torsdag 26. februar 2009

Gode råd for stressede mennesker

Jeg har aldri hørt begrepet 'tidsklemma' her i landet, men konseptet finnes garantert. Mange jobber mye, og får fortsatt ikke gjort alt de (vi) skal. Høres det kjent ut?

På tirsdag hadde vi i PBS en workshop med David Eley, en fyr fra Alaska som er hos oss sammen med kona si i to måneder for å drive med kursing og konsulentvirksomhet. Jeg synes at noen av tipsene fra seminaret hans var så bra at jeg skal skrive dem til dere som leser bloggen min. Kanskje det er tips som kan hjelpe flere?

Det er seks hovddpunkter. Jeg tar det på engelsk, det er litt vanskelig å oversette:
  1. Continuously and obsessivly practice the two - minute rule. Dette betyr at alt som tar mindre enn to minutter er det bare å gjøre med en gang. En undersøkelse har vist at dette øker produktiviteten med 30 %. Også får man unna mange ting som ligger i bakhodet og skaper stress, på ganske kort tid.
  2. Build and maintain ONE comprehensive master 'to do' inventory. Dette betyr at man lager en liste over alt man skal ha gjort, inkludert ting på privaten. Da blir det lettere å se over listen etterpå og ha oversikt.
  3. Break down projects into small, actionable steps. Listen må ha konkrete punkter, ikke abstrakte som: 'Bli flinkere i spansk'. Heller: 'Pugge tallene fra 1 - 10 på spansk' for eksempel.
  4. At the beginning of each day, take five minutes to select five omega items from your master to - do inventory. Det betyr at man ser over listen sin hver morgen og velger ut 5 hovedting som man skal få gjort i løpet av dagen. Hvis du fullfører disse, vil du føle en viss mestringsfølelse. Når du er ferdig med alle de fem hovedtingene, kan du velge fem nye hovedfokus.
  5. Each day, devote three hours to focus on one thing. Når man blir avbrutt hele tiden, kan det ta lang tid å få konsentrasjonen igjen. Man må finne en måte å være alene på. Dagen har fortsatt 5 arbeidstimer etter dette, så 3 timer er ikke så mye som det høres ut som :-)
  6. Once a week, conduct a 'head - up' session - i 20 minutter til en time. Da ser man over ukas liste over ting som skulle gjøres, ser over prosjekter, ansvar og fokusområder; reflekterer, tenker på neste uke, neste år og mange år fra nå. Vurder om du skal ta en risk noe sted og tenk ut nye ideer eller konsepter som du skal inkludere i gjøre - listen framover.

På de små bokstavene på plakaten ovenfor står det:
Directions:
1 - Place kit on firm surface
2 - Follow directions in circle of kit
3 - Repeat step 2 as necessary, till unconcious
4 - If unconcious; cease stress reduction activity

mandag 23. februar 2009

Hebron, som er så hellig at det bare blir trøbbel

Ny dag, nye muligheter... Silje og jeg tok en dag avspasering og planla tur til Hebron. Vi beregnet god margin tidsmessig, for jeg fryktet rush pluss at vi ikke visste nøyaktig hvor i Hebron TIPH, som vi skulle besøke, ligger.

Da jeg kjørte hjemmefra, fikk jeg usedvanelig mange blikk og folk pekte på bilen. Så jeg stoppet for å sjekke hva som var galt. Hele forskjermen på bilen hadde løsnet og skrapet nedi asfalten. Så da var det bare å sette ut varselstrekanten og ringe Silje for å be henne finne litt tau i leiligheten sin så vi kunne knyte opp skjermen. Jeg anklaget meg selv for å ikke ha lært av min bestefar som alltid hadde en taustump tilgjengelig, uansett hva han hadde fore. Fra nå av skal jeg også benytte meg av det trikset.


Jeg har helt til i dag levd med en illusjon om at her i dette landet er det så mange gentlemen, så jeg ikke trenger å vite noe om bil selv. Denne teorien viste seg å være helt feilslått, ikke en eneste bil stoppet. Selv ikke politi eller soldater som kjørte forbi.

Men må vi så må vi... Silje og jeg klarte brasene selv. Vi knøt fast skjermen og kjørte så til et lokalt verksted som jeg har vært på en gang før, da understellet på bilen løsnet :-). De skrudde litt og styrte på, og skulle ikke ha noenting for det. Jeg måtte overtale dem til å få betale iallefall 10 shekel (ca. 16 kroner).
Det var gått en time siden planlagt avreise, og vi var fortsatt i Beit Hanina, rett ved der jeg bor! Så vi satte kursen mot Hebron og jeg var litt stressa. Vi ble stoppet av en politimann, og brukte litt tid der også... uten å gå nærmere inn på det.
Turen til Hebron var vakker. Det er ganske grønt her nå, og mange fine blomster. Vi kjører forbi mye jordbruksland der de dyrker druer i stor skala. Langs veien var det også mange bosettinger, og mange landsbyer. En flyktningleir også, og en jordbruksskole.
Vi måtte spørre oss fram et par ganger i Hebron også (da kom arabisken utrolig godt med, ingen som vi snakket med kunne engelsk der...), og styrte bittelitt for å finne fram til TIPH. Men etter alt som hadde skjedd om morgenen, må jeg si at jeg er svært fornøyd med at vi bare kom 10 minutter for sent - tross alt.

TIPH står for 'Temporary International Presence of Hebron'. De er 63 observatører, fra Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Italia og Tyrkia. Styrken har vært der siden 1997 og rapporterer hendelser og utviklingen i Hebron. Først fikk Silje og jeg et foredrag, helt for oss selv - i en diger foredragssal. Etterpå kjørte vi ned til byen, her ligger vi etter TIPH bilen som har flagget til topps.
Down Town Hebron er et ganske trist syn... mange butikker er stengt, men eierne får 200 dollar i måneden hvis de holder åpent.


Hebron er verdens nest eldste by, etter Jeriko. Det bor 170 000 mennesker der nå, og den er rik på historie. Abraham bodde der, og både han, Sara, Isak og Jakob ble begravet der. Kong David bodde også her i en periode.
1/3 av den palestinske økonomien kommer fra Hebronområdet. De produserer både kjeramikk og blåser glass, men den største industrien er kanskje stein til å bygge hus med. Man vet ikke om noen kristne i Hebron, og samfunnet er meget konservativt og klanbasert. Hamas har mange tilhengere der, ved valget i 2006 vant de 13 av 16 mandater.

Hebron anno 2009 er dessverre kjent for sine uroligheter og kamper mellom bosettere og palestinere. Det er fire små bosettinger inne i Hebron sentrum. De som bor der er ganske religiøse og mange av dem har ikke problemer med å bruke vold for å sine mål - som for eksempel er å etablere et Israel som går fra Sinaiørkenen i vest til Eufratelva i øst.

Dette bildet viser det som før var gull-shopping-gaten. Nå bor bosetterne til høyre oppå her og hele greia er blitt en søppelplass.


På mange steder i markedet var det satt opp gitter i taket fordi bosetterne kaster ned ting. Dette var alt fra ølflasker (alkohol er helt forbudt i området da det er helt muslimsk), og store mursteiner.
Puh, må si det var deilig med gater uten gitter og søppel over meg... og med litt mer folk. Heldigvis har Hebron det også å by på...

Her skal vi inn i noe som heter H2. En checkpoint er satt opp midt i ei gate. Osloprosessen delte Hebron inn i to soner: H1 der palestinerne har ansvar for sikkerhet, og H2 der israelerne har ansvaret. 30 000 palestinere bor fortsatt i H2.

Her er vi i H2. På denne veien har palestinerne lov til å gå, men de har ikke lov til å kjøre. Kun israelerne har lov til å kjøre her. På andre veier har ikke palestinerne lov til å gå engang. Enkelte gater som vi så, som opprinnelig var helt palestinske, har kun de som har spesialtillatelse til å gå der, gå... og det får de kun hvis de bor der. Og de kan aldri ha besøk. Det var tøft å se en liten gutt bli stoppet av en soldat og høre at han sa med en redd stemme: 'Jeg bor der', og pekte på huset sitt som var bak soldaten. Tenk at han antageligvis må gjøre det hver gang han skal hjem!!!

Det store huset til høyre her er den ene bosettingen, og huset til venstre ligner på en synagoge. Dette var et sykehus, Hadassah, som først ble okkupert av 10 damer og 40 barn. Etter en god stund ble det godkjent som en bosetting, og da flyttet mennene etter.

Hjelp, for noen få dager siden så jeg lignende slagord på muren til Vestbredden, men da var de rettet mot jødene. Jeg må si at jeg blir skremt og trist av å se disse ordene på døra: 'Gas the Arabs'. På besøk i Hebron er det umulig å lukke ører og øyne og tro at dette egentlig er et ganske fredelig sted.


Silje og Eli kikker utover en muslimsk gravlund. Eli jobber i TIPH, og vi gikk på Midtøstenstudier sammen på Blindern for lenge siden. Det var først da vi møttes her i landet at vi ble kjent, da...

Dette var et palestinsk marked, men nå har ikke palestinerne lov til å bevege seg her mer.

Og her er moskeen som er en av de store grunnene til at Hebron er så viktig, både for bosetterne og for de lokale palestinerne: Dette skal være Abraham's grav. Helligdommen er delt i to: En moske og en synagoge, og disse har hver sin inngang. Det var her det var en massakre i 1994 der en israeler skjøt 29 personer som bad i moskeen under Ramadan og såret 300. For å roe ned gemyttene skjøt soldater 25 stk til.
Jeg skulle ønske at denne fortellingen om Hebron var fra en historiebok. Det er det dessverre ikke. Helt absurd var det å se det hele. Og det sved skikkelig i hjertet å se de spesielle veiene og stiene som araberne måtte gå på. Jeg ser soldater daglig, somregel stadig vekk faktisk. Allikevel ser jeg sjelden så mange soldater og små checkpointer som det jeg så idag. Jeg er nysgjerrig på hvordan det preger barn å vokse opp i down town Hebron og se og oppleve dette hver eneste dag. I dag synes jeg at verden er ganske urettferdig. Føler meg utrolig priviligert som er vokst opp på en gård i fredelige Råde!

søndag 22. februar 2009

Landet med alt det uforutsigbare i

Onsdag forrige uke skulle Eli og jeg en tur til Bir Zeit, en liten landsby utenfor Ramallah. Guttene fra Gå Ut Senteret pluss Hans Eskil (fra Diakonova) bor der, og vi skulle treffe dem i tillegg til å besøke et par familier i blokka der.

Vi kjørte ut av Pisgat Zeev, den israelske bydelen jeg bor, gjennom en checkpoint og inn i et område som da tilhører Vestbredden, men som er utenfor muren. Altså, en liten stripe land som ikke er Jerusalem og Israel, men heller ikke innenfor muren. En ganske fortvilet situasjon for dem som bor der, men det er jo en annen sak. Vi kjørte den vanlige veien mot porten til muren, der vi kjører ofte - ikke minst fordi OPCY har et kontor rett på den andre siden av muren der, fordi ikke alle team medlemmene har tillatelse til å reise til Jerusalem.
Veien der er veldig hullete og full av vann, det er ingenting som tyder på at dette er en hovedvei til Ramallah. Iallefall for de som er så heldige å ha utenlandske pass, NGO kort (de som jobber i frivillige organisasjoner - som det Palestinske Bibelselskap) eller av andre grunner har tillatelse til å passere på akkurat den checkpointen. De fleste må nemlig dra gjennom en annen checkpoint, og på den checkpointen er det utrolig masse kø og ofte uroligheter.

Vi runder svingen mot porten til muren, og ser at den er stengt. Et par militærbiler patruilierer langs kanten der. Det er ingen forklaring, vi ser bare at porten er stengt, og vi ser at det er på en sånn måte at den antageligvis er stengt for alltid, så nå var det slutt på denne inngangen til Vestbredden.
Vi må snu, og stå litt i kø for å komme ut av checkpointen vi akkurat kjørte inn igjennom.

Noen minutter senere er vi tilbake i Pisgat Zeev, en helt annen verden (men bare en km. unna den stengte porten til muren).

Her nærmer vi oss en annen checkpoint, hovedsakelig for bosettere. Der kommer jeg meg lett inn. Skiltene langs veien sier at man må gjøre klar pass for sjekking. Jeg har ikke lov til å ta bilder av selve checkpointene, derfor blir det bare sånn litt før... Judeaørkenen er i bakgrunnen.

Det er mye fint å se langs veien når vi kjører bakveien til Bir Zeit. Her er en arabisk landsby.

Og her kjører vi forbi en bosetting. Det er lett å se forskjell på bosettinger og arabiske landsbyer. Landsbyene har vanligvis en minaret, mange flate tak og ikke så mye struktur i byggingen. Bosettinger er gjerne bygget etter en klar bygningsplan, med like hus og røde tak, gjerne gjerde rundt og de ligger ofte på fjelltopper.

Her svinger vi av til Bir Zeit. Vi kan såvidt se Tel Aviv i bakgrunnen. Men igjen: De to stedene er som forskjellige planeter, på veldig mange måter.

Her er vi på vei inn i enda en checkpoint. Vi står i kø, den ligger til høyre rundt knausen.

Endelig er vi i Bir Zeit.

Og her spiser vi fantastisk god tradisjonell palestinsk lunch. Kona i huset har brukt mange timer på den, tradisjonen er at jo mer man setter pris på gjestene, jo mer tid bruker man på maten. Der kommer jeg til kort med min effektivitetssans som også trer inn når det gjelder matlaging... men jeg vet å sette pris på maten som palestinerne har brukt mange, mange timer på!!!

onsdag 18. februar 2009

Konfliktlinjene er mer enn Israel vs Palestina

Her har dere et kart over stedet... Jeg bor i Jerusalem, som er omringet av Vestbredden på tre kanter. Gaza ligger til venstre, ved Egypt. Vestbredden er vest for Jordanelva, som er grensen til Jordan. Det tar meg ikke mer enn 2,5 timer å kjøre helt opp til grensen til Libanon (uten å kjøre gjennom Vestbredden). Avstandene er utrolig små!

Som dere sikkert har fått med dere, var det akkurat valg her. Tizpi Livni fra Kadima fikk flest stemmer, men siden det må bli en koalisjonsregjering, kan det godt hende at Netanyahu fra Likud stikker av med statsministerhatten. Det vet vi ikke enda, men uansett har valget gått til høyre denne gangen, venstresiden regnes som de store taperne.

Livni, som fikk flest stemmer ved valget.

I Norge regnes høyre - venstre skillet mye på økonomi og verdier. I Israel er det forsvar det går på. Venstresiden er generelt sett mye mer arabervennlige og forhandlingsvennlige. Høyresiden er kjent for å være litt mer på 'hardt mot hardt' - siden. At venstresiden har tapt mener mange er en naturlig konsekvens av at israelerne føler seg truet utenifra og ikke minst krigen i Gaza gjorde at mange føler at sin jødiskhet eller israelskhet må forsvares. Derfor kan høyresiden sanke stemmer. Ei Israelsk venninne av meg sa med frykt og smerte i stemmen: 'Denne krigen minner meg bare på at vi som jøder her i dette landet er midlertidig'. Jeg tror hun deler denne frykten med mange her. Liebermann, som kommer til å bli en del av koalisjonen uansett om den ledes av Livni eller Netanyahu, leder et parti som krever at israelske arabere må skrive under på lojalitet overfor staten Israel. Ellers risikerer de å miste statsborgerskapet sitt. Hvis det kommer en sånn lov, kan også noen ultraortodokse jøder få problemer. Enkelte av deres retninger annerkjenner heller ikke staten Israel slik den er idag.

Alle aktuelle politiske aktører som er engasjert i en fredsløsning her nede er i teorien for en tostatsløsning. Den ene staten er da ment å være Vestbredden og Gaza. Som dere ser på kartet, må det en smart praktisk løsning til, siden de to delene ligger et stykke fra hverandre. Den andre delen er Israel. Med 'alle aktuelle aktører' mener jeg Norge, USA, Canada, Israel (fram til nå), Palestinian Authority (PA) Egypt, Jordan, EU... Når jeg sier 'i teorien', er det fordi det ser ikke alltid sånn ut i praksis. Bosettingene øker og øker (inkl. Øst - Jerusalem er det nå 500 000 bosettere), husrivninger er fortsatt svært utbredt i Øst-Jerusalem og det er fortsatt blokkader av varer og folk.

Et hus i Øst-Jerusalem som er jevnet med bulldoser.



En bosetting på Vestbredden. I bakgrunnen: En arabisk landsby.


Palestina er den nest største mottakeren av utviklingshjelp fra Norge, etter Sudan. Men her har hjelpen et veldig politisk preg, ikke så mye fattigdomsfokus i første omgang. Selv om situasjonen på Vestbredden er vanskelig, kommer folka der godt ut på statistikker som omtaler for eksempel generell levestandard, helse og utdannelse, i forhold til mange afrikanske land. Norges hovedfokus er å holde palestinske institusjoner og ledelse igang slik at Israel kan ha en forhandlingspartner. Begge parter må ha en som representerer dem før det kan være snakk om forhandlinger. Jeg hadde ikke tenkt på det på den måten før, til noen fortalte meg det for ikke så lenge siden.

Det er også svært store motsetninger innen det palestinske samfunnet. Det er en stadig kamp mellom sekulære, ulike islamistiske grupper, mellom PA og Hamas... Det sies at det skal være valg på palestinsk side også iår, men datoen er ikke satt. Det store spørsmålet er: Vil det internasjonale samfunnet akseptere valget hvis Hamas vinner? Da de vant valget i Gaza, var det kvinnenes stemme som avgjorde. 56 % av damene stemte for Hamas, som er en bevegelse som alltid har hatt fokus på humanitært arbeid og de var kjent for å ha lite eller ingen korrupsjon. Man tror kanskje at Hamas sin stilling i Gaza ble svekket av krigen, men den virker til å ha blitt styrket på Vestbredden.



Alt dette for å si at konfliktlinjene her er ikke bare Israel - Palestina. Det er utallige konfliktlinjer, og jeg har bare nevnt noen av dem her. Det blir spennende å se hvem som blir statsminister, og konsekvensene av det. I mellomtiden er det bare å leve livet så normalt som mulig midt i alt det absurde og unormale, og å drive prosjektene våre best mulig med de forutsetningene vi har i vår kontekst.

tirsdag 10. februar 2009

Håp???

Oi, plutselig er det 10 dager siden jeg har skrevet på bloggen... Puh. Where to start?!? Tror jeg dropper å begynne med oppsummering, det har gått helt i ett siden jeg skrev sist - dag og kveld.

Vi har en gjest fra Tanzania her nå. Han jobber med forsoningsarbeid i Burundi, gjennom noe som heter African Enterprise. Han er her for å lære om konflikten her fordi vi har et fagutviklingsprosjekt på forsoningsfeltet iår.

Jeg skal ikke skrive så mye om ham, men det får meg til å tenke på det med forsoning - igjen. Siden Gaza krigen har manges tro på - og engasjement i forsoning fått en kraftig knekk. Samtidig bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal miste håpet om at det er mulig, hvor mørkt det enn ser ut. Det som holder håpet mitt oppe er noen mennesker:

- Lederne i bibelselskapet. Jeg kan høre ut fra hvordan de snakker med hverandre og om hverandre at de genuint bryr seg om hverandre og at de nekter å lukke øynene for at 'den andre siden' også lider.

- Lederne sendte en representant for seg (en araber) til et sykehus i Ber Sheva, for å besøke sårede soldater etter Gazakrigen. Han kjøpte blomster til de sårede, fortalte at han kommer som araber, kristen, på vegne av bibelselskapet (også det israelske) for å ønske dem god bedring. Sykepleiere og pårørende var så rørt av dette. En far, som hadde vært general i hæren før og dermed snakket arabisk, endte opp med å kysse araberen som representerte oss og takket ham inderlig for at han kom.

- Det er også arabere som har besøkt Sderot for å gå i gatene der, snakke med folk og trøste dem. Dette er både for å vise empati til de i Sderot, men også for sin egen del - å prøve å se israelerne og ikke bli hard selv.

- Vi gjør et poeng ut av at man ikke kan sammenligne smerte. Hvis jeg har tannverk, er alltid noen andre døende av kreft. Man må ta Israelernes smerte på alvor også, selv om Gazas smerte er ganske annerledes.

- De israelske vennene mine i Tel Aviv pusher på meg for å laget et møte mellom dem og noen palestinere. De vil så gjerne treffe noen palestinere og høre fra dem hvordan det oppleves å bo på Vestbredden for eksempel. En stor utfordring for meg er selvsagt at de fleste fra Vestbredden ikke har tillatelse til å reise til Israel... men at israelerne så gjerne vil høre, gir meg håp.

- En messiansk jøde som sier til meg at hvis noen på palestinsk side trenger å komme seg vekk av diverse grunner, har han plass i huset sitt (selv om han har kone og mange barn)

Dette er de tegnene til håp jeg ser nå... Hadde jeg skrevet liste over ting som tyder på det motsatte, ville nok den blitt langt lengre... Jeg ønsker å fokusere på listen jeg har skrevet over, samtidig som jeg vil ta de traumene som ikke minst barn har opplevd og all urettferdigheten her på alvor... Det gir ekstra motivasjon i jobben for tiden.

Galgenhumoren er forresten i full sving. Hørt fra noen som fikk leiligheten sin i Gaza beleiret av soldater så de kunne skyte fra leiligheten: 'De kom og hjalp oss litt med estetikken. De laget noen ekstra vinduer, noen luftehull i veggene så det ikke skal bli så varmt om sommeren og de ommøblerte litt...'

Det virker som at Israelerne har mistet litt troen på fred og sameksistens. I dag er det valg, og man regner med at valget går langt til høyre. Jeg spurte en svært samfunnsengasjert palestiner om hva han skulle stemme hvis han ville stemt, og han sa at det ville blitt som å velge mellom pest og kolera. Jeg har ikke satt meg så godt inn i det, men jeg er spent på å se hva resultatet blir og implikasjonene av det.

En god nyhet er at det pøsregnet i ettermiddag. Hjemme er det ikke så god nyhet, nei, men her har vi den tørreste vinteren siden de begynte å måle. Det er full krise, og allerede nå er vannet skrudd av noen timer hver dag i områder i Ramallah.

Well well... Det var alt for nå.
Ingjerd :-)
P.s. bare å skrive til meg, jeg er alltid glad for å høre fra dere

søndag 1. februar 2009

Drømmen til en fra OPCY teamet


En palestinsk kollega i OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) skriver om hvordan han følte det under og etter krigen i Gaza som startet 2. juledag:


'I definitely felt helpless in this situation being unable to make the children in Gaza and in Palestine, live better days.

This harsh atmosphere made me think of how Palestinian children are living in Gaza and also in Palestine. There is a constant fear, hatred, shooting and killing surrounding not only children, but also the people who are taking care of them; those could be parents, big brothers and sisters, and also teachers.
There are several pictures formed in my mind whenever I hear the news. There is that image of homeless children, crying and searching for their siblings instead of playing with them. Another image of children playing with what has left from exploded bombs on the streets, instead of playing basketball or football in their school playground. An image of children living the war or those children watching the war on television are both crying instead of watching our puppet show and smiling.

These pictures that I’ve mentioned above is not just an image but it is reality that our children in Palestine are living nowadays. But I have a dream like many other Palestinians, a dream where our children are playing together with their siblings like other children around the world. Children that have a safe environment to play basketball and other types of sports. And last but not least, having those children part of our programs, and lot more than that. I am praying for God to make my dreams come true' .