Hva skjer i bibelselskapene for tiden?

En av hovedgesjeftigelsene til Bibelselskapet i Israel er å produsere materiale til den messianske bevegelsen, og jeg er alltid imponert over hvor mange prosjekter de makter å ha på gang til enhver tid. En av flere store produksjoner som er på gang nå er en arabisk/hebraisk bibel. Under er et eksempel, fra Ruth's bok.

Vi håper at dette kan bli et bra verktøy både for Palestinere med Israelske pass (Israelske arabere/palestinske israelere eller hva man ønsker å kalle seg). Disse er som regel tospråklige. Man ønsker også at bibelen skal kunne bruke i evangelisering, når man vil dele evangeliet med noen fra den andre siden (som brobygging). I tillegg tenker jeg at det er unikt å lese en sånn bibel fordi man blir vant til å se 'det andre' språket i en positiv kontekst. Jeg håper at dette vil gjøre at man automatisk kjenner på at man har søstre og brødre i troen på 'den andre siden', og at kanskje man vil lettere føle seg nærmere de som har det andre språket som morsmål.

Selv håper jeg en dag å kunne lese begge disse språkene, men selv om de er i slekt med hverandre og det er derfor er enklere å lære begge enn å lære to vidt forskjellige språk, har jeg en LAAAANG vei å gå - særlig med hebraisken.

Tidligere skrev jeg på bloggen om Ramadan og fastebrytningsmåltidet i en landsby i nærheten. Her er bildet fra dette måltidet. Typisk landsby-stemning der kun vår venn er til stede, de andre sitter på kjøkkenet (særlig damene), og alle spiser av ett stort fat med aviser som duk. Ikke en dum ide med avisduken, så slipper man å drive med flekkfjerning osv.

Bildet under er fra en OPCY leir tidligere i september. Grunnen til at jeg tok med bildet, er at Johnny, vårt teammedlem som har ansvar for tenåringene, ble så lei av at folk kom for sent og at de bråkte i undervisningen. Så en ettermiddag måtte alle som fortjente en straff, gå ut i gatene i Betlehem og samle sammen 800 røykstumper. Morsom straff fordi den tjener samfunnet samtidig som ikke det var så gøy for dem å utføre den... samtidig som den sier litt om hvor mange som røyker i Betlehem og hvor få søppelkasser det er rundt omkring... De samlet i flasker og poser... Jeg vet ikke hvordan Johnny sjekket at det var 800, det ble sikkert en omtrentlig vurdering med litt godvilje på kjøpet kan jeg tenke meg...

16. september samlet OPCY alle familier og partnere som vi har jobbet med i de tre siste årene til en markering og folkedans-show i Ramallah. Dansegruppen heter Wishah og er den beste i de Palestinske Områder. Ett av OPCY's team medlemmer, Raed, danser der.

Det kom ca. 50o mennesker - i 12 busser/minibusser fra hele Vestbredden. Det var kjempegøy å se folk igjen, og de ble også bedt om å svare på noen spørsmål om hvordan de videre kan ta positivie initiativer i sitt nærmiljø for å påvirke andre familier, og om barna og ungdommene ønsker å bli med i en drama/folkedans gruppe som OPCY ønsker å starte opp i tiden framover, i de forskjellige byene. Dette er viktig for å fortsette arbeidet med de vi allerede har investert mye ressurser i.

Tor Arne, min vikar og bror, har hatt overlapping de to siste ukene. Det har vært morsomt å farte rundt omkring med ham, og å gi en utførlig introduksjon til det meste jeg har jobbet med de siste tre årene. Han og hans kone, Jenny, bor i Jerusalem. Det er gøy å ha dem i nærheten!

På bildet under rigger OPCY teamet istand til filming under Ramallah - forestillingen.

Jeg prøvde å laste ned en video fra folkedans-forestillingen, håper den funker...

www.torogjenny.blogspot.com

Enda en vakker soloppgang fra balkongen vår i Betlehem... Dette er tiden for at nye ting blir født, både politisk og personlig. Jeg håper at dette kunne vært et slags profetisk bilde også, for å illustrere at det er en ny tid for kirkene og de troende i landet.

I dag har jeg min første dag i foreldrepermisjon, og jeg anbefaler dere å lese min vikar/bror's blogg: her. De bor nå i Jerusalem og han vikarierer som frikirkens mann til våre partnere her - særlig det palestinske og israelske bibelselskapene.

Jeg skal oppdatere denne bloggen mer senere i dag eller i morra, men akkurat nå nyter jeg godstolen, kaffen, TV, det late livet og å vaske babyting som har samlet støv i flere måneder. Vi har fått låne noe veldig fancy av noen amerikanske venner, nemlig utstyret som dere ser på bildet under... så vi kan høre på lydene i magen + snakke til den lille med en høyttaler. Da begynner hun å røre på seg. Vi innbiller oss iallefall at hun liker det :-). Vi er to ganske forventningsfulle foreldre tror jeg. Og litt redde også, for vi vet at nå blir det en helt ny fase i livet og slutt på forutsigbarhet, avslapping og ro - iallefall for en god stund. Hovedfølelsen er imidlertid at vi gleder oss utrolig masse og føler oss priviligerte som faktisk får et barn.

Samtidig som jeg ruger på min lille jente, er det jo snakk om at det skal bli født noe som langt flere er opptatt av også, nemlig en palestinsk stat. Tenker å skrive mer om det neste gang jeg skriver på bloggen, men akkurat nå er jeg i det late hjørnet som sagt... Jeg har også tenkt å skrive litt mer om hva bibelelskapene driver med for tiden, men det er også skrevet om på tor sin blogg, vi har jo hatt overlapping de siste par ukene...

I går hadde vi plutselig pøsregn! Det var fantastisk. Lyden av regn er som lyden av nytt liv når man bor i en ørken. Det har vært værskifte, og gradestokken har nok vært under 30 grader de siste få dagene... det er deilig. Vi håper på mye regn denne vinteren, som mange vet er det jo ekstrem vannmangel her, og regn er en kjempevelsignelse - ikke 'ånei, det regner' som i Norge.

Tilbake i kampens hete

Nå er jeg tilbake i det Heilage Land etter 5 deilige uker i Norge, og jeg må innrømme at selv når jeg har begynt på mitt 7. år her, har jeg fått et aldri så lite kultursjokk denne gangen.

Jeg kom til checkpointen i 5 tiden mandag morgen (forrige uke), og det første som møtte meg var arbeidere som har kommet tidlig gjennom checkpointen... de hadde lagt seg på fortauet for å sove litt, med pappesker over seg. Disse er stort sett familiefedre, gamle (de ser iallefall gamle ut) og det var et trist syn. Så kjørte jeg gjennom checkpointen og så hvordan hundrevis av arbeidere står stimlet sammen som kyr... og ventet på å få komme gjennom. Senere på dagen dro vi til kontoret som gir tillatelser til å komme over til Israel, og igjen så jeg de upersonlige svingdørene, kameraene og høyttalerene som er sprengt for lengst og roper uforståelige ting til folk... og ingen informasjonsskranke eller noe som helst. Kontrasten til Norge ble så stor... med velstand, respekt for mennesker, et byråkrati der man har rettigheter og blir behandlet med respekt (til sammenligning). Når jeg er her lenge, blir jeg jo vant til tilstandene her, men kontrasten til Norge var stor denne gangen.

Også er det Ramadan! Det påvirker meg i aller høyeste grad, blant annet fordi hele Vestbredden har stilt klokka en time tilbake for å gjøre fasten litt lettere. Jeg fatter ikke hvordan de klarer det selv da. Jeg blir dehydrert i løpet av en time i denne varmen hvis jeg ikke drikker, og de må klare seg en hel dag!!! Men altså, nå ligger palestinerne en time bak israelerne og det er utrolig forvirrende - iallefall for sånne som meg som jobber litt her og litt der, treffer folk her OG der... og jobber noen dager på palestinsk tid og noen dager på israelsk tid. Og det blir stadig noen feilberegninger der. Senest i går var vi på en iftar, fastebrytningsmåltidet, i en landsby ikke langt unna. Vi trodde vi var invitert på palestinsk tid, men han som inviterte hadde tenkt at han inviterte på israelsk tid (han jobber i en bosetting, så han har ikke stilt klokka si). Dermed kom vi en halv time for sent til moskeen sier de magiske ordene: Allahu Akbar, og alle kan spise. Så vi gikk glipp av det magiske øyeblikket, og innen vi kom hadde alle kastet i seg maten og var ferdige. De var jo så utrolig sultne. Uansett en artig opplevelse. Maten ble servert på et stort fat, der alle tar hver sin skje og graver innover i vårt felles fat. Må innrømme at jeg bad en ekstra liten bønn om ren mat før jeg begynte å spise (dette var etter at familien selv hadde forsynt seg av samme fat)

Nick jobber i et muslimsk selskap, så de har Ramadan tid :-). Da slipper de unna med 6 timer om dagen. Heldig for ham! Men han må snike seg litt unna for å spise og drikke i arbeidstiden, og det er jo ikke alltid like lett + at man ikke så lett får kjøpt ferdig mat i gata på dagtid under Ramadan. Så han var også svært dehydrert her en dag... og passer på litt bedre nå.

Forrige uke hadde OPCY en leir for ortodoks ungdom, der en gjeng italienske ikon-skrivere kom og lærte dem kunsten. Man sier nemlig at man skriver ikoner, ikke maler dem. I lang tid kunne ikke folk lese og skrive, og disse bildene var måten folk lærte bibelhistoriene på. Derfor var de utrolig viktige i at kristendommen gikk videre.

Jeg var altså i Norge i 5 uker tilsammen, og Nicola var der i to av dem. Noe av det beste - bortsett fra å være sammen med familie og gode venner - var den friske luften, og turene. Her er vi på Ålgård hos onkel med familien, og går en tur på heia.

En annen kontrast til Midtøsten er vannet. Vi dro fra landet uten vann til landet som flyter over av vann. Og da vi kjørte fra Rogaland til Østfold var det ekstremt mye vann i fosser og bekker. Til og med jeg var fachinert av dette. I Betlehem har de store vannproblemer i sommerhalvåret, allerede før jeg dro til Norge hadde noen vært uten vann i springen i 40 dager! Og før jeg dro, som nå når jeg er tilbake, prøver vi å ikke sløse med noe som helst. Når vi lar vannet i dusjen renne for å bli varmt, for eksempel, samler vi det opp i ei bøtte som vi bruker til vasking senere - eller å vanne blomstene. Hvis jeg skal helle ut vann i ei mugge, går det alltid i plantene - ikke i vasken. Kontraster!!! Jeg går og lengter etter et godt, forfriskende badekar-bad, men det tror jeg at jeg kan se lenge etter...

Det var kjempefint å være på Visjon også! Årets prosjekt var: Vi går til Tyrkia. Her selger vi skrittellere. Disse ble lest av hver dag, telt opp, og til sammen gikk stevnet lenger enn en distanse som ville ført oss helt til Tyrkia. Frikirken starter arbeid der fra neste år.

Hvert land hadde også sine aktiviteter. Her har vi japanske jojoer... og Gunstein (en god gammel Midtøstenvenn som alltid er positiv og hjelpsom) hjalp gledelig Ingrid som til vanlig er i Japan.

En annen god støttespiller er mamma. Hun var med på Visjon både i år og i fjor, for å få mest mulig tid sammen når vi først er i Norge... her hjelper hun til med vår Midtøsten aktivitet: lage byggverk av kikerter og tannpirkere.

Litt fra før jeg dro i Juni også: Juni var en utrolig travel måned, men det gikk fint, fordi fra begynnelsen av juni følte jeg meg mye bedre (etter de første 20 ukene som gravid). Her hadde vi et team fra Sarpsborg, i full sving med å synge: 'Sakkeus var en liten mann' på en barneleir utenfor Ramallah.

Janne har flyttet til Oslo nå. Det var trist å si hadet til henne, og det var det mange i bibelselskapene og venner hun har skaffet seg her også som synes! Her har vi en liten avskjed på et stabsmøte i Juni.

... og her er vi på en liten avskjeds-skogstur. Vi måtte le litt av at vi synes at den brune, tørre skogen i Jerusalem var SÅÅÅ fantastisk... med tanke på fuktig, mosefylte friske skoger i Norge. Men alt er jo i forhold til alternativene! Jeg og mange andre savner Janne masse allerede! Frikirken kommer ikke til å ha noen ny volontør i år dessverre...

Det var selvsagt veldig spesielt å få være i Norge under terrorangrepet der. Jeg bor jo i Israel, der det fra tid til annen er terrorangrep - til og med nå etter at jeg kom tilbake. Det var imidlertid rart og uvirkelig at det skjedde i Norge, og i en SÅ stor skala. Hvilken tragedie! Men jeg var stolt av hvordan det ble taklet og hvordan det hele ble snakket om! Roseparader! Mer demokrati! Vi står sammen! Kjærlighet! Stakkars moren hans (!). Det var helt unikt, jeg er 'vant til' at det kun er hevn som er språket når ting skjer her (på begge sider). Og jeg kan ikke si at det virker som at dette stedet eller USA eller andre steder som har vist voldelige muskler i møte med terror har blitt tryggere steder på grunn av det. Jeg er stolt av å være norsk og å høre mange av de utspillene folk har kommet med i etterkant av det som skjedde i Oslo og på Utøya.

Annunciation day og andre ting

25. mars var det Maria Budskapsdag, og det palestinske bibelselskapet har fri den dagen. Vi arrangerte en familie grillfest, i anledning morsdagen som var tidligere den uka. Morsdagen er veldig stor på Vestbredden, med gaver, feiringer og diverse turer. I den anledningen benyttet Nicola anledningen til å gratulere alle mødre, inkludert Ingjerd som skal bli mor om 6,5 mnd. Det var stor jubel:-)

Jepp, jeg skal faktisk allerede ha ei lita jente i oktober, bare ett år etter bryllupsdagen. Det gikk unna!!! Jeg har vært ganske mye syk. Håpet og trodde først at jeg kun måtte komme meg over 3 mnd kneika, så skulle ting bli bra. Men jeg er fortsatt ekstremt trøtt, mye kvalm og svimmel iblant. Så nå er jeg 50 % sykemeldt i to uker. Allikevel er ikke det en høy pris å betale for 'premien' som kommer. Vi gleder oss masse! Har akkurat begynt på 5. måned nå, og begynner å få litt mage.

Her har de ultralyd hver måned (ja, jeg vet at det kanskje ikke er så bra, vurderer å skippe noen). Vi hadde ultralyd i uke 7 (!), 12 og i uke 16. Jeg har fulgt debatten om tidlig ultralyd i VL den siste tiden, og må si at mitt innspill til den er at hvis abort hadde vært aktuelt for meg, ville en tidlig ultralyd totalt fått meg fra den tanken tror jeg. For oss var det utrolig sterkt å høre hjerteslagene i uke 7 og å se den bittelille 8 mm lange babyen. På ultralyden i uke 12 så vi fem fingre, hodet, føtter, armer... det var vår lille baby, og det ville vært utenkelig å skulle bestemt oss for å kvitte oss med henne etter at vi hadde sett henne. Hun beveget seg også mye, og løftet armen som om hun vinket til oss på ultralyden :-) 'Hei, mamma og pappa!!!'

Uka før påske hadde vi besøk fra Ingar og Terje fra Frikirken + to fra Bistandsnemda. Vi hadde ei uke full av forskjellige nyttige møter og feltbesøk. Terje Bjørkås og kona Guri kom et par dager før de andre, for å oppleve litt mer av Midtøsten. Her er han i et muslimsk bryllup i Betlehem med min mann og svoger. I invitasjonen stod bare navnet til mannen og forbokstaven til bruden: 'D'. Dette var altså ganske så konservative muslimer.

Et par uker før påske lette jeg etter påskepynten, og ble kjempetrist da jeg så og si ikke har noen ting. Så da var det bare å sette igang å invitere noen venner på besøk og lage pynten selv. Vi hadde en artig påskepynt lagings dag. Palestinerne maler ikke påskeegg på denne måten vanligvis, men det er mange som har bedt om å bli invitert neste år hvis vi skal gjøre det samme.

Palmesøndag giftet min yngste bror seg med sin Jenny fra Haifa. Det var et fantastisk bryllup, de hadde til og med lært seg Salsa i vinter, som overraskelse til gjestene. Jeg var kjempeimponert! Og brudeparet var slående vakkert!

I uka før bryllupet ventet og ventet vi på at Nicola skulle få sin årlige påske-tillatelse for å komme til Israel. Den kom aldri. Hele familien utenom ham og mora (de to som skulle i bryllup) fikk tillatelsene sine, selv om de fant dem i den ortodokse kirken - ikke i den katolske som de tilhører. Så det ble tatt mange telefoner, han letter rundt omkring, men den kom ikke. Vi satte mange folk på å be for saken. Og som et mirakel fikk vi telefon lørdag morgen - en halv time før avreise til Haifa - om at tanta hadde funnet permiten hans et eller annet sted. Det var en utrolig lettelse, og vi var kjempetakknemlige.

Dagen etter bryllupet var de fleste av oss norske (og noen til) på stranda. Her er gjengen. Det var så gøy at så mange venner og slektninger kom hit!!!

Betlehem og Jerusalem er stedet for å feire påske! På langfredag tok vi en Via Dolorosa vandring, med tusenvis av andre pilgrimmer. For første gang tok jeg også meg tid til å stoppe ved hver stasjon og minnes hva som skjedde på hvert sted. Jeg er alltid imponert og rørt av å se de forskjellige nasjoner og kirkesamfunn markere langfredag på forskjellige måter, mange med tårer og det dypeste alvor. Da føler jeg meg som en del av den store, verdensvide kirke!

Lørdag er det 'sabt an-nuur', da blir det tent et lys inne i graven i Gravkirken, det sies at det tennes på mirakuløst vis. Dette lyset fraktes så til lysene til de mange ventende i Gamlebyen, og spres så til Vestbredden, og med egne fly helt til Russland og Asia. Det sies at flammen ikke skader noe eller noen i begynnelsen. Vi ventet på flammen i Beit Jala (har dessverre ikke bilder her). Først kom speiderne med korps og diverse drillkunster. Til slutt kom den mirakuløse flammen, og ble levert i kirken der folk kunne få tent sine lys. Veldig spesiell tradisjon, men også veldig fin symbolikk - og veldig rørende, selv om jeg ikke vet om jeg tror på det eller ikke... at det er tent på mirakuløst vis altså... men symbolikken er iallefall kjempefin. Det er et symbol på Jesu oppstandelse, og skjer hvert år her i Jerusalem.

Action!

Bare som en liten fortsettelse der bloggen slapp sist... på slutten av den dagen, med teppet og varmeovnen i den iskalde leiligheten, sved det skikkelig på leggen. Jeg skulle ta en dusj, og det sved som nåler da det kom vann på det. Det viste seg at jeg hadde fått en 2. grads forbrenning, helt uten å merke det. Den mest komiske skaden jeg har hatt noen sinne (men den gjorde vondt!!!). Antageligvis hadde olabuksa blitt overopphetet, og da den kom i kontakt med huden, brant det skikkelig... Men alt er vel nå... har noen lilla arr, men de synes bare i dagslys. Håper at de blir borte i løpet av sommeren. Siden vi ikke har så masse å gjøre med Bridgebuilders for tiden (vi starter ny runde i 2012), og jeg ikke har team fra Gå Ut Senteret, har jeg hatt tid til å gjøre ting jeg ellers ikke har tid til, og til å hjelpe til med årsrapportering - også i andre prosjekter enn de jeg vanligvis jobber i. Svigermora til to ansatte (Elias og Issa fra Gaza - de er gift med to søstre) bor i Gaza mens døtrene og familiene bor i Betlehem. Svigermora var på sykehus ved Tel Aviv for å få kreftutredning, men døtrene har ikke tillatelse til å besøke henne fordi de ikke kommer seg ut av Betlehem. Så en dag tok jeg de tre eldste barna deres og kjørte til sykehuset for å besøke besteforeldrene. Det var rørende å se hvor glade besteforeldrene ble, og jentene ville ikke dra derifra - selv om bestemoren ble ganske sliten etter et par timer... hun er jo syk. Etterpå tok vi en tur til sjøen i Tel Aviv. De har ikke sett sjøen siden de forlot Gaza for 3,5 år siden og var helt bergtatt. Den eldste har mange minner fra sjøen i Gaza, og de lurte veldig på om dette var den samme sjøen som de har i Gaza. Det var trist å tenke på hvor urettferdig det virker at de ikke får komme på besøk til Tel Aviv engang, når jeg så hvor mye de lengtet etter å være ved sjøen. De var skikkelig våte og fulle av sand da vi nesten måtte tvinge dem til å dra derifra, men jeg tenkte at bilen får heller bare støvsuges og vaskes etterpå. Hvem vet når de kommer til sjøen neste gang...

I vinter har broren til en jeg kjenner fra Norge vært på observatørprogrammet til Kirkenes Verdensråd, EAPPI. Han har vært stasjonert i Betlehem, så Nicola og jeg har fått truffet ham litt. En dag tok han oss med på tur i Betlehemsområdet, for å vise oss noen ting som skjer (som vi aldri ser, fordi vi ikke oppsøker slike ting). Først var vi med på en Checkpoint Watch der vi var på checkpointen med ham og så hvordan han forsøkte å hjelpe hvis folk hadde problemer med å komme gjennom av ulike grunner. På andre siden av checkpointen stod 'Machsum Watch' som er en gjeng eldre israelske damer som også overvåker checkpointene. De er en god hjelp og har gode kontakter i det israelske samfunnet. Dessuten konfronterer de soldatene på hebraisk hvis de gjør en dårlig jobb, og det kan være effektivt.

Litt sør for Betlehem kom vi til en drueåker (som er eid av en palestiner). På bildet under ser vi at ett tre er okkupert av en bosetter. Han har rett og slett satt et gjerde rundt dette ene treet. Nå var det imidlertid masse søppel innenfor gjerdet, så vår venn fortalte at han trodde at kanskje bosetteren hadde gitt opp sin tre-okkupasjon. For et absurd land vi bor i! Eksempelet nedenfor er jo nesten tragi-komisk!

Vi var også så heldige å få besøk fra Namsos Frikirke. Vi fartet rundt med dem i en ukes tid, for å vise dem noen av prosjektene vi har her. På bildet under er vi i Bir Zeit, på Bibelselskapet sitt studentsenter der. Janne og jeg satte stor pris på å få direkte besøk fra en menighet!

En annen ting jeg har hatt tid til i denne perioden var å reise ned til Andy Ball i Tel Aviv. Janne og jeg hjalp til med å rekonstruere utstillingsvinduet. Vi kjørte også til Ikea og kjøpte fancy belysning, så nå håper vi de selger bibler som varmt hvetebrød der nede :-)

Vi var ganske fornøyde med resultatet, iallefall ut ifra de ressursene vi hadde og den tiden vi brukte.

Under er Janne og jeg på en tur for et par uker siden. Vi digger å gå på tur, men det er svært vanskelig å finne utmark på Vestbredden, hvor det er greit å være uten å bli mistenkt for å være verken bosetter eller hva som helst annet som man ikke vil mistenkes for. Jeg har imidlertid oppdaget et sted der det går an å gå på tur og være ute, mindre enn 10 minutters kjøring fra der jeg bor. Og noe av det beste er at det er i område C, så israelere har også lov til å komme dit. Ergo, da kan Jenny (min bror's israelske forlovede) OG Nicola (min palestinske mann) begge to møtes der. Så vi hadde en super dag i solen der.

I forrige uke hadde vi en bussbombe i Jerusalem. Det var rart å sitte på jobb å høre the 'breaking news', og ta en annen vei hjem fra jobben så jeg skulle unngå sentrum... For første gang var jeg glad for at Nicola og familien hans + venner på Vestbredden ikke har tillatelse til å komme til Jerusalem, så slapp jeg å begynne å ringe rundt til dem for å forsikre meg om at alt var bra... istedet kunne jeg klare meg med å bekymre meg for venner i Jerusalem. Ei venninne skrev på facebook: 'Jerusalemite friends, please check in that you are ok' - hvorav vi alle skrev en kommentar på at alt er vel osv. Jeg dro tidlig fra jobben, og det virket som om halve Jerusalem gjorde det samme, for det var masse trafikk og en rar stemning i lufta.

Det viste seg at ei britisk dame døde - en Whicliff oversetter som har jobbet i en afrikansk landsby i 20 år... nå hadde hun kommet til Jerusalem for å lære seg hebraisk så hun kunne oversette GT også til dette afrikanske språket... Hun var sikkert klar til å dø, men det oppleves jo rart allikevel... at hun som hadde en så viktig oppgave for seg ikke fikk fullføre den. Men vi vet jo ikke hvorfor sånne ting skjer, så det er best å ikke prøve å finne en forklaring på det. En ortodoks jøde mente at dette er Guds straff for de evangeliske kristne. En enkelt hendelse kan ses på mange forskjellige måter. Trist var det uansett, og jeg håper at de 30 andre som ble skadet kommer seg så fort som mulig igjen.

Hjelp, bilen vår er allergisk mot vann!!!

I går dro vi hjemmefra klokka 07 som vi prøver å gjøre alle mandager... for å kjøre Nicola på jobb og så rekke stabsmøte i Jerusalem klokka 08:30 - med en totalt uforutsigbar kø på checkpointen og det samme gjelder trafikken i Jerusalem. Uansett, det var noen skumle lyder i bilen, og vi måtte stoppe på et verksted. Dette var selvsagt ikke åpent kvart over 7 om morgenen, men Nicola gikk og banket på døra til huset til ham som jobber der, og noen minutter senere kom han ut - trøtt og slapp, men klar for å jobbe.

Senere endte vi opp på et annet verksted, som behold bilen en stund. Vi leverte bilen der, og reperatøren kjørte Janne og meg hjem i en utrolig rånete BMW med en ruvende lyd fra eksospotta. Ganske komisk!

Når man drar inn på Vestbredden står det med store skilt at man ikke har lov til å reparere israelske bilder der inne. Men hva gjør man når bilen skjærer seg inne på Vestbredden? Man drar selvsagt til nærmeste verksted... Israelske sjåfører har jo ikke lov til å komme inn og taue meg ut, og palestinske biler kommer ikke over grensen... Ikke praktisk tilrettelagt for å være lovlydig borger i dette landet...

Problemet var at regnet endelig har kommet til landet. Men ikke noe enormt i forhold til Norge iallefall... Men så hadde det kommet vann inn i motoren nedenifra og ødelagt noe i det elektriske anlegget. Så de måtte skifte ut det som var ødelagt. I morges skjedde akkurat det samme (i går regnet det ganske kraftig). Jeg tok bilen tilbake på verkstedet, og nå går de rundt og leter etter et deksel som mangler under bilen, for å finne det på en annen Ford delebil. Jeg kan jo ikke ha en bil som ikke tåler regn! Vi bor riktignok i en semiørken, men dog...

Så jeg kom meg altså ikke til kontoret i Jerusalem i dag (i går kom vi sånn midt på dagen). Istedet tok jeg beina fatt og gikk ned på visumkontoret her og satte igang prosessen med å få visum på grunnlag av ekteskap. Håper å ha alt i orden i løpet av ei ukes tid. I mellomtiden får jeg med meg et ark som viser at passet er på Ministry of Interior, og håper at det skal gå greit å krysse checkpointer med det. Får smile pent, det hjelper ofte - selv ovenfor folk med store maskingevær.

Nå har jeg bare turistvisum, og det går ut på lørdag, men tanken var jo å dra til Kairo torsdag kveld... hvilket vi dessverre måtte avlyse av ganske åpenbare grunner. Vi skulle dra med broren min, Tor Arne, og forloveden hans, Jenny. En ting er at det ville vært farlig for hvem som helst å dra nå. Men å ta med ei israelsk jente med et veldig jødisk navn ville vært absolutt galskap. Iallefall, når turen dessverre ble avlyst, begynte visumet plutselig å haste. Veldig deilig å ordne det herifra og slippe å gå på visumkontoret i Jerusalem (som er et sted de aller fleste hater å besøke. Lurer på hvor mange tårer som felles der hver dag...). Det virker som at det er ganske 'bankers' å få dette visumet. Problemet er bare at jeg må fornye visumet hver gang jeg drar ut av landet... og det koster ca. 100 dollar hver gang :-(. Men folk fornyer det iallefall i årevis, og det er en bra løsning for meg! Jeg giftet meg på akkurat rette tidspunkt, siden voluntørvisumet mitt gikk ut i oktober (samme måned som jeg giftet meg), og da kunne jeg ikke fornye det igjen. Og man kan ikke gå fra voluntør visum til arbeidsvisum. Så hadde jeg ikke giftet meg, ville jeg vært seriøst i knipa nå. Det kom jeg ikke på før etter at jeg hadde bestemt meg for å gifte meg, da... må bare presisere det... det var ikke GRUNNEN til at jeg giftet meg... he he... I tillegg skiftet jeg navn og fikk nytt pass i November, så da jeg kom inn igjen med blankt pass behandlet Israel meg akkurat som at jeg var her for første gang.

Det er kaldt inne i huset!!! Brrr! Sitter foran varmeovnen med et teppe rundt meg...
I leiligheten er det svært dårlig dekning for israelske telefoner (hvilket er jobbtelefonen min), så jeg kan ikke ta jobbtelefoner. Og mailen vil ikke sende mail ut, men den mottar inn. I det minste er jeg på nett (fram til lørdag var jeg ikke det heller, det lå nede i ei uke), og det er jeg glad for. Så jeg kan jobbe litt allikevel. Det var et lite referat fra dagen min - 1. februar 2011. Denne dagen kommer aldri igjen :-)

Hvis dere vil se bilder fra familieleiren, har Janne lagt ut mange fine på bloggen sin. Klikk her.

Igjen var det fantastisk å sitte og høre på evalueringen den siste dagen. Det var mange flotte ord... at opplegget her har vært mer lærerikt enn hele utdannelsen de har vært gjennom, at det har vært en fantastisk åndelig opplevelse (selv om vi ikke har noe kristent opplegg på leirene som er i samarbeid med departement for ungdom og sport...alle deltakerne på leiren var muslimer), at her har de lært hvordan de skal implementere tingene i familien sin, ikke bare lært ting teoretisk. Jeg håper virkelig at de fortsetter å implementere ting de har lært i løpet av det siste halve året. Som noen av dem sa: Dette er en ny måte å forandre det palestinske samfunnet innenfra på - 'you are making a revolution of love', sa en av deltakerne. Vi får se :-)