Palestinske fanger

Mandag satte Israel 227 palestinske fanger fri og like mange familier var fra seg av glede. Ingen av de som ble sluppet fri var dømt for å ha skadet israelere, og Israel gjorde dette som et tegn på godvilje og et ønske om å forhandle med Fatah (som styrer på størsteparten av Vestbredden og er i sporadiske fredsforhandlinger med Israel. I Gaza er det Hamas som styrer, og de anerkjenner ikke Israel's eksistens). Jeg var tilfeldigvis i Betlehem, og det var masse tuting i gatene... En fange som har sluppet fri sitter midt i bilen, og de andre henger ut av vinduer og tak med flagg samtidig som de tuter kontinuerlig.

Det ironiske var at jeg faktisk var på vei til en familie jeg har kjent i ti år. Ærendet var at for circa en måned siden kom soldatene om natten og hentet den eldste sønnen i familien. De bor i en av flyktningleirene i Betlehem, der det ikke er uvanelig at gutter fra 18 - 25 år blir fengslet. Familien har enda ikke snakket med sønnen, men nå har han en advokat de kan snakke med. Fengselet er inne i Israel, så det er selvsagt uaktuelt å besøke ham der. Han som ble fengslet er 20 år, og familien er selvsagt skråsikre på at han ikke har gjort noe som helst.

Tragedien ble større første dagen av id - som var forrige uke. Den natten hentet de neste sønn også. Han er 18 år. Moren er kjempenervøs og deprimert. Han har de ikke hørt noe fra enda, heller ikke via advokat. Men de håper at han har det bra. De vet iallefall at guttene er i samme fengsel, og det er en trøst. Jeg bekymrer meg over hvilket traume det må være for de yngre barna når soldater kommer til hjemmet om natta for å hente familiemedlemmer. Og kanskje kommer brødrene ikke tilbake på flere år. Dette må være utrolig skadelig for barn. Den yngste sønnen er 8 år.

Sist jeg var på besøk hos denne familien var for noen måneder siden, i anledning at faren i familien plutselig var død av hjerteinfarkt. Det er unødvendig å si at moren i familien er i en utrolig presset situasjon. For oss som kom på besøk var det også vanskelig å vite hva vi skulle si for å trøste... Det kom flere naboer og venner av familien mens vi var der. Når en sønn blir fengslet (som sagt er dette ikke så uvanelig i flyktningleirene, jeg hører slike historier stadig vekk) er det vanlig at nettverket kommer på besøk. Men hva sier man i en sånn situasjon? Og hvordan kan man være med å gi håp? Jeg hadde virkelig ikke ord som passet i situasjonen. Jeg endte opp med å drikke kaffen min, sitte i stolen min og kikke rundt i rommet...

En familie i dyp sorg og bekymring, samtidig som 227 andre var i gledesrus. Dette er kontrastenes høyborg tror jeg...