Kreativiteten lever vel i Gaza

Dyrehagen i Gaza har ikke råd til zebraer og har dermed malt esler så de ser ut som zebraer. Sjekk ut linken her

Gaza og sånn

Søndag for snart tre uker siden dro Janne og jeg en tur til Gaza. Det var første gang for henne, og fjerde gang for meg. Dagen før avreise fylte jeg opp bilen med materiell fra Bibelselskapet som skulle leveres til menigheter i Gaza, samt diverse ting fra de fra Gaza som nå bor i Betlehem, som benyttet muligheten til å få sendt over noen hilsner.

For å komme fram til grensen tidlig nok, var avreise fra meg 05:45. Turen tar ca. halvannen til to timer bare. Her er vi på en bensinstasjon der vi pakker om baggasjen og drikker dagens første kopp med kaffe (foran i bildet). Janne er morgenfrisk og rask :-)

Jeg må skrive litt om inngangen til Gaza. Vi har selvsagt ingen bilder fra det, men det er en opplevelse. En ting er å komme seg gjennom Israels kontroll: 2 visumkontroller (som ofte tar tid - denne gangen brukte vi kanskje halvannen time igjennom), mye gåing og mange svingdører (vi etablerte etterhvert en god strategi for å få koffertene gjennom de små svingdørene... Jeg gikk gjennom først, så dyttet Janne kofferten gjennom, svingte døren og jeg tok den imot på den andre siden).

Vi så mange flere mennesker på grensen enn før (selv om det fortsatt er ytterst få som kommer inn og ut i Gaza). Det var også palestinere som gikk igjennom, og ikke alle så ut til å ha fått visum av helsegrunner heller. Ok. Da var det Hamas checkpointen.

Først må navn og alle slags detaljer skrives inn i en kjempestor protokoll, av en mann bak en høy skranke i en liten brakke. De kan ikke engelsk noe særlig, og det tar merkelig lang tid å få ført alt inn i protokollen. Deretter ledet de oss videre til en annen brakke. Det har ikke skjedd før. Vi satte oss ned på stoler, med en mann og et bord med stetoskop på foran oss. Han brukte også en evighet på å få skrevet alle detaljer (de samme som brakken vi kom fra) om oss ned i sin protokoll. Så spurte han oss om vi har feber. Vi svarte nei. Og han sa: 'Ok, dere kan gå'. Det viste seg at vi hadde vært gjennom en svineinfluensa test. Det er jo en god ide forsåvidt.. hvis Gaza får svineinfluensa, kommer den til å spre seg fort! Gaza regnes for å være verdens mest folketette område.

Så måtte vi over i en tredje brakke og åpne baggasjen. De var overraskende nok ikke særlig opptatt av materiell vi hadde med til kirkene, de lette kun etter alkohol. På veggene (i den første brakka vi besøkte også) hang det mange skilt der det står at hvis de finner alkohol, skal de helle det ut for øynene på eieren. Men ingen fare for oss, vi hadde ikke med så mye som en dråpe hostesaft og vi fikk dra videre.

Vi rakk søndags gudstjenesten i en kirke i Gaza. Det var veldig spesielt å være der, jeg skulle gjerne vært der hver søndag. Folka vi møtte var veldig immøtekommende og varme. Mange bad oss med hjem, men vi hadde allerede fullsatt program for dagen. Det var en stor opplevelse å få være der sammen med de kristne der, og det gjør meg ydmyk å tenke på hvor mye de har opplevd av vanskeligheter og hvor usikker fremtiden deres er. Jeg skulle gjerne snakket mer med dem om hva de omstendighetene faktisk gjør med troen deres.

Her har de bygget hus oppå ruinene. Gaza får fortsatt ikke inn sement til å bygge opp noe av det som ble ødelagt under krigen i vinter. De får stort sett inn alt mulig tenkelig annet, da... I tillegg til at Israel slipper inn en del mat for eksempel, har Gaza fortsatt massevis av tuneller til Egypt. Jeg har hørt 300... Jeg vet ikke. Men man får kjøpt israelske produkter i Gaza også, til 3 ganger israelsk pris, da...

Her stakk vi innom en bonde i utkanten av Gaza by. Jeg måtte jo prøve å være litt tøff, jeg er jo tross alt fra en bondegård... og har gått på jordbruksskole... Jeg er ikke så vant til kameloppdrett, da...

Da vi dro ut av Gaza hadde vi med oss mer enn da vi kom. Familiene i Gaza sendte med oss en haug med ting vi skulle levere til slektningene i Betlehem. Det var nesten komisk. Det var arabiske søte kaker, hermetisert frukt, alt mulig... litt spesielt å ta med mat UT av Gaza, men...

Under: Et bilde av litt farger i Gaza. Det finnes faktisk :-)

For noen uker siden var det Oktoberfest i Taybeh, en liten kristen landsby utenfor Ramallah. Dit måtte vi jo... Dette er en årlig festival, der de promoterer byen, selger lokale produkter: broderte ting, honning og ikke minst deres egenproduserte øl. De har altså Vestbreddens eneste ølfabrikk, og dette er altså mulig nettop fordi det er en kristen landsby. Det var utrolig masse folk der, nesten som 17.mai i Oslo. Det var vanskelig å bevege seg i mengden, men stemningen var på topp. Festivalen svømmer også over av alle utlendinger som jobber i NGO -er (non governmental organisations) i palestinske områder.

Tradisjonell palestinsk dans, Debke, står selvsagt på programmet.

Og til slutt litt fra en konferanse/seminar arrangert av Musalaha i begynnelsen av Oktober. Det var ment for oppfølging fra forskjellige ørkenturer de har hatt, men også for Bridgebuilders. 5 av deltakerne fra sommerens Bridgebuilders var der, og 4 av oss lederne. Det var også en deltaker fra forrige Bridgebuilders. Tilsammen var vi ca. 25 stk.

Tanken var å fortelle palestinernes og israelernes 'narratives'. Det vil si at de forteller sin historie slik de hører den og oppfatter den, og alt trenger ikke å være historiske fakta. Det er allikevel slik de opplever fakta. Palestinerne og Israelernes narrativer er veldig forskjellige. Vi har de samme årstallene (48, 67, 73 osv), men innholdet i dem er totalt forskjellig. Skulle nesten ikke tro at de snakket om samme hendelser!

Jeg var imponert av hvordan de lyttet til hverandre, selv om det var tøft for mange. Det ripper jo veldig opp i identitetsspørsmål og verdensbilde. Tross i de smertefulle tingene, synes jeg at det var kjempegod stemning generelt sett og en stor vilje til å kommunisere på tvers av disse uenighetene. Ved måltidene og om kvelden var det kjempehyggelig. For meg gir det masse håp for fremtiden å se grupper som denne. Allikevel er det viktig å huske at ingen av disse var 'nybegynnere'. Alle har vært på opplegg før, og man går ikke så dypt som dette første gang.

Under: Israelerne formet et stillbilde av noe som skal summere deres identitet. De valgte Moses som går gjennom Rødehavet.

De Israelske araberne er en egen gruppe, de er verken helt palestinske eller helt israelske. De føler seg dratt i alle retninger, hvilket deres stillbilde viser ganske tydelig..

Og Palestinerne setter seg tett sammen, prater og har det koselig. De holder sammen og holder på tradisjonene.

Til slutt: Et lite selvportrett av Janne og meg i fødselskirken i Betlehem. Hallo there! Forresten, alle bildene i dette innlegget er fra Janne. Tusen takk, Janne!

Litt fra den siste uken...

Jeg lider under å ikke ha foto apparat enda... Innkjøp av et nytt et står høyt på listen, men jeg husker mest på det hver gang jeg skal oppdatere bloggen... Blir jo kjedelig med mye blogg uten bilder!!! Så: Ingjerd: Få ut fingeren og kjøp et foto apparat!!!

Men jeg kan jo skrive litt selv om jeg ikke har bilder (og nå sitter jeg hjemme med en så dårlig internet forbindelse at jeg er redd den bryter før jeg er ferdig med å skrive... og da har jeg ikke tid til å lete på google etter bilder heller... :-)

Håper dere har det bra alle sammen der hjemme i Norge! Jeg sitter her og svetter... i morgen skal det visst bli 35 grader. I Jerusalem! Og dette er nesten det kaldeste stedet i landet. Jeg har aircondition, men liker ikke å bruke den så mye... det er jo deilig å føle varmen litt også.

Mamma hadde lest på forrige blogginnlegg om alle alert meldingene og lurte på om ikke jeg blir kjempenervøs av det. Vel, de første dagene var det stress (det var da jeg skrev på bloggen), men merkelig nok: menneskets merkelige evne til å tilpasse seg: Nå har jeg allerede vent meg til at meldinger om uro her og der og overalt tikker inn stadig vekk. Jeg tror det har vært max 2 dager med null meldinger, maximum er 8. Men nå er jeg vant til det allerede, og blir ikke stresset lenger. Det er jo kjekt å vite også... hvis noen er drept rett utenfor der kontoret mitt er (det skjedde igår)... eller de kaster stein på Calandia checkpoint akkurat når jeg har tenkt meg gjennom...

Men det er så utrolig mange andre ting å konsentrere seg om! På onsdag startet vi en slags fellesskapsgruppe, og første gang var hjemme hos meg. Vi var 6 jenter, og faktisk både norske, arabiske og jødisk. Vi skal treffes regelmessig og ha temakvelder med personlighetstest, fargetest og andre sånne ting + juleshopping, kakebaking, men mest av alt har vi tenkt å dele fra livet vårt med hverandre, be sammen, støtte hverandre og kanskje gi hverandre innspill. Det var en skikkelig bra første kveld, og jeg gleder meg til fortettelsen. Jeg fikk ideen i sommer på Bridgebuilders, de smågruppene vi hadde der var skikkelig bra og la til rette for mange virkelig gode og åpne samtaler.

Ellers: Simon på kontoret vårt i Beit Hanina har allerede fått en telefon fra noen som kjørte forbi kontoret, så bilen min (dvs. Frikirken sin) parkert der og spurte om den var til salgs. Det er fint at Frikirken alltid får tak i lett omsettbare biler... Da jeg hadde golfen kom folk og ville kjøpe den på de rareste tidspunkt... på parkeringsplasser, i nabolaget eller overalt ellers. Han selgeren som jeg solgte den til, solgte den videre neste dag. Det eneste som var dumt med det, var at jeg hadde glemt min eneste salsa - CD i den bilen... Men, men...

Også har jeg endelig meldt meg på hebraisk kurs!!! Det begynner i morgen, og skal være søndag og onsdag kveld... tre timer hver gang, i tre måneder. Det blir intenst, men det er på full tid at jeg lærer meg å iallefall lest navnet mitt. Jeg er så hjelpesløs når jeg får regninger i posten. Postmannen her er noe for seg selv tror jeg, for det kommer ekstremt mange brev feil. Og da kan jeg lett få andres regninger i min postboks, og når ikke jeg kan lese så mye som navnet mitt en gang, kan jeg lett stå i fare for å betale andres regninger (hvilket har skjedd flere ganger).

Da skal jeg se om jeg får sendt dette eller om den har gått av nettet... Håper det er bra med dere blogg - lesere :-) Hører gjerne fra dere!

Klem, Ingi

Security alert

Janne har vasket passet sitt i vaskemaskinen ved en feiltakelse, så vi dro ned til representasjonskontoret på tirsdag for at de skulle ta en kikk på det. Passet hadde klart seg overraskende bra gjennom en liten runde i vaskemaskinen, og det holdt å kleske på litt godt, gammeldags skolelim.

Med det samme jeg var der, benyttet jeg anledningen til å spørre om de kan sette meg på SMS liste for å få meldinger om når det er uroligheter i området. Det var helt ok for dem.

Det gikk ikke mer enn en time før den første meldingen tikket inn om demonstrasjoner her og der, og at FN stab bes unngå å være der. Etter enda en time kom det melding om steinkasting på Qalandiya chekcpoint og at man anbefales å bruke diverse andre checkpointer. Innen dagen var omme, hadde jeg fått 5 sikkerhetsmeldinger.

Sånn har det fortsatt. I morges våknet jeg til to lange, dramatiske meldinger. Den ene omhandlet veisperringer i gamlebyen og Øst Jerusalem og mulige sammenstøt mellom politi og demonstranter, og at FN stab må ha radione sine på når de reiser rundt i byen idag. Den andre handlet om at det forventes demonstrasjoner og sammenstøt i de store byene på Vestbredden, særlig etter Fredagsbønnen, og hvilke veier og checkpointer man bør velge i stedet for hvilke andre veier og checkpointer. I tillegg en advarsel om å være ekstra forsiktig når man kjører på Vestbredden idag.

Jeg ante ikke at det er SÅ utrolig her. Hver eneste dag skjer det ting. Disse meldingene som tikker inn og tikker inn gir meg en følelse av å leve i en krigssone, og de gjør det ikke mulig å late som at det egentlig er ganske fredelig... Kanskje det hadde vært bedre å be dem slutte å sende meg disse meldingene, og heller bare sørge for å fjerne meg når jeg kommer oppi uroligheter. Samtidig er det jo viktig å motta dem for å kunne unngå fare... ikke minst når jeg har ansvar for andre. Så nå er jeg litt i villrede om hva jeg skal gjøre. Beholde meldingene og føle at jeg lever i en krigssone, eller la meg selv leve litt mer i 'denial', ha et mer avslappet liv, men risikere å plutselig dumpe oppi ting og tang?

Mange store dilemmaer og ting å ta stilling til...

God helg alle sammen.

Ingjerd :-)

I dag klokka 16 er det to år siden Rami Ayyad ble kidnappet da han dro fra Bibelbutikken i Gaza, der han var leder. I morgen er det to år siden han ble funnet myrdet, som martyr i Gaza.

Kona hans, Pauline, og de tre barna (bildet er halvannet år gammelt, barna er en del større nå) bor nå i Betlehem. Disse dagene er særlig tøffe for dem, og for Rami og Pauline's øvrige familie også, + kollegaene som jobbet sammen med Rami. Det som skjedde for to år siden har fortsatt store konsekvenser for de kristne i Gaza, og for alle som kjente Rami. Her er en stående oppfordring til alle kristne til å huske å be for Pauline og barna, og øvrig familie. Samtidig er det en oppfordring til å fortsette å be for våre kristne søstre og brødre i Gaza.

På høyre side av bloggen, er det en link til nettsiden som ble lansert for ett år siden, for å minnes Rami.

Mandag i forrige uke var det Yom Kippur, og så snart det var over - ved solnedgang - var folk allerede igang med å kjøre inn store lass med palmegrener inn i Pisgat Zeev, der jeg bor. Helt fram til fredag, da Sukot (løvhyttefesten) startet, kunne jeg se folk kjøre rundt med palmegrener stikkende ut av baggasjerommet i bilen sin på vei hjem for å lage en løvhytte.

Jødene lager løvhytter til minne om da Israelsfolket bodde i ørkenen, i løvhytter (ganske forenklet fortalt). Og det er ganske morsomt at folk faktisk gjør det fortsatt. Soldater lager også sine egne løvhytter i militæret.

Det er veldig morsomt for barn, for de pleier ofte å sove i løvhyttene om natten - særlig nå når det er god temperatur. Andre spiser bare i løvhyttene sine. Alle naboene mine har laget sine egne løvhytter på balkongen.

På fredag hang jeg opp en klesvask om morgenen (selvsagt før Shabbat startet). Kona i familien under gjorde det samme, og vi begynte å prate (egentlig fordi vi har problemer med lekkasje fra meg til dem - det er dessverre derfor vi har mest kontakt).

Sønnen hennes var også der, og de spurte om jeg ville komme ned og se på Suka-en deres (dvs. løvhytta). Det ville jeg selvfølgelig. De hadde laget om balkongen til en hytte. Riktignok uten bruk av palmeblader, men med diverse dekorasjoner og sånn - som de har fra år til år, nesten som julepynt. Der skulle de spise i løpet av denne uka som Sukot varer. Sønnen var veldig stolt over hva de hadde fått til der nede.

Jeg mistet foto appratet mitt i sommer, så jeg måtte finne noen bilder på internett istedet for å ta dem selv. Her er en løvhytte i en hage:

Og her er urbane løvhytter i en by, kun overbygg over balkongen:

Nabokona var overrasket da jeg sa at vi ikke feirer løvhyttefesten i Norge, for hun har sett massevis av norske turister her for å feire. Så hun trodde at vi også har ferie nå. Da forklarte jeg at jødiske høytider og fester også har en viktig betydning i vår tro og bibelske bakgrunn, selv om vi ikke feirer dem selv. Så mange kristne kommer hit for å se hvordan jødene feirer dem, og for å være en del av det. Det virket som at hun var stolt over å høre det :-)

Back in Business!

Hei alle blogg-følgere.

Jeg er tilbake i Jerusalem, og har startet på mitt andre år her. Jeg har vært her i to uker nå, og det er deilig å være tilbake! Det er mange ting å 'catche opp' på jobbfronten, så dette blir bare et par stikkord.

Vi hadde en brakstart med en konferanse mandag til fredag (31.august til 3. september) med OPCY og våre venner fra African Enterprise, som Frikirken har støttet i mange år. Under konferansen bodde vi alle på Talitha Kumi utenfor Betlehem, der konferansen var (et av de få stedene både jøder og palestinere har lov til å være).

Jeg har vært på verksted med bilen min 5 ganger siden jeg kom tilbake. Endelig fikk jeg godkjent alle papirene dens, og kan kjøre lovlig rundt i Jerusalem. Det var imidlertid ganske tydelig at bilen er veldig klar for å skiftes ut, det har gått masse tid og penger på den det siste året... så nå er den byttet ut med en nyere bil. Endelig. Puh! Jeg får den andre bilen når litt papirarbeid og sånn er gjort.

Også er det Ramadan. Det vil si at jeg må huske å ikke drikke i gata (på Vestbredden og Øst Jerusalem) og at jeg prøver å unngå å være i trafikken rett før solnedgang. Men når solen akkurat har gått ned er det derimot helt perfekt å være i trafikken, for da er det helt tomt!!!

Sommeren i Norge gikk altfor fort. Jeg var der i to måneder, men de suste avgårde. Bridgebuilders var helt klart et av de desidert store høydepunktene. Ellers fikk jeg en del tid med familie og venner (skulle gjerne hatt mye mer tid med dem!!!), vært på et par hytteturer, vært innom Visjon og på M-samling med alle Frikirkens utsendinger. Også ble jeg innviet som utsending, i Vestre Frikirke. Det var en stor dag.

Janne, vår nye voluntør er på plass! Jeg anbefaler hennes blogg: janneijerusalem.blogspot.com
Den er mye bedre oppdatert enn min blogg akkurat nå :-)

Ok, mer senere. Tilbake til jobbingen.

Ingjerd