Jeg kom til å tenke på det igjen plutselig her om dagen da Janne sa et eller annet om at det er så vakkert her, og vi kjørte midt mellom et stort piggtrågjerde og en bosetting... og jeg så en stor haug med skrot rett ved... og muren... Hun mente også lyset og sånn... men jeg har tenkt på dette i det siste.
Jeg blir med jevne mellomrom overveldet av stress, konflikt og historier jeg hører. Det skjer særlig når det virker som at det kommer for mye på en gang, og i det siste har jeg hatt en sånn periode.
Jeg kan tenke på situasjonen min slik: - Jeg bor i en av verdens mest kompliserte konflikter. Jeg må dra gjennom en eller flere checkpointer så og si daglig, stå i lange køer, og aldri vite når ting plutselig forandrer seg... det kan til og med bryte ut krig. Hvem vet? I det siste har jeg hørt forferdelige historier nesten hver dag, som om de ikke har noen ende. Og det er snakk om alvorlige ting der jeg ikke får vært til mye mer hjelp enn å be og lytte... Det kjennes ut som at jeg får overdose av trist informasjon! I tillegg er det noen komplikasjoner med papirer som gjør at jeg ikke har noen bryllupsdato enda. Det tar masse energi å ikke vite hvor lang tid ting vil ta, og i tillegg er det nok stress å skulle bygge et sunt og bra forhold i en forlovelsestid om ikke det finnes så mange praktiske utfordringer rundt det hele....
... eller jeg kan tenke: Wow, jeg bor i et av verdens mest spennende områder. Jeg får daglig se med mine egne øyne det alle andre må se på TV. Jeg får førstehånds informasjon av folk som opplever konflikten, og jeg kommer på innsiden av samfunnet på en helt spesiell måte. Jeg har norsk pass, så jeg kan reise ut når det skulle være. Jeg vil til og med få hjelp av en ambassade hvis jeg skulle trenge det! Jeg har gode medarbeidere og god oppfølging fra Norge. Jeg er heldig som får representere Frikirken her. Jeg kan faktisk ikke tenke meg en jobb som jeg heller ville hatt. Jeg har god helse, en familie og venner i Norge som er glad i meg, er nylig forlovet med en fantastisk mann og jeg har ikke økonomiske problemer - jeg klarer fint å betale ned studielånet mitt samtidig som jeg kan spare litt til bryllupet. Været i Midtøsten er kjempedeilig for tiden og snart er det Bridgebuilders, hvilket jeg gleder meg kjempemasse til. Og jeg får til og med lære et nytt språk: Hebraisk, hele to kvelder i uka!
Det er så lett å bli oppslukt av å synes synd på seg selv og å fokusere på de tingene som IKKE fungerer istedet for å se alle velsignelsene. En kollega av meg har skadet hånden sin ganske kraftig. Janne fortalte meg at i går sa han til henne med stor begeistring: 'Jeg er så glad for at jeg har en venstrehånd som fungerer helt som den skal!'
Jeg så en film fra Afghanistan sammen med en palestiner for en stund siden. Han var sjokkert og brøt ut: 'Vi lever som konger her!!! Vi har muren og konflikten, men vi har ikke Taliban, og vi lever ganske normalt... vi har klær, mat, utdannelse og en viss verdighet'
I tider hvor ting virker litt overveldende trenger jeg å minne meg selv på at: 'Ja, det er greit å ha det tøft og synes at det blir for mye. Da kan jeg prøve å lære meg hva jeg skal gjøre med all informasjonen jeg får, og kanskje bli flinkere til å sette grenser. Dessuten er det jo normalt at følelser går opp og ned. Men det kunne vært så mye verre! Jeg minner meg selv på andre konflikter i verden som er så mye mer blodige, folk som er så mye mer fattige eller kristne som har det enda mer utfordrende som minoritet. Tenk om jeg hadde fått en alvorlig sykdom, vært i en alvorlig bilulykke eller noe skjedde med familien hjemme? Eller om jeg ikke hadde hatt venner eller om jeg hadde svømt i andre problemer.
I forbindelse med Gaza krigen i fjor lærte jeg mye om at vi ikke skal sammenligne smerte. For hver enkelts smerte oppleves så intens og vond for den det gjelder. Så vi kan aldri si til folk at andre har det verre. Men det hjelper for min egen situasjon - at jeg kan minne meg selv på alt jeg kan være takknemlig for, og da er listen lang. Jeg tror også at uansett livssituasjon og omstendigheter kan vi velge å fokusere på det vi kan være takknemlige for eller det som ikke er bra (det er alltid nok på begge sider). Men jeg tror at jeg selv har det mye bedre hvis jeg minner meg selv på listen over ting jeg kan være takknemlig for. Og jeg tror at takknemlighet har lite å gjøre med hva man faktisk har, men at det handler mer om en holdning som jeg veldig gjerne vil øve meg enda mer opp i. Det er jo litt dumt også å gå gjennom livet uten å se alle de små og store gode tingene, men å bare fokusere på hva som har forbedringspotensiale... En takknemlig holdning er en kunst.
