Dette innlegget kunne handlet om et to dagers kurs jeg har vært på i Jeriko, i regi av det norske representasjonskontoret her - som et gedigent møte med 30 NGO er som jobber i de palestinske områdene, UD, Norad, Rep kontoret - kort fortalt de fleste hovedaktørene på palestinsk side. Det kunne også handlet om forrige uke, da vi var en dag i Hebron på medisinsk dag med et amerikansk team, en annen dag i Gaza, en tredje dag i Jeriko med tenåringsjentene der eller helga, da vi var ved dødehavet med en liten vennegjeng.
Men det skal ikke handle om noe av alt det, nå skal jeg kun skrive litt om snakkemåten her. Og da mener jeg ikke språket som sådan, men hvilke ord de velger. Da vi var i Hebron, rullet den palestinske sjåføren vår ned ruta og ropte til en voksen mann som stod langs veien: 'Ammi!!!' (onkelen min!). Så spurte han om veien, og avsluttet med: 'Habib qalbi' (the lover of my heart).
Her er det helt vanlig å snakke sånn til hverandre. Jeg hører ofte folk på telefon, også folk som jeg vet at de har et litt anstrengt forhold til, avslutte med: 'habib qalbi' (the lover of my heart). Jeg hører også ofte at de sier til barn eller voksne: 'Ruhi' (min ånd), 'hayati' (mitt liv) eller noen av de variantene ovenfor. De sier også mye mer type 'ya hilwe' (hi beautiful girl) og sånne ting i en helt vanlig setting.
Problemet er mest hvis disse 'feel good' frasene oversettes til engelsk eller når vi som er engelsktalende legger litt vel mye i ting som blir sagt her. I tillegg må jeg si at 'miss you' brukes hele tiden det også. det betyr ikke det samme som det gjør på norsk, at vi virkelig savnet personen. Her er det en FRASE (som de gjerne oversetter til engelsk, og den ene og den andre kan skrive på sms at de savner hvem som helst...Litt klamt for mange av oss nordmenne, men det er absolutt ikke ment sånn!!!). I tillegg må jeg øve meg på å bruke dem (jeg har ikke øvd så mye på det til nå) for å ikke virke så kjølig.
Her er det en link fra youtube der de har gøy med 'habibi' - bruken. Jeg nevnte ikke det ovenfor en gang, for det er så vanlig... Habibi brukes absolutt hele tiden... Må bare venne seg til det... Det betyr 'min kjæreste'.
onsdag 28. april 2010
torsdag 15. april 2010
To dager her i landet...
Nå skal jeg fortelle om søndag og mandag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Livet her er intenst og begivenhetsrikt. Jeg har dessverre ingen bilder, men dere får se alt for dere...
Søndag morgen: Jeg hadde sovet over hos noen venner i Betlehem, og ringte Nicola for å høre om han fikk tatt seg litt fri fra jobben for å dra i kirken (han jobber i et muslimsk selskap, så søndag er arbeidsdag). Han fikk fri klokka elve, og det betydde at istedet for å gå i baptist kirken skulle vi på konfirmasjonsgudstjeneste i fødselskirken, til fetteren hans. Dette visste jeg ingenting om før dagen før (i stor kontrast til min kusine Tone som skal konfirmeres i mai og sendte invitasjoner før jul!). Vi kom inn i kirken en time etter at gudstjenesten hadde begynt (klokka ti). En vakt i døren passet på at ingen turister kom og forstyrret, så Nicola måtte forklare at jeg var med ham osv. Da var det greit. Vi stod bak i kirken fordi vi kom sent, og jeg registrerte at det var en annen utlending som vandret rundt der. Han kom bort og hilste på Nicola, fordi han har bodd på hotellet hans fire ganger, og så hilste han på meg. Det viste seg å være en norsk prest som jeg har mailet med og som jeg hadde planlagt å treffe mens han var her. Bra sammentreff.
Etter kirken var det bare å løpe videre, fordi Nicola måtte tilbake på jobb og på veien måtte vi innom banken også. Der er det masse folk på søndager, den første dagen i uken. Jeg ble spurt om jeg ville være med moren og svigerinnen på konfirmasjonslunch med konfirmanten og familien, men jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til det, siden jeg hadde planlagt å studere hebraisk, hvilket jeg gjorde i et par timers tid.
Så kom Janne og hentet meg klokka halv tre, og vi dro til frisøren på drop in klipp. Der er det alltid mange folk, men vi ventet ikke mer enn en halv time denne gangen før det var vår tur. Han spurte om jeg ville ha pannelugg, og jeg sa nei, jeg vil bare stusse håret litt. Det neste som skjedde var at han klippet pannelugg på meg... lang vel å merke, så spurte han om jeg ville at den skulle være kortere... Huff, tenkte jeg... men det ble helt ok. Frisøren har en spesiell klippestil, vi må bøye hodet framover med alt håret foran ansiktet... så klipper han sånn... Nå har Janne og jeg lik hårsveis.
Vi begynte å stresse med å rekke alt, fordi bryllupet skulle begynne klokka 5. Men vi måtte jo ha mat og stresset innom et pizza sted... spurte om de hadde noe ferdig, og de hadde de: Kylling sandwish. Så vi tok det. Men det viste seg at det var jo ikke ferdig, vi ventet og ventet i det uendelige (i virkeligheten max ti minutter) mens vi gav tydelig beskjed om at vi var stresset og måtte løpe videre og at vi ikke trengte french fries (som vi ventet på at skulle bli ferdige...). Så vi kastet maten i oss, slengte på oss hver vår kjole, hev på sminken og Nicola var enda ikke kommet hjem fra jobb... jeg ringte ham og han var ganske avslappet... og mente at det var ikke SÅ stress. Dessuten trengte han ikke å skifte, for han gikk i dress og slips på jobb.
Klokka ti på fem var vi på vei til kirken. Det var så og si ingen biler utenfor da vi kom, så jeg trodde vi hadde kommet til feil sted. Vi gikk inn på området, trasket litt rundt... tok noen bilder... det satt kun en person i benkeradene og ventet, folk gikk rundt og pyntet og ordnet... En liten stund senere kom brudgommen og vi fikk vite at bruden satt fast i trafikkorken på vei fra Jaffo og at hun ikke kom til å være der på en stund. Så vi dro like godt hjem til en kamerat på kaffebesøk før vi reiste ned til kirken igjen. Vi kom tilbake til kirken sånn kvart på seks. Den var fortsatt veldig tom, og ingen ting tydet på at det skulle skje noe snart. Men vi satt nå og ventet... Jeg og Nicola ble enige om at i vårt bryllup skal vi gi en tid for de norske, minst en halv time etter tiden vi gir til de palestinske.
I halv 7 tiden kom det plutselig masse folk inn i kirken, og plutselig begynte en prest å synge... og bruden og brudgommen kom inn. Mye av opplegget var på gresk (det var et ortodoks bryllup), de tar kroner på brudeparet, de får nattverd... mange ting som skjedde der framme, men vi satt nesten bakerst og så ingenting. Vi flyttet oss til en annen benk for å se bedre. Det var ikke noe sjakk trekk, fordi den var full av sand - på søndag var det så mange ørkenvinder at det var tykke lag med støv overalt, og den svarte kjolen min ble brun.
Like plutselig som seremonien startet, var den over og vi hadde en hilserunde ute. Senere begynte festen, hvilket inkluderte massevis av dansing, musikk, tradisjoner, og gøy. Vi var en gjeng med venner som satt sammen, så det var veldig koselig. Mot slutten kom den uunngåelige slowdancen, som alle har gledet seg til... først kun for brudeparet, med Celine Dion, røyk, blomster og alt som skal til... så kan alle andre slenge seg med. Arabere er veldig romantiske, og alt filmes forresten også... bryllup har alltid minst en kamera mann som dekker alt.
Jeg kom tilbake til Jerusalem i to tiden om natten, kjempetrøtt.
Neste morgen var det stabsmøte, og jeg ble fortalt at Israel har laget en ny lov som gir dem mulighet til å deportere flere ti tusener palestinere fra Vestbredden, + utlendinger, folk fra Gaza som bor der osv. Loven er veldig lite spesifikk, men den kan ramme mange og hardt, inkludert meg selv når jeg flytter inn.... Sjekk den ut her. Etter stabsmøtet fikk jeg vite at jeg hadde et møte i Betlehem samme morgen, så da var det bare å kjøre tilbake dit - jeg og en kollega. På vei til møtet ringte jeg den norske presten som jeg traff på søndag, fordi vi skulle møtes i løpet av dagen. Da var klokka halv ti og han var på checkpointen på vei ut av Betlehem. Plutselig stoppet hele trafikken rundt oss og det var en sirene som ulte... Jeg stoppet også, det var 2 minutters stillhet fordi det var Holochaust rememberance day. Noen valgte å ikke respektere det, og kjørte bare mellom alle bilene som stod stille. Veldig respektløst spør du meg... men en del av konflikten er jo å ikke respektere hverandres sår og historie... Men når det er sagt synes jeg det var et ganske usympatisk trekk å komme med den nye loven jeg nevner ovenfor på selveste memorial day for Holochaust.
Etter møtet mitt i Betlehem, i halv tolv tiden, ringte jeg den norske presten tilbake for å høre hvor og når vi skulle møtes i Jerusalem. Da hadde han enda ikke klart å komme seg ut av Betlehem. Etter 45 minutter på grensen uten at han hadde rikket seg av flekken, hadde han gitt opp og fått høre at han kunne reise gjennom Beit Jala istedet. Da han kom dit, fant han ut at det ikke er lov å reise den veien med turistvisum lenger, så han var på vei tilbake til Betlehem. I tillegg plukket vi opp søstera til en kollega, som skulle fra Betlehem til Jerusalem... og endelig var vi på vei tilbake til Jerusalem. Vi stod en drøy halvtime i kø for å komme ut av checkpointen, og endelig var det vår tur. Det viste seg at søstera til kollegaen min, som er palestinsk, ikke kommer seg ut av DEN grensen (men hun var for sjenert til å si det til oss), så hun ble sendt tilbake til Betlehem og hentet ut en annen vei senere på dagen.
Så var vi tilbake i Jerusalem, en tur innom kontoret for å sette av kollegaen min og vise den norske presten rundt... så var det lunch, jeg ble med mitt nye bekjentskap på besøk til Kirkens Nødhjelp her i byen (noe jeg har planlagt å gjøre lenge, men ikke fått til å gjøre det før nå). Så var det å farte ned til byen igjen, sitte på en cafe og sjekke jobbmail og leste bittelitt hebraisk før hebraiskkurset startet klokka halv 6 - og var ferdig halv 9.
Sånn går nu dagan...
Jepp, håper dere fortsatt henger med på all den teksten... nå må jeg tilbake til jobb jobb...
Ha en god dag alle sammen!
Klem, Ingjerd
Søndag morgen: Jeg hadde sovet over hos noen venner i Betlehem, og ringte Nicola for å høre om han fikk tatt seg litt fri fra jobben for å dra i kirken (han jobber i et muslimsk selskap, så søndag er arbeidsdag). Han fikk fri klokka elve, og det betydde at istedet for å gå i baptist kirken skulle vi på konfirmasjonsgudstjeneste i fødselskirken, til fetteren hans. Dette visste jeg ingenting om før dagen før (i stor kontrast til min kusine Tone som skal konfirmeres i mai og sendte invitasjoner før jul!). Vi kom inn i kirken en time etter at gudstjenesten hadde begynt (klokka ti). En vakt i døren passet på at ingen turister kom og forstyrret, så Nicola måtte forklare at jeg var med ham osv. Da var det greit. Vi stod bak i kirken fordi vi kom sent, og jeg registrerte at det var en annen utlending som vandret rundt der. Han kom bort og hilste på Nicola, fordi han har bodd på hotellet hans fire ganger, og så hilste han på meg. Det viste seg å være en norsk prest som jeg har mailet med og som jeg hadde planlagt å treffe mens han var her. Bra sammentreff.
Etter kirken var det bare å løpe videre, fordi Nicola måtte tilbake på jobb og på veien måtte vi innom banken også. Der er det masse folk på søndager, den første dagen i uken. Jeg ble spurt om jeg ville være med moren og svigerinnen på konfirmasjonslunch med konfirmanten og familien, men jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til det, siden jeg hadde planlagt å studere hebraisk, hvilket jeg gjorde i et par timers tid.
Så kom Janne og hentet meg klokka halv tre, og vi dro til frisøren på drop in klipp. Der er det alltid mange folk, men vi ventet ikke mer enn en halv time denne gangen før det var vår tur. Han spurte om jeg ville ha pannelugg, og jeg sa nei, jeg vil bare stusse håret litt. Det neste som skjedde var at han klippet pannelugg på meg... lang vel å merke, så spurte han om jeg ville at den skulle være kortere... Huff, tenkte jeg... men det ble helt ok. Frisøren har en spesiell klippestil, vi må bøye hodet framover med alt håret foran ansiktet... så klipper han sånn... Nå har Janne og jeg lik hårsveis.
Vi begynte å stresse med å rekke alt, fordi bryllupet skulle begynne klokka 5. Men vi måtte jo ha mat og stresset innom et pizza sted... spurte om de hadde noe ferdig, og de hadde de: Kylling sandwish. Så vi tok det. Men det viste seg at det var jo ikke ferdig, vi ventet og ventet i det uendelige (i virkeligheten max ti minutter) mens vi gav tydelig beskjed om at vi var stresset og måtte løpe videre og at vi ikke trengte french fries (som vi ventet på at skulle bli ferdige...). Så vi kastet maten i oss, slengte på oss hver vår kjole, hev på sminken og Nicola var enda ikke kommet hjem fra jobb... jeg ringte ham og han var ganske avslappet... og mente at det var ikke SÅ stress. Dessuten trengte han ikke å skifte, for han gikk i dress og slips på jobb.
Klokka ti på fem var vi på vei til kirken. Det var så og si ingen biler utenfor da vi kom, så jeg trodde vi hadde kommet til feil sted. Vi gikk inn på området, trasket litt rundt... tok noen bilder... det satt kun en person i benkeradene og ventet, folk gikk rundt og pyntet og ordnet... En liten stund senere kom brudgommen og vi fikk vite at bruden satt fast i trafikkorken på vei fra Jaffo og at hun ikke kom til å være der på en stund. Så vi dro like godt hjem til en kamerat på kaffebesøk før vi reiste ned til kirken igjen. Vi kom tilbake til kirken sånn kvart på seks. Den var fortsatt veldig tom, og ingen ting tydet på at det skulle skje noe snart. Men vi satt nå og ventet... Jeg og Nicola ble enige om at i vårt bryllup skal vi gi en tid for de norske, minst en halv time etter tiden vi gir til de palestinske.
I halv 7 tiden kom det plutselig masse folk inn i kirken, og plutselig begynte en prest å synge... og bruden og brudgommen kom inn. Mye av opplegget var på gresk (det var et ortodoks bryllup), de tar kroner på brudeparet, de får nattverd... mange ting som skjedde der framme, men vi satt nesten bakerst og så ingenting. Vi flyttet oss til en annen benk for å se bedre. Det var ikke noe sjakk trekk, fordi den var full av sand - på søndag var det så mange ørkenvinder at det var tykke lag med støv overalt, og den svarte kjolen min ble brun.
Like plutselig som seremonien startet, var den over og vi hadde en hilserunde ute. Senere begynte festen, hvilket inkluderte massevis av dansing, musikk, tradisjoner, og gøy. Vi var en gjeng med venner som satt sammen, så det var veldig koselig. Mot slutten kom den uunngåelige slowdancen, som alle har gledet seg til... først kun for brudeparet, med Celine Dion, røyk, blomster og alt som skal til... så kan alle andre slenge seg med. Arabere er veldig romantiske, og alt filmes forresten også... bryllup har alltid minst en kamera mann som dekker alt.
Jeg kom tilbake til Jerusalem i to tiden om natten, kjempetrøtt.
Neste morgen var det stabsmøte, og jeg ble fortalt at Israel har laget en ny lov som gir dem mulighet til å deportere flere ti tusener palestinere fra Vestbredden, + utlendinger, folk fra Gaza som bor der osv. Loven er veldig lite spesifikk, men den kan ramme mange og hardt, inkludert meg selv når jeg flytter inn.... Sjekk den ut her. Etter stabsmøtet fikk jeg vite at jeg hadde et møte i Betlehem samme morgen, så da var det bare å kjøre tilbake dit - jeg og en kollega. På vei til møtet ringte jeg den norske presten som jeg traff på søndag, fordi vi skulle møtes i løpet av dagen. Da var klokka halv ti og han var på checkpointen på vei ut av Betlehem. Plutselig stoppet hele trafikken rundt oss og det var en sirene som ulte... Jeg stoppet også, det var 2 minutters stillhet fordi det var Holochaust rememberance day. Noen valgte å ikke respektere det, og kjørte bare mellom alle bilene som stod stille. Veldig respektløst spør du meg... men en del av konflikten er jo å ikke respektere hverandres sår og historie... Men når det er sagt synes jeg det var et ganske usympatisk trekk å komme med den nye loven jeg nevner ovenfor på selveste memorial day for Holochaust.
Etter møtet mitt i Betlehem, i halv tolv tiden, ringte jeg den norske presten tilbake for å høre hvor og når vi skulle møtes i Jerusalem. Da hadde han enda ikke klart å komme seg ut av Betlehem. Etter 45 minutter på grensen uten at han hadde rikket seg av flekken, hadde han gitt opp og fått høre at han kunne reise gjennom Beit Jala istedet. Da han kom dit, fant han ut at det ikke er lov å reise den veien med turistvisum lenger, så han var på vei tilbake til Betlehem. I tillegg plukket vi opp søstera til en kollega, som skulle fra Betlehem til Jerusalem... og endelig var vi på vei tilbake til Jerusalem. Vi stod en drøy halvtime i kø for å komme ut av checkpointen, og endelig var det vår tur. Det viste seg at søstera til kollegaen min, som er palestinsk, ikke kommer seg ut av DEN grensen (men hun var for sjenert til å si det til oss), så hun ble sendt tilbake til Betlehem og hentet ut en annen vei senere på dagen.
Så var vi tilbake i Jerusalem, en tur innom kontoret for å sette av kollegaen min og vise den norske presten rundt... så var det lunch, jeg ble med mitt nye bekjentskap på besøk til Kirkens Nødhjelp her i byen (noe jeg har planlagt å gjøre lenge, men ikke fått til å gjøre det før nå). Så var det å farte ned til byen igjen, sitte på en cafe og sjekke jobbmail og leste bittelitt hebraisk før hebraiskkurset startet klokka halv 6 - og var ferdig halv 9.
Sånn går nu dagan...
Jepp, håper dere fortsatt henger med på all den teksten... nå må jeg tilbake til jobb jobb...
Ha en god dag alle sammen!
Klem, Ingjerd
fredag 9. april 2010
Ti fantastiske dager med Bridgebuilders
De norske deltakerne dro natt til mandag og i skrivende stund er det fredag. Jeg føler meg fortsatt spekket med inntrykk av det som ligger bak - blandet med slitenhet fordi det var velidg intenst, en vakuum følelse fordi vi har jobbet fram mot dette så lenge, og nå er selve gjennomføringen over, og i tillegg blandet med tristhet fordi det hadde vært så gøy å fortsette å få denne gjengen sammen om og om igjen, fordi da kunne vi kommet mye lenger i prosessen. Jeg tror at få som har vært i gruppen er den samme nå som før de kom for første gang i august. Vi er alle preget av det vi har sett og opplevd, på forskjellige måter. Noen gir vitnesbyrd om at de har blitt mer trygge på sin identitet som det ene eller det andre. Andre sier at de ønsker å gjøre det de kan for å engasjere seg i konflikten og å spre det de har opplevd. De fleste gir uttrykk for at det fellesskapet de har opplevd har vært grensesprengende, bragt dem nærmere Gud, gitt dem fred oppi ting som har ligget og ulmet og har skapt uro lenge, eller at fellesskapet bare har gitt dem et ønske om å kjenne den andre siden bedre fordi de innser at vi er søstre og brødre til syvende og sist. Det har også virket helbredende for mange å bli lyttet til, kunne snakke om litt vanskelige ting og fortsatt akseptere hverandre og gå videre i relasjonene. Det var trist å ta avskjed i ørkenen på lørdag, og vite at det er ganske vanskelig å treffes igjen, særlig de som bor på Vestbredden. Nå har vi ingen: 'Vi ses jo i påsken' - setning å trøste oss til.
De norske kom litt i puljer. De skulle ha noen dager i landet her før og etter Jordan, for å besøke deltakerne på sine hjemsteder. Betlehem var først ute. Her er vi ute og spiser, fredag før palmesøndag. Vi valgte denne restauranten på toppen av Beit Jala, utenfor Betlehem, for at Jenny - en israelsk deltaker i Bridgebuilders, skulle kunne være med. Hun har ikke lov til å reise ned i Betlehem - ingen israelere har det... På klare dager kan man se helt til Jordan herifra.
Vi hadde guidet tur i Betlehem... gjengen måtte selvsagt se muren, den er viktig for å forstå mye av det de palestinske deltakerne refererer til.
Her er vi en tur på Golan. Karin, prosjektleder og min sjef i halvannen uke til, har den beste holdningen når det er mange tråder å holde i og ting ofte ikke går 100 % som planlagt: Vannari!!! (med rogalandsk aksent)
Endelig kom vi til Jordan. Vi nordmenn, israelere og israelske arabere reiste om Eilat. Palestinerne reiste om Jeriko. Vi møttes i Wadi Ram, i nærheten av der leiren vår var, og gjensynsgleden var stor. De fleste har møttes siden de var i Norge, iallefall møtt noen av de andre deltakerne. Men noen få hadde ikke fått truffet andre enn Janne og meg siden Norge.
Herifra ble vi satt opp på pick-ups og kjørt et stykke videre ut i det tørre ørkenland. Glad gjeng!
Oubs, en feil der... ett til av samme bilde...
Endelig framme i campen. Campen var over all forventning. Sterkt oppgradert fra standarden fra sist gang (da var det en annen camp også). Inni teltene var et madrasser med pressede hvite laken og putevar... Luksus! Vi hadde hele leiren for oss selv. Følte meg nesten som i en eksotisk film!
Beduinene serverte fantastisk mat til oss hver dag. Her har de laget kjøtt og poteter under bakken. De måtte bare grave den opp før den kunne serveres...
Og her er det endelige resultatet... Utrolig godt!
Her har vi en morgen løvsang - session.
Ut på kamel! Vi red i 5- 6 timer pluss pause... Det er vel unødvendig å si at det var ganske mange av oss som hadde vondt i HELE kroppen den kvelden og neste dag... Jeepen som fulgte oss ble fullere og fullere av folk som måtte gi opp, og da satt beduinene PÅ kamelene istedet for å leie dem. Det var nok like greit for dem. Men ikke for oss, for det betød at de gjerne ville få kamelene til å trave... og når salen allerede gnager, hjelper det ikke om kamelen begynner å springe. Men det var en god øvelse i å klare litt til når du tror du ikke klarer mer... og til å sitte i fred og ro og ta inn den utrolig vakre naturen rundt oss.
I lunch pausen underviste jeg... om stadiene i forsoningsprosessen.
Og så tilbake på kamelen igjen... Kamelen bak meg var litt av det nysgjerrige slaget... men den hadde ikke munnkurv på, så jeg satset på at den ikke var av det slaget som biter alt mulig.
Det var virkelig en opplevelse å være på kamel. Jeg klaget litt lenger oppe her, men egentlig hadde jeg vondt bare den siste timen. Før det var alt bare komfortabelt, topp og nydelig.
Rawan, meg og Nussi ved kveldsbålet i leiren...
Mmmm... Beduinenes te er fantastisk. Også om dagen, når det var knallvarmt, ble vi rådet å drikke varm te - fordi det virker nedkjølende på kroppen, fordi da trenger ikke kroppen å produsere varme for at den skal bli kroppstemperatur (slik den må hvis vi drikker kald drikke).
Morgen andakt igjen... Deltakerne stod for de fleste av disse. Denne andakten gikk ut på en aktivitet der man skulle finne en person man ikke kjenner så godt og så se hverandre i øynene uten å smile, og se hva man ser inni den personen. De ble instruert om å gå lenger fra hverandre og nærmere hverandre, men å holde øyekontakten. Poenget var også å se nøye etter for å se mer enn hva vi vanligvis ser, og det hadde selvsagt også en betydning i forhold til Gud.
Her er vi på dagstur med jeeper (pick-ups). Her er jeg, og broren min Tor Arne og kjæresten hans, Jenny. Familiebilde med andre ord. Begge de er deltakere på Bridgebilders.
Vi oppfordret hele tiden deltakerne (og lederne) til å drikke mye vann. Dermed måtte vi ofte på do, og i ørkenen var vi ofte på store sletter. Kanskje var det et fjell vi kunne gjemme oss bak, men ikke ett til hver... 'The Norwegian Way' var sjokkerene først for de andre deltakerne, men etterhvert ble det litt mindre sjokkerende for dem å se at gutta bare stilte seg opp slik som på bildet under. For jentene gikk det på å vende seg til å sette seg ned og dra ned buksa selv om det var andre jenter rundt... og satse på at alle holder den uskrevne regelen om å ikke kikke. Mot slutten av konferansen var det flere jenter som hadde vendt seg til felles - doene. Da gikk også dopausene mye kjappere :-)
Dette var områdene hvor Lawrence of Arabia bodde. Vi så et par minnesmerker om ting som hadde med ham å gjøre. Det er også spilt inn to filmer her... nå husker jeg ikke hvilke... men Wadi Ram er virkelig et helt utrolig spesielt område!
Her skulle vi komme oss opp en kjempelang sandbakke. Det var MYE lenger til toppen enn det så ut som, og en utrolig slitsom fysisk utskeielse. Halve gruppen satt igjen ved bunnen av bakken og ventet på at de som ikke ville få et såret image skulle nå toppen og så komme ned igjen.
Jeg endte opp her i midten av bakken og prøvde å søke ly under denne lille busken - eneste skygge i nærheten. Jeg kom altså ikke til topps... men det var fin utsikt fra der jeg satt også :-)
Ny lunchpause og undervisning... Denne gangen handlet undervisningen om identitet i Kristus og at det betyr at man blir mer og mer seg selv, ikke mindre lik seg selv. Dag 2 på turen hadde identitet som tema, og det var en viktig dag for mange av oss. For Midtøsten deltakerne er identitet veldig vanskelig. Særlig for israelske arabere. De er både israelere og palestinere, men ikke fullt ut noen av delene. Oss norske har også mange brikker som tilsammen danner identiteten vår. De er kanskje ofte ikke så openbart kompliserte som mange identiteter i Midtøsten, men allikevel kompliserte nok. 
De norske kom litt i puljer. De skulle ha noen dager i landet her før og etter Jordan, for å besøke deltakerne på sine hjemsteder. Betlehem var først ute. Her er vi ute og spiser, fredag før palmesøndag. Vi valgte denne restauranten på toppen av Beit Jala, utenfor Betlehem, for at Jenny - en israelsk deltaker i Bridgebuilders, skulle kunne være med. Hun har ikke lov til å reise ned i Betlehem - ingen israelere har det... På klare dager kan man se helt til Jordan herifra.
Vi hadde guidet tur i Betlehem... gjengen måtte selvsagt se muren, den er viktig for å forstå mye av det de palestinske deltakerne refererer til.
Her er vi en tur på Golan. Karin, prosjektleder og min sjef i halvannen uke til, har den beste holdningen når det er mange tråder å holde i og ting ofte ikke går 100 % som planlagt: Vannari!!! (med rogalandsk aksent)
Endelig kom vi til Jordan. Vi nordmenn, israelere og israelske arabere reiste om Eilat. Palestinerne reiste om Jeriko. Vi møttes i Wadi Ram, i nærheten av der leiren vår var, og gjensynsgleden var stor. De fleste har møttes siden de var i Norge, iallefall møtt noen av de andre deltakerne. Men noen få hadde ikke fått truffet andre enn Janne og meg siden Norge.
Herifra ble vi satt opp på pick-ups og kjørt et stykke videre ut i det tørre ørkenland. Glad gjeng!
Oubs, en feil der... ett til av samme bilde...
Endelig framme i campen. Campen var over all forventning. Sterkt oppgradert fra standarden fra sist gang (da var det en annen camp også). Inni teltene var et madrasser med pressede hvite laken og putevar... Luksus! Vi hadde hele leiren for oss selv. Følte meg nesten som i en eksotisk film!
Beduinene serverte fantastisk mat til oss hver dag. Her har de laget kjøtt og poteter under bakken. De måtte bare grave den opp før den kunne serveres...
Og her er det endelige resultatet... Utrolig godt!
Her har vi en morgen løvsang - session.
Ut på kamel! Vi red i 5- 6 timer pluss pause... Det er vel unødvendig å si at det var ganske mange av oss som hadde vondt i HELE kroppen den kvelden og neste dag... Jeepen som fulgte oss ble fullere og fullere av folk som måtte gi opp, og da satt beduinene PÅ kamelene istedet for å leie dem. Det var nok like greit for dem. Men ikke for oss, for det betød at de gjerne ville få kamelene til å trave... og når salen allerede gnager, hjelper det ikke om kamelen begynner å springe. Men det var en god øvelse i å klare litt til når du tror du ikke klarer mer... og til å sitte i fred og ro og ta inn den utrolig vakre naturen rundt oss.
I lunch pausen underviste jeg... om stadiene i forsoningsprosessen.
Og så tilbake på kamelen igjen... Kamelen bak meg var litt av det nysgjerrige slaget... men den hadde ikke munnkurv på, så jeg satset på at den ikke var av det slaget som biter alt mulig.
Det var virkelig en opplevelse å være på kamel. Jeg klaget litt lenger oppe her, men egentlig hadde jeg vondt bare den siste timen. Før det var alt bare komfortabelt, topp og nydelig. 
Rawan, meg og Nussi ved kveldsbålet i leiren...
Mmmm... Beduinenes te er fantastisk. Også om dagen, når det var knallvarmt, ble vi rådet å drikke varm te - fordi det virker nedkjølende på kroppen, fordi da trenger ikke kroppen å produsere varme for at den skal bli kroppstemperatur (slik den må hvis vi drikker kald drikke).
Morgen andakt igjen... Deltakerne stod for de fleste av disse. Denne andakten gikk ut på en aktivitet der man skulle finne en person man ikke kjenner så godt og så se hverandre i øynene uten å smile, og se hva man ser inni den personen. De ble instruert om å gå lenger fra hverandre og nærmere hverandre, men å holde øyekontakten. Poenget var også å se nøye etter for å se mer enn hva vi vanligvis ser, og det hadde selvsagt også en betydning i forhold til Gud.
Her er vi på dagstur med jeeper (pick-ups). Her er jeg, og broren min Tor Arne og kjæresten hans, Jenny. Familiebilde med andre ord. Begge de er deltakere på Bridgebilders.
Vi oppfordret hele tiden deltakerne (og lederne) til å drikke mye vann. Dermed måtte vi ofte på do, og i ørkenen var vi ofte på store sletter. Kanskje var det et fjell vi kunne gjemme oss bak, men ikke ett til hver... 'The Norwegian Way' var sjokkerene først for de andre deltakerne, men etterhvert ble det litt mindre sjokkerende for dem å se at gutta bare stilte seg opp slik som på bildet under. For jentene gikk det på å vende seg til å sette seg ned og dra ned buksa selv om det var andre jenter rundt... og satse på at alle holder den uskrevne regelen om å ikke kikke. Mot slutten av konferansen var det flere jenter som hadde vendt seg til felles - doene. Da gikk også dopausene mye kjappere :-)
Dette var områdene hvor Lawrence of Arabia bodde. Vi så et par minnesmerker om ting som hadde med ham å gjøre. Det er også spilt inn to filmer her... nå husker jeg ikke hvilke... men Wadi Ram er virkelig et helt utrolig spesielt område!
Her skulle vi komme oss opp en kjempelang sandbakke. Det var MYE lenger til toppen enn det så ut som, og en utrolig slitsom fysisk utskeielse. Halve gruppen satt igjen ved bunnen av bakken og ventet på at de som ikke ville få et såret image skulle nå toppen og så komme ned igjen.
Jeg endte opp her i midten av bakken og prøvde å søke ly under denne lille busken - eneste skygge i nærheten. Jeg kom altså ikke til topps... men det var fin utsikt fra der jeg satt også :-)
Ny lunchpause og undervisning... Denne gangen handlet undervisningen om identitet i Kristus og at det betyr at man blir mer og mer seg selv, ikke mindre lik seg selv. Dag 2 på turen hadde identitet som tema, og det var en viktig dag for mange av oss. For Midtøsten deltakerne er identitet veldig vanskelig. Særlig for israelske arabere. De er både israelere og palestinere, men ikke fullt ut noen av delene. Oss norske har også mange brikker som tilsammen danner identiteten vår. De er kanskje ofte ikke så openbart kompliserte som mange identiteter i Midtøsten, men allikevel kompliserte nok. 
Etter kvelds fortsatte vi å jobbe med identitet. Det ble satt ut flere overskrifter rundt i en sirkel: Kristen, messiansk, jødisk, israelsk, palestinsk, arabisk, norsk... Alle måtte velge en kategori å sette seg der. Så ble kristen og messiansk tatt bort (fordi nesten alle hadde plassert seg i en av dem). Da løp de til israelsk, palestinsk, arabisk og norsk. Så ble arabisk tatt bort (de som satt der var alle israelske arabere). Da ble det vanskelig for dem å vite om de skulle gå til israelsk eller til palestinsk. Nølende gikk de til palestinsk. Så ble kristen og messiansk gitt tilbake, og alle satt der igjen. Så ble messiansk tatt bort. Da gikk noen til kristen og noen til israelsk. Sånn holdt vi det gående en stund. En veldig interessant aktivitet for å oppdage sin egen identitet.
Senere laget alle en 'identitetspai' der de skulle tegne en sirkel og tegne inn hvordan de ser identiteten sin, hvilke komponenter den har, hvor stor del den enkelte komponent har osv.
Det er utrolig mye å si om Bridgebuilders og det jeg akkurat har opplevd. Hvis noen har lyst til å se flere bilder, ligger det masse ute på bridgebuilders sin side på facebook. Bare å søke seg fram til den. Vi driver også å lager et hefte nå med intervjuer, artikler fra undervisningen osv... som jeg tror blir VELDIG bra og interessant. Også har vi selvsagt også bridgebuilders.no.
Jeg føler meg iallefall superpriviligert for det jeg har fått vært med på. Gud har blitt større. Nå tar jeg helga. God helg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)