Besøk på sykehus i Jerusalem

Som nevnt på blogginnlegget som jeg skrev i går, var jeg i dag på sykehus i Jerusalem og besøkte skadde fra Gaza. Vi var en gjeng fra ´unge mødre - gruppen´ til Musalaha (en forsoningsorgansiasjon, også partnerne våre i Bridgebuilders). Vi hadde spleiset på små gaver i poser - en liten sjokolade, tegne- og skrivesaker, klistermerker og en lapp der det stod på hebraisk, arabisk og engelsk: We pray for peace.

På det første rommet vi ble geleidet inn på, satt det en gutt i senga med gipset arm og bein + litt sår rundt her og der. Han var 3,5 år. Jeg visste at han hadde mistet foreldrene sine og storebror, og når han ikke er så langt unna alderen til min egen datter, kjente jeg straks at tårene presset på. Jeg måtte bare summe meg litt for å gå orntlig inn og være tilstede. Ei i gruppa vår hadde med fløyta si. Da hun begynte å spille på den, lyste han opp. Han var på sykehuset sammen med bestefaren sin.

Det var også ei annen dame der, som stelte for ham. Og jeg spurte hvem hun var. Hun viste seg å være en venninne av moren til gutten. Hun bodde i Ramalla, og hadde ofte hatt kontakt med moren på facebook. Hun sa at de var ikke en fattig familie. Moren var en energisk og artig dame med stort pågangsmot. Hun jobbet med handicappede i Gaza, og pleide stadig å prøve å finne måter å sponse flere rullestoler og annet utstyr på. Da de to hadde snakket sammen på slutten av Ramadan, hadde hun sagt litt for gøy: Hvis jeg dør, vil du ta deg av barna mine? Men venninnen i Ramallah hadde svart: Ikke snakk sånn! Noen dager senere ble hele familien drept. Men den lille gutten var savnet i to dager. To dager senere var det fra Shifa sykehuset i Gaza på TV, og de nevnte guttens navn og at de ikke visste hvor familien var. Venninnen i Ramallah ringte sykehuset med en gang og sa at hun visste hvem gutten var og fikk ham sendt over til Jerusalem.

Gutten hadde hoppet ut av et vindu når huset ble truffet og landet på naboen sin parabol. De bodde i en flyktningeleir i Gaza, og der står husene så tett at dette faktisk kan skje. Den lille gutten har mareritt hver kveld og husker hver lille detalj av det som skjedde i angrepet. For et traume! I tillegg ble søsteren på 1,5 år funnet i sofaen til naboen. Hun hadde også flydd ut av huset, og hun hadde ikke en skramme! Hun blir passet på av bestemoren i Gaza nå.

Vi besøkte en del rom... På et annet var det ei mor med en ti år gammel jente som var brent overalt. Og hun hadde også med seg barnebarnet på 4 mnd. Sønnen, babyens far, var død. Sikkert andre familiemedlemmer også, men det spurte jeg ikke om - ville ikke minne tiåringen på det. Vi prøvde heller å høre hva hun liker å gjøre, hva hun liker best på skolen osv. Hun ville gjerne høre Titanic sangen da hun fikk ønske seg en sang med fløyten... Nesten litt komisk at hun valgte sangen fra et synkende skip, men hun fikk det hun ville.

En annen gutt på ti år bare lå i sengen sin... onkelen var i godt humør, ikke vet jeg hvordan det er mulig - om han bare ikke klarte å forholde seg til smerten eller om han holdt seg sterk for nevøen på sykehus... De er fra en familie som mistet ca. 20 familimedlemmer på en gang. I tillegg ble mange skadd, og blant annet broren til 10 åringen døde på et annet sykehus i Jerusalem i forrige uke. Han var 8 år. Onkelen filmet hele fløyte seansen og tok bilder og synes dette var helt topp.

Det var så mange historier og møter med folk. Det var fint å komme, alle satte pris på besøket. Og det var nydelig å se hvordan flere ble rørt av fløytemusikken. De sa at den musikken som hadde fantes i hjertene deres var forsvunnet. Flere fikk ikke nok, de ønsket ikke at fløytemusikken skulle stoppe.

Det er jo utrolig lite vi kan gjøre når det kommer til stykket, men akkurat i dag var det dette vi kunne bidra med. Skulle ønske vi kan gjøre mer, men vi er så begrenset. Vi planlegger et besøk til snart. De andre mødrene var der forrige uke også, og da var det mange flere barn der - men de hadde reist tilbake til Gaza nå. Så hvis vi drøyer, blir det nok bare færre og færre å besøke, men det er jo egentlig veldig fint at de er friske nok til å reise hjem til Gaza og være sammen med familie der (de som fortsatt har det) og at sårene kan gro der i fred og ro. Det er mye som skjer på sykehuset i Jerusalem, masse folk inn og ut og mange på hvert rom. Så det er sikkert godt for dem å få reise hjem.

Tragediene til disse barna og til de som var med på sykehuset, er helt ufattelig, og de representerer jo bare et lite vindu inn i så mange flere tragedier vi har på Gaza.

Jeg klemte barna mine ekstra godt i kveld, før de sovnet. Takknemlig for at vi har hverandre.