Vi har ikke pakket ut barneCD-ene våre enda, så i dag lette jeg på Youtube for å finne musikk til Ellinor. Jeg søkte på Bjarte Leithaug og fyrte løs på første sang som kom opp. Den passet SÅ bra i den situasjonen vi er i syntes jeg: Fly, lille Engel, Fly
I morges hadde jeg sendt Veronica avgårde med Nicola og lagt meg til å sove igjen. Litt før klokka 8 våknet jeg av et stort smell med påfølgende sirener. Jeg sovnet igjen med en gang, men da jeg våknet skjønte jeg fort via sms og sosiale medier at en rakett hadde truffet Beit Sahour sentrum, ca. halvannen kilometer fra meg. Heldigvis var ingen skadet eller drept, den traff midt i sentrum. Beit Sahour er et av de aller mest kristne områdene på Vestbredden med sine 80 % kristne. Raketten traff ganske midt imellom fødselskirken og hyrdemarkene, 100 meter fra min ynglingscafe. Jeg kjenner mange i det området, og var bare glad for at det gikk så bra som det gikk denne gangen.
Jeg må si at jeg ikke var imponert over at denne (og mange flere) ble sendt rett før våpenhvilen skulle begynne. Hva tenker de med? Befolkningen i Gaza er avhengige av våpenhvilen for å få gå ut og kjøpe mat! Det er kjempevarmt og uten elektrisitet har de ikke kjøleskap. Maten blir dårlig kjempefort, og de trenger å få handlet jevnlig. Hvorfor risikere at det ikke blir våpenhvile allikevel?
I går var Karin og jeg på cafe ved det Hebraisk universitetet i Jerusalem. Jeg hadde problemer med å få betalt parkeringen med mynter, og en veldig hyggelig israeler kom bort for å hjelpe meg. Han bar et kjempestort gevær på ryggen, men var ellers i sivil. Det endte med at han betalte for meg med visakortet sitt og jeg gav småpengene mine til ham. Så surrealistisk liksom... Folk overalt er så fine og hyggelige - og menneskelige. Da vi kom hjem fra cafeen fortalte nyhetene om at en soldat i sivil hadde blitt drept ved universitetet der (jeg tror ikke det var den samme, for jeg så ham på samme cafe som meg). I krysset nedenfor hadde en bulldoser rygget inn i en buss. Bussen var nesten tom. Palestinerne sier at den 25 år gamle palestinske sjåføren var blitt kastet steiner på av bosettere og at han ble distrahert og redd og satte bulldoseren i revers ved en feiltakelse. Da han kjørte i bussen, ble han skutt med noen titalls skudd og hendelsen ble rapportert som et terrorforsøk. Sånn er det med det meste her, sakene har alltid flere forklaringer og som regel får vi aldri vite hva som egentlig skjedde. Vi kjørte også i det krysset en times tid før denne hendelsen.
Jeg må innrømme at det er litt tungt med alt dette som skjer hele tiden, og jeg er trist men samtidig har jeg roen i forhold til å være her. Det som skremmer meg mye mer enn krigen i Gaza og situasjonen mellom israelere og palestinere sånn som den er nå, er den islamistiske bevegelsen ISIS som sprer seg utover Midtøsten. Folk her snakker mye om dem også, i frykt for at de kommer hit og at de ikke skal komme seg unna. Jeg er jo utrolig heldig som har norsk pass og vet at vi kan reise på kort varsel.
Det er meningsfullt å være her og treffe gamle og nye venner, og å være i dette sammen. Flere fra Gaza eller med nære slektninger i Gaza forteller at hvis de kristne forlater husene sine for å søke tilflukt et annet sted, har noen opplevd at andre som har fått husene sine ødelagt, bare flyttet inn og søkt tilflukt i de kristne sine hus. En ting er jo at de trenger det nå, men hva med etter krigen? Frykten er at de ikke flytter ut igjen, og det er en lov om at man ikke har lov til å kaste ut dem som ikke har noe sted å bo. Så da står de kristne der uten hjem. Flere har sagt at de er ganske sikre på at det kristne nærværet på Gaza snart kommer til å være over. De sier at de de snakker med bare lengter etter første og beste mulighet til å emmigrere. De er også bekymret fordi ødeleggelsene er så enorme, og så mange er døde. Men hva med etter krigen? Da går verdens søkelys videre på andre konflikter og hva sitter de igjen med da? Bare store tap og enda mer elendighet.
Som vanlig går hverdagslivet ganske som før. Etter middagen i dag dro vi i en lekepark i Beit Jala, og koste oss med kaffe og grønt gress (kanskje det eneste stedet jeg vet om på Vestbredden som man faktisk kan gå barbeint) + sandkasse, lekeapparater og god stemning.
En annen liten raritet: Her om dagen skulle vi kjøpe en DVD for kvelden. Her får man ikke tak i originale filmer, så DVD butikkene selger kun piratkopier - for 5 shekel (7,5 kr). De hadde ikke den filmen jeg spurte etter, så jeg spurte hva han kunne anbefale meg og jeg gikk for den. Det viste seg å være en amerikansk kjempekristen film: Heaven is for real. Det handler om en liten gutt som nesten døde, og så fikk han en erfaring om at han ble tatt opp til himmelen. Det er en sann historie. Jeg synes det var litt morsomt at vi fikk DEN anbefalt, det ville ALDRI skjedd i Norge. Den hadde et veldig sterkt himmel-budskap. Og faktisk var det ganske fint å se det akkurat nå selv om det ikke akkurat er en høybudsjettfilm. Jeg tenkte at jeg håper at alle som har blitt drept nå i Irak og i Gaza har hatt sånne erfaringer idet de døde, for det var virkelig en fin opplevelse denne gutten hadde. Også tenkte jeg selvsagt på de to barna som familien vår mistet i fjor. Vi gleder oss til å treffes igjen!
I morges hadde jeg sendt Veronica avgårde med Nicola og lagt meg til å sove igjen. Litt før klokka 8 våknet jeg av et stort smell med påfølgende sirener. Jeg sovnet igjen med en gang, men da jeg våknet skjønte jeg fort via sms og sosiale medier at en rakett hadde truffet Beit Sahour sentrum, ca. halvannen kilometer fra meg. Heldigvis var ingen skadet eller drept, den traff midt i sentrum. Beit Sahour er et av de aller mest kristne områdene på Vestbredden med sine 80 % kristne. Raketten traff ganske midt imellom fødselskirken og hyrdemarkene, 100 meter fra min ynglingscafe. Jeg kjenner mange i det området, og var bare glad for at det gikk så bra som det gikk denne gangen.
Jeg må si at jeg ikke var imponert over at denne (og mange flere) ble sendt rett før våpenhvilen skulle begynne. Hva tenker de med? Befolkningen i Gaza er avhengige av våpenhvilen for å få gå ut og kjøpe mat! Det er kjempevarmt og uten elektrisitet har de ikke kjøleskap. Maten blir dårlig kjempefort, og de trenger å få handlet jevnlig. Hvorfor risikere at det ikke blir våpenhvile allikevel?
I går var Karin og jeg på cafe ved det Hebraisk universitetet i Jerusalem. Jeg hadde problemer med å få betalt parkeringen med mynter, og en veldig hyggelig israeler kom bort for å hjelpe meg. Han bar et kjempestort gevær på ryggen, men var ellers i sivil. Det endte med at han betalte for meg med visakortet sitt og jeg gav småpengene mine til ham. Så surrealistisk liksom... Folk overalt er så fine og hyggelige - og menneskelige. Da vi kom hjem fra cafeen fortalte nyhetene om at en soldat i sivil hadde blitt drept ved universitetet der (jeg tror ikke det var den samme, for jeg så ham på samme cafe som meg). I krysset nedenfor hadde en bulldoser rygget inn i en buss. Bussen var nesten tom. Palestinerne sier at den 25 år gamle palestinske sjåføren var blitt kastet steiner på av bosettere og at han ble distrahert og redd og satte bulldoseren i revers ved en feiltakelse. Da han kjørte i bussen, ble han skutt med noen titalls skudd og hendelsen ble rapportert som et terrorforsøk. Sånn er det med det meste her, sakene har alltid flere forklaringer og som regel får vi aldri vite hva som egentlig skjedde. Vi kjørte også i det krysset en times tid før denne hendelsen.
Jeg må innrømme at det er litt tungt med alt dette som skjer hele tiden, og jeg er trist men samtidig har jeg roen i forhold til å være her. Det som skremmer meg mye mer enn krigen i Gaza og situasjonen mellom israelere og palestinere sånn som den er nå, er den islamistiske bevegelsen ISIS som sprer seg utover Midtøsten. Folk her snakker mye om dem også, i frykt for at de kommer hit og at de ikke skal komme seg unna. Jeg er jo utrolig heldig som har norsk pass og vet at vi kan reise på kort varsel.
Det er meningsfullt å være her og treffe gamle og nye venner, og å være i dette sammen. Flere fra Gaza eller med nære slektninger i Gaza forteller at hvis de kristne forlater husene sine for å søke tilflukt et annet sted, har noen opplevd at andre som har fått husene sine ødelagt, bare flyttet inn og søkt tilflukt i de kristne sine hus. En ting er jo at de trenger det nå, men hva med etter krigen? Frykten er at de ikke flytter ut igjen, og det er en lov om at man ikke har lov til å kaste ut dem som ikke har noe sted å bo. Så da står de kristne der uten hjem. Flere har sagt at de er ganske sikre på at det kristne nærværet på Gaza snart kommer til å være over. De sier at de de snakker med bare lengter etter første og beste mulighet til å emmigrere. De er også bekymret fordi ødeleggelsene er så enorme, og så mange er døde. Men hva med etter krigen? Da går verdens søkelys videre på andre konflikter og hva sitter de igjen med da? Bare store tap og enda mer elendighet.
Som vanlig går hverdagslivet ganske som før. Etter middagen i dag dro vi i en lekepark i Beit Jala, og koste oss med kaffe og grønt gress (kanskje det eneste stedet jeg vet om på Vestbredden som man faktisk kan gå barbeint) + sandkasse, lekeapparater og god stemning.
En annen liten raritet: Her om dagen skulle vi kjøpe en DVD for kvelden. Her får man ikke tak i originale filmer, så DVD butikkene selger kun piratkopier - for 5 shekel (7,5 kr). De hadde ikke den filmen jeg spurte etter, så jeg spurte hva han kunne anbefale meg og jeg gikk for den. Det viste seg å være en amerikansk kjempekristen film: Heaven is for real. Det handler om en liten gutt som nesten døde, og så fikk han en erfaring om at han ble tatt opp til himmelen. Det er en sann historie. Jeg synes det var litt morsomt at vi fikk DEN anbefalt, det ville ALDRI skjedd i Norge. Den hadde et veldig sterkt himmel-budskap. Og faktisk var det ganske fint å se det akkurat nå selv om det ikke akkurat er en høybudsjettfilm. Jeg tenkte at jeg håper at alle som har blitt drept nå i Irak og i Gaza har hatt sånne erfaringer idet de døde, for det var virkelig en fin opplevelse denne gutten hadde. Også tenkte jeg selvsagt på de to barna som familien vår mistet i fjor. Vi gleder oss til å treffes igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar