ca. 4 barn), og det er ikke så usannsylig at noen kanskje begynner på ny runde snart. Det er bare mine spekulasjoner, da. Men det er jo bare koselig å ha en god anledning til å reise rundt på besøk til alle sammen.

Ja, selvmordbombene har minket drastisk, men...

2009-05-16T07:28:00.000-07:00

Her er et kart over muren/sikkerhetsgjerdet/skammens mur... Kjært barn har mange navn, men dette er egentlig ikke et veldig kjært barn for så mange tror jeg. Den har bidratt til å senke selvmordsangrepene med 90 % - det tror jeg er sant. Samtidig bidrar den til ekstremt mye daglig frustrasjon og begrensning av livet til mange uskyldige mennesker hver eneste dag, og personlig er jeg redd for at det blir som en trykkoker som en dag vil eksplodere. Mange som før ikke hadde så sterk opposisjon mot Israel har det nå, for de har mistet så mye personlig frihet og muligheter. Ei israelsk venninne sa også til meg at da muren ble bygget, var det som at det samtidig ble bygget en usynlig mur i hjertene deres (israelerne); hun føler at avstanden mellom henne og 'dem' er langt større nå som muren er der.

Jeg har noen kjempegode venner i Betlehem, en av dem har jeg kjent i 11 år, siden jeg kom for første gang i 1998. Han har til og med besøkt meg i Norge. Vi er en liten gjeng som pleier å treffes med jevne mellomrom, dvs. vi drar inn til Betlehem og griller eller finner på noe annet gøy.

Disse vennene er kristne palestinere. De har ikke lov til å komme ut inn i Israel/Jerusalem annet enn når de får tillatelse, som kirken søker om, i en måned rundt jul og rundt påske. Dette er allikevel bra, for muslimer får aldri slike tillatelser. Mange har ikke vært i Jerusalem på årevis, fra den gangen situasjonen var mye mindre anspent. Situasjonen er dramatisk forandret fra da jeg kom i 1998, da var grensen forholdsvis åpen, vi kunne kjøre samme taxi helt fra Jerusalem til Betlehem og jeg kunne treffe venner fra Betlehem (kristne og muslimer) i Jerusalem.

Situasjonen ble gradvis forverret fram til jeg dra i 2001, men det var et sjokk å komme tilbake i 2006 og se muren foran meg, tvers over den gamle hovedgata inn i Betlehem.

I går var den siste dagen av tillatelsen til vennene våre i Betlehem til å komme til Jerusalem, og vi arrangerte en grillfest. Vi hadde en utrolig koselig kveld, med god mat og arabisk kaffe... praten gikk i ett og vi bare KOOOSTE oss. De hadde jobbet hardt for å få fri den siste kvelden de kunne reise til Jerusalem, de får nesten en klausdrofobik følelse av å være der inne iblant.

Plutselig hørte jeg at samtalene var gått inn på 'hvilken ID-type har du???'. De kan ha så mange forskjellige - Jordansk, Jerusalem, Israelsk Araber, Palestinsk... Moren til han ene ble ved en feil da hun ble født registrert som muslimsk katolikk (en selvmotsigelse - ja). Dette har hun aldri klart å forandre på, så hun får aldri tillatelse til å reise til Jerusalem. Hennes datter er gift med en israelsk araber og har bodd i Jerusalem i 8 år. Hun får ikke israelsk ID, og må fornye sin oppholdstillatelse hver 6 mnd. Men denne tillatelsen gir henne ikke lov til å kjøre bil i Jerusalem eller til å fly fra Tel Aviv. Hun må fortsatt fly fra Jordan. Mannen kan ikke flytte til Vestbredden, da mister han sine israelske ID papirer og kommer seg ikke ut av Vestbredden igjen. Komplisert!

Våre venners påske - tillatelse gikk ut ved midnatt, så vi sørget for å reise i god tid til grensen. Det var rart å slippe dem av der og vite at neste gang vi ser dem i Jerusalem er til jul. Muren der vi slapp dem av ser virkelig ut som et fengsel, og de sier at de ofte føler at det er det det er.

Vi kan dra helt fritt inn og ut og besøke dem så mye vi vil der inne. Men det slår meg gang på gang hvor urettferdig det egentlig er. Her kommer jeg fra Norge og har alle rettigheter. Deres familier har bodd her i utallige generasjoner, og de må gjennom en kjempeprosess for i det hele tatt å komme seg til Jerusalem (hvis de er så heldige å få muligheten til å komme dit i det hele tatt). Så da får vi si 'på gjensyn' i Jerusalem til jul :-)

To gode og en dårlig nyhet

2009-05-14T04:21:00.000-07:00

Skal vi ta den gode eller den dårlige først??? Den dårlige tror jeg. Så venter desserten til etterpå.

- Jeg var på en check up på Hadassa sykehuset i morges (etter en whiplasskade for 12 dager siden - se blogginlegg nedenfor), og jeg ble 50 % sykemeldt i to uker. Dette er første gang jeg har fått sykemelding av lege, og det føles veldig rart! Allikevel godt å få tid til å sove mye og ikke trenge å presse meg selv så mye i jobben. Håper at ting går seg til og at alt er normalt om et par uker.

- De gode nyhetene er:

1 - Det er ingen ortopediske skader i meg. Dessuten hadde jeg en hyggelig og dyktig russisk lege som tok seg tid til å skrive alle papirene både på hebraisk og engelsk.

2 - Jeg tok bilen på verksted igjen etter kontrollen (ja, det er kanskje på tide å skifte den ut snart, men nå når jeg kjenner mange på verkstedet fordi jeg har vært der så mye, er tanken på å ikke komme dit regelmessig for å reparere bilen mer nesten trist). Jeg blir så glad hver gang jeg støter på god service her i Israel. Det har forbedret seg drastisk siden jeg bodde her 1998 - 2001 (må være inflytelsen fra amerikanske jøder), men det er allikevel altfor ofte elendig service (med direkte frekke byråkrater osv - her om dagen slang sykehusdama på røret da jeg skulle bestille time, fordi hun ble så irritert for at jeg bare antok at hun snakket engelsk, og da hadde jeg sittet mer enn 20 minutter i telefonkø før de tok telefonen! Da jeg kom fram igjen etter nye 20 minutter i kø, viste det seg at hun snakker jo engelsk... men da husket jeg å spørre henne først, og da fikk jeg den goodwillen jeg trengte).

Iallefall har verkstedet utviklet seg til et sted det virkelig er hyggelig å komme til! :-). Den gode nyheten er at de reparerte bilen gratis igjen.

2009-05-12T03:33:00.000-07:00

Pave Benedice XVI kom fra Jordan igår, på dette bildet tar Netanyahu og Peres imot ham på flyplassen i Tel Aviv. Jeg har dessverre ikke tatt dette bildet selv... i likhet med de fleste av bloggens lesere må jeg få all info om pavebesøket fra media. Han er ikke akkurat lett tilgjengelig, det er et sted mellom 60000 - 80000 sikkerhetsfolk involvert i det 4 dager lange besøket!

Det sies at det er så og si umulig å ferdes i Jerusalem sentrum når han er her. Skolene har tatt tre dager fri, fordi det kan bli veldig vanskelig å få barna til og fra, jeg lager ingen avtaler som innebærer å reise gjennom sentrum, eller å oppholde seg i sentrum, og de fra Betlehem regner ikke med å komme ut så lett (kristne som hadde en måned's tillatelse til å komme ut av Vestbredden i anledning påske, har tillatelse som går ut 15.mai, dvs. fredag. Kan bli vanskelig å 'utnytte' de siste dagene :-) I morgen er paven i Betlehem, i fødselskirken, så da blir litt av presset tatt av Jerusalem.

Besøket er kontroversielt ettersom paven har fornærmet både muslimer og jøder siden han fikk tittelen sin, men det er media full av, så jeg trenger ikke utdype det på bloggen.

En god nyhet: Silje hjalp oss i Jeriko i forrige uke, og hun kommer til å være mer der fremover. Her lærer hun noen av barna i Jeriko 'Hode, skulder, kne og tå...' (på engelsk). På kort tid lærte barna ganske mange engelske ord pluss at de hadde det gøy.

Nakken. Ikke så bra som jeg hadde håpet. Har ny undersøkelse på sykehuset på torsdag (oubs, håper ikke det er sperret av pga. paven! Han bor rett i nærheten der!!!), og da får jeg se hva som skjer.

Frisørtime i Jerusalem

2009-05-12T02:51:00.000-07:00

Ok, jeg går sjelden til frisør, og det er kanskje noe av grunnen til at jeg skriver om det på bloggen hver gang det skjer, men det er også fordi jeg synes at det er en opplevelse å være hos frisøren her. Jeg koser meg!

Søndag var jeg altså tilbake, på samme sted som jeg var på bursdagen min i januar - i gamlebyen. Det var på tide å fornye stripene i håret, pluss å stusse det (sist fikk jeg så mye kjeft for at jeg ikke hadde klippet meg på 6 mnd!!!).

De to første tingene som slo meg, som sist, er at idet jeg kommer inn døren, blir jeg møtt av karismatisk lovsangsmusikk fra 80- og 90 tallet. Det ljomer i hele salongen: 'God is good all the time' og 'Holy spirit, we need you...'. På et lite bord ved siden av inngangsdøren ligger det kristen litteratur, bibler og traktater (det samme opplevde jeg forresten en dag jeg skulle kjøpe schwaerma i gamlebyen, et bord med evangeliske traktater. Jeg tror det skal mye til før kristne frisører og restauranteiere i Oslo hadde gjort det samme!). Det jobber både muslimer og kristne hos frisøren, det er iallefall 2 - 3 ansatte med hijab, men de virker til å være helt inneforstått med den kristne profilen.

Det andre som slo meg da jeg stakk hodet inn i salongen, var mengden av folk som var der. Alle frisørstolene (6 stk) var besatt, pluss alle ventestolene + ventesofaen. Jeg og min venninne hadde bestilt time, men det så ikke akkurat ut som at de stod og ventet på oss... Dette er tydeligvis et veldig populært sted!

Det var bare å joine vente - gjengen, og jeg ble servert juice og arabisk kaffe. Endelig var det min tur til å sitte i frisørstolen. I motsetning til når jeg er hos frisøren i Norge, er det utrolig mange frisører oppi håret mitt i løpet av en time, og jeg bytter stol stadig vekk. En frisør tok striper i håret mitt, en annen vasket dem ut (ao, det gjorde vondt i nakken å ligge i sånn frisørvask!!!). Så satt jeg på en ventestol til jeg ble kalt opp til en annen vask (med en annen frisør) i andre etasje. Hun vasket håret med enda et annet middel. Ved siden av oss satt det to ansatte og krøllet løshår med krølletang. På rommet innenfor fikk min venninne trimmet øyebrynene med tråd, voks og pinsett, bleket ansiktshår og lagt negler.

Jeg kom ned igjen, og satt på en ventestol. En ansatt kom og gredde håret mitt. Så kom noen og vinket meg opp igjen, jeg gikk lydig opp trappen og der fikk håret en kur. Så ble jeg sendt ned igjen, og etter litt ventetid satt jeg i frisørstolen igjen. Denne gang skulle frisør nummer en klippe meg. For å lage 'etasjeklipp' måtte jeg ut av stolen, stå midt på gulvet under en lysekrone og la ham klippe. Morsom arabisk måte å klippe på. En ung gutt med helgejobb gikk rundt og feiet opp hår så snart det landet på gulvet.

Noen kjøpte lunch til meg, og jeg rakk akkurat å sette tennene i schwarmaen før jeg ble henvist videre til neste stol, der en helt ny frisør med en assistent kom for å krølle håret mitt (mens jeg spiste maten min). De hadde tre krølltenger som de tilsammen krøllet hele håret mitt med. Til sist byttet jeg stol igjen, og enda en ny frisør (eieren av stedet) kom og satt opp håret mitt (jeg skulle på en fest på kvelden). Innen dette var det gått fire timer, og 80 talls lovsangen var byttet ut med arabisk lovsang.

Uansett, en dag hos denne frisøren er en veldig hyggelig opplevelse. Nesten verdt å gå oftere til frisøren bare for å sitte å observere salongen en dag.. :-)

Silje og Ingjerd slapper av og nyter livet

2009-05-04T04:23:00.001-07:00

Merkelig nok, men man merker tydelig atmosfæreforskjell når man kommer ut av Jerusalem. Det er nesten som at byen har en usynelig spenning som vi først merker når vi er ute av byen og kroppen og tankene slapper merkelig godt av... Dette gjør at Silje og jeg prøver så godt vi kan å hoppe på alle muligheter til å komme oss ut av byen - om bare for noen timer.

Lørdag var vi på picnic på Karmelfjellet, med de israelske vennene mine som bloggleserne har blitt introdusert for mange ganger før.

Vi var ute på eventyr og kjørte av veien for å finne et øde sted å ha picnicen på. Det klarte vi, selv om bilveien til slutt bare var 50 meter fra der vi satt. Men sålenge vi ikke kunne se den, er det jo ikke så farlig...

Det var sabbat, og overalt på Karmelfjellet var det biler parkert av folk som skulle på tur. Været er perfekt nå, akkurat passe varmt.

Mange steder satt det druserdamer og solgte ferske druserbrød, men jeg tok ikke bilder av dem :-)

Jeg sier bare: Gitar, tepper, aviser, primus og kaffevann, potetgull og puter... og som vanelig en god diskusjon om politikk, som blir avsluttet før den blir for opphetet. Men det er veldig interessant å diskutere Midtøstenpolitikk med israelere, de kommer med mange andre tanker, aspekter og følelser rundt det hele enn det oss utlendinger har.

Dagen ble avsluttet her i en Middelhavslandsby som jeg ikke husker navnet på... vi skulle se solnedgangen, men det var overskyet.... Ja ja... Ser det deilig ut, eller??? Joda, det er ingen vits i å synes synd på meg fordi jeg bor i Midtøsten!!!

Dvs, vi TRODDE at cafeen ved havet var avslutningen på dagen.

Etter at jeg hadde satt av Silje ble jeg påkjørt bakfra av en lokal helt. Her er jeg på Hadassa sykehuset, på akutten. Jeg ble fortalt at jeg har whiplash, så jeg er fortsatt hjemme og slapper av og holder nakken i ro. Det går overraskende bra, da, så jeg har nok ikke noe hardt tilfelle av det... Det blir ny oppfølging på Hadassa om en uke. Jeg håper på/regner med at jeg ikke trenger noe videre fysioterapi for dette...

Dagen tok altså en litt uant retning. Men det å være fleksibel og alltid forvente en overraskelse eller fem er jo en del av det normale her nede... Så lørdag var altså intet unntak :-) Alt i alt var det uansett en utrolig deilig dag!

2009-04-30T03:45:00.000-07:00

Fredag i forrige uke hadde vi retreat for barna i prosjektet vårt i Jeriko. Vi hadde fått med godt med voluntører til å hjelpe oss. Her er Maria fra den danske kirke, Silje (fra oss, men vanligvis ikke i Jerikoprosjektet) og Lisa, en student fra Østerrike. 45 barn hadde meldt seg på... Det var litt kaldere enn vi hadde håpet på, men...

Jeg var fortsatt forkjølet og på vei ned til Jeriko - gjennom den eksotiske Judeaørkenen - drar man så kjappt nedover at det er vanlig å få dotter i ørene. Men siden jeg var forkjølet, gikk de ikke bort igjen før jeg var tilbake i Jerusalem om ettermiddagen. Jeg hadde altså dotter i ørene hele dagen. En utrolig rar opplevelse! Jeg mistet også stemmen utover dagen, så jeg kunne verken høre eller snakke. Men de andre gjorde en fantastisk jobb, og barna så ut til å ha det veldig gøy!

Barna i Jeriko er imponerende lite redde for vann! Det er visst ikke så uvanelig at de bader. Det er ganske mange basseng i Jeriko.

Maria lekte med barna i vannet og prøvde å lære dem å spille volleyball...

Stedet der vi hadde ekskursjonen stilte med en klovn, som overraskelse. De malte ansiktene på barna og sånn.

Ikke noe i veien med hoftene her, nei...

Privatliv er fint...

2009-04-23T11:31:00.000-07:00

Dere som har lest mitt siste innlegg på bloggen, vet at jeg var en uke i Norge. Det var i forbindelse med mormor sin begravelse, og det var jo kjempetrist. Men jeg var veldig glad for muligheten til å reise hjem for å minnes henne og ta farvel, og i tillegg var det fantastisk å være i Norge en uke.

På vei ut av Israel fikk jeg sikkerhetsriskio nummer 6 (skalaen går fra 1 - 6, så jeg ble ikke akkurat lystig da jeg så at de kom med klistermerker nummer 6...). Det gikk fint, da... tok bare en time - overraskende nok. Men dusjsåpen min, fra Ahava - israelsk merke altså - måtte sendes i spesialbaggasje merket med 'fragile'. Så den fikk en ensom tur i Norge... Her er den etter at jeg har pakket den ut av esken den lå i:

Jeg kom tilbake til Jerusalem mandag morgen, og fikk ikke ett eneste spørsmål på vei inn. Ganske forskjellig om sikkerhetsvaktene synes jeg ser farlig ut eller ikke, med andre ord.

Onsdag var jeg syk, og lå med feber hele morgenen. Men bilen var på verksted, hadde kjørt den dit tirsdag kveld. Og jeg trengte den, så jeg tenkte at jeg skulle begi meg ut for å hente den på den andre siden av Jerusalem. Jeg tok bussen ned til byen i rushet og klarte etterhvert å få tak i en taxi derifra for å komme til verkstedet. Det var ekstremt mye trafikk, så jeg begynte å få dårlig tid. Jeg var kledd i svart med lange ermer og lang bukse selv om det var 30 grader, for jeg skulle på en sørgevisitt også (noen gode venner av meg mistet plutselig faren sin denne uka) og var kjempeslapp og langt fra fresh.

Jeg hoppet inn i en taxi og samtalen gikk ca. sånn:

-How much does it cost to Talpiot?

- 35 shekels

- Ok (jeg gadd ikke prutte engang, var så slapp + hadde dårlig tid)

Vi begynner å kjøre.

- Where are you from?

- Norway.

- Why don't you marry me and take me to Norway?

- No, I don't think so!

- Do you have a husbond?

- No.

- Boyfriend?

- No.

- Don't you like men?

- No. (for freden og roens skyld...)

- Why don't you have a boyfriend?

- It has to be the right one.

- Try me and you will see that I am the right one.

- Why do you want to go to Norway?

- Maybe Norway, maybe somewhere else... I want to get out of here.

- But it wouldn't help you much to marry me anyways, cause I live here!

- You can think about it untill we get to the garage.

- I don't want to think about it, I just want to think about getting to the garage!

- But you are just the kind of girl that I want.

- Ha ha.

- You are 20?

- No, I am 30.

- You are not serious!

- Yes, I am.

- Give me your phonenumber so I can call you.

- No.

- I will give you mine so that you can call me.

- I won't call you, so I don't need your number.

- Ok.

- You can look on the internet, there are many nice norwegian girls there.

- Girls on the internet are only looking for one thing. I want someone who will love me and whom I will love. She will be the mother of my daughters. I already have one daughter.

- Really? Are you divorced or are you looking for a second wife?

- Divorced.

- Ok.

De siste fem minuttene til vi var framme var ganske tause.

'Velkommen tilbake til Jerusalem', tenkte jeg i mitt stille sinn...

Men det var verdt stresset for å komme til verkstedet. Bilen som før høres ut som en skranglekasse (uten å overdrive!) var helt som ny og høres ut som andre biler. De siste ukene har folk gjerne stoppet i gatene og stirret på og under bilen min for å finne ut hva som er galt når jeg kjører forbi eller når jeg starter. Dette var tredje gang jeg var på verkstedet med den iår, når jeg kan ringe dem og si 'Hei, det er Ingjerd' og de vet hvem det er... da vet man at man kanskje har en litt for gammel bil... De hadde iallefall fikset den, og de gjorde det gratis, for jeg har betalt så mye før - som de sa. Og nå kan vi til og med kjøre med vinduene åpne, før skranglet det så fælt at det var nesten uutholdelig å ha dem åpne (pluss at passasjerene mine ofte ble flaue...). Så nå er golfen klar for nye eventyr. Det er bare aircondition anlegget som ikke funker. Det er jo problematisk nok nå som sommeren er rett rundt hjørnet... men det får vi skifte en annen gang.

Noen gang tenkt at Nord-Vestbredden er utrolig vakkert?

2009-04-08T05:43:00.000-07:00

Vi kjørte til en skole til Jenin igår, og det slår meg hvor rart det er at et sted som har såpass mye problemer og konflikter kan være så vakkert. Det slo meg at blomster og fugler ikke tenker sånn som oss, de bare står der og er vakre uansett hva som skjer rundt dem (blomstene iallefall, ikke fuglene). Jeg forhandlet meg fram til å sitte foran i bilen på vei hjem, så jeg kunne ta litt bilder. Se her:

Minner meg om Råde om våren... Dette bilder er dedikert spesielt til pappa og andre bønder som synes grønnsaker under plastikk er interssant :-)

Mormora mi, Marit Ravndal, døde på lørdag - etter å ha vært syk i mange år. Det er veldig trist, selv om det var ventet. Jeg drar hjem på lørdag og blir i Norge en uke, hovedsakelig i Rogaland og på Ålgård der hun skal begraves. Det er fint å tenke på at hun er et sted der alt er bare vakkert, og at hun ikke er syk mer. Vi skal treffes igjen en gang. Jeg er takknemlig for at jeg fikk ha en mormor helt til nå og jeg beundrer henne fordi jeg aldri hørte henne dømme andre. Jeg snakket med henne for et par uker siden. Da hadde jeg fått beskjed om at det går nedover med mormor. Jeg spurte henne hvordan det gikk, og hun svarte: 'Det går fremover'. Typisk positivt tenkende...

2009-04-08T04:25:00.000-07:00

Selv om jeg har klaget på at jeg savner Norge i påsken og gjerne skulle vært på hyttetur på fjellet osv, er påsken faktisk den beste tiden å være her på. Palmesøndag er det en kjempeparade fra Oljeberget og ned i gamlebyen. Jeg var altfor sent ute, og paraden var nesten over da jeg kom. Jeg spurtet in gjennom New gate og skulle prøve å finne noen venner som var i paraden. På vei gjennom gamlebyen støtte jeg på mange som disse, turister som har forlatt paraden, men som fortsatt har palmegrener i hendene.

Jeg nærmet meg Via Dolorosa, og der var det jammen en turistgruppe som markerer langfredag på forskudd. Her er de i en kors - prosesjon på en av Via Dolorosa's stasjoner.

Endelig kom jeg ned til der speiderne og all actionen var, og heldigvis fikk jeg med meg slutten av paraden. Her masjerer de ut av gamlebyen igjen.

Danskepresten Olsen er alltid på plass der det skjer. Og han er usedvanelig stolt av sitt fedreland.

Speidere med sekkepipe-korps er gjengangeren til jul og påske. Det blir alltid god stemning når de setter igang å blåse!!!

I går kveld hadde vi påskemåltid, dette hos prest Olsen, sammen med masse dansker og noen nordmenn. Vi spiste symbolske bitre urter dyppet i saltvann, bittert blandet med søtt, og alt dette blandet med liturgi og forklaringer. Maria, dansk kirkevoluntør, hadde laget en fantastisk middag :-)

Jeg, Randi, Christian (voluntør på Caspari) og en kompis av Christian som er på besøk i påsken.

Det er litt av sånn som vi feirer påske her :-)

PBS har forresten ikke ferie før neste uke, siden vi feiret jul med katolsk, luthersk og evangelisk kalender, har vi påske med den ortodokse kirken. Rett skal være rett.

God påske alle sammen!

Påske!!!

2009-04-08T04:10:00.001-07:00

De siste ukene har gått superfort, samtidig som de har gått veldig sakte. Utrolig mye som har skjedd bare på kort tid. Jeg har hørt mange grusomme historier i løpet av en veldig kort periode, og også sett en god del fæle ting. Så selv om jeg vanligvis takler bra å høre og se både det ene og det andre, så har det denne gangen blitt altor mye på en gang. Derfor er jeg nå inne i en periode hvor jeg ikke ser sterke eller psykologiske filmer. Plutselig reagerer kroppen på rare måter. Filmene kan sitte i kroppen i mange dager. En gang jeg ved et uhell endte opp på en fæl film på kino, reagerte jeg med kvalme og nesten gråt. Det var veldig ubehagelig! Andre ganger har jeg lukket øynene, for eksempel for å be, og alt jeg kan se er mennesker i bur som kjemper for å komme ut (et bilde fra en checkpoint tidlig om morgenen forrige søndag). Det er altså en ganske krevende periode, men jeg skal prøve å gjøre lure ting for å bearbeide ting og for å slappe godt av. Dette er altså forklaringen på hvorfor det har vært så stille på bloggen de siste ukene... Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal skrive, for jeg er så full av inntrykk. Dessuten har jeg vært ganske sliten.

Fredag dro Silje og jeg til Tel Aviv for å komme oss litt ut av Jerusalem og for å slappe godt av. Utrolig deilig. Her er vi på stranda med noen av de israelske vennene mine. Fantatisk måte å koble ut på!

Muren

2009-03-21T14:13:00.000-07:00

Jeg anbefaler å lese Silje's innlegg om den berømte muren her

En NGO arbeider

2009-03-20T12:46:00.000-07:00

Hver fredag arrangerer det norske representasjonskontoret en såkalt 'fredagspils' der alle norske kan komme og spise middag og treffe folk. Noen ganger kommer det også folk fra andre land og organisasjoner, og i kveld var en av de kveldene. Litt etter at jeg kom, sank det en fyr ned i stolen ved siden av meg, kikket seg litt forvirret og slitent rundt og hilste så på oss som satt ved siden av ham. Jeg luktet lang vei at han er en typisk NGO - er, og jeg skal nå forklare hvorfor. NGO står for: 'Non Governmental Organisation' og rommer alle 'ikke statelige' organisasjoner, derfor også den jeg selv jobber i.

Jeg var i Sør - Sudan for 4 år siden, og der traff jeg bøttevis med NGO - ere. Hele landet ble jo drevet av disse organisasjonene. Etter i kveld slo det meg at NGO arbeidere har en god del fellestrekk. Her er sånn som jeg ser for meg typiske NGO - ere:

De er typisk menn, ugifte, veldig sosiale, eventyrlystne, uredde, går i store T-skjorter og vide bukser, gror gjerne skjegg og ser litt slitne ut (de jobber jo hardt!!!), idealistiske og enkle.

Grunnen til at han jeg møtte i kveld virket så typisk, var blant annet dette:
- Han har jobbet sånn som dette i 15 år, og vært i Yugoslavia, Afganistan, Irak og Darfur. Nå bor han i Gaza. Da han kom med kommentaren: 'Men Gaza er jo veldig trygt og stabilt!', skjønte jeg at jeg hadde med en typisk NGO - er å gjøre. Han legger også til at Afghanistan er ikke så farlig som man skal ha det til. De norske soldatene bor på det tryggeste stedet i hele landet, sier han, og jeg innrømmer at mitt syn på Afghanistan nok er preget av media...

- Han sa at han savner venner og familie i hjemlandet sitt mye, og at det blir verre med årene, men han tror han kommer til å reise rundt som dette hele livet.

- På spørsmål om hva som motiverer han, sier han: Alle menneskene han møter (inkl. en haug andre NGO arbeidere som oss selv) og at jobben er veldig meningsfull.

- Han er superfornøyd med å bo i Gaza, han og noen få kollegaer deler en stor leilighet med sjøutsikt.

- Plutselig kommer han inn på en opplevelse han hadde da de skulle ut av Gaza nylig og måtte gå 1 km. lang gang på grensen. Midt inni der skrur soldatene på høyttalerene så det høres ut som at de blir beskutt. Han og de han reiser med slenger seg ned på bakken, på magen, og ligger der med hendene over hodet. En stund senere finner de ut at det bare var høyttaleren. Dette forteller han med knusende ro (selv om han innrømmer at det var jo litt uhyggelig...).

- Han begynner å spørre meg ut om camping i ørkenen, det er noe han virkelig har lyst til å gjøre. Jeg forklarer at det er noe jeg gjør med de israelske vennene mine, og han innrømmer at han faktisk er pro - Israel. Da var han ikke typisk NGO - er!

Samtalen gikk over til å fokusere litt mer på de som jobber i FN. De begynte å fortelle om diverse opplevelser med radioen sin, som de alltid må melde ifra til hovedkvarteret med. Så gikk de over til å fortelle om de skuddsikre vestene sine. De veier nemlig 50 kg, og det er egne teknikker for å ta dem på seg. Hvis det virkelig er krise, kan du smyge deg inn sidelengs. Ellers kan du legge den på bordet foran deg og dukke inn i den liksom... Dette er noe som trenger trening, og det er liten sjanse for at de noen sinne får brukt alt dette (inkl hjelm), for FN har ganske strenge regler for når de kan dra hvor. Jeg og han NGO duden sukket lykkelig for at vi er veldig frie i forhold til de fleste sånne regler. Vi har verken spesielle skilter på bilen, skuddsikre bilder eller noen som ringer oss opp på radio hvis vi ikke melder ifra hver time. Jeg begynte å se for meg hva som ville skjedd hvis jeg hadde dukket opp i Jeriko på bibelstudiet med damene der, med hjelm og skuddsikker vest!

- En siste ting jeg har merket meg med NGO - ere, er at de somregel har med seg lesestoff. De vet at de kan bli stuck hvor som helst, når som helst. Det hadde også denne fyren, og da vi tok farvell, satt han med en vannpipe i den ene hånda og boka i den andre... og slappet av for seg selv i et annet rom i restauranten. Hadde han hatt en kopp arabisk kaffe foran seg også, hadde imaget vært komplett.

Hadet bra til GUS - folka!!!

2009-03-13T09:34:00.000-07:00

Noe av aberet med livet her er virkelig alle avskjedene. Den siste måneden har det blitt veldig mange avskjeder, og i natt dro teamet fra Gå Ut Senteret også. De har vært her i 4,5 mnd, og jeg kommer til å savne dem!

Her er de:

Gunstein

- Han og jeg var i bryllup i Betlehem til ei vi var på Bridgebuilders sammen med for to år siden.

Johanne

- Her teller hun bøker i det israelske bibelselskapet i romjulen.

Ingebjørg

- Her er hun og jeg på bursdagen min i januar

Gunhild

- Her på plass på VIP kontoret. Her klekker hun ut mange gode ideer og planer :-)

Jon Sondre
- Han fylte 20 år for litt siden. Her er det kake i Bir Zeit.

Dette bildet er fra forrige teamsamling. Randi kom på besøk også, hun ledet linjen de går på ifjor, og det var hun som hadde inntaket av dem til GUS da de søkte.

Jeg er mentor for dem, og når jeg virkelig vil, prøver jeg å være hjelpsom. Her kjører jeg baggasjen til gutta ned i heisen. De må jo ta trappene, slik de har gjort de siste månedene, for å trene til ski - sesongen hjemme.

Etter teamsamlingen i går ettermiddag hadde vi en overraskelsesfest. Vi hadde invitert nesten alle de kjenner her nede (de på Vestbredden har selvsagt ikke tillatelse til å komme ut), og GUS teamet så ganske forvirret ut da de første og de andre kom... etterhvert skjønte de at det er en avskjedsfest, og etter litt oppvarming var de i skikkelig partymodus.

Gutta fra Calcutta på verandaen (som jeg hadde glemt å vaske for anledningen).

Bra mix av folk som vanlig. Gjestene var fra det israelske bibelselskapet, det palestinske bibelselskapet, Israelsmisjonen (den danske og den norske) pluss turguiden fra studieture (e). Vi klarte å dytte inn ca. 30 stk.

Og snipp snapp ute, så var det eventyret ute... Vi er mange som har hatt stor glede av dem her nede og som har blitt glad i dem og kommer til å savne dem.

(men vi treffes høyst sannsynligvis igjen, da...)

Flere bilder fra forrige helg.

2009-03-13T08:52:00.000-07:00

Dette er bildene til Shachar, en som var med på turen, og han er en kjempeflink fotograv, bare se selv. På et innlegg under her har jeg skrevet om turen fra før.

The end.

Israel's befolkning

2009-03-13T08:46:00.000-07:00

Israel – a young population

(Vestbredden og Gaza regnes ikke med her, bare de som bor inne i selve Israel):

The figures published by the Central Bureau of Statistics show that Israel’s population is young compared to western nations. In 2007, 28.4% of Israelis were under 14, as opposed to only 17% in western countries. Likewise, 9.8% of Israel’s population was aged 65 and over, as opposed to 15% in the West.

Israel’s population stands at 7,337,000 people, including 5,542,000 Jewish Israelis (75.5 percent) and 1,477,000 Israeli Arabs (20.1%). Among Jews, 38.5% (2.2) million originate from a Europe or North America. 15% of Jews, numbering 871,000, are of African origins while 11.9% are from Asian countries. A total of 34.6% of Jews are native born whose parents were also born in the country.

weekend i øvre Gallilea

2009-03-09T06:53:00.000-07:00

I helga var det tid for ny tur med de israelske vennene mine igjen. Denne gangen var vi bare 6 - 7 stykker, og vi dro til en druserlandsby i øvre Gallilea, rett ved grensen til Libanon. Druserne er mystiske for meg, de er arabisktalende, men tjener i den israelske hæren og er tydeligvis veldig glade i israelere. De har visstnok en tanke om at de alltid skal være lojale mot myndighetene sine, uansett hvem disse måtte være.

Vi koste oss på turen, hadde kaffepause flere steder, og var til og med innom en inflytningsfest. Men endelig, 7 timer etter at jeg dro fra Jerusalem (kunne klart det på 2,5 timer), var vi framme i landsbyen. Her spiser vi hjemme hos en druserfamilie som har restaurant i huset sitt.

Her er de... En utrolig bra gjeng som er den beste avslapping for meg å være sammen med når jeg skal koble helt ut og samtidig ha det gøy. De snakket engelsk hele helga også, til ære for meg. Bra gjort :-)

Vi hadde leid to rom hos noen drusere som har bygget noen ekstra rom på eiendommen sin. Turens trubadur var vekkerklokke med egenkomponert sang og påfølgende te-servering. Selve frokosten bestod av bare hjemmelagede ting, som ost, syltetøy og masse druser - mat.

Det var mørkt da vi kom kvelden før, og det var kjempeeksotisk å våkne opp på lørdag og kikke rundt i druserlandsbyen vi bodde i. Det var geiter og høner som trippet rundt omkring også, ganske morsomt.

Shiri er den som nesten alltid planlegger turene. Her leser hun kart for å finne ut hvor dagens fottur skal være.

Shira og meg i vinden. Shira er hun jeg først ble kjent med i turgjengen, og som introduserte meg for alle de andre.

Her kjører vi fra en druserlandsby til en annen. Shachar henger ut av vinduet og tar bilder. Utrolig idyllisk, landlig og grønt. Jeg begynte å glede meg til sommerferien. Det var over 30 grader!

Det blomstret skikkelig overalt... Kan nesten ikke beskrives med et bilde engang, hvor vakkert det var.

Vi hadde mange fotografer på turen... Her er Shira i farta.

Et tre med masse mose på. Hadde vært kult med en biologitime her oppe. Mange annerledes planter og trær.

Sola begynte å gå ned da vi var nesten nede ved bilene igjen. Vi brukte utrolig lang tid på vei tilbake til Jerusalem/Tel Aviv igjen. Dette er folk som vet å nyte livet og stresse ned. Jeg trenger å lære!!!

Kapasitetsbygging på psykisk helse

2009-03-09T06:27:00.000-07:00

Det er en ektepar fra Alaska som er her i PBS i et par måneder. Mannen skrev jeg om i forrige innlegg, da han hadde en workshop om effektivisering. Kona hans, Dona, er psykolog og jeg har lagt så mye beslag på henne som mulig for å bidra i Jerikoprosjektet.

Statistikk viser at 70 % av palestinske kvinner har symptomer på depresjon. Det er høyt! Teamet i Jeriko går mye på hjemmebesøk og vi snakker med damer og familier med vanlige problemer, men også noen med store problemer. Så strategien de siste ukene har vært å undervise teamet om temaer som depresjon, angst, selvmordstanker og håp. Hva kan vi bidra med og hva kan vi ikke bidra med? Hvilke signaler er så alvorlige at vi må tilkalle profesjonell hjelp?

For å kunne henvise folk videre, måtte vi finne ut hva som finnes. Etter litt undersøkelse i Jeriko fant vi ut at der finnes det så og si ingenting. Hvis man trenger psykologisk hjelp, må man faktisk dra helt til Ramalla. Dona og jeg kontaktet en klinikk der, Palestinian Counceling Center. Vi laget en avtale og dro og besøkte dem onsdag morgen.

Vi ble veldig imponerte over det vi så og hørte. De virket veldig flinke og bevisste på en del ting. For eksempel må alle betale noe. Det kan være ned til 2 shekel hvis de er fattige (ca. 3,50 kr). Men det er viktig at de gir noe, for at de skal ta behandlingen seriøst og føle at det er viktig for dem. Et annet viktig punkt er at damene bør ringe dem selv. Dette kan være det første skrittet i å ta ansvar for sitt eget liv og å jobbe seg ut av vanskelighetene sine. Senteret tar imot brukere fra fem år og oppover.

Vi fikk massevis av broskyrer om mange relevante temaer, på arabisk. Helt konge. Senere samme dag hadde vi en hel dags workshop med Jerikoteamet der vi lærte mer om hvordan vi konkret kan gå fram i samtaler med folk på hjemmebesøkene, når disse tunge temaene kommer opp. Det var kjempenyttig, og jeg var veldig fornøyd fordi jeg følte at dette var en veldig viktig dag for teamet.

Kommende lørdag har vi satt av noen timer etter bibelstudiet i Jeriko, der Dona skal ha en workshop med damene om samme tema. Da kan vi også fortelle om sjelesorgssenteret i Ramalla og prøve å normalisere psykiske lidelser litt, for det er veldig tabu her.

På senteret i Ramalla spurte jeg om hvorfor ikke psykisk helse på Vestbredden er enda verre enn den er. Palestinerne der lever generelt under mye press, både på grunn av okupasjon, familie, kjønnsroller, økonomi osv. Den kliniske terapeute som snakket med oss sa at familien her er veldig sterk. Dette er både positivt og negativt. Det positive er at de stiller opp for hverandre, både materielt og som samtalepartnere. Folk har nesten alltid tilhørighet et sted. Når familien ikke fungerer, kan det være veldig ødeleggende. Men terapeuten mente altså at positivt familiesamhold er en av hovedårsakene til at psykisk helse her ikke er verre enn den er.

Jeg er kjempeglad for disse ukene og hva vi har gjort i forhold til sjelesorg, både med kapasitetsbygging i teamet, workshop for damene og ikke minst besøket vårt på senteret i Ramalla. Jippi!

Gode råd for stressede mennesker

2009-02-26T10:26:00.000-08:00

Jeg har aldri hørt begrepet 'tidsklemma' her i landet, men konseptet finnes garantert. Mange jobber mye, og får fortsatt ikke gjort alt de (vi) skal. Høres det kjent ut?

På tirsdag hadde vi i PBS en workshop med David Eley, en fyr fra Alaska som er hos oss sammen med kona si i to måneder for å drive med kursing og konsulentvirksomhet. Jeg synes at noen av tipsene fra seminaret hans var så bra at jeg skal skrive dem til dere som leser bloggen min. Kanskje det er tips som kan hjelpe flere?

Det er seks hovddpunkter. Jeg tar det på engelsk, det er litt vanskelig å oversette:

Continuously and obsessivly practice the two - minute rule. Dette betyr at alt som tar mindre enn to minutter er det bare å gjøre med en gang. En undersøkelse har vist at dette øker produktiviteten med 30 %. Også får man unna mange ting som ligger i bakhodet og skaper stress, på ganske kort tid.
Build and maintain ONE comprehensive master 'to do' inventory. Dette betyr at man lager en liste over alt man skal ha gjort, inkludert ting på privaten. Da blir det lettere å se over listen etterpå og ha oversikt.
Break down projects into small, actionable steps. Listen må ha konkrete punkter, ikke abstrakte som: 'Bli flinkere i spansk'. Heller: 'Pugge tallene fra 1 - 10 på spansk' for eksempel.
At the beginning of each day, take five minutes to select five omega items from your master to - do inventory. Det betyr at man ser over listen sin hver morgen og velger ut 5 hovedting som man skal få gjort i løpet av dagen. Hvis du fullfører disse, vil du føle en viss mestringsfølelse. Når du er ferdig med alle de fem hovedtingene, kan du velge fem nye hovedfokus.
Each day, devote three hours to focus on one thing. Når man blir avbrutt hele tiden, kan det ta lang tid å få konsentrasjonen igjen. Man må finne en måte å være alene på. Dagen har fortsatt 5 arbeidstimer etter dette, så 3 timer er ikke så mye som det høres ut som :-)
Once a week, conduct a 'head - up' session - i 20 minutter til en time. Da ser man over ukas liste over ting som skulle gjøres, ser over prosjekter, ansvar og fokusområder; reflekterer, tenker på neste uke, neste år og mange år fra nå. Vurder om du skal ta en risk noe sted og tenk ut nye ideer eller konsepter som du skal inkludere i gjøre - listen framover.

På de små bokstavene på plakaten ovenfor står det:

Directions:

1 - Place kit on firm surface

2 - Follow directions in circle of kit

3 - Repeat step 2 as necessary, till unconcious

4 - If unconcious; cease stress reduction activity

Hebron, som er så hellig at det bare blir trøbbel

2009-02-23T09:30:00.000-08:00

Ny dag, nye muligheter... Silje og jeg tok en dag avspasering og planla tur til Hebron. Vi beregnet god margin tidsmessig, for jeg fryktet rush pluss at vi ikke visste nøyaktig hvor i Hebron TIPH, som vi skulle besøke, ligger.

Da jeg kjørte hjemmefra, fikk jeg usedvanelig mange blikk og folk pekte på bilen. Så jeg stoppet for å sjekke hva som var galt. Hele forskjermen på bilen hadde løsnet og skrapet nedi asfalten. Så da var det bare å sette ut varselstrekanten og ringe Silje for å be henne finne litt tau i leiligheten sin så vi kunne knyte opp skjermen. Jeg anklaget meg selv for å ikke ha lært av min bestefar som alltid hadde en taustump tilgjengelig, uansett hva han hadde fore. Fra nå av skal jeg også benytte meg av det trikset.

Jeg har helt til i dag levd med en illusjon om at her i dette landet er det så mange gentlemen, så jeg ikke trenger å vite noe om bil selv. Denne teorien viste seg å være helt feilslått, ikke en eneste bil stoppet. Selv ikke politi eller soldater som kjørte forbi.

Men må vi så må vi... Silje og jeg klarte brasene selv. Vi knøt fast skjermen og kjørte så til et lokalt verksted som jeg har vært på en gang før, da understellet på bilen løsnet :-). De skrudde litt og styrte på, og skulle ikke ha noenting for det. Jeg måtte overtale dem til å få betale iallefall 10 shekel (ca. 16 kroner).

Det var gått en time siden planlagt avreise, og vi var fortsatt i Beit Hanina, rett ved der jeg bor! Så vi satte kursen mot Hebron og jeg var litt stressa. Vi ble stoppet av en politimann, og brukte litt tid der også... uten å gå nærmere inn på det.

Turen til Hebron var vakker. Det er ganske grønt her nå, og mange fine blomster. Vi kjører forbi mye jordbruksland der de dyrker druer i stor skala. Langs veien var det også mange bosettinger, og mange landsbyer. En flyktningleir også, og en jordbruksskole.

Vi måtte spørre oss fram et par ganger i Hebron også (da kom arabisken utrolig godt med, ingen som vi snakket med kunne engelsk der...), og styrte bittelitt for å finne fram til TIPH. Men etter alt som hadde skjedd om morgenen, må jeg si at jeg er svært fornøyd med at vi bare kom 10 minutter for sent - tross alt.

TIPH står for 'Temporary International Presence of Hebron'. De er 63 observatører, fra Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Italia og Tyrkia. Styrken har vært der siden 1997 og rapporterer hendelser og utviklingen i Hebron. Først fikk Silje og jeg et foredrag, helt for oss selv - i en diger foredragssal. Etterpå kjørte vi ned til byen, her ligger vi etter TIPH bilen som har flagget til topps.

Down Town Hebron er et ganske trist syn... mange butikker er stengt, men eierne får 200 dollar i måneden hvis de holder åpent.

Hebron er verdens nest eldste by, etter Jeriko. Det bor 170 000 mennesker der nå, og den er rik på historie. Abraham bodde der, og både han, Sara, Isak og Jakob ble begravet der. Kong David bodde også her i en periode.

1/3 av den palestinske økonomien kommer fra Hebronområdet. De produserer både kjeramikk og blåser glass, men den største industrien er kanskje stein til å bygge hus med. Man vet ikke om noen kristne i Hebron, og samfunnet er meget konservativt og klanbasert. Hamas har mange tilhengere der, ved valget i 2006 vant de 13 av 16 mandater.

Hebron anno 2009 er dessverre kjent for sine uroligheter og kamper mellom bosettere og palestinere. Det er fire små bosettinger inne i Hebron sentrum. De som bor der er ganske religiøse og mange av dem har ikke problemer med å bruke vold for å sine mål - som for eksempel er å etablere et Israel som går fra Sinaiørkenen i vest til Eufratelva i øst.

Dette bildet viser det som før var gull-shopping-gaten. Nå bor bosetterne til høyre oppå her og hele greia er blitt en søppelplass.

På mange steder i markedet var det satt opp gitter i taket fordi bosetterne kaster ned ting. Dette var alt fra ølflasker (alkohol er helt forbudt i området da det er helt muslimsk), og store mursteiner.

Puh, må si det var deilig med gater uten gitter og søppel over meg... og med litt mer folk. Heldigvis har Hebron det også å by på...

Her skal vi inn i noe som heter H2. En checkpoint er satt opp midt i ei gate. Osloprosessen delte Hebron inn i to soner: H1 der palestinerne har ansvar for sikkerhet, og H2 der israelerne har ansvaret. 30 000 palestinere bor fortsatt i H2.

Her er vi i H2. På denne veien har palestinerne lov til å gå, men de har ikke lov til å kjøre. Kun israelerne har lov til å kjøre her. På andre veier har ikke palestinerne lov til å gå engang. Enkelte gater som vi så, som opprinnelig var helt palestinske, har kun de som har spesialtillatelse til å gå der, gå... og det får de kun hvis de bor der. Og de kan aldri ha besøk. Det var tøft å se en liten gutt bli stoppet av en soldat og høre at han sa med en redd stemme: 'Jeg bor der', og pekte på huset sitt som var bak soldaten. Tenk at han antageligvis må gjøre det hver gang han skal hjem!!!

Det store huset til høyre her er den ene bosettingen, og huset til venstre ligner på en synagoge. Dette var et sykehus, Hadassah, som først ble okkupert av 10 damer og 40 barn. Etter en god stund ble det godkjent som en bosetting, og da flyttet mennene etter.

Hjelp, for noen få dager siden så jeg lignende slagord på muren til Vestbredden, men da var de rettet mot jødene. Jeg må si at jeg blir skremt og trist av å se disse ordene på døra: 'Gas the Arabs'. På besøk i Hebron er det umulig å lukke ører og øyne og tro at dette egentlig er et ganske fredelig sted.

Silje og Eli kikker utover en muslimsk gravlund. Eli jobber i TIPH, og vi gikk på Midtøstenstudier sammen på Blindern for lenge siden. Det var først da vi møttes her i landet at vi ble kjent, da...

Dette var et palestinsk marked, men nå har ikke palestinerne lov til å bevege seg her mer.

Og her er moskeen som er en av de store grunnene til at Hebron er så viktig, både for bosetterne og for de lokale palestinerne: Dette skal være Abraham's grav. Helligdommen er delt i to: En moske og en synagoge, og disse har hver sin inngang. Det var her det var en massakre i 1994 der en israeler skjøt 29 personer som bad i moskeen under Ramadan og såret 300. For å roe ned gemyttene skjøt soldater 25 stk til.

Jeg skulle ønske at denne fortellingen om Hebron var fra en historiebok. Det er det dessverre ikke. Helt absurd var det å se det hele. Og det sved skikkelig i hjertet å se de spesielle veiene og stiene som araberne måtte gå på. Jeg ser soldater daglig, somregel stadig vekk faktisk. Allikevel ser jeg sjelden så mange soldater og små checkpointer som det jeg så idag. Jeg er nysgjerrig på hvordan det preger barn å vokse opp i down town Hebron og se og oppleve dette hver eneste dag. I dag synes jeg at verden er ganske urettferdig. Føler meg utrolig priviligert som er vokst opp på en gård i fredelige Råde!

Landet med alt det uforutsigbare i

2009-02-22T03:26:00.000-08:00

Onsdag forrige uke skulle Eli og jeg en tur til Bir Zeit, en liten landsby utenfor Ramallah. Guttene fra Gå Ut Senteret pluss Hans Eskil (fra Diakonova) bor der, og vi skulle treffe dem i tillegg til å besøke et par familier i blokka der.

Vi kjørte ut av Pisgat Zeev, den israelske bydelen jeg bor, gjennom en checkpoint og inn i et område som da tilhører Vestbredden, men som er utenfor muren. Altså, en liten stripe land som ikke er Jerusalem og Israel, men heller ikke innenfor muren. En ganske fortvilet situasjon for dem som bor der, men det er jo en annen sak. Vi kjørte den vanlige veien mot porten til muren, der vi kjører ofte - ikke minst fordi OPCY har et kontor rett på den andre siden av muren der, fordi ikke alle team medlemmene har tillatelse til å reise til Jerusalem.
Veien der er veldig hullete og full av vann, det er ingenting som tyder på at dette er en hovedvei til Ramallah. Iallefall for de som er så heldige å ha utenlandske pass, NGO kort (de som jobber i frivillige organisasjoner - som det Palestinske Bibelselskap) eller av andre grunner har tillatelse til å passere på akkurat den checkpointen. De fleste må nemlig dra gjennom en annen checkpoint, og på den checkpointen er det utrolig masse kø og ofte uroligheter.

Vi runder svingen mot porten til muren, og ser at den er stengt. Et par militærbiler patruilierer langs kanten der. Det er ingen forklaring, vi ser bare at porten er stengt, og vi ser at det er på en sånn måte at den antageligvis er stengt for alltid, så nå var det slutt på denne inngangen til Vestbredden.

Vi må snu, og stå litt i kø for å komme ut av checkpointen vi akkurat kjørte inn igjennom.

Noen minutter senere er vi tilbake i Pisgat Zeev, en helt annen verden (men bare en km. unna den stengte porten til muren).

Her nærmer vi oss en annen checkpoint, hovedsakelig for bosettere. Der kommer jeg meg lett inn. Skiltene langs veien sier at man må gjøre klar pass for sjekking. Jeg har ikke lov til å ta bilder av selve checkpointene, derfor blir det bare sånn litt før... Judeaørkenen er i bakgrunnen.

Det er mye fint å se langs veien når vi kjører bakveien til Bir Zeit. Her er en arabisk landsby.

Og her kjører vi forbi en bosetting. Det er lett å se forskjell på bosettinger og arabiske landsbyer. Landsbyene har vanligvis en minaret, mange flate tak og ikke så mye struktur i byggingen. Bosettinger er gjerne bygget etter en klar bygningsplan, med like hus og røde tak, gjerne gjerde rundt og de ligger ofte på fjelltopper.

Her svinger vi av til Bir Zeit. Vi kan såvidt se Tel Aviv i bakgrunnen. Men igjen: De to stedene er som forskjellige planeter, på veldig mange måter.

Her er vi på vei inn i enda en checkpoint. Vi står i kø, den ligger til høyre rundt knausen.

Endelig er vi i Bir Zeit.

Og her spiser vi fantastisk god tradisjonell palestinsk lunch. Kona i huset har brukt mange timer på den, tradisjonen er at jo mer man setter pris på gjestene, jo mer tid bruker man på maten. Der kommer jeg til kort med min effektivitetssans som også trer inn når det gjelder matlaging... men jeg vet å sette pris på maten som palestinerne har brukt mange, mange timer på!!!

Konfliktlinjene er mer enn Israel vs Palestina

2009-02-18T10:53:00.000-08:00

Her har dere et kart over stedet... Jeg bor i Jerusalem, som er omringet av Vestbredden på tre kanter. Gaza ligger til venstre, ved Egypt. Vestbredden er vest for Jordanelva, som er grensen til Jordan. Det tar meg ikke mer enn 2,5 timer å kjøre helt opp til grensen til Libanon (uten å kjøre gjennom Vestbredden). Avstandene er utrolig små!

Som dere sikkert har fått med dere, var det akkurat valg her. Tizpi Livni fra Kadima fikk flest stemmer, men siden det må bli en koalisjonsregjering, kan det godt hende at Netanyahu fra Likud stikker av med statsministerhatten. Det vet vi ikke enda, men uansett har valget gått til høyre denne gangen, venstresiden regnes som de store taperne.

Livni, som fikk flest stemmer ved valget.

I Norge regnes høyre - venstre skillet mye på økonomi og verdier. I Israel er det forsvar det går på. Venstresiden er generelt sett mye mer arabervennlige og forhandlingsvennlige. Høyresiden er kjent for å være litt mer på 'hardt mot hardt' - siden. At venstresiden har tapt mener mange er en naturlig konsekvens av at israelerne føler seg truet utenifra og ikke minst krigen i Gaza gjorde at mange føler at sin jødiskhet eller israelskhet må forsvares. Derfor kan høyresiden sanke stemmer. Ei Israelsk venninne av meg sa med frykt og smerte i stemmen: 'Denne krigen minner meg bare på at vi som jøder her i dette landet er midlertidig'. Jeg tror hun deler denne frykten med mange her. Liebermann, som kommer til å bli en del av koalisjonen uansett om den ledes av Livni eller Netanyahu, leder et parti som krever at israelske arabere må skrive under på lojalitet overfor staten Israel. Ellers risikerer de å miste statsborgerskapet sitt. Hvis det kommer en sånn lov, kan også noen ultraortodokse jøder få problemer. Enkelte av deres retninger annerkjenner heller ikke staten Israel slik den er idag.

Alle aktuelle politiske aktører som er engasjert i en fredsløsning her nede er i teorien for en tostatsløsning. Den ene staten er da ment å være Vestbredden og Gaza. Som dere ser på kartet, må det en smart praktisk løsning til, siden de to delene ligger et stykke fra hverandre. Den andre delen er Israel. Med 'alle aktuelle aktører' mener jeg Norge, USA, Canada, Israel (fram til nå), Palestinian Authority (PA) Egypt, Jordan, EU... Når jeg sier 'i teorien', er det fordi det ser ikke alltid sånn ut i praksis. Bosettingene øker og øker (inkl. Øst - Jerusalem er det nå 500 000 bosettere), husrivninger er fortsatt svært utbredt i Øst-Jerusalem og det er fortsatt blokkader av varer og folk.

Et hus i Øst-Jerusalem som er jevnet med bulldoser.

En bosetting på Vestbredden. I bakgrunnen: En arabisk landsby.

Palestina er den nest største mottakeren av utviklingshjelp fra Norge, etter Sudan. Men her har hjelpen et veldig politisk preg, ikke så mye fattigdomsfokus i første omgang. Selv om situasjonen på Vestbredden er vanskelig, kommer folka der godt ut på statistikker som omtaler for eksempel generell levestandard, helse og utdannelse, i forhold til mange afrikanske land. Norges hovedfokus er å holde palestinske institusjoner og ledelse igang slik at Israel kan ha en forhandlingspartner. Begge parter må ha en som representerer dem før det kan være snakk om forhandlinger. Jeg hadde ikke tenkt på det på den måten før, til noen fortalte meg det for ikke så lenge siden.

Det er også svært store motsetninger innen det palestinske samfunnet. Det er en stadig kamp mellom sekulære, ulike islamistiske grupper, mellom PA og Hamas... Det sies at det skal være valg på palestinsk side også iår, men datoen er ikke satt. Det store spørsmålet er: Vil det internasjonale samfunnet akseptere valget hvis Hamas vinner? Da de vant valget i Gaza, var det kvinnenes stemme som avgjorde. 56 % av damene stemte for Hamas, som er en bevegelse som alltid har hatt fokus på humanitært arbeid og de var kjent for å ha lite eller ingen korrupsjon. Man tror kanskje at Hamas sin stilling i Gaza ble svekket av krigen, men den virker til å ha blitt styrket på Vestbredden.

Alt dette for å si at konfliktlinjene her er ikke bare Israel - Palestina. Det er utallige konfliktlinjer, og jeg har bare nevnt noen av dem her. Det blir spennende å se hvem som blir statsminister, og konsekvensene av det. I mellomtiden er det bare å leve livet så normalt som mulig midt i alt det absurde og unormale, og å drive prosjektene våre best mulig med de forutsetningene vi har i vår kontekst.

Håp???

2009-02-10T10:29:00.000-08:00

Oi, plutselig er det 10 dager siden jeg har skrevet på bloggen... Puh. Where to start?!? Tror jeg dropper å begynne med oppsummering, det har gått helt i ett siden jeg skrev sist - dag og kveld.

Vi har en gjest fra Tanzania her nå. Han jobber med forsoningsarbeid i Burundi, gjennom noe som heter African Enterprise. Han er her for å lære om konflikten her fordi vi har et fagutviklingsprosjekt på forsoningsfeltet iår.

Jeg skal ikke skrive så mye om ham, men det får meg til å tenke på det med forsoning - igjen. Siden Gaza krigen har manges tro på - og engasjement i forsoning fått en kraftig knekk. Samtidig bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal miste håpet om at det er mulig, hvor mørkt det enn ser ut. Det som holder håpet mitt oppe er noen mennesker:

- Lederne i bibelselskapet. Jeg kan høre ut fra hvordan de snakker med hverandre og om hverandre at de genuint bryr seg om hverandre og at de nekter å lukke øynene for at 'den andre siden' også lider.

- Lederne sendte en representant for seg (en araber) til et sykehus i Ber Sheva, for å besøke sårede soldater etter Gazakrigen. Han kjøpte blomster til de sårede, fortalte at han kommer som araber, kristen, på vegne av bibelselskapet (også det israelske) for å ønske dem god bedring. Sykepleiere og pårørende var så rørt av dette. En far, som hadde vært general i hæren før og dermed snakket arabisk, endte opp med å kysse araberen som representerte oss og takket ham inderlig for at han kom.

- Det er også arabere som har besøkt Sderot for å gå i gatene der, snakke med folk og trøste dem. Dette er både for å vise empati til de i Sderot, men også for sin egen del - å prøve å se israelerne og ikke bli hard selv.

- Vi gjør et poeng ut av at man ikke kan sammenligne smerte. Hvis jeg har tannverk, er alltid noen andre døende av kreft. Man må ta Israelernes smerte på alvor også, selv om Gazas smerte er ganske annerledes.

- De israelske vennene mine i Tel Aviv pusher på meg for å laget et møte mellom dem og noen palestinere. De vil så gjerne treffe noen palestinere og høre fra dem hvordan det oppleves å bo på Vestbredden for eksempel. En stor utfordring for meg er selvsagt at de fleste fra Vestbredden ikke har tillatelse til å reise til Israel... men at israelerne så gjerne vil høre, gir meg håp.

- En messiansk jøde som sier til meg at hvis noen på palestinsk side trenger å komme seg vekk av diverse grunner, har han plass i huset sitt (selv om han har kone og mange barn)

Dette er de tegnene til håp jeg ser nå... Hadde jeg skrevet liste over ting som tyder på det motsatte, ville nok den blitt langt lengre... Jeg ønsker å fokusere på listen jeg har skrevet over, samtidig som jeg vil ta de traumene som ikke minst barn har opplevd og all urettferdigheten her på alvor... Det gir ekstra motivasjon i jobben for tiden.

Galgenhumoren er forresten i full sving. Hørt fra noen som fikk leiligheten sin i Gaza beleiret av soldater så de kunne skyte fra leiligheten: 'De kom og hjalp oss litt med estetikken. De laget noen ekstra vinduer, noen luftehull i veggene så det ikke skal bli så varmt om sommeren og de ommøblerte litt...'

Det virker som at Israelerne har mistet litt troen på fred og sameksistens. I dag er det valg, og man regner med at valget går langt til høyre. Jeg spurte en svært samfunnsengasjert palestiner om hva han skulle stemme hvis han ville stemt, og han sa at det ville blitt som å velge mellom pest og kolera. Jeg har ikke satt meg så godt inn i det, men jeg er spent på å se hva resultatet blir og implikasjonene av det.

En god nyhet er at det pøsregnet i ettermiddag. Hjemme er det ikke så god nyhet, nei, men her har vi den tørreste vinteren siden de begynte å måle. Det er full krise, og allerede nå er vannet skrudd av noen timer hver dag i områder i Ramallah.

Well well... Det var alt for nå.
Ingjerd :-)
P.s. bare å skrive til meg, jeg er alltid glad for å høre fra dere

Drømmen til en fra OPCY teamet

2009-02-01T03:59:00.000-08:00

En palestinsk kollega i OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) skriver om hvordan han følte det under og etter krigen i Gaza som startet 2. juledag:

'I definitely felt helpless in this situation being unable to make the children in Gaza and in Palestine, live better days.

This harsh atmosphere made me think of how Palestinian children are living in Gaza and also in Palestine. There is a constant fear, hatred, shooting and killing surrounding not only children, but also the people who are taking care of them; those could be parents, big brothers and sisters, and also teachers.

There are several pictures formed in my mind whenever I hear the news. There is that image of homeless children, crying and searching for their siblings instead of playing with them. Another image of children playing with what has left from exploded bombs on the streets, instead of playing basketball or football in their school playground. An image of children living the war or those children watching the war on television are both crying instead of watching our puppet show and smiling.

These pictures that I’ve mentioned above is not just an image but it is reality that our children in Palestine are living nowadays. But I have a dream like many other Palestinians, a dream where our children are playing together with their siblings like other children around the world. Children that have a safe environment to play basketball and other types of sports. And last but not least, having those children part of our programs, and lot more than that. I am praying for God to make my dreams come true' .

Endelig gode nyheter fra Gaza!!! ;-)

2009-01-28T05:10:00.000-08:00

Sjekk ut denne artikkelen.

Nyfønet hår og voksede øyebryn

2009-01-27T08:21:00.000-08:00

Jeg er velsignet med mange gode venner, og de kjenner meg godt nok til å vite nøyaktig hva som skal til for å markere en stor begivenhet i livet mitt.
I gave fra Silje, Eli, Hans Eskil og Mai fikk jeg en dag med kvalitetstid med dem - nemlig søndag. Alt var overraskelse. Dagen startet med frokost kl. 9 på cafe.
Etter superdigg frokost dro vi videre til Gamlebyen. Vi hadde god tid og satte oss opp på dette taket og betraktet Jerusalem og de som gikk forbi.

De var hemmelighetsfulle og jeg var veldig nysgjerrig. Det viste seg at de hadde bestilt frisørtime med striping og klipp (jeg valgte ikke striper selv en gang, det tok frisøren seg av... litt av et sjansespill!!!)

Etter at jeg var ferdig klippet, stripet, vasket og ikke minst fønet, kikket de (alle palestinerne i frisørsalongen) på meg, og sa: ' Your hair looks great, but your eyebrows... You need to do something about them!!!'. Så jeg gikk med på å la de få frie tøyler. I 2. etasje hadde de et eget beautistudio. Jeg måtte legge meg ned på en seng, som om jeg var hos en lege. Beauty - damen fant fram pinsett, voks, tråder og diverse andre ting som jeg aldri har sett før. Så satte hun igang.. Jeg sovnet faktisk nesten der jeg lå... våknet bare da de fønte håret til Eli også, rettet det ut og lagde fine bølger nederst, og hun protesterte villt... helt til frisøren måtte gi seg og heller ta i masse skum og lage rufsetufs. Tipper det rev og slet litt i frisør-sjelene som var tilstede... Her er resultatet:

Alle Palestinerne synes det er kjempefint, det er sånn hårsveis de har her. Rufsetufssveis er noe de absolutt ikke forstår her.

Må si jeg føler meg mye freshere som 30 åring enn da jeg var i 20 årene. Lenge siden jeg har fått SÅÅÅÅ grundig behandling... Her har vi picnic på Silje's balkong... og etterpå var det middag på min favorittrestaurant Foccachia. Skal si bursdagen ble feiret maksimalt! Synd jeg aldri feirer 30 årsdag igjen, for det likte jeg kjempegodt...