Litt fra den siste uken...

Jeg lider under å ikke ha foto apparat enda... Innkjøp av et nytt et står høyt på listen, men jeg husker mest på det hver gang jeg skal oppdatere bloggen... Blir jo kjedelig med mye blogg uten bilder!!! Så: Ingjerd: Få ut fingeren og kjøp et foto apparat!!!

Men jeg kan jo skrive litt selv om jeg ikke har bilder (og nå sitter jeg hjemme med en så dårlig internet forbindelse at jeg er redd den bryter før jeg er ferdig med å skrive... og da har jeg ikke tid til å lete på google etter bilder heller... :-)

Håper dere har det bra alle sammen der hjemme i Norge! Jeg sitter her og svetter... i morgen skal det visst bli 35 grader. I Jerusalem! Og dette er nesten det kaldeste stedet i landet. Jeg har aircondition, men liker ikke å bruke den så mye... det er jo deilig å føle varmen litt også.

Mamma hadde lest på forrige blogginnlegg om alle alert meldingene og lurte på om ikke jeg blir kjempenervøs av det. Vel, de første dagene var det stress (det var da jeg skrev på bloggen), men merkelig nok: menneskets merkelige evne til å tilpasse seg: Nå har jeg allerede vent meg til at meldinger om uro her og der og overalt tikker inn stadig vekk. Jeg tror det har vært max 2 dager med null meldinger, maximum er 8. Men nå er jeg vant til det allerede, og blir ikke stresset lenger. Det er jo kjekt å vite også... hvis noen er drept rett utenfor der kontoret mitt er (det skjedde igår)... eller de kaster stein på Calandia checkpoint akkurat når jeg har tenkt meg gjennom...

Men det er så utrolig mange andre ting å konsentrere seg om! På onsdag startet vi en slags fellesskapsgruppe, og første gang var hjemme hos meg. Vi var 6 jenter, og faktisk både norske, arabiske og jødisk. Vi skal treffes regelmessig og ha temakvelder med personlighetstest, fargetest og andre sånne ting + juleshopping, kakebaking, men mest av alt har vi tenkt å dele fra livet vårt med hverandre, be sammen, støtte hverandre og kanskje gi hverandre innspill. Det var en skikkelig bra første kveld, og jeg gleder meg til fortettelsen. Jeg fikk ideen i sommer på Bridgebuilders, de smågruppene vi hadde der var skikkelig bra og la til rette for mange virkelig gode og åpne samtaler.

Ellers: Simon på kontoret vårt i Beit Hanina har allerede fått en telefon fra noen som kjørte forbi kontoret, så bilen min (dvs. Frikirken sin) parkert der og spurte om den var til salgs. Det er fint at Frikirken alltid får tak i lett omsettbare biler... Da jeg hadde golfen kom folk og ville kjøpe den på de rareste tidspunkt... på parkeringsplasser, i nabolaget eller overalt ellers. Han selgeren som jeg solgte den til, solgte den videre neste dag. Det eneste som var dumt med det, var at jeg hadde glemt min eneste salsa - CD i den bilen... Men, men...

Også har jeg endelig meldt meg på hebraisk kurs!!! Det begynner i morgen, og skal være søndag og onsdag kveld... tre timer hver gang, i tre måneder. Det blir intenst, men det er på full tid at jeg lærer meg å iallefall lest navnet mitt. Jeg er så hjelpesløs når jeg får regninger i posten. Postmannen her er noe for seg selv tror jeg, for det kommer ekstremt mange brev feil. Og da kan jeg lett få andres regninger i min postboks, og når ikke jeg kan lese så mye som navnet mitt en gang, kan jeg lett stå i fare for å betale andres regninger (hvilket har skjedd flere ganger).

Da skal jeg se om jeg får sendt dette eller om den har gått av nettet... Håper det er bra med dere blogg - lesere :-) Hører gjerne fra dere!

Klem, Ingi

Security alert

Janne har vasket passet sitt i vaskemaskinen ved en feiltakelse, så vi dro ned til representasjonskontoret på tirsdag for at de skulle ta en kikk på det. Passet hadde klart seg overraskende bra gjennom en liten runde i vaskemaskinen, og det holdt å kleske på litt godt, gammeldags skolelim.

Med det samme jeg var der, benyttet jeg anledningen til å spørre om de kan sette meg på SMS liste for å få meldinger om når det er uroligheter i området. Det var helt ok for dem.

Det gikk ikke mer enn en time før den første meldingen tikket inn om demonstrasjoner her og der, og at FN stab bes unngå å være der. Etter enda en time kom det melding om steinkasting på Qalandiya chekcpoint og at man anbefales å bruke diverse andre checkpointer. Innen dagen var omme, hadde jeg fått 5 sikkerhetsmeldinger.

Sånn har det fortsatt. I morges våknet jeg til to lange, dramatiske meldinger. Den ene omhandlet veisperringer i gamlebyen og Øst Jerusalem og mulige sammenstøt mellom politi og demonstranter, og at FN stab må ha radione sine på når de reiser rundt i byen idag. Den andre handlet om at det forventes demonstrasjoner og sammenstøt i de store byene på Vestbredden, særlig etter Fredagsbønnen, og hvilke veier og checkpointer man bør velge i stedet for hvilke andre veier og checkpointer. I tillegg en advarsel om å være ekstra forsiktig når man kjører på Vestbredden idag.

Jeg ante ikke at det er SÅ utrolig her. Hver eneste dag skjer det ting. Disse meldingene som tikker inn og tikker inn gir meg en følelse av å leve i en krigssone, og de gjør det ikke mulig å late som at det egentlig er ganske fredelig... Kanskje det hadde vært bedre å be dem slutte å sende meg disse meldingene, og heller bare sørge for å fjerne meg når jeg kommer oppi uroligheter. Samtidig er det jo viktig å motta dem for å kunne unngå fare... ikke minst når jeg har ansvar for andre. Så nå er jeg litt i villrede om hva jeg skal gjøre. Beholde meldingene og føle at jeg lever i en krigssone, eller la meg selv leve litt mer i 'denial', ha et mer avslappet liv, men risikere å plutselig dumpe oppi ting og tang?

Mange store dilemmaer og ting å ta stilling til...

God helg alle sammen.

Ingjerd :-)

I dag klokka 16 er det to år siden Rami Ayyad ble kidnappet da han dro fra Bibelbutikken i Gaza, der han var leder. I morgen er det to år siden han ble funnet myrdet, som martyr i Gaza.

Kona hans, Pauline, og de tre barna (bildet er halvannet år gammelt, barna er en del større nå) bor nå i Betlehem. Disse dagene er særlig tøffe for dem, og for Rami og Pauline's øvrige familie også, + kollegaene som jobbet sammen med Rami. Det som skjedde for to år siden har fortsatt store konsekvenser for de kristne i Gaza, og for alle som kjente Rami. Her er en stående oppfordring til alle kristne til å huske å be for Pauline og barna, og øvrig familie. Samtidig er det en oppfordring til å fortsette å be for våre kristne søstre og brødre i Gaza.

På høyre side av bloggen, er det en link til nettsiden som ble lansert for ett år siden, for å minnes Rami.

Mandag i forrige uke var det Yom Kippur, og så snart det var over - ved solnedgang - var folk allerede igang med å kjøre inn store lass med palmegrener inn i Pisgat Zeev, der jeg bor. Helt fram til fredag, da Sukot (løvhyttefesten) startet, kunne jeg se folk kjøre rundt med palmegrener stikkende ut av baggasjerommet i bilen sin på vei hjem for å lage en løvhytte.

Jødene lager løvhytter til minne om da Israelsfolket bodde i ørkenen, i løvhytter (ganske forenklet fortalt). Og det er ganske morsomt at folk faktisk gjør det fortsatt. Soldater lager også sine egne løvhytter i militæret.

Det er veldig morsomt for barn, for de pleier ofte å sove i løvhyttene om natten - særlig nå når det er god temperatur. Andre spiser bare i løvhyttene sine. Alle naboene mine har laget sine egne løvhytter på balkongen.

På fredag hang jeg opp en klesvask om morgenen (selvsagt før Shabbat startet). Kona i familien under gjorde det samme, og vi begynte å prate (egentlig fordi vi har problemer med lekkasje fra meg til dem - det er dessverre derfor vi har mest kontakt).

Sønnen hennes var også der, og de spurte om jeg ville komme ned og se på Suka-en deres (dvs. løvhytta). Det ville jeg selvfølgelig. De hadde laget om balkongen til en hytte. Riktignok uten bruk av palmeblader, men med diverse dekorasjoner og sånn - som de har fra år til år, nesten som julepynt. Der skulle de spise i løpet av denne uka som Sukot varer. Sønnen var veldig stolt over hva de hadde fått til der nede.

Jeg mistet foto appratet mitt i sommer, så jeg måtte finne noen bilder på internett istedet for å ta dem selv. Her er en løvhytte i en hage:

Og her er urbane løvhytter i en by, kun overbygg over balkongen:

Nabokona var overrasket da jeg sa at vi ikke feirer løvhyttefesten i Norge, for hun har sett massevis av norske turister her for å feire. Så hun trodde at vi også har ferie nå. Da forklarte jeg at jødiske høytider og fester også har en viktig betydning i vår tro og bibelske bakgrunn, selv om vi ikke feirer dem selv. Så mange kristne kommer hit for å se hvordan jødene feirer dem, og for å være en del av det. Det virket som at hun var stolt over å høre det :-)