I går, søndag, var det ca. ett år siden Nicola sin morfar døde - 96 år gammel. Dette ble markert ved at på den vanlige søndagsgudstjenesten nevnte de navnet hans og etter gudstjenesten stod en del av familien (de som var tilstede) ved døra så folk kondolerte dem på vei ut.
Jeg synes at dette er noe veldig fint i palestinsk kultur... Når noen dør, markeres det ved 40 dager (en egen messe) og ett år (det pleide å også være en 6 mnd markering med egen messe, men den er på vei ut fordi det blir for mange markeringer). Ettårsmarkeringen er den siste markeringen, og jeg tror det er sunt at disse milepælene etter dødsfallet også markeres offentlig. Når yngre folk dør, går også de nærmeste i svart fram til ettårsmarkeringen. Men siden morfaren var gammel og hadde et godt liv så lenge han levde, var det ikke dyp sorg hos familien, mer at døden hans var en naturlig avslutning på hans lange liv. Så de har ikke vært så strenge på å kle seg i svart i dette tilfellet... men det er allikevel fint å minnes den de er glad i. Kanskje vi i Norge har noe å lære av å bearbeide sorg offentlig?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar