Krigens 7.dag.

Hei folkens. På høy tid å oppdatere bloggen igjen. Fredag morgen skrev jeg at Jerusalem sannsynligvis ikke blir beskutt av raketter, og om ettermiddagen landet det en rakett rett sør for Beit Jala. I morges skrev jeg (på Frikirkens facebook side) at jeg håper, ber og tror at det ikke blir flere raketter her, og i ettermiddag kom det en til. Så jeg tror jeg skal slutte å forutsi hva som skal skje i Jerusalemområdet... men jeg kan iallefall si at jeg håper på at det blir våpenhvile - det skal vel offentliggjøres om ca. en halv time.

Jeg har fri på tirsdager, og i dag var jeg på besøk hos Hege Høyland i Jerusalem. Vi var ute på en lekeplass da alarmen gikk, og sprang ned i nærmeste bomberom. Det viste seg å være på et gamlehjem, og vi stod nede i kjelleren der sammen med noen andre fram til sirenene var over. Det var litt stressende å løpe avgårde med vogna med sirenene hylende rundt hele byen, uten å vite om vi egentlig var i fare eller ikke. Det viste seg at raketten landet utenfor Betlehem, i et øde område, og ingen ble skadet eller drept. Takknemlig for at det gikk bra denne gangen også. På bildet under er vi i bomberommet. Jeg smiler mer av gammel vane når noen tar bilde enn av en lykkefølelse i det øyeblikket.



Jeg må si at jeg har det mye bedre nå enn i de første dagene i krigen. Helt fra begynnelsen fikk jeg en skikkelig uggen følelse av alt som skjer, ikke minst av all informasjonen og ryktene som florerer rundt her - sant og usant, usikkerheten og litt følelsen av å være inneklemt mellom uroligheter i hele regionen. Det er krevende å leve i den spenningen som vi gjør, men jeg led også litt av mangel på søvn. Veronica får tenner for tiden, og våknet mye mer på natta enn vanlig. Men nå har jeg fått sovet ut og hvilt meg litt + tatt til meg oppbyggelige ord og bibeltekster. Så nå føler jeg meg mye mer 'ovenpå'.

Det er sammenstøt i Betlehem hver dag, men de er som regel på samme sted hver gang, ved Rakel's grav. Jeg har dukket borti dem et par ganger, men da går det fint å bare snu bilen og kjøre en annen vei, eller å bare konsentrere seg om veien og kjøre i utkanten. Jeg skulle selvsagt hatt bilder av dette, men det er ikke akkurat fotografering man tar seg tid til i slike situasjoner... Disse sammenstøtene oppleves ikke som veldig skumle så lenge det bare brygger seg opp (så kommer det alltid et klimaks med skyting, tåregass og lydbomber - og påfølgende ambulanse sirener), men jeg ønsker ikke å provosere eller å være tilstede lenger enn nødvendig for å snu bilen.

Jeg synes det har vært tungt å se og høre F16 fly over oss, og så se på direkten fra Gaza hvordan noen minutter senere bombene faller - og folk dør. Det har vært tungt å tenke på at noen som lever nå, når jeg hører flyene, ikke lever om noen få minutter. Jeg kan helt slites istykker hvis jeg tar for mange sånne ting inn over meg, men samtidig ønsker jeg ikke å stenge følelsene helt av heller - som en overlevelsesmekanisme.

Vi har nå et team fra Bibelskolen i Grimstad her, to jenter som er i Jerusalem og to gutter som er i Betlehem. Alt er bra med dem også, selv om de har kommet på et ganske krevende tidspunkt, og det er mye de må forholde seg til og oppleve. De er tøffe som holder motet oppe og har begynt å jobbe på arbeidsplassene sine.

Jobbmessig er vi litt begrenset. Vi skal ikke farte så mye rundt på Vestbredden nå, so Bir Zeit i morra er for eksempel avlyst. Jeg drar vanligvis dit hver onsdag. Men jeg håper at det roer seg ned på Vestbredden også snart. Alle lider under dette som skjer her, så håper at det tar slutt snart!