OPCY i farta!!!

Kontoret til OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) er på den andre siden av muren. vi møtes på Jerusalem kontoret og kjører derifra. Ett team medlem (som akkurat startet - han heter Raed) kommer ikke inn i Jerusalem. Dermed går en del av arbeidsdagen til kjøring og køer, men sånn er det når man jobber i dette landet...

Her er Janne og Ramzi ved siden av oss i lyskrysset.


... og meg og Johnny kjører vanen... Jeg har ikke våknet helt, det er fortsatt tidlig om morgenen...

For dere som har fulgt litt med på OPCY, vet dere at vi drev masse med dukketeater før. Nå som vi jobber mer med familier, gjør vi ikke det så mye lenger (men vi støtter fortsatt lokale dukketeatergrupper som vi har trent opp og som nå lager egne show som de framfører). Denne uka øvde teamet imidlertid på gamle puppetshows, fordi de skal filmes neste uke. Det var litt sånn de ja vu følelse å se/høre de gamle showene... da var jeg tilbake til i fjor, glovarme dager i Jenin, vondt i knærne fordi vi satt lenge på vondt underlag, masse barn og liv og røre, og mye musikk og gøy.

Se og lær... Vårt nye team medlem, Raed, følger nøye med... Å få dukkene i dukketeateret til å bevege seg naturlig og greit er faktisk ikke så lett som det ser ut som. Det er for eksempel veldig lett at de kun ser opp i taket og ikke på barna... eller at de bare svever hit og dit istedet for å 'gå'.

I går, onsdag, var jeg med OPCY til Qalandia Refugee Camp. De hadde et SET (social emmotional training) kurs for barneledere i samarbeid med UNRWA (FN's organisasjon for palestinske flyktninger). Unødvendig å si at Janne og jeg var ganske gira da vi fant svenske og norske barnebøker oversatt til arabisk: Brødrene Løvehjerte, Lillebror er syk, Kua Mø bygger hus osv... donert av Diakonia her nede.

Treningen gikk ut på å lære disse lederne hvordan man kan hjelpe barn til å uttrykke følelser og å sette ord på ting. Veldig bra og praktisk undervisning! Vi gjorde øvelser også, som vi kan gjøre med barna senere... jeg prøvde å gjøre dem på arabisk. Og til min store forskrekkelse, oppdaget jeg midt i et arabisk ord at det var noe som ikke stemte... da registrerte jeg at jeg hadde skrevet en hebraisk n istedet for en arabisk n midt i ordet. Dette kan bli kaotisk, og kan ikke fortsette. Jeg må visst skrive arabisk litt oftere, ikke kun jobbe med hebraisken for tiden...

En annen kuriositet er at arabere spiser mye sjeldnere enn oss og mye mer hver gang. Plutselig var dagens lunch avlyst... og mange av disse har sikkert heller ikke spist frokost. De klarer seg ok gjennom dagen allikevel (selv om det kanskje ikke er så veldig sunt...). Men for Janne og meg, da klokka var ett og vi var helt på sulteranden da vi ble fortalt at lunchen, som skulle vært halv to, var avlyst, var blodsukkeret så lavt at det var umulig å fortsette uten mat. Så vi gikk ut og fikk tak i noe nødproviant. Bare en liten kuriositet, men dette er ganske typisk. Vi norske har mager som er vant til å spise ofte. Det gjør de bare ikke her!

For et par lørdager siden dro vi til dødehavet... Vi dro til det øverste stedet i dødehavet, der både israelere og palestinere kan komme inn, fordi vi var en blandet gruppe...

Da vi svingte inn på parkeringsplassen, jeg i min israelske bil og Nicola i sin palestinske bil, kom vakten bort og bad Nicola (med svigerinna og niesa hans) om å dra, fordi på lørdager slipper ikke palestinere inn. Dette ble ikke sagt på en høflig måte, så det var en kjip start på dagen... Nicola forklarte at de er med oss - og pekte på vår israelske bil - og etter litt om og men, var det greit og de kunne slippe inn. Vi i den israelske bilen betalte for dem så de skulle slippe å snakke og få uhyggelige opplevelser igjen. Vi så mange andre palestinere også bli sendt tilbake...

Dette er ulovlig i følge israelsk diskrimineringslov, men i praksis skjer sånne ting altfor ofte. De fleste palestinere blir kanskje vant til det, og det faller dem ikke inn å lage en sak ut av det... de er redde for å få mer trøbbel ved å gjøre noe ut av det... Israeleren som var med oss er tilfeldigvis advokat og sa at han fint kunne laget en sak ut av dette - og vunnet - men vi kommer nok ikke til å bruke energi på det... Som det ble påpekt: Vi prøver å finne steder å møtes sammen (israelere og palestinere), men det ligger bare SÅÅ dårlig til rette. Til og med der begge faktisk har legal rett til å være, skjer sånne ting som nevnt ovenfor... men så snart vi kom inn, hadde vi en kjempehyggelig lørdag...

Her er Sandy, svigerinne til Nicola, i ferd med å blåse opp noe som datteren skal sitte i. Datteren, Leah, var ved et hav for første gang i hele sitt 2 årige liv :-)


Janne fikk besøk fra Tyskland samme natt... han skulle egentlig komme sammen med flere venner fra Norge, men pga vulkanskyen, måtte de andre avlyse... og Jens kom alene. De var litt trøtte etter lite søvn den natten...

Nicola og Gil... Jeg studerer hebraisk med kjæresten til Gil, som også er norsk... det er sånn vi kjenner hverandre.

Ved bilene på vei hjem... Alle vi andre planla en liten fest vi skulle på i Betlehem samme kveld, hos noen andre venner... det var litt rart å måtte si til Gil og Miriam: Sorry at dere ikke er invitert... dere ville vært det hvis dere hadde hatt lov til å komme inn... (Gil har som jøde ikke lov til å komme inn i Betlehem, selv om de bor veldig nærme faktisk)

Og så... forrige fredag i Tel Aviv. Jeg vet at været er rart i Norge for tida, men det er rart her også. Plutselig regnet det, det er ikke vanlig i slutten av april!

Vi tok en tur på Carmel markedet i Tel Aviv. Utrolig morsomt sted å traske rundt en fredag formiddag...

Jordbærene er bare helt fantastiske...

Oliven er ikke oliven her nei... Hva slags oliven mente du???

Skal det være noe krydder??

...og til slutt kom solen fram, og vi hadde en deilig lunch ved Middelhavet :-). Livet i Midtøsten er ikke så verst!

Til dere som har fulgt med på Rami og Pauline Ayyad's familie: På søndag tok jeg med meg niesen til Nicola (Leah) og stakk opp til dem en tur... Her er lille Sama til høyre.

Og her leker Georg og Wisam i et lite telt på rommet sitt, med Leah. De er veldig søte!!! Pauline, moren, har egen bil og kan kjøre rundt omkring. Hun tok lappen og lærte seg alt dette etter at hun flyttet til Betlehem i forbindelse med at Rami ble drept for 2,5 år siden. Det er nok veldig tøft og utfordrende å være alenemor for tre små barn, men hun klarer seg også imponerende bra.