onsdag 28. januar 2009
tirsdag 27. januar 2009
Nyfønet hår og voksede øyebryn
Jeg er velsignet med mange gode venner, og de kjenner meg godt nok til å vite nøyaktig hva som skal til for å markere en stor begivenhet i livet mitt.
I gave fra Silje, Eli, Hans Eskil og Mai fikk jeg en dag med kvalitetstid med dem - nemlig søndag. Alt var overraskelse. Dagen startet med frokost kl. 9 på cafe.
Etter superdigg frokost dro vi videre til Gamlebyen. Vi hadde god tid og satte oss opp på dette taket og betraktet Jerusalem og de som gikk forbi.
I gave fra Silje, Eli, Hans Eskil og Mai fikk jeg en dag med kvalitetstid med dem - nemlig søndag. Alt var overraskelse. Dagen startet med frokost kl. 9 på cafe.
Etter superdigg frokost dro vi videre til Gamlebyen. Vi hadde god tid og satte oss opp på dette taket og betraktet Jerusalem og de som gikk forbi.
De var hemmelighetsfulle og jeg var veldig nysgjerrig. Det viste seg at de hadde bestilt frisørtime med striping og klipp (jeg valgte ikke striper selv en gang, det tok frisøren seg av... litt av et sjansespill!!!)
Etter at jeg var ferdig klippet, stripet, vasket og ikke minst fønet, kikket de (alle palestinerne i frisørsalongen) på meg, og sa: ' Your hair looks great, but your eyebrows... You need to do something about them!!!'. Så jeg gikk med på å la de få frie tøyler. I 2. etasje hadde de et eget beautistudio. Jeg måtte legge meg ned på en seng, som om jeg var hos en lege. Beauty - damen fant fram pinsett, voks, tråder og diverse andre ting som jeg aldri har sett før. Så satte hun igang.. Jeg sovnet faktisk nesten der jeg lå... våknet bare da de fønte håret til Eli også, rettet det ut og lagde fine bølger nederst, og hun protesterte villt... helt til frisøren måtte gi seg og heller ta i masse skum og lage rufsetufs. Tipper det rev og slet litt i frisør-sjelene som var tilstede... Her er resultatet:
Alle Palestinerne synes det er kjempefint, det er sånn hårsveis de har her. Rufsetufssveis er noe de absolutt ikke forstår her.
Må si jeg føler meg mye freshere som 30 åring enn da jeg var i 20 årene. Lenge siden jeg har fått SÅÅÅÅ grundig behandling... Her har vi picnic på Silje's balkong... og etterpå var det middag på min favorittrestaurant Foccachia. Skal si bursdagen ble feiret maksimalt! Synd jeg aldri feirer 30 årsdag igjen, for det likte jeg kjempegodt...
lørdag 24. januar 2009
Så og si 30...
Vips, plutselig er jeg nesten 30 år! 30!!! Halvveis til 60, som en i bursdagsselskapet mitt minnet meg på... eller et perspektiv som jeg likte bedre: Alder er bare et tall. Men 30 årsdagen kommer bare en gang i livet, så den måtte selvsagt feires, tenkte jeg. Den er egentlig i morra (25. januar), men jeg feiret i går kveld. Vi var ca. 30 stk - norske, danske, japanske, en fra canada, israelere og palestinere. Bra gjeng!
Eli, Hansi og Silje hjalp meg å lage til. Og helt ærlig, det er den minst stressende bursdagsfesten jeg har forberedt i hele mitt liv tror jeg. Det var sikkert fordi vi begynte i veldig god tid... og at jeg ikke stod for kakene selv. Her baker Eli gulrotkake. Den ble kjempegod!
Eli, Hansi og Silje hjalp meg å lage til. Og helt ærlig, det er den minst stressende bursdagsfesten jeg har forberedt i hele mitt liv tror jeg. Det var sikkert fordi vi begynte i veldig god tid... og at jeg ikke stod for kakene selv. Her baker Eli gulrotkake. Den ble kjempegod!
Hansi var strykemesteren...
... og gutta fra Gå Ut Senteret kom tidlig for å henge opp speilet som har ligget og ventet på å bli hengt opp i over 4 mnd.
Kakebordet. Dette bildet er spesielt dedikert til mamma. Litt synd at ikke jeg hadde bakt noen av kakene selv...
De fleste palestinske vennene mine fra jeg bodde her sist, bor i Betlehems området. Den harde realitet er at de ikke kan komme til Jerualem uten spesialtillatelse. Muren til Vestbredden går rett bak Pisgat Zeev, der jeg bor. Det tar meg max 5 minutter å komme over til områder der de ikke har lov til å besøke meg fra. Helt rart at de aldri kan besøke meg... Her med noen kollegaer fra det palestinske bibelselskapet. De fleste av de andre palestinske vennene mine kunne altså dessverre ikke komme, pga konflikten her.
onsdag 21. januar 2009
tirsdag 20. januar 2009
Normalisering midt i alt det unormale
Hos en gammel dame i Jeriko...
Livet her er virkelig tosidig, parallelt med en grusom krig i Gaza (ca. 8 mil unna - heldigvis er det en våpenhvile i skrivende stund, selv om den er skjør...) lever jeg samtidig helt normalt i Jerusalem og omegn. Evnen mennesker har til å tilpasse seg og gjøre det beste ut av situasjonen er helt utrolig, og noe som har imponert meg i mang en historietime. For eksempel, hvordan mennesker laget seg et dagligliv selv om de var slaver, eller hvordan folk aldri sluttet å snakke om trivielle ting som ekteskap og hvordan de skal lage god mat, selv i de verste intifada tider.
Det fortsetter å renne inn tragiske historier fra Gaza. Leiligheten til en fra teamet vårt, som er i Betlehem nå, er blitt total skadet av en rakett. Nå graver de fram massevis av mennesker rundt hele Gaza som var levende begravet og tusener på tusener har ingen hjem å vende hjem til. Og noe jeg synes er enda verre er alle de som har mistet familiemedlemmer. Jeg kan ikke tenke meg noe verre. Og hva har egentlig krigen oppnådd bortsett fra masse blod? Både Hamas og Israel påberoper seg å ha seiret i denne krigen, og jeg lurer da hva de legger i en seier... Var det verdt det?
Her er noen bilder fra den siste tiden. Søndag dro vil til et katolsk kloster som heter Dar Jamal, i Beit Shemesh. En utrolig deilig dag! Jeg må gjøre oppmerksom på at det IKKE er sterke bilder i denne samlingen:
Heisan!
Livet her er virkelig tosidig, parallelt med en grusom krig i Gaza (ca. 8 mil unna - heldigvis er det en våpenhvile i skrivende stund, selv om den er skjør...) lever jeg samtidig helt normalt i Jerusalem og omegn. Evnen mennesker har til å tilpasse seg og gjøre det beste ut av situasjonen er helt utrolig, og noe som har imponert meg i mang en historietime. For eksempel, hvordan mennesker laget seg et dagligliv selv om de var slaver, eller hvordan folk aldri sluttet å snakke om trivielle ting som ekteskap og hvordan de skal lage god mat, selv i de verste intifada tider.
Det fortsetter å renne inn tragiske historier fra Gaza. Leiligheten til en fra teamet vårt, som er i Betlehem nå, er blitt total skadet av en rakett. Nå graver de fram massevis av mennesker rundt hele Gaza som var levende begravet og tusener på tusener har ingen hjem å vende hjem til. Og noe jeg synes er enda verre er alle de som har mistet familiemedlemmer. Jeg kan ikke tenke meg noe verre. Og hva har egentlig krigen oppnådd bortsett fra masse blod? Både Hamas og Israel påberoper seg å ha seiret i denne krigen, og jeg lurer da hva de legger i en seier... Var det verdt det?
Her er noen bilder fra den siste tiden. Søndag dro vil til et katolsk kloster som heter Dar Jamal, i Beit Shemesh. En utrolig deilig dag! Jeg må gjøre oppmerksom på at det IKKE er sterke bilder i denne samlingen:
torsdag 15. januar 2009
Innsaming til Gaza
Her er en mail jeg fikk av Karin, min forgjenger. Hvis noen ønsker mer info om nøyaktig hva vi samler inn penger til i Gaza, så bare mail meg på ingjerd@biblesocieties.no
Kjære dere!
Media har i flere uker vært fylt av traumatiske bilder og nyheter fra krigen i og rundt Gaza. Det er med stor uro jeg og sikkert mange av dere følger nyhetene. Noen av dere så kanskje oppslaget i Dagen Magazinet i går om at Bibelbutikken i Gaza by ble truffet av en Hamas-rakett. La meg korrigere det litt: Butikken og Det Palestinske Bibelselskaps (PBS) senter forøvrig ble ikke truffet, men en leilighet et par etasjer over senteret i samme bygning ble truffet. Heldigvis var den tom, og ingen mennesker ble skadet. Våre medarbeidere som er i Gaza har det, som alle andre i Gaza nå, svært tøft, men de er heldigvis ikke skadet. Enken etter Rami Ayyad og hennes 3 små barn kom seg heldigvis ut av Gaza dagen før det smalt, og er nå på Vestbredden. Det er virkelig noe å takke Gud for at hun og barna slapp å oppleve krigen på nært hold. PBS har i månedsvis prøvd å få dem ut av Gaza, men lyktes altså ikke før i romjula. Våre medarbeidere i Israel og på Vestbredden opplever også en svært vanskelig tid. Selv om de verste scenene utspiller seg i og rundt Gaza, er hele landet preget av krigen.
De Palestinske, Israelske og Arabisk-Israelske Bibelselskapene har sammen henvendt seg til sine partnere med spørsmål om ekstrastøtte til felles-prosjekt i forbindelse med krigen som nå utspiller seg. Vedlagt finner dere en oversettelse av henvendelsen fra dem, med en oversikt over prosjektene de samler inn penger til sammen. Det Norske Bibelselskapet og Frikirken ønsker sammen å samle inne penger til dette fellesinitiativet. Personlig synes jeg det kjennes godt å få gjøre noe mer enn å be, og det vil jeg tro at mange av dere også kjenner på. Og jeg synes selvfølgelig at det er svært oppmuntrende at israelere og palestinere tar et slikt fellesinitiativ i felles nød for sine folk, i en tid hvor hatet mellom de to folkene vokser i rekordfart.
Vi ber deg herved om å bidra økonomisk for å støtte våre israelske og palestinske medarbeidere med å nå ut til sine folk i en svært vanskelig tid.
Du kan sette inn penger til Det Norske Bibelselskapets konto: 3000.16.16869. Merk gaven med ”Gaza/Israel”.
På forhånd; hjertelig takk!
Media har i flere uker vært fylt av traumatiske bilder og nyheter fra krigen i og rundt Gaza. Det er med stor uro jeg og sikkert mange av dere følger nyhetene. Noen av dere så kanskje oppslaget i Dagen Magazinet i går om at Bibelbutikken i Gaza by ble truffet av en Hamas-rakett. La meg korrigere det litt: Butikken og Det Palestinske Bibelselskaps (PBS) senter forøvrig ble ikke truffet, men en leilighet et par etasjer over senteret i samme bygning ble truffet. Heldigvis var den tom, og ingen mennesker ble skadet. Våre medarbeidere som er i Gaza har det, som alle andre i Gaza nå, svært tøft, men de er heldigvis ikke skadet. Enken etter Rami Ayyad og hennes 3 små barn kom seg heldigvis ut av Gaza dagen før det smalt, og er nå på Vestbredden. Det er virkelig noe å takke Gud for at hun og barna slapp å oppleve krigen på nært hold. PBS har i månedsvis prøvd å få dem ut av Gaza, men lyktes altså ikke før i romjula. Våre medarbeidere i Israel og på Vestbredden opplever også en svært vanskelig tid. Selv om de verste scenene utspiller seg i og rundt Gaza, er hele landet preget av krigen.
De Palestinske, Israelske og Arabisk-Israelske Bibelselskapene har sammen henvendt seg til sine partnere med spørsmål om ekstrastøtte til felles-prosjekt i forbindelse med krigen som nå utspiller seg. Vedlagt finner dere en oversettelse av henvendelsen fra dem, med en oversikt over prosjektene de samler inn penger til sammen. Det Norske Bibelselskapet og Frikirken ønsker sammen å samle inne penger til dette fellesinitiativet. Personlig synes jeg det kjennes godt å få gjøre noe mer enn å be, og det vil jeg tro at mange av dere også kjenner på. Og jeg synes selvfølgelig at det er svært oppmuntrende at israelere og palestinere tar et slikt fellesinitiativ i felles nød for sine folk, i en tid hvor hatet mellom de to folkene vokser i rekordfart.
Vi ber deg herved om å bidra økonomisk for å støtte våre israelske og palestinske medarbeidere med å nå ut til sine folk i en svært vanskelig tid.
Du kan sette inn penger til Det Norske Bibelselskapets konto: 3000.16.16869. Merk gaven med ”Gaza/Israel”.
På forhånd; hjertelig takk!
lørdag 10. januar 2009
Glad jeg er i Jerusalem, for i Oslo er det så mye vold og bråk
Folk her følger godt med på nyhetene, og mange har fått med seg hva som har skjedd i Oslo. I går ble jeg oppringt av en palestiner som skulle gi sin sympati for hva som skjer i hjemlandet mitt. 'I want you to know that we are against it' (knusing av vinduer). Det blir nesten litt ironisk når Norge krangler pga. Gaza og palestinerne her ringer for å trøste meg. Jeg tror kanskje Jerusalem er roligere enn Oslo for tiden.
Dere er kanskje snart herdet for dårlige nyheter fra Gaza, men her har jeg en til: I går ettermiddag ble bygningen der butikken og kontorene til Bibelselkapet i Gaza truffet av en rakett. Vi vet enda ikke hvor mye som er ødelagt. Vi vet heller ikke enda hvem som sendte raketten. Jeg legger ut mer info når vi har mer.
I morra tidlig kommer det to praksisstudenter fra diakonistudiet på Diakonova: Eli Sønmør og Hans Eskil Grødem. Begge er gode venner av meg fra før. Jeg har bodd sammen med Eli i 2 år også. Jeg gleder meg masse! Hans Eskil skal hovedsakelig være på studentsenteret i Bir Zeit, og Eli skal være med meg. Praksisen deres blir jo preget av det som skjer, og noe av programmet blir kanskje også forandret. Jeg tenker imidlertid at dette kan gi dem et realistisk bilde av hva internasjonal diakoni kan være. Det er vanskelig å planlegge, ting går ikke alltid smooth, menneskene man treffer har mange følelser i forhold til det som skjer og det er en konstant utfordring å møte dem på en god måte - uten å slite seg selv helt ut samtidig. De kommer iallefall til å få et unikt innblikk i hva som skjer på grasrota i en slik situasjon, særlig Hans Eskil som skal bo i Bir Zeit. Så jeg håper alt i alt at de kommer til å få seks lærerike og givende uker her, selv om jeg ikke er i tvil om at det blir utfordrende også.
God helg!!!
Dere er kanskje snart herdet for dårlige nyheter fra Gaza, men her har jeg en til: I går ettermiddag ble bygningen der butikken og kontorene til Bibelselkapet i Gaza truffet av en rakett. Vi vet enda ikke hvor mye som er ødelagt. Vi vet heller ikke enda hvem som sendte raketten. Jeg legger ut mer info når vi har mer.
I morra tidlig kommer det to praksisstudenter fra diakonistudiet på Diakonova: Eli Sønmør og Hans Eskil Grødem. Begge er gode venner av meg fra før. Jeg har bodd sammen med Eli i 2 år også. Jeg gleder meg masse! Hans Eskil skal hovedsakelig være på studentsenteret i Bir Zeit, og Eli skal være med meg. Praksisen deres blir jo preget av det som skjer, og noe av programmet blir kanskje også forandret. Jeg tenker imidlertid at dette kan gi dem et realistisk bilde av hva internasjonal diakoni kan være. Det er vanskelig å planlegge, ting går ikke alltid smooth, menneskene man treffer har mange følelser i forhold til det som skjer og det er en konstant utfordring å møte dem på en god måte - uten å slite seg selv helt ut samtidig. De kommer iallefall til å få et unikt innblikk i hva som skjer på grasrota i en slik situasjon, særlig Hans Eskil som skal bo i Bir Zeit. Så jeg håper alt i alt at de kommer til å få seks lærerike og givende uker her, selv om jeg ikke er i tvil om at det blir utfordrende også.
God helg!!!
torsdag 8. januar 2009
Torsdag 08.01. 2009
Hei igjen!
I dag er det torsdag 08.01.2009. Hver dag som går nå er traumatiske dager som kommer til å feste seg i manges minne som den dagen den og den hendelsen skjedde. Denne perioden er en tid som mange kommer til å måtte bearbeide i mange, mange år, og en tid som mange kommer til å ha mest lyst til å glemme. Det er rart å tenke på at dagen i dag har manges liv falt i grus ved at de har mistet noen personer som er helt essensielle for seg, eller de har blitt paralysert for livet. Eller kanskje barn har mistet troen på livet, på at andre vil dem godt og på at man kan stole på voksne.
Krigen i Gaza har vart i 13 dager. Det føles som at den har vart mye, mye lengre! Al Jazeera melder at 760 personer er drept, 3000 såret... Andre medier har lavere tall, men uansett er det enorme antall.
Mange spør hvordan jobben min påvirkes av dette. Som dere vet, er jeg involvert i flere prosjekter. OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) har vanligvis barneprogrammer på Vestbredden. Ironisk nok, i en tid hvor barn virkelig trenger å lære å håndtere og takle følelsene sine, er alle programmer avlyst. Den palestinske kulturen er veldig sånn at de viser solidaritet til hverandre når noen lider, noen er døde o.l. Derfor er også barneprogrammene avlyst. Jeg synes det er ganske trist og at nå ville de trengtes ekstra mye. Problemet er at lærere og foreldre ikke tenker helt på denne måten, og at det vil virke som mangel på sensitivitet til situasjonen i Gaza å kjøre på med OPCY. Kanskje det kommer mer igang igjen til uke, jeg håper det.
Jobben med Jerikoprosjektet går helt normalt. Gjennom intifadaer og diverse problemer gjennom årene er Jeriko kjent for å være en Oase som lever sitt eget liv, og det er svært sjelden problemer der. Så møtene, hjemmebesøkene og all reisingen dit går helt som normalt.
I dag var jeg i Natanya, nord for Tel Aviv. Vi hadde arbeidsgruppemøte med Bridgebuilders, et forsoningsprosjekt i samarbeid mellom det Palestinske Bibelselskapet, Musalaha, Caspari senteret, Den Norske Israelsmisjonen og Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Som mange av dere vet, hadde vi en prosjektrunde som ble ferdig påsken 07. Neste runde starter i Norge i august og fortsetter påsken 2010. Iallefall, før jeg dro i morges så jeg på nyhetene at det var kommet raketter fra Libanon til Nord-Israel.
Vi var to israelere, to palestinere og to nordmenn. Møtet begynte selvsagt med oppsummering av de siste nyhetene, hvordan kristne har det i Gaza, Sderot (på israelsk side) og om noen har hørt noe fra kristne i Nord-Israel. Det var fint å se empatien for de som lider, uavhengig om den som lider er jøde eller araber. Vi delte historier om hvor forskjellige kristne som bor i krigsområdene har flyktet - en katolsk prest i landsbyen Taybeh ved Ramallah har en stor gjeng med folk fra Gaza som slapp ut forrige fredag men som ikke kommer inn igjen. Mange fra Sderot har søkt tilflukt på den finske skolen i Jerusalem. Men generelt sett er det sånn nå at folk helt ikke vil flykte, sa de. Mange tilbyr rom i husene sine til noen som trenger det, men de sier at folk ikke ønsker å flykte denne gangen.
Sjefen min, Nashat, minte meg på noe viktig her om dagen: Man kan ikke sammenligne smerte. Det er selvsagt en forkjellig smerte at et (eller flere) familiemedlem (er) blir drept eller om man lever i dyp frykt for hva som KAN skje. I møte med folk skal vi allikevel huske at for den personen det gjelder er smerten virkelig, utrolig vond og den skal møtes med respekt - uansett hva det er. Det er alltid noen som har det verre, når det gjelder ting som gjør vondt i Norge også. Men det skal ikke bety at ikke hver enkelt skal få utløp for den smerten han/hun har og bli tatt alvorlig.
Ellers har de siste dagene vært sånn her i Jerusalem og de stedene jeg har vært på Vestbredden at hvis ikke jeg hadde visst om situasjonen på Gaza, og ikke snakket med folk, ville jeg ikke merket noe til det. Jeg kjørte guttene fra Gå Ut Senteret tilbake til Bir Zeit i går. De synes det var deilig å komme tilbake til leiligheten sin der etter nesten en måned på sovesofa i stua til jenteleiligheten i Jerusalem. De jobbet litt i Jerusalem før juleferien også... Vi besøkte noen naboer i Bir Zeit også, og gikk ut og tok en pizza i sentrum. Alt var helt fint. Det eneste var at det meste var stengt, men det var på grunn av at det var ortodoks julaften.
Summa summarum: Jeg har det etter forholdene bra. Det tar på å vite om det blodbadet som foregår ikke langt unna, leve i all usikkerheten om utviklingen av dette, å hele tiden treffe mennesker som er redde, sinte, bekymret og lei seg. Det blir også en god del ekstra jobbing for tiden på grunn av situasjonen. Jeg kan ikke bare skru av og la være å se på nyhetene, for jeg må vite når ting skjer og hvor. Så jeg er på en måte tvunget til å ta inn alt dette hele tiden. Allikevel kan jeg alt i alt melde at jeg har det greit, det er fantastisk at Jeriko prosjektet fortsatt går som normalt, voluntørene er ved godt mot og jeg får gjøre mange ting som jeg trives med og som gir energi.
Karin, som jeg er vikar for, skrev på mandag en artikkel på Frikirkens nettside. Les den her. Hun har alltid mye bra å komme med :-)
I dag er det torsdag 08.01.2009. Hver dag som går nå er traumatiske dager som kommer til å feste seg i manges minne som den dagen den og den hendelsen skjedde. Denne perioden er en tid som mange kommer til å måtte bearbeide i mange, mange år, og en tid som mange kommer til å ha mest lyst til å glemme. Det er rart å tenke på at dagen i dag har manges liv falt i grus ved at de har mistet noen personer som er helt essensielle for seg, eller de har blitt paralysert for livet. Eller kanskje barn har mistet troen på livet, på at andre vil dem godt og på at man kan stole på voksne.
Krigen i Gaza har vart i 13 dager. Det føles som at den har vart mye, mye lengre! Al Jazeera melder at 760 personer er drept, 3000 såret... Andre medier har lavere tall, men uansett er det enorme antall.
Mange spør hvordan jobben min påvirkes av dette. Som dere vet, er jeg involvert i flere prosjekter. OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) har vanligvis barneprogrammer på Vestbredden. Ironisk nok, i en tid hvor barn virkelig trenger å lære å håndtere og takle følelsene sine, er alle programmer avlyst. Den palestinske kulturen er veldig sånn at de viser solidaritet til hverandre når noen lider, noen er døde o.l. Derfor er også barneprogrammene avlyst. Jeg synes det er ganske trist og at nå ville de trengtes ekstra mye. Problemet er at lærere og foreldre ikke tenker helt på denne måten, og at det vil virke som mangel på sensitivitet til situasjonen i Gaza å kjøre på med OPCY. Kanskje det kommer mer igang igjen til uke, jeg håper det.
Jobben med Jerikoprosjektet går helt normalt. Gjennom intifadaer og diverse problemer gjennom årene er Jeriko kjent for å være en Oase som lever sitt eget liv, og det er svært sjelden problemer der. Så møtene, hjemmebesøkene og all reisingen dit går helt som normalt.
I dag var jeg i Natanya, nord for Tel Aviv. Vi hadde arbeidsgruppemøte med Bridgebuilders, et forsoningsprosjekt i samarbeid mellom det Palestinske Bibelselskapet, Musalaha, Caspari senteret, Den Norske Israelsmisjonen og Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Som mange av dere vet, hadde vi en prosjektrunde som ble ferdig påsken 07. Neste runde starter i Norge i august og fortsetter påsken 2010. Iallefall, før jeg dro i morges så jeg på nyhetene at det var kommet raketter fra Libanon til Nord-Israel.
Vi var to israelere, to palestinere og to nordmenn. Møtet begynte selvsagt med oppsummering av de siste nyhetene, hvordan kristne har det i Gaza, Sderot (på israelsk side) og om noen har hørt noe fra kristne i Nord-Israel. Det var fint å se empatien for de som lider, uavhengig om den som lider er jøde eller araber. Vi delte historier om hvor forskjellige kristne som bor i krigsområdene har flyktet - en katolsk prest i landsbyen Taybeh ved Ramallah har en stor gjeng med folk fra Gaza som slapp ut forrige fredag men som ikke kommer inn igjen. Mange fra Sderot har søkt tilflukt på den finske skolen i Jerusalem. Men generelt sett er det sånn nå at folk helt ikke vil flykte, sa de. Mange tilbyr rom i husene sine til noen som trenger det, men de sier at folk ikke ønsker å flykte denne gangen.
Sjefen min, Nashat, minte meg på noe viktig her om dagen: Man kan ikke sammenligne smerte. Det er selvsagt en forkjellig smerte at et (eller flere) familiemedlem (er) blir drept eller om man lever i dyp frykt for hva som KAN skje. I møte med folk skal vi allikevel huske at for den personen det gjelder er smerten virkelig, utrolig vond og den skal møtes med respekt - uansett hva det er. Det er alltid noen som har det verre, når det gjelder ting som gjør vondt i Norge også. Men det skal ikke bety at ikke hver enkelt skal få utløp for den smerten han/hun har og bli tatt alvorlig.
Ellers har de siste dagene vært sånn her i Jerusalem og de stedene jeg har vært på Vestbredden at hvis ikke jeg hadde visst om situasjonen på Gaza, og ikke snakket med folk, ville jeg ikke merket noe til det. Jeg kjørte guttene fra Gå Ut Senteret tilbake til Bir Zeit i går. De synes det var deilig å komme tilbake til leiligheten sin der etter nesten en måned på sovesofa i stua til jenteleiligheten i Jerusalem. De jobbet litt i Jerusalem før juleferien også... Vi besøkte noen naboer i Bir Zeit også, og gikk ut og tok en pizza i sentrum. Alt var helt fint. Det eneste var at det meste var stengt, men det var på grunn av at det var ortodoks julaften.
Summa summarum: Jeg har det etter forholdene bra. Det tar på å vite om det blodbadet som foregår ikke langt unna, leve i all usikkerheten om utviklingen av dette, å hele tiden treffe mennesker som er redde, sinte, bekymret og lei seg. Det blir også en god del ekstra jobbing for tiden på grunn av situasjonen. Jeg kan ikke bare skru av og la være å se på nyhetene, for jeg må vite når ting skjer og hvor. Så jeg er på en måte tvunget til å ta inn alt dette hele tiden. Allikevel kan jeg alt i alt melde at jeg har det greit, det er fantastisk at Jeriko prosjektet fortsatt går som normalt, voluntørene er ved godt mot og jeg får gjøre mange ting som jeg trives med og som gir energi.
Karin, som jeg er vikar for, skrev på mandag en artikkel på Frikirkens nettside. Les den her. Hun har alltid mye bra å komme med :-)
søndag 4. januar 2009
I formiddag kjørte jeg mamma, pappa og lillebror Tor Arne til flyplassen. Det var så trist å si hadet. Tror jeg er litt mer følsom enn vanlig.Selv om jeg ikke er så altfor fysisk berørt av situasjonen i Jerusalem, går det som skjer ganske inn på meg.
Vi ser på nyheter på en helt annen måte enn hjemme i Norge. Jeg skrur på al-Jazeera eller BBC for å få lokale nyheter. Det er essensielt å vite om det er demonstrasjoner eller annet i Jerusalem og rundt forbi før jeg drar ut. MEN (galgenhumoren har begynt å slå inn): Det er et godt tegn at vi må skru på TV for å finne ut hva som skjer, at det ikke er nok å dra for gardinene og kikke ut. Sånn var det nemlig noen ganger da jeg bodde i Betlehem det første året av forrige intifada. Ved å kikke ut av vinduet fikk jeg ofte bedre oversikt over det som skjedde enn ved å se på TV. Så det er fint at vi ikke er helt på det stadiet enda. En annen god nyhet (som vi kom på da vi var på vei til flyplassen) er at rakettene fra Gaza bare rekker 4,2 mil. Så familien min trengte ikke frykte for akkurat det.
Nede i gangen møtte jeg de israelske naboene mine. De er i 60-åra og var superhyggelige som alltid. De så imidlertid utrolig triste ut i dag. De fortalte at de har familiemedlemmer som er kalt ut i krigen. En bakkeoperasjon, som de har startet i Gaza nå, er utrolig farlig. Titusener av unge soldater er kalt ut, også reservestyrker. Dette rammer alle. Hele landet står i spenn. Vi så mange av dem langs veien da vi kjørte til flyplassen: soldater som stod og ventet på å bli plukket opp og kjørt til Gaza.
De sjekker flittig alle vesker som skal inn på kjøpesenter i Jerusalem.
Militære kjøretøy på veg til Gaza.
Hos de kristne palestinerne er julepynten for lengst tatt ned. Juletrær og julelys som vanligvis står sånn at alle kan se dem fra gaten, er gjemt eller fjernet. Dette er i solidaritet med folket sitt, og for å unngå negative reaksjoner. Man skal ikke feire når noen lider.
Jeg satt sammen med en kollega fra Gaza og så på nyhetene - sikkert de samme bildene dere ser i Norge. Bare bomber, røyk og sårede og døde mennesker. Mellom bombene som falt viste han meg hvor huset hans er. Han kjenner selvsagt folk i de fleste husene rundt også, og hans gamle mor pluss store deler av familien er inne i Gaza. Folk har ingen steder å gjemme seg.
Ei kristen jente i Gaza på 15 år hadde asma. Hun var så livredd for det som skjedde at hun ikke fikk puste, og hun døde. Dette skjedde for to dager siden. Sånne som henne er ikke med i statistikken over de døde. Det er nok dessverre mange som henne. Hva med alle de som ikke kommer seg til sykehus for å få insulin? Eller damer som skal føde og ikke kommer seg til sykehus? Den tragiske situasjonen i Gaza har også mange, mange indirekte dødsfall.
Da jeg kom hjem fra flyplassen i formiddag tok jeg en tur på balkongen. Blomstene som jeg plantet der for to uker siden stod fortsatt fint :-) Og jeg tenkte at de så så uskyldige ut.. står der og blomstrer med vakre farger, helt uberørt av alt stresset og sorgen som er rundt dem for tiden. Tenk å vært en blomst, akkurat i dag så det veldig deilig ut!!! Her er de:
Og her kommer noen få bilder fra de siste dagene. Jeg har fartet mye med familien til tross for det som skjer i Gaza, og det har gått helt fint. Tenkte å vise at landet her er MER enn krig. Mamma ved Genesareth sjøen:
Vi ser på nyheter på en helt annen måte enn hjemme i Norge. Jeg skrur på al-Jazeera eller BBC for å få lokale nyheter. Det er essensielt å vite om det er demonstrasjoner eller annet i Jerusalem og rundt forbi før jeg drar ut. MEN (galgenhumoren har begynt å slå inn): Det er et godt tegn at vi må skru på TV for å finne ut hva som skjer, at det ikke er nok å dra for gardinene og kikke ut. Sånn var det nemlig noen ganger da jeg bodde i Betlehem det første året av forrige intifada. Ved å kikke ut av vinduet fikk jeg ofte bedre oversikt over det som skjedde enn ved å se på TV. Så det er fint at vi ikke er helt på det stadiet enda. En annen god nyhet (som vi kom på da vi var på vei til flyplassen) er at rakettene fra Gaza bare rekker 4,2 mil. Så familien min trengte ikke frykte for akkurat det.
Nede i gangen møtte jeg de israelske naboene mine. De er i 60-åra og var superhyggelige som alltid. De så imidlertid utrolig triste ut i dag. De fortalte at de har familiemedlemmer som er kalt ut i krigen. En bakkeoperasjon, som de har startet i Gaza nå, er utrolig farlig. Titusener av unge soldater er kalt ut, også reservestyrker. Dette rammer alle. Hele landet står i spenn. Vi så mange av dem langs veien da vi kjørte til flyplassen: soldater som stod og ventet på å bli plukket opp og kjørt til Gaza.
De sjekker flittig alle vesker som skal inn på kjøpesenter i Jerusalem.
Militære kjøretøy på veg til Gaza.
I et intervju på al-Jazeera for et par dager siden sa en palestiner på Gaza at dette er en kamp for å eksistere eller å ikke eksistere. Det er nok slik begge sider føler det. Begge skal slåss til 'the bitter end', og da tenker jeg at det er store sjanser for at slutten blir virkelig bitter. Ingen av partene gir seg lett og begge kjemper for sin eksistens. Under slike forhold ville sikkert jeg også kjempet, uansett hvilken side det var på - hvis jeg trodde nok på saken.
Hos de kristne palestinerne er julepynten for lengst tatt ned. Juletrær og julelys som vanligvis står sånn at alle kan se dem fra gaten, er gjemt eller fjernet. Dette er i solidaritet med folket sitt, og for å unngå negative reaksjoner. Man skal ikke feire når noen lider.
Jeg satt sammen med en kollega fra Gaza og så på nyhetene - sikkert de samme bildene dere ser i Norge. Bare bomber, røyk og sårede og døde mennesker. Mellom bombene som falt viste han meg hvor huset hans er. Han kjenner selvsagt folk i de fleste husene rundt også, og hans gamle mor pluss store deler av familien er inne i Gaza. Folk har ingen steder å gjemme seg.
Ei kristen jente i Gaza på 15 år hadde asma. Hun var så livredd for det som skjedde at hun ikke fikk puste, og hun døde. Dette skjedde for to dager siden. Sånne som henne er ikke med i statistikken over de døde. Det er nok dessverre mange som henne. Hva med alle de som ikke kommer seg til sykehus for å få insulin? Eller damer som skal føde og ikke kommer seg til sykehus? Den tragiske situasjonen i Gaza har også mange, mange indirekte dødsfall.
Da jeg kom hjem fra flyplassen i formiddag tok jeg en tur på balkongen. Blomstene som jeg plantet der for to uker siden stod fortsatt fint :-) Og jeg tenkte at de så så uskyldige ut.. står der og blomstrer med vakre farger, helt uberørt av alt stresset og sorgen som er rundt dem for tiden. Tenk å vært en blomst, akkurat i dag så det veldig deilig ut!!! Her er de:
Og her kommer noen få bilder fra de siste dagene. Jeg har fartet mye med familien til tross for det som skjer i Gaza, og det har gått helt fint. Tenkte å vise at landet her er MER enn krig. Mamma ved Genesareth sjøen:
Og meg...
...og pappa fant selvsagt noen fine steiner ved vannkanten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)