Hvis dere vil se bilder fra familieleiren, har Janne lagt ut mange fine på bloggen sin. Klikk her.

Igjen var det fantastisk å sitte og høre på evalueringen den siste dagen. Det var mange flotte ord... at opplegget her har vært mer lærerikt enn hele utdannelsen de har vært gjennom, at det har vært en fantastisk åndelig opplevelse (selv om vi ikke har noe kristent opplegg på leirene som er i samarbeid med departement for ungdom og sport...alle deltakerne på leiren var muslimer), at her har de lært hvordan de skal implementere tingene i familien sin, ikke bare lært ting teoretisk. Jeg håper virkelig at de fortsetter å implementere ting de har lært i løpet av det siste halve året. Som noen av dem sa: Dette er en ny måte å forandre det palestinske samfunnet innenfra på - 'you are making a revolution of love', sa en av deltakerne. Vi får se :-)

Ny familieleir!!!

I skrivende stund er vi midt i en ny familielier... denne gangen med muslimske familier, i samarbeid med departement for ungdom og sport. Her har vi litt spontan 'dabke', tradisjonell palestinsk folkedans...





Barna elsker Raed, et av team medlemmene i OPCY som er danser... og som elsker barn. En vinnerkombinasjon!!!

Jeg hadde bursdag i går, og jeg hadde sett for meg en litt stusselig bursdag uten noe som helst feiring... men Nicola og teamet hadde laget en overraskelse for meg... og kjøpt ei stor kake med navnet mitt på: INJGRED. Ja ja, ikke så nøye at bare tre av bokstavene var på rette sted, bakeren hadde iallefall fått med seg alle bokstavene :-)

Fikk nesten litt samme følelse som på bryllupet mitt... Alle står i ring rundt og klapper og danser, og vi må skjære kaka på en bestemt måte... mens alle venter... Yeayy!!!

Disse to ukene har vi en ekstern evaluering av OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) prosjektet, det vil si at noen utenifra (fra Bir Zeit Universitet) kommer og gjør intervjuer og observasjoner og skal vurdere hvordan prosjektet bør fortsette, se på virkningen, hvordan pengene brukes i forhold til resultat osv. Ikke lett å måle resultat når det går på holdningsendringer først og fremst... så det blir stort sett gjennom intervjuer. Uansett, vi har en god plan og struktur for evalueringen, så vi håper at disse to ukene gir et sant og godt bildet av OPCY sitt arbeid og gode råd for veien videre. 2011 er siste år av denne prosjektperioden, så hvis vi skal fortsette, må vi sende inn ny søknad innen sommeren, derav denne eksterne evalueringen.

Om livet til tidenes mest innflytelsesrike person: Et liv i total enkelhet. Trykk her for å se linken.

Vi fortsetter å benytte Jerusalem tillatelsen

Som nevnt tidligere har mange Kristne fra Vestbredden tillatelse til å reise til Jerusalem og Israel til jul og påske. Denne gangen varte permiten fra 19. desember til 20. januar!

Eventyrlysten lenge leve... på fredag tok vi en ny oppdagelsesferd i Jerusalem. Det var Nicola og meg, moren hans og et vennepar av oss. Først dro vi på det jødiske markedet i Jerusalem, Mahna Yehuda. Moren til Nicola hadde vært der for mange år siden, men ingen av de andre har noen sinne vært der, og vi koste oss skikkelig med eksotiske frukter og mat som de ikke har på Vestbredden. Det er også en kjempeartig atmosfære på markedet. Og det slo meg når en selger med kippa heller ville snakke arabisk enn engelsk med dem... hvordan de kommuniserte som likeverdige parter (selger og kjøper). Det er så bra med sånne erfaringer, ikke bare checkpointer der soldat kommuniserer med lokal palestiner... det er ingen hyggelig opplevelse for noen av partene. Men vi hadde mange hyggelige små møter med folk i de timene vi var på markedet.

Etterpå gikk vi en tur i det jødisk ortodokse nabolaget i nærheten. Jeg føler det alltid som at jeg er 50 år tilbake i tid når jeg rusler der... De andre hadde heller ikke vært der før, men de er ganske eventyrlystne de også, så vi nøt oppdagelsesferden. Jeg tok dessverre ingen bilder... men under er et bilde fra markedet, fra kippa - boden.

Etter markedet og tur i det ortodokse kvarteret dro vi en tur til Har Homa. Dette er en bosetting som plutselig ble bygget for cirka 10 år siden. Den ble bygget på en høyde dekket av skog, utenfor Jerusalem/Betlehem (sånn ca. på hyrdemarkene), og så ble muren bygget rundt bosettingen. Dermed mistet mange bønder fra Betlehem olivenåkrene sine på grunn av Har Homa, og nå er bosettingen innlemmet som en bydel i Jerusalem.

For de som bor i Betlehem er Har Homa noe stort og skremmende som kom og gjorde livet vanskelig. Så vi reiste en tur dit for å se den innenifra. Vi kjørte helt til toppen av bosettingen, der det er ruiner av en gammel kirke. Dette landområdet eies av Fransiskanerne, og kunne ikke røres når bosettingen ble bygget. Fra Har Homa hadde vi fantastisk utsikt over Betlehem!

Under er taket på kirkeruinene... og Betlehem i bakgrunnen...

Vi var alle enige om at Har Homa måtte være et fint sted å bo (selv om det, overraskende nok, var ganske mye søppel der!!!). Utsikten er fantastisk, det er nærme Jerusalem og har litt 'småby' følelse, i forhold til Jerusalem iallefall. Hvis jeg hadde vært immigrant eller på leting etter et hus, og jeg hadde blitt tilbudt en leilighet her, ville jeg helt klart takket ja - med mindre jeg hadde mye kunnskap og bevissthet rundt bosettingsproblematikk.

Og så bar det tilbake til Betlehem igjen... Jeg og vår amerikanske høygravide venninne kjørte bilen gjennom, som vanlig, og mennene våre og mora til Nicola gikk gjennom checkpointen. Det var en kjempefin dag!!!

Er planlegging oppskrytt???

Jeg går nå på et kurs i tverrkulturell kommunikasjon, som heter ekteskap. Vi må stadig øve oss i å sette ord på ting som vi tenker er en selvfølge. En av dem var da julen kom, og jeg tenkte at vi ikke har noen planer nesten, og at vi skal slappe mye av og bare ta ting som de kommer.

Somregel har vi INGEN planer når uka begynner. Dette er ganske annerledes fra Norge, der ukene ofte er fulle 2 - 3 uker framover... Jula var intet unntak, vi hadde virkelig få planer lagt opp.

1. juledag klokka 21 ringte telefonen. Vi var akkurat kommet hjem fra familiedag hos mora til Nicola, og både jeg, Tor Arne og Nicola var slitne og satt i pysjamasen og så på DVD hjemme i leiligheten. Det var en som ringte og spurte om vi var hjemme, for da kunne han i så fall stikke innom om 5 minutter.

Det jeg ikke visste var at i julen skal alle besøke alle. Man trenger bare stikke innom i en halv time, eller man kan bli lenger... men man må ta runden. Det betyr at i hele julen må man være forberede på at folk kommer på ekstremt kort varsel eller helt uten varsel. Og vi må beregne flere kvelder til å farte fra hjem til hjem på besøk. Det er jo greit nok, men jeg var ikke psykisk forberedt på dette, så jeg ble ganske stresset kan man si. Jeg var heller ikke praktisk forberedt, huset var litt rotete og ikke sånn jeg hadde tenkt at det skulle se ut første gang onkler og tanter kommer på besøk (her nede er man litt mer nøye enn i Norge på sånne ting..).

Jeg vendte meg imidlertid til tanken, og vi begynte også på besøkskvelder... og vi har fått med oss mange koselige besøk. Dette skjer til jul og påske, og er en grei mulighet for å få hilst på familie som man ikke møter ofte ellers. Vi har altså reist til bestefar, tanter, onkler, søskenbarn, enker av onkler osv. Jeg føler meg mye mer en del av det lokale samfunnet, med de styrker og utfordringer det innebærer, etter at jeg giftet meg. Alt i alt er det jo kjempefint å virkelig høre til og bli regnet med.. ikke bare som en som er her midlertidig... Jeg er glad for å bli bedre kjent med storfamilien, men en halv times besøk på en runde er ikke akkurat min stil...

I tillegg har Nicola permit til å reise til Israel akkurat nå, og det varer i kun 1 mnd. Dermed benytter vi sjansen til å besøke folk i Jerusalem, Haifa og Herzeliyye også. + at vi gjør ting som vi bare kan gjøre når Nicola har permit.

I går kveld da jeg satt på sengekanten, begynte jeg å skrive en liste over alle vi har besøkt siden jul, i alt fra 45 minutter til 3 timer (gjennomsnittlig kanskje 2 timer på hver). Vi har besøkt 19 hjem + at vi har hatt en god del besøk selv. Godt at både jeg og min kjære har ganske god sosial kondis! I morges fikk vi avklart at vi ikke har noen planer for kvelden, og vi var glade for å kunne slappe helt av... men i løpet av dagen har dette endret seg, og jeg har iallefall 2 besøk linet opp for kvelden... Puh!

I tillegg har vi benyttet Israels-tillatelsen til Nicola til å gjøre ting der, som vi ikke kan gjøre ellers. Vi har vært på IKEA 2 ganger med forskjellige folk, vi var i Haifa hos Tor Arne's forlovede Jenny i nyttårshelga, og benyttet sjansen til å ta en guidet tur i Bahai hagen + at vi kjørte opp på Karmel fjellet og så på skogen etter den tragiske brannen som herjet nylig. Vi har bowlet i Jerusalem (Vestbredden fikk nylig sin første bowlinghall, i Ramallah, men den har kun tre baner...), vært i Begin parken (Israelsk nasjonalpark - en stor skog, men man må så vidt inn i Israel for å komme inn, selv om den bare ligger et kvarter fra der vi bor), vært et par ganger på Malcha mall - Jerusalem's største kjøpesenter, hatt en liten impulsiv Bridgebuilders reunion på restaurant i Jerusalem, hatt en 4 dagers familieleir med jobben (de dagene rekker man ingenting annet) og vi har til og med vært på et sabbatsmåltid i menigheten til Jenny. Dette er bare litt av det dagene har fyltes med siden jul, og det kommer nok til å fortsette sånn fram til 20. januar når Nicola sin tillatelse til å dra til Jerusalem løper ut. Allikevel er INGEN dager planlagt fra og med i kveld... men de fylles alltid opp. Sånn er livet i Midtøsten. Kalenderen er fullstendig tom (bortsett fra noen jobbavtaler). Jeg overdriver ikke!

Noen bilder fra de siste ukene:

Julaften hos Nicola sin familie... vi hadde et lite 'puppetshow' om julebudskapet.

1. juledag ble ekte villsvin stekt i ovnen ute i hagen...

Tur i Begin parken.

Et lite juleselskap hjemme hos oss...

Norsk julemiddag hjemme hos oss, med bare oss tre... Mmmm!

Nicola fant håp midt i den brente skogen på Karmelfjellet. Forøvrig var skogen et veldig trist syn!!!

Bahai hagen i Haifa

Den øvre hagen består av 11 terrasser, som symboliserer en for hver disippel grunnleggeren hadde.

Nyttårshelga i Haifa, her er bror Tor Arne med sin Jenny og sin kommende svigermor, Victoria.

Godt nytt år!

Endelig kom jeg inn på bloggen igjen... Jeg har faktisk hatt problemer med å komme inn på min egen blogg... kanskje hjernen min tok juleferie, eller fingrene var så kalde at jeg alltid typet feil passord... Ikke vet jeg, men nå kom jeg altså inn igjen (med vanter på). Hurra!

Jeg kan ikke oppdatere nå, for jeg er på vei ut døra... skal i kirken. Men: Vi snakkes/skrives! Og jeg håper at dere alle sammen får et fantastisk nytt år 2011. Oppdaterer mer snart.

Ingjerd