To dager her i landet...

Nå skal jeg fortelle om søndag og mandag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Livet her er intenst og begivenhetsrikt. Jeg har dessverre ingen bilder, men dere får se alt for dere...

Søndag morgen: Jeg hadde sovet over hos noen venner i Betlehem, og ringte Nicola for å høre om han fikk tatt seg litt fri fra jobben for å dra i kirken (han jobber i et muslimsk selskap, så søndag er arbeidsdag). Han fikk fri klokka elve, og det betydde at istedet for å gå i baptist kirken skulle vi på konfirmasjonsgudstjeneste i fødselskirken, til fetteren hans. Dette visste jeg ingenting om før dagen før (i stor kontrast til min kusine Tone som skal konfirmeres i mai og sendte invitasjoner før jul!). Vi kom inn i kirken en time etter at gudstjenesten hadde begynt (klokka ti). En vakt i døren passet på at ingen turister kom og forstyrret, så Nicola måtte forklare at jeg var med ham osv. Da var det greit. Vi stod bak i kirken fordi vi kom sent, og jeg registrerte at det var en annen utlending som vandret rundt der. Han kom bort og hilste på Nicola, fordi han har bodd på hotellet hans fire ganger, og så hilste han på meg. Det viste seg å være en norsk prest som jeg har mailet med og som jeg hadde planlagt å treffe mens han var her. Bra sammentreff.

Etter kirken var det bare å løpe videre, fordi Nicola måtte tilbake på jobb og på veien måtte vi innom banken også. Der er det masse folk på søndager, den første dagen i uken. Jeg ble spurt om jeg ville være med moren og svigerinnen på konfirmasjonslunch med konfirmanten og familien, men jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til det, siden jeg hadde planlagt å studere hebraisk, hvilket jeg gjorde i et par timers tid.

Så kom Janne og hentet meg klokka halv tre, og vi dro til frisøren på drop in klipp. Der er det alltid mange folk, men vi ventet ikke mer enn en halv time denne gangen før det var vår tur. Han spurte om jeg ville ha pannelugg, og jeg sa nei, jeg vil bare stusse håret litt. Det neste som skjedde var at han klippet pannelugg på meg... lang vel å merke, så spurte han om jeg ville at den skulle være kortere... Huff, tenkte jeg... men det ble helt ok. Frisøren har en spesiell klippestil, vi må bøye hodet framover med alt håret foran ansiktet... så klipper han sånn... Nå har Janne og jeg lik hårsveis.

Vi begynte å stresse med å rekke alt, fordi bryllupet skulle begynne klokka 5. Men vi måtte jo ha mat og stresset innom et pizza sted... spurte om de hadde noe ferdig, og de hadde de: Kylling sandwish. Så vi tok det. Men det viste seg at det var jo ikke ferdig, vi ventet og ventet i det uendelige (i virkeligheten max ti minutter) mens vi gav tydelig beskjed om at vi var stresset og måtte løpe videre og at vi ikke trengte french fries (som vi ventet på at skulle bli ferdige...). Så vi kastet maten i oss, slengte på oss hver vår kjole, hev på sminken og Nicola var enda ikke kommet hjem fra jobb... jeg ringte ham og han var ganske avslappet... og mente at det var ikke SÅ stress. Dessuten trengte han ikke å skifte, for han gikk i dress og slips på jobb.

Klokka ti på fem var vi på vei til kirken. Det var så og si ingen biler utenfor da vi kom, så jeg trodde vi hadde kommet til feil sted. Vi gikk inn på området, trasket litt rundt... tok noen bilder... det satt kun en person i benkeradene og ventet, folk gikk rundt og pyntet og ordnet... En liten stund senere kom brudgommen og vi fikk vite at bruden satt fast i trafikkorken på vei fra Jaffo og at hun ikke kom til å være der på en stund. Så vi dro like godt hjem til en kamerat på kaffebesøk før vi reiste ned til kirken igjen. Vi kom tilbake til kirken sånn kvart på seks. Den var fortsatt veldig tom, og ingen ting tydet på at det skulle skje noe snart. Men vi satt nå og ventet... Jeg og Nicola ble enige om at i vårt bryllup skal vi gi en tid for de norske, minst en halv time etter tiden vi gir til de palestinske.

I halv 7 tiden kom det plutselig masse folk inn i kirken, og plutselig begynte en prest å synge... og bruden og brudgommen kom inn. Mye av opplegget var på gresk (det var et ortodoks bryllup), de tar kroner på brudeparet, de får nattverd... mange ting som skjedde der framme, men vi satt nesten bakerst og så ingenting. Vi flyttet oss til en annen benk for å se bedre. Det var ikke noe sjakk trekk, fordi den var full av sand - på søndag var det så mange ørkenvinder at det var tykke lag med støv overalt, og den svarte kjolen min ble brun.

Like plutselig som seremonien startet, var den over og vi hadde en hilserunde ute. Senere begynte festen, hvilket inkluderte massevis av dansing, musikk, tradisjoner, og gøy. Vi var en gjeng med venner som satt sammen, så det var veldig koselig. Mot slutten kom den uunngåelige slowdancen, som alle har gledet seg til... først kun for brudeparet, med Celine Dion, røyk, blomster og alt som skal til... så kan alle andre slenge seg med. Arabere er veldig romantiske, og alt filmes forresten også... bryllup har alltid minst en kamera mann som dekker alt.

Jeg kom tilbake til Jerusalem i to tiden om natten, kjempetrøtt.

Neste morgen var det stabsmøte, og jeg ble fortalt at Israel har laget en ny lov som gir dem mulighet til å deportere flere ti tusener palestinere fra Vestbredden, + utlendinger, folk fra Gaza som bor der osv. Loven er veldig lite spesifikk, men den kan ramme mange og hardt, inkludert meg selv når jeg flytter inn.... Sjekk den ut her. Etter stabsmøtet fikk jeg vite at jeg hadde et møte i Betlehem samme morgen, så da var det bare å kjøre tilbake dit - jeg og en kollega. På vei til møtet ringte jeg den norske presten som jeg traff på søndag, fordi vi skulle møtes i løpet av dagen. Da var klokka halv ti og han var på checkpointen på vei ut av Betlehem. Plutselig stoppet hele trafikken rundt oss og det var en sirene som ulte... Jeg stoppet også, det var 2 minutters stillhet fordi det var Holochaust rememberance day. Noen valgte å ikke respektere det, og kjørte bare mellom alle bilene som stod stille. Veldig respektløst spør du meg... men en del av konflikten er jo å ikke respektere hverandres sår og historie... Men når det er sagt synes jeg det var et ganske usympatisk trekk å komme med den nye loven jeg nevner ovenfor på selveste memorial day for Holochaust.

Etter møtet mitt i Betlehem, i halv tolv tiden, ringte jeg den norske presten tilbake for å høre hvor og når vi skulle møtes i Jerusalem. Da hadde han enda ikke klart å komme seg ut av Betlehem. Etter 45 minutter på grensen uten at han hadde rikket seg av flekken, hadde han gitt opp og fått høre at han kunne reise gjennom Beit Jala istedet. Da han kom dit, fant han ut at det ikke er lov å reise den veien med turistvisum lenger, så han var på vei tilbake til Betlehem. I tillegg plukket vi opp søstera til en kollega, som skulle fra Betlehem til Jerusalem... og endelig var vi på vei tilbake til Jerusalem. Vi stod en drøy halvtime i kø for å komme ut av checkpointen, og endelig var det vår tur. Det viste seg at søstera til kollegaen min, som er palestinsk, ikke kommer seg ut av DEN grensen (men hun var for sjenert til å si det til oss), så hun ble sendt tilbake til Betlehem og hentet ut en annen vei senere på dagen.

Så var vi tilbake i Jerusalem, en tur innom kontoret for å sette av kollegaen min og vise den norske presten rundt... så var det lunch, jeg ble med mitt nye bekjentskap på besøk til Kirkens Nødhjelp her i byen (noe jeg har planlagt å gjøre lenge, men ikke fått til å gjøre det før nå). Så var det å farte ned til byen igjen, sitte på en cafe og sjekke jobbmail og leste bittelitt hebraisk før hebraiskkurset startet klokka halv 6 - og var ferdig halv 9.

Sånn går nu dagan...
Jepp, håper dere fortsatt henger med på all den teksten... nå må jeg tilbake til jobb jobb...
Ha en god dag alle sammen!
Klem, Ingjerd