I går dro vi hjemmefra klokka 07 som vi prøver å gjøre alle mandager... for å kjøre Nicola på jobb og så rekke stabsmøte i Jerusalem klokka 08:30 - med en totalt uforutsigbar kø på checkpointen og det samme gjelder trafikken i Jerusalem. Uansett, det var noen skumle lyder i bilen, og vi måtte stoppe på et verksted. Dette var selvsagt ikke åpent kvart over 7 om morgenen, men Nicola gikk og banket på døra til huset til ham som jobber der, og noen minutter senere kom han ut - trøtt og slapp, men klar for å jobbe.
Senere endte vi opp på et annet verksted, som behold bilen en stund. Vi leverte bilen der, og reperatøren kjørte Janne og meg hjem i en utrolig rånete BMW med en ruvende lyd fra eksospotta. Ganske komisk!
Når man drar inn på Vestbredden står det med store skilt at man ikke har lov til å reparere israelske bilder der inne. Men hva gjør man når bilen skjærer seg inne på Vestbredden? Man drar selvsagt til nærmeste verksted... Israelske sjåfører har jo ikke lov til å komme inn og taue meg ut, og palestinske biler kommer ikke over grensen... Ikke praktisk tilrettelagt for å være lovlydig borger i dette landet...
Problemet var at regnet endelig har kommet til landet. Men ikke noe enormt i forhold til Norge iallefall... Men så hadde det kommet vann inn i motoren nedenifra og ødelagt noe i det elektriske anlegget. Så de måtte skifte ut det som var ødelagt. I morges skjedde akkurat det samme (i går regnet det ganske kraftig). Jeg tok bilen tilbake på verkstedet, og nå går de rundt og leter etter et deksel som mangler under bilen, for å finne det på en annen Ford delebil. Jeg kan jo ikke ha en bil som ikke tåler regn! Vi bor riktignok i en semiørken, men dog...
Så jeg kom meg altså ikke til kontoret i Jerusalem i dag (i går kom vi sånn midt på dagen). Istedet tok jeg beina fatt og gikk ned på visumkontoret her og satte igang prosessen med å få visum på grunnlag av ekteskap. Håper å ha alt i orden i løpet av ei ukes tid. I mellomtiden får jeg med meg et ark som viser at passet er på Ministry of Interior, og håper at det skal gå greit å krysse checkpointer med det. Får smile pent, det hjelper ofte - selv ovenfor folk med store maskingevær.
Nå har jeg bare turistvisum, og det går ut på lørdag, men tanken var jo å dra til Kairo torsdag kveld... hvilket vi dessverre måtte avlyse av ganske åpenbare grunner. Vi skulle dra med broren min, Tor Arne, og forloveden hans, Jenny. En ting er at det ville vært farlig for hvem som helst å dra nå. Men å ta med ei israelsk jente med et veldig jødisk navn ville vært absolutt galskap. Iallefall, når turen dessverre ble avlyst, begynte visumet plutselig å haste. Veldig deilig å ordne det herifra og slippe å gå på visumkontoret i Jerusalem (som er et sted de aller fleste hater å besøke. Lurer på hvor mange tårer som felles der hver dag...). Det virker som at det er ganske 'bankers' å få dette visumet. Problemet er bare at jeg må fornye visumet hver gang jeg drar ut av landet... og det koster ca. 100 dollar hver gang :-(. Men folk fornyer det iallefall i årevis, og det er en bra løsning for meg! Jeg giftet meg på akkurat rette tidspunkt, siden voluntørvisumet mitt gikk ut i oktober (samme måned som jeg giftet meg), og da kunne jeg ikke fornye det igjen. Og man kan ikke gå fra voluntør visum til arbeidsvisum. Så hadde jeg ikke giftet meg, ville jeg vært seriøst i knipa nå. Det kom jeg ikke på før etter at jeg hadde bestemt meg for å gifte meg, da... må bare presisere det... det var ikke GRUNNEN til at jeg giftet meg... he he... I tillegg skiftet jeg navn og fikk nytt pass i November, så da jeg kom inn igjen med blankt pass behandlet Israel meg akkurat som at jeg var her for første gang.
Det er kaldt inne i huset!!! Brrr! Sitter foran varmeovnen med et teppe rundt meg...
I leiligheten er det svært dårlig dekning for israelske telefoner (hvilket er jobbtelefonen min), så jeg kan ikke ta jobbtelefoner. Og mailen vil ikke sende mail ut, men den mottar inn. I det minste er jeg på nett (fram til lørdag var jeg ikke det heller, det lå nede i ei uke), og det er jeg glad for. Så jeg kan jobbe litt allikevel. Det var et lite referat fra dagen min - 1. februar 2011. Denne dagen kommer aldri igjen :-)
