Jeg kom til checkpointen i 5 tiden mandag morgen (forrige uke), og det første som møtte meg var arbeidere som har kommet tidlig gjennom checkpointen... de hadde lagt seg på fortauet for å sove litt, med pappesker over seg. Disse er stort sett familiefedre, gamle (de ser iallefall gamle ut) og det var et trist syn. Så kjørte jeg gjennom checkpointen og så hvordan hundrevis av arbeidere står stimlet sammen som kyr... og ventet på å få komme gjennom. Senere på dagen dro vi til kontoret som gir tillatelser til å komme over til Israel, og igjen så jeg de upersonlige svingdørene, kameraene og høyttalerene som er sprengt for lengst og roper uforståelige ting til folk... og ingen informasjonsskranke eller noe som helst. Kontrasten til Norge ble så stor... med velstand, respekt for mennesker, et byråkrati der man har rettigheter og blir behandlet med respekt (til sammenligning). Når jeg er her lenge, blir jeg jo vant til tilstandene her, men kontrasten til Norge var stor denne gangen.
Også er det Ramadan! Det påvirker meg i aller høyeste grad, blant annet fordi hele Vestbredden har stilt klokka en time tilbake for å gjøre fasten litt lettere. Jeg fatter ikke hvordan de klarer det selv da. Jeg blir dehydrert i løpet av en time i denne varmen hvis jeg ikke drikker, og de må klare seg en hel dag!!! Men altså, nå ligger palestinerne en time bak israelerne og det er utrolig forvirrende - iallefall for sånne som meg som jobber litt her og litt der, treffer folk her OG der... og jobber noen dager på palestinsk tid og noen dager på israelsk tid. Og det blir stadig noen feilberegninger der. Senest i går var vi på en iftar, fastebrytningsmåltidet, i en landsby ikke langt unna. Vi trodde vi var invitert på palestinsk tid, men han som inviterte hadde tenkt at han inviterte på israelsk tid (han jobber i en bosetting, så han har ikke stilt klokka si). Dermed kom vi en halv time for sent til moskeen sier de magiske ordene: Allahu Akbar, og alle kan spise. Så vi gikk glipp av det magiske øyeblikket, og innen vi kom hadde alle kastet i seg maten og var ferdige. De var jo så utrolig sultne. Uansett en artig opplevelse. Maten ble servert på et stort fat, der alle tar hver sin skje og graver innover i vårt felles fat. Må innrømme at jeg bad en ekstra liten bønn om ren mat før jeg begynte å spise (dette var etter at familien selv hadde forsynt seg av samme fat)
Nick jobber i et muslimsk selskap, så de har Ramadan tid :-). Da slipper de unna med 6 timer om dagen. Heldig for ham! Men han må snike seg litt unna for å spise og drikke i arbeidstiden, og det er jo ikke alltid like lett + at man ikke så lett får kjøpt ferdig mat i gata på dagtid under Ramadan. Så han var også svært dehydrert her en dag... og passer på litt bedre nå.
Forrige uke hadde OPCY en leir for ortodoks ungdom, der en gjeng italienske ikon-skrivere kom og lærte dem kunsten. Man sier nemlig at man skriver ikoner, ikke maler dem. I lang tid kunne ikke folk lese og skrive, og disse bildene var måten folk lærte bibelhistoriene på. Derfor var de utrolig viktige i at kristendommen gikk videre.
Jeg var altså i Norge i 5 uker tilsammen, og Nicola var der i to av dem. Noe av det beste - bortsett fra å være sammen med familie og gode venner - var den friske luften, og turene. Her er vi på Ålgård hos onkel med familien, og går en tur på heia.
En annen kontrast til Midtøsten er vannet. Vi dro fra landet uten vann til landet som flyter over av vann. Og da vi kjørte fra Rogaland til Østfold var det ekstremt mye vann i fosser og bekker. Til og med jeg var fachinert av dette. I Betlehem har de store vannproblemer i sommerhalvåret, allerede før jeg dro til Norge hadde noen vært uten vann i springen i 40 dager! Og før jeg dro, som nå når jeg er tilbake, prøver vi å ikke sløse med noe som helst. Når vi lar vannet i dusjen renne for å bli varmt, for eksempel, samler vi det opp i ei bøtte som vi bruker til vasking senere - eller å vanne blomstene. Hvis jeg skal helle ut vann i ei mugge, går det alltid i plantene - ikke i vasken. Kontraster!!! Jeg går og lengter etter et godt, forfriskende badekar-bad, men det tror jeg at jeg kan se lenge etter...
Det var kjempefint å være på Visjon også! Årets prosjekt var: Vi går til Tyrkia. Her selger vi skrittellere. Disse ble lest av hver dag, telt opp, og til sammen gikk stevnet lenger enn en distanse som ville ført oss helt til Tyrkia. Frikirken starter arbeid der fra neste år.
Hvert land hadde også sine aktiviteter. Her har vi japanske jojoer... og Gunstein (en god gammel Midtøstenvenn som alltid er positiv og hjelpsom) hjalp gledelig Ingrid som til vanlig er i Japan.
En annen god støttespiller er mamma. Hun var med på Visjon både i år og i fjor, for å få mest mulig tid sammen når vi først er i Norge... her hjelper hun til med vår Midtøsten aktivitet: lage byggverk av kikerter og tannpirkere.
Litt fra før jeg dro i Juni også: Juni var en utrolig travel måned, men det gikk fint, fordi fra begynnelsen av juni følte jeg meg mye bedre (etter de første 20 ukene som gravid). Her hadde vi et team fra Sarpsborg, i full sving med å synge: 'Sakkeus var en liten mann' på en barneleir utenfor Ramallah.
Janne har flyttet til Oslo nå. Det var trist å si hadet til henne, og det var det mange i bibelselskapene og venner hun har skaffet seg her også som synes! Her har vi en liten avskjed på et stabsmøte i Juni.
... og her er vi på en liten avskjeds-skogstur. Vi måtte le litt av at vi synes at den brune, tørre skogen i Jerusalem var SÅÅÅ fantastisk... med tanke på fuktig, mosefylte friske skoger i Norge. Men alt er jo i forhold til alternativene! Jeg og mange andre savner Janne masse allerede! Frikirken kommer ikke til å ha noen ny volontør i år dessverre...
Det var selvsagt veldig spesielt å få være i Norge under terrorangrepet der. Jeg bor jo i Israel, der det fra tid til annen er terrorangrep - til og med nå etter at jeg kom tilbake. Det var imidlertid rart og uvirkelig at det skjedde i Norge, og i en SÅ stor skala. Hvilken tragedie! Men jeg var stolt av hvordan det ble taklet og hvordan det hele ble snakket om! Roseparader! Mer demokrati! Vi står sammen! Kjærlighet! Stakkars moren hans (!). Det var helt unikt, jeg er 'vant til' at det kun er hevn som er språket når ting skjer her (på begge sider). Og jeg kan ikke si at det virker som at dette stedet eller USA eller andre steder som har vist voldelige muskler i møte med terror har blitt tryggere steder på grunn av det. Jeg er stolt av å være norsk og å høre mange av de utspillene folk har kommet med i etterkant av det som skjedde i Oslo og på Utøya. 
