Ti fantastiske dager med Bridgebuilders

De norske deltakerne dro natt til mandag og i skrivende stund er det fredag. Jeg føler meg fortsatt spekket med inntrykk av det som ligger bak - blandet med slitenhet fordi det var velidg intenst, en vakuum følelse fordi vi har jobbet fram mot dette så lenge, og nå er selve gjennomføringen over, og i tillegg blandet med tristhet fordi det hadde vært så gøy å fortsette å få denne gjengen sammen om og om igjen, fordi da kunne vi kommet mye lenger i prosessen. Jeg tror at få som har vært i gruppen er den samme nå som før de kom for første gang i august. Vi er alle preget av det vi har sett og opplevd, på forskjellige måter. Noen gir vitnesbyrd om at de har blitt mer trygge på sin identitet som det ene eller det andre. Andre sier at de ønsker å gjøre det de kan for å engasjere seg i konflikten og å spre det de har opplevd. De fleste gir uttrykk for at det fellesskapet de har opplevd har vært grensesprengende, bragt dem nærmere Gud, gitt dem fred oppi ting som har ligget og ulmet og har skapt uro lenge, eller at fellesskapet bare har gitt dem et ønske om å kjenne den andre siden bedre fordi de innser at vi er søstre og brødre til syvende og sist. Det har også virket helbredende for mange å bli lyttet til, kunne snakke om litt vanskelige ting og fortsatt akseptere hverandre og gå videre i relasjonene. Det var trist å ta avskjed i ørkenen på lørdag, og vite at det er ganske vanskelig å treffes igjen, særlig de som bor på Vestbredden. Nå har vi ingen: 'Vi ses jo i påsken' - setning å trøste oss til.

De norske kom litt i puljer. De skulle ha noen dager i landet her før og etter Jordan, for å besøke deltakerne på sine hjemsteder. Betlehem var først ute. Her er vi ute og spiser, fredag før palmesøndag. Vi valgte denne restauranten på toppen av Beit Jala, utenfor Betlehem, for at Jenny - en israelsk deltaker i Bridgebuilders, skulle kunne være med. Hun har ikke lov til å reise ned i Betlehem - ingen israelere har det... På klare dager kan man se helt til Jordan herifra.

Vi hadde guidet tur i Betlehem... gjengen måtte selvsagt se muren, den er viktig for å forstå mye av det de palestinske deltakerne refererer til.

Her er vi en tur på Golan. Karin, prosjektleder og min sjef i halvannen uke til, har den beste holdningen når det er mange tråder å holde i og ting ofte ikke går 100 % som planlagt: Vannari!!! (med rogalandsk aksent)

Endelig kom vi til Jordan. Vi nordmenn, israelere og israelske arabere reiste om Eilat. Palestinerne reiste om Jeriko. Vi møttes i Wadi Ram, i nærheten av der leiren vår var, og gjensynsgleden var stor. De fleste har møttes siden de var i Norge, iallefall møtt noen av de andre deltakerne. Men noen få hadde ikke fått truffet andre enn Janne og meg siden Norge.

Herifra ble vi satt opp på pick-ups og kjørt et stykke videre ut i det tørre ørkenland. Glad gjeng!

Oubs, en feil der... ett til av samme bilde...

Endelig framme i campen. Campen var over all forventning. Sterkt oppgradert fra standarden fra sist gang (da var det en annen camp også). Inni teltene var et madrasser med pressede hvite laken og putevar... Luksus! Vi hadde hele leiren for oss selv. Følte meg nesten som i en eksotisk film!

Beduinene serverte fantastisk mat til oss hver dag. Her har de laget kjøtt og poteter under bakken. De måtte bare grave den opp før den kunne serveres...

Og her er det endelige resultatet... Utrolig godt!

Her har vi en morgen løvsang - session.

Ut på kamel! Vi red i 5- 6 timer pluss pause... Det er vel unødvendig å si at det var ganske mange av oss som hadde vondt i HELE kroppen den kvelden og neste dag... Jeepen som fulgte oss ble fullere og fullere av folk som måtte gi opp, og da satt beduinene PÅ kamelene istedet for å leie dem. Det var nok like greit for dem. Men ikke for oss, for det betød at de gjerne ville få kamelene til å trave... og når salen allerede gnager, hjelper det ikke om kamelen begynner å springe. Men det var en god øvelse i å klare litt til når du tror du ikke klarer mer... og til å sitte i fred og ro og ta inn den utrolig vakre naturen rundt oss.

I lunch pausen underviste jeg... om stadiene i forsoningsprosessen.

Og så tilbake på kamelen igjen... Kamelen bak meg var litt av det nysgjerrige slaget... men den hadde ikke munnkurv på, så jeg satset på at den ikke var av det slaget som biter alt mulig.

Det var virkelig en opplevelse å være på kamel. Jeg klaget litt lenger oppe her, men egentlig hadde jeg vondt bare den siste timen. Før det var alt bare komfortabelt, topp og nydelig.

Rawan, meg og Nussi ved kveldsbålet i leiren...

Mmmm... Beduinenes te er fantastisk. Også om dagen, når det var knallvarmt, ble vi rådet å drikke varm te - fordi det virker nedkjølende på kroppen, fordi da trenger ikke kroppen å produsere varme for at den skal bli kroppstemperatur (slik den må hvis vi drikker kald drikke).

Morgen andakt igjen... Deltakerne stod for de fleste av disse. Denne andakten gikk ut på en aktivitet der man skulle finne en person man ikke kjenner så godt og så se hverandre i øynene uten å smile, og se hva man ser inni den personen. De ble instruert om å gå lenger fra hverandre og nærmere hverandre, men å holde øyekontakten. Poenget var også å se nøye etter for å se mer enn hva vi vanligvis ser, og det hadde selvsagt også en betydning i forhold til Gud.

Her er vi på dagstur med jeeper (pick-ups). Her er jeg, og broren min Tor Arne og kjæresten hans, Jenny. Familiebilde med andre ord. Begge de er deltakere på Bridgebilders.

Vi oppfordret hele tiden deltakerne (og lederne) til å drikke mye vann. Dermed måtte vi ofte på do, og i ørkenen var vi ofte på store sletter. Kanskje var det et fjell vi kunne gjemme oss bak, men ikke ett til hver... 'The Norwegian Way' var sjokkerene først for de andre deltakerne, men etterhvert ble det litt mindre sjokkerende for dem å se at gutta bare stilte seg opp slik som på bildet under. For jentene gikk det på å vende seg til å sette seg ned og dra ned buksa selv om det var andre jenter rundt... og satse på at alle holder den uskrevne regelen om å ikke kikke. Mot slutten av konferansen var det flere jenter som hadde vendt seg til felles - doene. Da gikk også dopausene mye kjappere :-)

Dette var områdene hvor Lawrence of Arabia bodde. Vi så et par minnesmerker om ting som hadde med ham å gjøre. Det er også spilt inn to filmer her... nå husker jeg ikke hvilke... men Wadi Ram er virkelig et helt utrolig spesielt område!

Her skulle vi komme oss opp en kjempelang sandbakke. Det var MYE lenger til toppen enn det så ut som, og en utrolig slitsom fysisk utskeielse. Halve gruppen satt igjen ved bunnen av bakken og ventet på at de som ikke ville få et såret image skulle nå toppen og så komme ned igjen.

Jeg endte opp her i midten av bakken og prøvde å søke ly under denne lille busken - eneste skygge i nærheten. Jeg kom altså ikke til topps... men det var fin utsikt fra der jeg satt også :-)

Ny lunchpause og undervisning... Denne gangen handlet undervisningen om identitet i Kristus og at det betyr at man blir mer og mer seg selv, ikke mindre lik seg selv. Dag 2 på turen hadde identitet som tema, og det var en viktig dag for mange av oss. For Midtøsten deltakerne er identitet veldig vanskelig. Særlig for israelske arabere. De er både israelere og palestinere, men ikke fullt ut noen av delene. Oss norske har også mange brikker som tilsammen danner identiteten vår. De er kanskje ofte ikke så openbart kompliserte som mange identiteter i Midtøsten, men allikevel kompliserte nok.

Etter kvelds fortsatte vi å jobbe med identitet. Det ble satt ut flere overskrifter rundt i en sirkel: Kristen, messiansk, jødisk, israelsk, palestinsk, arabisk, norsk... Alle måtte velge en kategori å sette seg der. Så ble kristen og messiansk tatt bort (fordi nesten alle hadde plassert seg i en av dem). Da løp de til israelsk, palestinsk, arabisk og norsk. Så ble arabisk tatt bort (de som satt der var alle israelske arabere). Da ble det vanskelig for dem å vite om de skulle gå til israelsk eller til palestinsk. Nølende gikk de til palestinsk. Så ble kristen og messiansk gitt tilbake, og alle satt der igjen. Så ble messiansk tatt bort. Da gikk noen til kristen og noen til israelsk. Sånn holdt vi det gående en stund. En veldig interessant aktivitet for å oppdage sin egen identitet.

Senere laget alle en 'identitetspai' der de skulle tegne en sirkel og tegne inn hvordan de ser identiteten sin, hvilke komponenter den har, hvor stor del den enkelte komponent har osv.

Det er utrolig mye å si om Bridgebuilders og det jeg akkurat har opplevd. Hvis noen har lyst til å se flere bilder, ligger det masse ute på bridgebuilders sin side på facebook. Bare å søke seg fram til den. Vi driver også å lager et hefte nå med intervjuer, artikler fra undervisningen osv... som jeg tror blir VELDIG bra og interessant. Også har vi selvsagt også bridgebuilders.no.

Jeg føler meg iallefall superpriviligert for det jeg har fått vært med på. Gud har blitt større. Nå tar jeg helga. God helg!