torsdag 18. februar 2010

En takknemlig holdning er en kunst

I høst la jeg dette bildet ut på facebook, fordi jeg synes det var så fin utsikt (fjellene i Jordan i bakgrunnen) og så fint lys. Da jeg la det ut kom det raskt kommentarer på at dette er jo et bilde av en checkpoint og en bosetting. Det hadde jeg ikke lagt merke til... Det er nok delvis fordi jeg er blitt så vant til denne utsikten...


Jeg kom til å tenke på det igjen plutselig her om dagen da Janne sa et eller annet om at det er så vakkert her, og vi kjørte midt mellom et stort piggtrågjerde og en bosetting... og jeg så en stor haug med skrot rett ved... og muren... Hun mente også lyset og sånn... men jeg har tenkt på dette i det siste.
Jeg blir med jevne mellomrom overveldet av stress, konflikt og historier jeg hører. Det skjer særlig når det virker som at det kommer for mye på en gang, og i det siste har jeg hatt en sånn periode.

Jeg kan tenke på situasjonen min slik: - Jeg bor i en av verdens mest kompliserte konflikter. Jeg må dra gjennom en eller flere checkpointer så og si daglig, stå i lange køer, og aldri vite når ting plutselig forandrer seg... det kan til og med bryte ut krig. Hvem vet? I det siste har jeg hørt forferdelige historier nesten hver dag, som om de ikke har noen ende. Og det er snakk om alvorlige ting der jeg ikke får vært til mye mer hjelp enn å be og lytte... Det kjennes ut som at jeg får overdose av trist informasjon! I tillegg er det noen komplikasjoner med papirer som gjør at jeg ikke har noen bryllupsdato enda. Det tar masse energi å ikke vite hvor lang tid ting vil ta, og i tillegg er det nok stress å skulle bygge et sunt og bra forhold i en forlovelsestid om ikke det finnes så mange praktiske utfordringer rundt det hele....

... eller jeg kan tenke: Wow, jeg bor i et av verdens mest spennende områder. Jeg får daglig se med mine egne øyne det alle andre må se på TV. Jeg får førstehånds informasjon av folk som opplever konflikten, og jeg kommer på innsiden av samfunnet på en helt spesiell måte. Jeg har norsk pass, så jeg kan reise ut når det skulle være. Jeg vil til og med få hjelp av en ambassade hvis jeg skulle trenge det! Jeg har gode medarbeidere og god oppfølging fra Norge. Jeg er heldig som får representere Frikirken her. Jeg kan faktisk ikke tenke meg en jobb som jeg heller ville hatt. Jeg har god helse, en familie og venner i Norge som er glad i meg, er nylig forlovet med en fantastisk mann og jeg har ikke økonomiske problemer - jeg klarer fint å betale ned studielånet mitt samtidig som jeg kan spare litt til bryllupet. Været i Midtøsten er kjempedeilig for tiden og snart er det Bridgebuilders, hvilket jeg gleder meg kjempemasse til. Og jeg får til og med lære et nytt språk: Hebraisk, hele to kvelder i uka!

Det er så lett å bli oppslukt av å synes synd på seg selv og å fokusere på de tingene som IKKE fungerer istedet for å se alle velsignelsene. En kollega av meg har skadet hånden sin ganske kraftig. Janne fortalte meg at i går sa han til henne med stor begeistring: 'Jeg er så glad for at jeg har en venstrehånd som fungerer helt som den skal!'

Jeg så en film fra Afghanistan sammen med en palestiner for en stund siden. Han var sjokkert og brøt ut: 'Vi lever som konger her!!! Vi har muren og konflikten, men vi har ikke Taliban, og vi lever ganske normalt... vi har klær, mat, utdannelse og en viss verdighet'
I tider hvor ting virker litt overveldende trenger jeg å minne meg selv på at: 'Ja, det er greit å ha det tøft og synes at det blir for mye. Da kan jeg prøve å lære meg hva jeg skal gjøre med all informasjonen jeg får, og kanskje bli flinkere til å sette grenser. Dessuten er det jo normalt at følelser går opp og ned. Men det kunne vært så mye verre! Jeg minner meg selv på andre konflikter i verden som er så mye mer blodige, folk som er så mye mer fattige eller kristne som har det enda mer utfordrende som minoritet. Tenk om jeg hadde fått en alvorlig sykdom, vært i en alvorlig bilulykke eller noe skjedde med familien hjemme? Eller om jeg ikke hadde hatt venner eller om jeg hadde svømt i andre problemer.
I forbindelse med Gaza krigen i fjor lærte jeg mye om at vi ikke skal sammenligne smerte. For hver enkelts smerte oppleves så intens og vond for den det gjelder. Så vi kan aldri si til folk at andre har det verre. Men det hjelper for min egen situasjon - at jeg kan minne meg selv på alt jeg kan være takknemlig for, og da er listen lang. Jeg tror også at uansett livssituasjon og omstendigheter kan vi velge å fokusere på det vi kan være takknemlige for eller det som ikke er bra (det er alltid nok på begge sider). Men jeg tror at jeg selv har det mye bedre hvis jeg minner meg selv på listen over ting jeg kan være takknemlig for. Og jeg tror at takknemlighet har lite å gjøre med hva man faktisk har, men at det handler mer om en holdning som jeg veldig gjerne vil øve meg enda mer opp i. Det er jo litt dumt også å gå gjennom livet uten å se alle de små og store gode tingene, men å bare fokusere på hva som har forbedringspotensiale... En takknemlig holdning er en kunst.


søndag 14. februar 2010

Ny tur til Gaza!!!

På onsdag dro jeg inn i Gaza igjen, denne gangen med David og Dona fra Alaska... Jeg har ikke vært inne siden slutten av oktober, fordi jeg manglet visum. Først hadde jeg ikke visum til Israel, og så da jeg endelig fikk det, måtte jeg søke ny permit til å dra inn til Gaza. Digg å reise inn igjen! Av en eller annen merkelig grunn koser jeg meg alltid når jeg er der inne, til tross for alle sterke og triste inntrykk...

Vi brukte kun en drøy time på å komme inn, og var fornøyde med det. Vi må gjennom mange svingdører som denne for å komme gjennom, og utvikler etterhvert en teknikk for å få med både oss selv og baggasjen, uten å sette alt fast inni den trange lommen... Dette var den første svingdøren, før David hadde utviklet noen særlig teknikk :-)

Samtidig som oss var det tre andre som skulle inn, fra tre andre forskjellige NGOer (frivillige organisasjoner). Det er aldri stor trafikk på grensen der, så de få som skal inn eller ut blir reisefølge fram til vi hentes på den andre siden av grensen. Når det iblant er mye venting på grensen, ligger det an til samtaler med mange interessante personligheter... alle er kanskje litt crazy på sitt vis... eller bare veldig idealistiske... eller veldig engasjerte... eller alt på en gang. Noen få bor inne i Gaza, noen reiser inn og ut...

Nytt fra oktober er denne lange gangen som vi rusler på, istedet for sandveien ved siden av. Grensen er laaaaang og man bør være i grei form for å rusle over der (selv om man får hjelp med baggasjen - også en måte å støtte noen lokale familiefedre på...). Han ene fra en annen NGO kommenterte (helt seriøst) at gangen var litt upraktisk hvis det skulle bli mye skyting og sånn, siden man ikke er beskyttet inni der. Men så oppdaget vi at med jevne mellomrom var det bygget noe som lignet på stoler man kunne hvile seg på. Men de ville også fungere godt som noe man kunne legge seg bak hvis det skulle bli skyting i området. En forutsetning var at det ikke ville være flere i tunellen enn det vi var nå, for de var ganske få... En annen tanke da vi dro ut, var at nå drar vi ut fra et område med 1,5 millioner mennesker... og vi er SÅÅÅÅ få som går i denne gangen ut av området. Det er HELT HELT stengt for de aller fleste.

Her ventet vi på taxien og guiden vår... Vi er nesten gjennom grensen, etter dette er det bare en liten Hamas registrering (og svineinfluensa testen fra sist var tatt bort) og evnt baggasjesjekking, de sjekker særlig for alkohol.


Her besøkte vi en familie som fikk humanitær hjelp dagen før vi kom. De viser oss soverommet sitt, der de legger madrassene utover om natten. Taket er ikke vanntett, så når det regner om vinteren drypper det ned på familien som sover.

Her er kjøkkenet... Verken kjøleskap, komfyr eller mat. Det er vanskelig å ta inn over meg at folk er så fattige. Det oppleves mest som bilder jeg ser fra andre steder, som noe uvirkelig og langt borte...

Her er gamlemor og gamlefar. Faren var akkurat i Jerusalem og tok en øye - operasjon. Det var sånn bibelselskapet kom i kontakt med dem og fikk vite om situasjonen og fikk gitt noe hjelp gjennom en partnerorganisasjon i Gaza. De har 6 barn, som igjen er gift og har barn... så de er ca. 40 personer på området, skur som de har bygget opp på offentlig område.

Ett av de små barnebarna...

Her er den ene datteren. Hun var veldig hyggelig og ville gjerne slå av en prat. Jeg var overrasket over at hun lot oss ta bilde med henne. De som er så dekket til som henne gjør vanligvis ikke det.

Denne karen hang foran i taxien som vi hadde for en hel dag. Vi synes at han lignet veldig på Saddam Hussein... men vi turte aldri å spørre om det faktisk var ham de hadde hengt opp i bilen...

Ett av husene som ble totalt bombet i krigen forrige januar. Jeg tok ikke noe særlig bilder av ødelagte områder denne gangen, jeg har tatt så mange bilder av det før...

Gaza er ett av verdens tettest befolkede områder. Men jeg lurer på om ikke det har en av verdens tetteste esel-forekomster også??? Det kryr virkelig av esler der inne...

Midt inne i Gaza by er det en skole som heter 'fyrlys skolen' (fritt oversatt). Og det opplevdes nesten som et fyrtårn... Farger, god atmosfære, orden, ro... David og Dona har i flere år vært sponsorer av skolegangen til to søsken på skolen, og vi dro inn for å besøke dem. Skolen ønsker også å gi tilbud til fattige barn så de kan få god skolegang, derfor er en ganske stor andel av barna på sponsorprogrammer.

Det var så fint å se klasserom med farger og hyggelige ting på veggene... i kontrast til verden utenfor...

Jeg som selv har jobbet på barneskole var veldig imponert over at barna så så rolige ut og satt helt stille bak pultene sine... Det fikk ikke jeg til da jeg var lærer...

Ukas tema i barnehagen var: Tannhygiene. Jeg tror at det er kjempeviktig at barna har en hverdag som ligner det normale, at de fokuserer på læring og sunne ting... og at de får leke med voksne som bryr seg om dem... for å kunne utvikle seg til å bli sunne voksne selv. Barna på Gaza har opplevd - og opplever - mange stressfaktorer... jeg tror at en skole som denne kan bety mye for å fremme en så sunn utvikling i barna som mulig.

Her hadde David og jeg et møte om humanitær hjelp. Mannen ved venstre ende av bordet er fra Hamas, og har ansvar for humanitær hjelp på den sørlige delen av Gazastripen.


Her er Gaza beach i bakgrunnen... Egentlig et utrolig fint område!!! Synd de ikke kan fiske der lenger (eller bade - uansett hovedsakelig bare for menn), fordi vannet er veldig forurenset. Under krigen ble flere kloakkledninger sprengt, så alt er veldig skittent.

Og her er jeg... Vi ble rundlurt med regningen her, og det ble tidenes dyreste Calamari middag... Vi trøster oss med at pengene er på Gaza...

tirsdag 2. februar 2010

Noen har evnen til å se muligheter i det meste...

Her kan du se en BBC filmsnutt fra en dansende politimann i Ramallah.