torsdag 22. november 2012

Endelig våpenhvile

Det er digg å våkne opp til våpenhvile. I Betlehem er det nesten alltid rolig om morgenen, men så begynner urolighetene utover ettermiddagen og holder på. Jeg håper på en dag som ikke blir avbrutt av dårlige nyheter, og at folks adrenalinproduksjon skal få hvile.

Nå i morges sendes teamet fra Bibelskolen i Grimstad til Haifa. Selv om det er våpenhvile, er det fint at de kan komme litt ut herifra, få slappet litt av i andre omgivelser og forhåpentligvis komme tilbake neste uke med nye krefter og pågangsmot. Vi skal på retreat fra søndag til tirsdag, så det er kun fram til da at de skal ha noen dager sammen i Haifa.

Nå har jeg fått tatt noen bilder fra Betlehem for å vise hvordan det ser ut når det bygger seg opp til sammenstøt. Bildene er ikke gode, men man får kanskje et inntrykk... De er tatt rett utenfor Bethlehem Bible College... Først stimler folk sammen, det tennes bål - gjerne i søppelkasser eller på veien... og så brygger det seg videre opp til det skytes kuler, tåregass og lydbomber. Stakkars dem som bor rett i nærheten. Tåregassen føres også videre med vinden, og i går kom Nick inn fra hagen til moren sin med kjemperøde øyne fordi tåregassen var blåst opp til svigermors hus. Det er iallefall drept en person etter skyteskader fra slike sammenstøt i Betlehem de siste dagene, og flere er såret. Poenget med at dette ikke føles så truende, er at så lenge man holder seg unna (og ikke har altfor store ambisjoner om å ta gode actionbilder), så blir man ikke skadet. Derfor føler jeg meg trygg.



I morges kjørte vi forbi samme sted, og de er i ferd med å rydde opp etter gårdagens kamper. Vi håper det ikke blir flere sammenstøt her på en stund, men vi får se i morra - fredag etter bønnetid er alltid tiden det gjerne opstår sammenstøt... Ganske surrealistisk situasjon egenlig, men man lærer spillereglene etterhvert...


... og det normale livet fortsetter i stor grad. Jeg tror ikke vi har avlyst noen av våre sosiale planer den siste uka, og i kveld skal vi feire thanksgiving med amerikanske/arabiske venner. Det gleder jeg meg kjempemasse til. Livet er så sammensatt... midt i urolighetene kan man gå inn hos hos selv eller hos andre og konsentrere oss om helt andre ting, og i perioder glemme det som skjer ute. Det er kjempefint. De siste dagene har det også vært fint å sette på koselig musikk i stua sånn at vi ikke hører skytingen så godt. Det fungerer kjempebra! Jeg tror man er nødt til å finne noen sånn løsninger for å bevare fatningen. Og i kveld skal vi kose oss. Det er jo spesielt å feire Thanksgiving i denne situasjonen, men vi har så mange flere ting å være takknemlige for enn ting å klage over. Så lenge det er våpenhvile er jo det også en kjempelettelse. Og om det skjer flere krigshandlinger, så legger det nok en demper på ting når vi snakker om det, men så skal vi leke de samme lekene som vi har lekt de siste tre årene på Thanksgiving, spise MASSE DEILIG mat og være sammen.

Jeg har skjønt mer av hvor høylydt krigingen på Gaza har vært, og lyden av eksplosjoner og bomber går visst flere kilometer. Jeg snakker med kollegaer med familie som bor nærme bygninger som har blitt truffet av raketter, og deres egne hus har ristet, fått gjenstander på seg og lyden har vært helt utrolig høy. Da jeg var på Gaza for et par år siden møtte jeg et lite barn som hadde mistet hørselen under forrige Gaza krig, av en sprengning som var rett ved huset deres. Det er mange flere skader man kan få enn de man haster til sykehus for. Jeg er nå bekymret for hørselen til mange barn og voksne på Gaza. Og jeg tør ikke tenke på hvilke andre psykiske konsekvenser barna på Gaza kan få i etterkant.

Nå ser en kollega fra Gaza på nett at våpenhvilen er brutt av at Hamas har skutt flere raketter på Sør Israel. Jeg håper at dette er usanne rykter (som veldig mye annet som kommer fram i media), men hvis det skjer er det utrolig kjipt. Mine palestinske kollegaer virker alle veldig oppgitt over dette (hvis det er sant), vi holder pusten og håper på fred.

tirsdag 20. november 2012

Krigens 7.dag.

Hei folkens. På høy tid å oppdatere bloggen igjen. Fredag morgen skrev jeg at Jerusalem sannsynligvis ikke blir beskutt av raketter, og om ettermiddagen landet det en rakett rett sør for Beit Jala. I morges skrev jeg (på Frikirkens facebook side) at jeg håper, ber og tror at det ikke blir flere raketter her, og i ettermiddag kom det en til. Så jeg tror jeg skal slutte å forutsi hva som skal skje i Jerusalemområdet... men jeg kan iallefall si at jeg håper på at det blir våpenhvile - det skal vel offentliggjøres om ca. en halv time.

Jeg har fri på tirsdager, og i dag var jeg på besøk hos Hege Høyland i Jerusalem. Vi var ute på en lekeplass da alarmen gikk, og sprang ned i nærmeste bomberom. Det viste seg å være på et gamlehjem, og vi stod nede i kjelleren der sammen med noen andre fram til sirenene var over. Det var litt stressende å løpe avgårde med vogna med sirenene hylende rundt hele byen, uten å vite om vi egentlig var i fare eller ikke. Det viste seg at raketten landet utenfor Betlehem, i et øde område, og ingen ble skadet eller drept. Takknemlig for at det gikk bra denne gangen også. På bildet under er vi i bomberommet. Jeg smiler mer av gammel vane når noen tar bilde enn av en lykkefølelse i det øyeblikket.



Jeg må si at jeg har det mye bedre nå enn i de første dagene i krigen. Helt fra begynnelsen fikk jeg en skikkelig uggen følelse av alt som skjer, ikke minst av all informasjonen og ryktene som florerer rundt her - sant og usant, usikkerheten og litt følelsen av å være inneklemt mellom uroligheter i hele regionen. Det er krevende å leve i den spenningen som vi gjør, men jeg led også litt av mangel på søvn. Veronica får tenner for tiden, og våknet mye mer på natta enn vanlig. Men nå har jeg fått sovet ut og hvilt meg litt + tatt til meg oppbyggelige ord og bibeltekster. Så nå føler jeg meg mye mer 'ovenpå'.

Det er sammenstøt i Betlehem hver dag, men de er som regel på samme sted hver gang, ved Rakel's grav. Jeg har dukket borti dem et par ganger, men da går det fint å bare snu bilen og kjøre en annen vei, eller å bare konsentrere seg om veien og kjøre i utkanten. Jeg skulle selvsagt hatt bilder av dette, men det er ikke akkurat fotografering man tar seg tid til i slike situasjoner... Disse sammenstøtene oppleves ikke som veldig skumle så lenge det bare brygger seg opp (så kommer det alltid et klimaks med skyting, tåregass og lydbomber - og påfølgende ambulanse sirener), men jeg ønsker ikke å provosere eller å være tilstede lenger enn nødvendig for å snu bilen.

Jeg synes det har vært tungt å se og høre F16 fly over oss, og så se på direkten fra Gaza hvordan noen minutter senere bombene faller - og folk dør. Det har vært tungt å tenke på at noen som lever nå, når jeg hører flyene, ikke lever om noen få minutter. Jeg kan helt slites istykker hvis jeg tar for mange sånne ting inn over meg, men samtidig ønsker jeg ikke å stenge følelsene helt av heller - som en overlevelsesmekanisme.

Vi har nå et team fra Bibelskolen i Grimstad her, to jenter som er i Jerusalem og to gutter som er i Betlehem. Alt er bra med dem også, selv om de har kommet på et ganske krevende tidspunkt, og det er mye de må forholde seg til og oppleve. De er tøffe som holder motet oppe og har begynt å jobbe på arbeidsplassene sine.

Jobbmessig er vi litt begrenset. Vi skal ikke farte så mye rundt på Vestbredden nå, so Bir Zeit i morra er for eksempel avlyst. Jeg drar vanligvis dit hver onsdag. Men jeg håper at det roer seg ned på Vestbredden også snart. Alle lider under dette som skjer her, så håper at det tar slutt snart!




torsdag 15. november 2012

Raketter og sånn

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om det som skjer i landet for tiden, den som er interessert bør lese nyheter for å finne informasjon. Men jeg kan skrive litt kjappt om hva jeg opplever... Først må jeg si at her i Betlehem og Jerusalem går livet sin vante gang, og jeg ville ikke merket noe som helst til urolighetene hadde det ikke vært for at jeg ser på nyhetene og leser facebook (!) - for ikke å snakke om at folk er preget av det som skjer. Jeg merker meg at de lokale palestinerne som jeg omgir meg med er dypt bekymret for kjenteog ukjente i Gaza, særlig barna som bor der, og noen av dem uttrykker også bekymring for israelerne som lever innen rekkevidde av rakettene. Men samtidig slår det meg at folk virker så vant til krig. Krigene og ryktene om krig kommer og går her, som årstidene... Folk er mest i 'holde seg fast' modus og leve som best de kan, så kommer det andre tider.

Jeg for min del merker at jeg er mer stresset nå enn før jeg fikk barn.

Vi har luksusen av å kanskje bo på det tryggeste stedet i landet. Det er lite sannsynlig at rakettene fra Gaza skal nå hit. Om de skulle klare å såvidt nå til vårt område, vil de nok ikke skyte i denne retningen. I Jerusalem er klippemoskeen og det bor altfor mange muslimer her til at Hamas vil skyte hitover. Det er fint for oss å tenke på, og for de i Norge som er bekymret for oss. Men det hjelper ikke de 2 millioner menneskene som kan nåes av rakettene fra Gaza. Det er kun en trøst når vi tenker på om det egentlig er kjempefarlig for oss eller ikke.

Vi følger situasjonen nøye, og kommer også til å høre på reiseråd fra UD.

I mellomtiden må jeg si at noe av det som stresser meg mest, er facebook... Det er så mange hatefulle kommentarer der som bare nører opp under hat for den ene eller den andre... jeg har jo selvsagt skaffet meg over gjennomsnittet mange venner som har med Midtøsten å gjøre, fra 'begge sider', og det kan være ganske stressende i denne situasjonen.

I går, på vei fra Tel Aviv til Jerusalem, så jeg fire tankser bli transportert i motsatt retning av der jeg kjørte. det gav en ganske uggen følelse. I tillegg fikk jeg høre at Israel har kalt ut 30 000 av reservestyrkene sine. I sånne tilfeller er det krevende å kjenne folk i mange miljøer og fra begge leirer, for da blir det mer enn politikk... Kommer noen av de jeg kjenner til å bli kalt ut? Eller noen av mine venners nære venner?

Også lurer jeg veldig på hvordan det går med venner jeg har fått når jeg har vært i Gaza. De har allerede hatt det tøft lenge, og jeg har lett tenkt at verre kan det ikke bli... men dette er jo langt verre. Jeg håper og ber om beskyttelse for dem, og for de kristne lederne vi har møtt der, som garantert er under enormt press nå.

Dette ble kanskje et kaotisk innlegg, men det reflekterer bare hodet mitt akkurat nå :-). Må stikke, har en supertravel dag foran meg.

torsdag 18. oktober 2012

I dag har det Palestinske Bibelselskapet invitert en kristen barnehage med 40 barn på besøk. De skal plukke oliven i hagen. Olivenplukkingen er en veldig sentral del i palestinsk kultur, og det er fint for barna å komme litt tilbake til sine egne røtter (som at norske barn drar på gårsdbesøk kanskje). Også er det fint for bibelselskapet å få plukket litt oliven (selv om jeg ikke vet hvor effektivt det kommer til å bli... ha ha)

Under er det et par bilder av forberedelsene. Når de er ferdige skal de få forskjellige bøker/barnebibler og farger. Til høyre under er Aud Kirsten, som har praksis i diakoni her hos meg i 4 uker. 



Barna er i ferd med å ankomme og frokosten skal snart serveres. Så kan de komme i gang med olivenplukkingen.




torsdag 4. oktober 2012

De første kristne martyrene i Tunisia


Jeg var så heldig å få dra på studietur med 12 til fra Frikirken. Turen var til Tunisia, og vi hadde noen veldig interessante utflukter. Det var spesielt for meg å lære mer om de første martyrene, ikke minst fordi det akkurat nå er 5 år siden Rami ble myrdet.

Kartago var Romerrikets hovedstad i Nord Afrika. Her hadde de et amfiteater som tok 35 000 tilskuere! Disse var i utgangspunktet teater, men en dag ble en skuespiller drept ved en ulykke. Tilskuerne elsket dette, og slik utvkilet det seg en kultur der fanger ble dømt til døden som underholdning tusenvis av tilskuere. De kristne ble gjerne kastet til ville dyr. 


En rik jente på 21 år og hennes tjenestekvinne kom til tro. Men jenta var gravid, og ved romersk lov kunne de ikke drepe gravide på kolloseum. Så Perpetua satt i fengsel i mange måneder mens hun ventet på at barnet skulel bli født. Fengselet var under teateret (på bildet under). I fengselet skrev hun dagbok, og denne er tilgjengelig. Der står det at hun så det som en ære å dø på denne måten, og at hun aldri ville si fra seg sin tro. Han som hadde ledet henne og tjenestejenta til tro, var ikke tilstede da Perpetua ble arrestert. Så han gav seg selv til politiet. Hvis de han hadde ledet til tro satt i fengsel, skulle han også det. Dagboken forteller at da han skulle drepes av ville dyr, nektet de å komme ut av burene sine. Til slutt ble han drept allikevel. 

De kristne var kjent for å være så fredfulle og strålende når de kom ut på arenaen for å bli drept. Dette gjorde så inntrykk på tilskuerne at det alltid var mange som kom til tro gjennom seansene. 


Vi besøkte også katakombene i Sousse. På bildet under ser vi hvordan de var et komplisert nettverk av underjordiske ganger. Når det var forfølgelse, løp de kristne inn der, og romerne fulgte ikke etter så langt inn, for de visste ikke hvordan kartet så ut, og var redde for å gå seg vill der inne.


Litt langt unna, men dette er et kart over hvor katakombene lå/ligger. Det er mange steder rundt middelhavet.     De sa at martyrenes blod er kirkens sæd. Mange steder bygde de senere katedraler oppå katakombene, fordi de representerte hellig grunn.


Alfa og Omega, Omega og Alfa... Kanskje det er beregnet på lesere av semittiske språk???


Her er vi inni katakombene. I denne katakomben i Sousse ligger det 15000 kristne begravet, mange av dem martyrer.



Dette er antageligvis en 14 år gammel jente.



Denne forfølgelsen tok slutt da Konstantin institusjonaliserte kristendommen rundt år 300. Fra da av ble kristendommen status, og noe som var forebeholdt prestene og de geistlige. Forfølgelsen tok slutt, men det gjorde også flammen som de kristne hadde dødd for i forkant. Dermed var det lett for muslimene å få fotfeste da de kom noen hundre år senere. I dag er det ingen kristne i Tunisia.