Ett år siden sist blogg - hva skjedde?

Jeg regner egentlig ikke med at det er så mange som fortsatt leser bloggen min, ser at det er et helt år siden jeg har oppdatert! Uff! Har planer om å oppdatere mye oftere i høst. I fjor var et utrolig slitsomt år. Da jeg sluttet å skrive blogg var jeg ganske utslitt og hadde lite overskudd. Graviditeten var veldig tung for meg, jeg var mye dårlig - særlig de fem første månedene. Så var det visumsaken min som var en tung greie å svelge og ikke minst behandlingen jeg fikk på flyplassen da jeg kom inn i juni. Blandet med sorgen over jenta som søstera mi mistet rett over termin. Og i september mistet broren min Tor Arne også sin ufødte gutt på 20 ukers graivditet. Da var jeg den som var her og representerte både jobben hans og famiien hans. Og siden jeg selv var gravid, var det nok ekstra tøft. Jeg klarte ikke blogge - visste ikke hva jeg skulle si. Og jeg hadde ikke overskudd, kreftene gikk hver dag til å gjøre det som måtte gjøres. Og så prøvde jeg å få til en hvil før jeg hentet Veronica i barnehagen og dro hjem.  2.november reiste jeg og Veronica til Norge og tok ferie der før foreldrepermisjonen startet i desember. Nicola kom 13.desember, og det var utrolig deilig. Jeg var litt engstelig for at fødsel skulle skje før han kom... men det gikk kjempefint! Ellinor Joy ble ikke født før 28. desember, og jeg hadde en kjempefin fødselsopplevelse!

Så fra november til nå (24.juli) har vi altså bodd hjemme hos foreldrene mine på gården deres i Råde. Det var utrolig snillt av dem å ta imot oss. Jeg kjenner at jeg virkelig trengte den pausen fra Midtøsten og nå er jeg kjempeklar til å ta fatt på høsten her. Vi fikk full familiegjenforening, og Nicola gikk på norskkurs i vår på fulltid. På et tidspunkt bestemte vi at vi bør benytte muligheten når vi først har familiegjenforening at han skal få statsborgerskap. Vi er altfor sårbare som familie når vi bor i en så ustabil region som Midtøsten, og jeg kan bli nektet visum eller innreise til landet. Hvis det skulle skje igjen og han må søke familiegjenforening på nytt, må han først gjøre klar papirene. Så er det lang behandlingstid i UDI (nå på 9 mnd). Når saken er til behandling, kan han ikke besøke landet. Så vi fant ut at det vil føles mye mer stabilt for oss at han har norsk statsborgerskap. Da trenger heller ikke jeg å jobbe fullt for å være sikker på at jeg har inntektskravet for å få ham til Norge hvis det skulle trengs. Så vi blir her til over jul og så reiser vi tilbake til Norge igjen. Dette året teller da som første år av tre år som han trenger for å få permanent oppholdstillatelse. Og når han har det, kan vi søke om statsborgerskap. Planen er å være tilbake her sommeren 2017. Og i mellomtiden er jeg så heldig at jeg får jobbe for Frikirken i Norge - med ansvar for prosjekter, blant annet i Midtøsten.