Besøk på sykehus i Jerusalem

Som nevnt på blogginnlegget som jeg skrev i går, var jeg i dag på sykehus i Jerusalem og besøkte skadde fra Gaza. Vi var en gjeng fra ´unge mødre - gruppen´ til Musalaha (en forsoningsorgansiasjon, også partnerne våre i Bridgebuilders). Vi hadde spleiset på små gaver i poser - en liten sjokolade, tegne- og skrivesaker, klistermerker og en lapp der det stod på hebraisk, arabisk og engelsk: We pray for peace.

På det første rommet vi ble geleidet inn på, satt det en gutt i senga med gipset arm og bein + litt sår rundt her og der. Han var 3,5 år. Jeg visste at han hadde mistet foreldrene sine og storebror, og når han ikke er så langt unna alderen til min egen datter, kjente jeg straks at tårene presset på. Jeg måtte bare summe meg litt for å gå orntlig inn og være tilstede. Ei i gruppa vår hadde med fløyta si. Da hun begynte å spille på den, lyste han opp. Han var på sykehuset sammen med bestefaren sin.

Det var også ei annen dame der, som stelte for ham. Og jeg spurte hvem hun var. Hun viste seg å være en venninne av moren til gutten. Hun bodde i Ramalla, og hadde ofte hatt kontakt med moren på facebook. Hun sa at de var ikke en fattig familie. Moren var en energisk og artig dame med stort pågangsmot. Hun jobbet med handicappede i Gaza, og pleide stadig å prøve å finne måter å sponse flere rullestoler og annet utstyr på. Da de to hadde snakket sammen på slutten av Ramadan, hadde hun sagt litt for gøy: Hvis jeg dør, vil du ta deg av barna mine? Men venninnen i Ramallah hadde svart: Ikke snakk sånn! Noen dager senere ble hele familien drept. Men den lille gutten var savnet i to dager. To dager senere var det fra Shifa sykehuset i Gaza på TV, og de nevnte guttens navn og at de ikke visste hvor familien var. Venninnen i Ramallah ringte sykehuset med en gang og sa at hun visste hvem gutten var og fikk ham sendt over til Jerusalem.

Gutten hadde hoppet ut av et vindu når huset ble truffet og landet på naboen sin parabol. De bodde i en flyktningeleir i Gaza, og der står husene så tett at dette faktisk kan skje. Den lille gutten har mareritt hver kveld og husker hver lille detalj av det som skjedde i angrepet. For et traume! I tillegg ble søsteren på 1,5 år funnet i sofaen til naboen. Hun hadde også flydd ut av huset, og hun hadde ikke en skramme! Hun blir passet på av bestemoren i Gaza nå.

Vi besøkte en del rom... På et annet var det ei mor med en ti år gammel jente som var brent overalt. Og hun hadde også med seg barnebarnet på 4 mnd. Sønnen, babyens far, var død. Sikkert andre familiemedlemmer også, men det spurte jeg ikke om - ville ikke minne tiåringen på det. Vi prøvde heller å høre hva hun liker å gjøre, hva hun liker best på skolen osv. Hun ville gjerne høre Titanic sangen da hun fikk ønske seg en sang med fløyten... Nesten litt komisk at hun valgte sangen fra et synkende skip, men hun fikk det hun ville.

En annen gutt på ti år bare lå i sengen sin... onkelen var i godt humør, ikke vet jeg hvordan det er mulig - om han bare ikke klarte å forholde seg til smerten eller om han holdt seg sterk for nevøen på sykehus... De er fra en familie som mistet ca. 20 familimedlemmer på en gang. I tillegg ble mange skadd, og blant annet broren til 10 åringen døde på et annet sykehus i Jerusalem i forrige uke. Han var 8 år. Onkelen filmet hele fløyte seansen og tok bilder og synes dette var helt topp.

Det var så mange historier og møter med folk. Det var fint å komme, alle satte pris på besøket. Og det var nydelig å se hvordan flere ble rørt av fløytemusikken. De sa at den musikken som hadde fantes i hjertene deres var forsvunnet. Flere fikk ikke nok, de ønsket ikke at fløytemusikken skulle stoppe.

Det er jo utrolig lite vi kan gjøre når det kommer til stykket, men akkurat i dag var det dette vi kunne bidra med. Skulle ønske vi kan gjøre mer, men vi er så begrenset. Vi planlegger et besøk til snart. De andre mødrene var der forrige uke også, og da var det mange flere barn der - men de hadde reist tilbake til Gaza nå. Så hvis vi drøyer, blir det nok bare færre og færre å besøke, men det er jo egentlig veldig fint at de er friske nok til å reise hjem til Gaza og være sammen med familie der (de som fortsatt har det) og at sårene kan gro der i fred og ro. Det er mye som skjer på sykehuset i Jerusalem, masse folk inn og ut og mange på hvert rom. Så det er sikkert godt for dem å få reise hjem.

Tragediene til disse barna og til de som var med på sykehuset, er helt ufattelig, og de representerer jo bare et lite vindu inn i så mange flere tragedier vi har på Gaza.

Jeg klemte barna mine ekstra godt i kveld, før de sovnet. Takknemlig for at vi har hverandre.

Hvorfor trives jeg her?

Å komme tilbake hit har vært ganske heftig egentlig... så mange kontraster, på så mange måter. Jeg ser ting med helt andre øyne enn før jeg dro. Jeg har også snakket med andre som har vært i utlandet og studert for eksempel, og som sier igjen og igjen at det ville vært lettere å takle ting her hvis de ikke hadde visst hvordan det er ´utenfor´. Hvis man ikke vet om annet, er det jo dette som er normalt...

Jeg har synes at det har vært mye mer plagsomt å se søppel, sand og plastikk enn før. Og jeg reagerer mye mer på at så og si alle venner og folk jeg snakker med har store problemer (i norsk målestokk) i forhold til å registrere barn som er født, særlig de som er født med en forelder med Jerusalem ID og en palestinsk forelder. Jeg kjenner flere sånne par som får barn i år, og som har så mye jobb med å få registrert barnet. Ei venninne var en hel dag i Ministry of Interior (MOI) allerede da barnet var 4 dager gammelt! Og MOI her er ikke akkurat et hyggelig sted. Ei Nederlandsk venninne får ikke registrert barnet sitt her (mannen har Jerusalem ID), så hun får ikke reist til Nederland i sommer og vist fram jenta til foreldrene sine. Nå er jenta 5 mnd! Nå har hun hyret advokat, og fått en ny avtale på MOI i slutten av oktober... Ei tredje venninne har måttet flytte til en leilighet uten vann (fordi den ligger i et område mannen også har lov til å bo i, men de har ikke råd til enda en leilighet med god standard)... for å sikre seg at hun får dekket sykehuset når hun føder, til tross for at hun jobber og betaler skatt til Israel - og det har hun gjort i flere år. Mange ´saker´... Listen er lang, men her nevnte jeg bare en konkret utfordring...

Det har jo vært sånn hele tiden, men i kontrast til Norge ser jeg disse sakene så tydelig nå. Det er ikke normalt at alle venner og alle jeg snakker med har store byråkratiske problemer å hanskes med. Men folk er tapre, de lever livet, skaper et miljø der de trives og har det godt... arrangerer grillfester og treffes på cafeer for å skravle og le.

Mine byråkratiske problemer er i lys av dette svært små. Og det er i seg selv en veldig beroligende faktor at vi kan jo reise til Norge når som helst. Nå har jo til og med Nicola oppholdstillatelse. Vi er superheldige, og at vi slipper å stresse med fremtiden på den måten tar en tung bør av oss.

Det er en annen ting som slo meg, nemlig at jeg tror at jeg gjennom årene her hadde blitt ganske flink til å se det positive der jeg var - og å overse/bli vant til en del av de ikke så behagelige tingene. 9 mnd i Norge har gjort sitt til at jeg har en annen standard, og det er det som gjør at jeg føler meg litt forstyrret.

Jeg er utrolig takknemlig for månedene i Norge. Samtidig ser jeg også tydelig hvordan jeg ble revet med i materialismen. Jeg shoppet så mye som jeg hadde råd til. Her shopper jeg ikke. Det er selvsagt også fordi 1) ting er dårlig kvalitet for det meste, 2) de har en annen stil her enn det jeg digger og 3) jeg vet at jeg skal pakke tingene og dra til Norge igjen i januar, og da trenger jeg ikke å skaffe meg flere ting.

Men: her er jeg altså greit fornøyd med plastikkstoler og store, tomme hvite vegger. Ingen plakater med livsvisdom eller ordtak, ingen lykter med lys rundt omkring, ingen fancy tepper... og alle gafler, kniver og skjeer er forskjellige og av dårlig kvalitet (dette er en møblert leilighet, og det var her da vi kom. Alle våre ting er pakket ned i leiligheten vi trodde skulle bli ferdig til vi flyttet ned igjen...). Vi har kun tre badehåndklær som vi deler på, pluss noen mindre håndklær. Men det plager meg ikke. Kjenner at det er ganske digg å være ute av supermaterialistiske Norge en liten stund. Her lever jeg som en konge fordi jeg faktisk har et ok sted (om ikke så fint som det vi hadde før), vi har bil og vi kan kjøpe alt vi vil av mat og ting vi skulle ønske oss (selv om vi ikke gjør det pga. det jeg nevnte ovenfor). Det er så interessant å merke hvordan det kan være bra at så mange ting utenfor tar oppmerksomheten og tankevirksomheten. Så slipper jeg å bruke alle de tankene og bekymringene innover på meg selv og bli misfornøyd med min egen situasjon.

I morra skal vi besøke sykehus i Jerusalem - skadde barn fra Gaza. Jeg er litt redd for hva som vil møte meg og hvordan jeg vil reagere. Men det er nettop i møte med denne virkeligheten at det ikke blir så viktig hvor mye jeg har betalt for T-skjorta og buksa jeg har på. Eller om jeg har litt ettervekst på håret... Ingen bryr seg om det i møte med barn som har mistet familiemedlemmer og kroppsdeler. Og kanskje er det nettop derfor at jeg kan trives her midt i alt det vanvittige... Kontrasten til Norge er også at jeg ikke får tid til å bekymre meg over egne materialistiske ting her, fordi mine grunnleggende behov er dekket og det er nok. Og det er en ganske deilig følelse. I tillegg blir jeg så mye mer avhengig av Gud her. Ting er så uforutsigbare, nøden er så stor og jeg er så liten. Det spriter opp bønnelivet mange hakk, og det trives jeg med.

Jeg vet ikke om jeg klarer helt å gjøre meg forstått, skriver dette bare sånn ut ifra levra... verken gjennomtenkt eller gjennomlest. Men det var bare et forsøk på å skrible ned noe av det som beveger seg i hodet mitt. 

I dag...

Vi har ikke pakket ut barneCD-ene våre enda, så i dag lette jeg på Youtube for å finne musikk til Ellinor. Jeg søkte på Bjarte Leithaug og fyrte løs på første sang som kom opp. Den passet SÅ bra i den situasjonen vi er i syntes jeg: Fly, lille Engel, Fly

I morges hadde jeg sendt Veronica avgårde med Nicola og lagt meg til å sove igjen. Litt før klokka 8 våknet jeg av et stort smell med påfølgende sirener. Jeg sovnet igjen med en gang, men da jeg våknet skjønte jeg fort via sms og sosiale medier at en rakett hadde truffet Beit Sahour sentrum, ca. halvannen kilometer fra meg. Heldigvis var ingen skadet eller drept, den traff midt i sentrum. Beit Sahour er et av de aller mest kristne områdene på Vestbredden med sine 80 % kristne. Raketten traff ganske midt imellom fødselskirken og hyrdemarkene, 100 meter fra min ynglingscafe. Jeg kjenner mange i det området, og var bare glad for at det gikk så bra som det gikk denne gangen.

Jeg må si at jeg ikke var imponert over at denne (og mange flere) ble sendt rett før våpenhvilen skulle begynne. Hva tenker de med? Befolkningen i Gaza er avhengige av våpenhvilen for å få gå ut og kjøpe mat! Det er kjempevarmt og uten elektrisitet har de ikke kjøleskap. Maten blir dårlig kjempefort, og de trenger å få handlet jevnlig. Hvorfor risikere at det ikke blir våpenhvile allikevel?

I går var Karin og jeg på cafe ved det Hebraisk universitetet i Jerusalem. Jeg hadde problemer med å få betalt parkeringen med mynter, og en veldig hyggelig israeler kom bort for å hjelpe meg. Han bar et kjempestort gevær på ryggen, men var ellers i sivil. Det endte med at han betalte for meg med visakortet sitt og jeg gav småpengene mine til ham. Så surrealistisk liksom... Folk overalt er så fine og hyggelige - og menneskelige. Da vi kom hjem fra cafeen fortalte nyhetene om at en soldat i sivil hadde blitt drept ved universitetet der (jeg tror ikke det var den samme, for jeg så ham på samme cafe som meg). I krysset nedenfor hadde en bulldoser rygget inn i en buss. Bussen var nesten tom. Palestinerne sier at den 25 år gamle palestinske sjåføren var blitt kastet steiner på av bosettere og at han ble distrahert og redd og satte bulldoseren i revers ved en feiltakelse. Da han kjørte i bussen, ble han skutt med noen titalls skudd og hendelsen ble rapportert som et terrorforsøk. Sånn er det med det meste her, sakene har alltid flere forklaringer og som regel får vi aldri vite hva som egentlig skjedde. Vi kjørte også i det krysset en times tid før denne hendelsen.

Jeg må innrømme at det er litt tungt med alt dette som skjer hele tiden, og jeg er trist men samtidig har jeg roen i forhold til å være her. Det som skremmer meg mye mer enn krigen i Gaza og situasjonen mellom israelere og palestinere sånn som den er nå, er den islamistiske bevegelsen ISIS som sprer seg utover Midtøsten. Folk her snakker mye om dem også, i frykt for at de kommer hit og at de ikke skal  komme seg unna. Jeg er jo utrolig heldig som har norsk pass og vet at vi kan reise på kort varsel.

Det er meningsfullt å være her og treffe gamle og nye venner, og å være i dette sammen. Flere fra Gaza eller med nære slektninger i Gaza forteller at hvis de kristne forlater husene sine for å søke tilflukt et annet sted, har noen opplevd at andre som har fått husene sine ødelagt, bare flyttet inn og søkt tilflukt i de kristne sine hus. En ting er jo at de trenger det nå, men hva med etter krigen? Frykten er at de ikke flytter ut igjen, og det er en lov om at man ikke har lov til å kaste ut dem som ikke har noe sted å bo. Så da står de kristne der uten hjem. Flere har sagt at de er ganske sikre på at det kristne nærværet på Gaza snart kommer til å være over. De sier at de de snakker med bare lengter etter første og beste mulighet til å emmigrere. De er også bekymret fordi ødeleggelsene er så enorme, og så mange er døde. Men hva med etter krigen? Da går verdens søkelys videre på andre konflikter og hva sitter de igjen med da? Bare store tap og enda mer elendighet.

Som vanlig går hverdagslivet ganske som før. Etter middagen i dag dro vi i en lekepark i Beit Jala, og koste oss med kaffe og grønt gress (kanskje det eneste stedet jeg vet om på Vestbredden som man faktisk kan gå barbeint) + sandkasse, lekeapparater og god stemning.

En annen liten raritet: Her om dagen skulle vi kjøpe en DVD for kvelden. Her får man ikke tak i originale filmer, så DVD butikkene selger kun piratkopier - for 5 shekel (7,5 kr). De hadde ikke den filmen jeg spurte etter, så jeg spurte hva han kunne anbefale meg og jeg gikk for den. Det viste seg å være en amerikansk kjempekristen film: Heaven is for real. Det handler om en liten gutt som nesten døde, og så fikk han en erfaring om at han ble tatt opp til himmelen. Det er en sann historie. Jeg synes det var litt morsomt at vi fikk DEN anbefalt, det ville ALDRI skjedd i Norge. Den hadde et veldig sterkt himmel-budskap. Og faktisk var det ganske fint å se det akkurat nå selv om det ikke akkurat er en høybudsjettfilm. Jeg tenkte at jeg håper at alle som har blitt drept nå i Irak og i Gaza har hatt sånne erfaringer idet de døde, for det var virkelig en fin opplevelse denne gutten hadde. Også tenkte jeg selvsagt på de to barna som familien vår mistet i fjor. Vi gleder oss til å treffes igjen!

Rare dager...

En liten oppdatering om situasjonen her... som alle vet, er den veldig spent. Selv jeg som ikke oppsøker verken sammenstøt eller for mye nyheter, kan ikke unngå å merke det. Da Tor Arne og jeg var i Øst Jerusalem her om dagen for å ordne en forsikring, møtte vi unge gutter som på vei til forsikringsselskapet kastet en (liten) stein mot oss. På vei ut av Øst Jerusalem igjen, møtte vi en annen ung gutt (ca. 12 år kanskje) som stilte seg foran oss med en pisk som han veivet rundt og rundt på en veldig truende måte. Vennen hans stoppet ham, og jeg begynte å snakke til ham på arabisk, men det var ikke noe hyggelig. Jeg hadde med barna også...

Vi hører den ene grusomme historien etter den andre. Hele familier er drept, små barn og ondskapen gjør vondt langt inn i magen. I dag fikk vi nyheten via facebook om at en messiansk jødisk soldat er blant de falne, og det rører meg også dypt. Han er en av mine trosfeller.

Da ID begynte, hadde vi 3-4 dager uten sammenstøt i Betlehem, men i går og i dag har vi hatt skyting igjen. Og for et par dager siden fikk barna mine sitt første møte med tåregass. Det var heldigvis ikke så sterkt og vi var i bilen, så vi lukket vinduene og skrudde av lufteanlegget og kjørte ut av det så fort vi kunne mens jeg sa til Veronica: Oi, her luktet det vondt. Bare vent litt så er det over. Her hjemme lukker vi vinduene når de  skyter tåregass, for å være sikre på at det ikke skal komme inn her (på sin første natt her, visste ikke Nicola om dette, og fikk bokstavelig talt svi for det...)

I dag besøkte vi ei venninne fra Gaza. Hun sier at i Gaza har de verken strøm eller vann. Det betyr også at kjøleskap ikke fungerer. Det betyr at man bør handle ofte og lite, men med så mye kriging har de ikke mulighet til å gå ut og handle ofte nok. Søstera hennes fikk huset sitt delvis ødelagt da et hus i nabolaget ble bombet. Så hennes egne vinduer ble sprengt osv... så hun er nå hjemme hos foreldrene med hele familien sin. Jeg lurer på hvordan de gjør det med toalett og kloakk uten vann... Alle i Gaza bor bor jo oppå hverandre i utgangspunktet om de ikke skal bo enda mer oppå hverandre.

Kidnappingsfaren er stor. Palestinerne forteller at de er redde for å ta med barna sine til Øst Jerusalem i frykt for at bosetterne skal komme og kidnappe. Ifølge ryktene har de prøvd å kidnappe flere barn/unge i Øst Jerusalem den siste tiden, og vi vet alle hva som skjedde med den stakkaren de klarte å ta for noen uker tilbake... Jeg ønsker ikke engang å se for meg synet av den brente kroppen hans i skogen. Folk sier at de aldri har opplevd spenningene så store. Nå er konflikten gått til et nytt nivå.

Samtidig er det en gledesuke. Våre gode venner Liv Hanne fra Norge og Raed herifra møttes i Bridgebuilders for 5 år siden og skal gifte seg i morra. I tillegg til festen i morra har vi hatt to fester denne uka: Barberingsfesten til Raed og Hennafesten til Liv Hanne. Det har kommet rundt 30 gjester fra Norge, og det er veldig moro. Jeg koser meg også med å treffe gamle venner og å ha Karin Riska på besøk. Hun er her i anledning bryllupet.

Det virker litt sprøtt når det trivielle dagliglivet går så hånd i hånd med det veldig abnormale. Ellinor er generelt sett en veldig glad baby, og ler og smiler - lykkelig uvitende om alle spenningene som finnes i denne verden. For Veronica er det en ganske tøff overgang å være så mye inne. Hun kjeder seg rett og slett, og har flere ganger skreket: ´Jeg vil ikke være inne!!!´. Da tenker jeg at jeg er SÅ takknemlig for de månedene vi hadde i Norge. Hun har fått utfolde seg og utvikle seg så positivt. Det er desto kjipere for henne nå, for nå vet hun hva hun går glipp av. Men vi får bare prøve å gjøre så godt vi kan. Vi har allerede vært en gang i dyrehagen og et par ganger i parker. Også blir det sikkert bedre når hun blir flinkere til å snakke arabisk. Nå snakker hun så og si bare norsk... Og på mandag begynner hun i barnehagen. Ok, nok for nå - chiao!

Så er vi altså tilbake... Det var jo litt om og men om vi kunne reise i alt dette trøbbelet. Da Liv Hanne og jeg var gjennom håndbaggasjekontrollen (mamma var med som ledsager), fikk vi telefon fra Karin som ventet på oss i København om at flyet derifra var kansellert. Vi tenkte at vi reiser dit og venter der med henne, men da vi kom til gate hadde de tatt baggasjen vår ut av flyet og vi måtte hente den og så gå til SAS skranken oppe. Der fikk vi heldigvis hotell på flyplassen og vi ble booket over til et Turkish fly som skulle gå dagen etterpå. Jeg må jo nevne at Liv Hanne hadde en trillekoffert med brudekjolen sin i. Ganske spesielt å skulle gifte seg under de forholdene!

Dagen etterpå kom vi på Gardermoen igjen og fikk vite at flyet var kansellert. Fra da av var det ingen hotell eller noe som helst for oss, og jeg orket ikke tanken på å reise tilbake til Råde med barna og et LASS med baggasje (vi snakker to store kofferter, en liten koffert, ei vogn, et bilsete, en bleiebag, ei håndveske, en matpose og en lekesekk). Men til sist gikk vi litt tilfeldig innom SAS skranken igjen og der synes de kanskje synd på meg der jeg stod med Ellinor... så de booket oss om til ELAL som allerede var overfylt fra Zurich så vi kunne reise samme ettermiddag. Og det gjorde vi.

Jeg må innrømme at jeg kikket ut av flyvinduet da vi nærmet oss Tel Aviv og luret på om jeg kom til å se noen raketter som ble skutt ned (heller de enn raketter som kom mot flyet). Jeg ble litt redd, men tvang meg selv til å ikke tenke på det. Alt gikk kjempefint da vi ankom Ben Gurion. Den Israelske ambassaden i Oslo har ikke klart å endre visumet mitt på sikt, men de har vært veldig behjelpelige og la inn informasjonen om at vi kommer i systemet på flyplassen i Tel Aviv sånn at det skulle gå lettere. Jeg fikke ikke et eneste spørsmål, alt gikk som en drøm i passkontrollen.

Da vi ankom Betlehem, så vi allerede arbeiderne som var på vei til Jerusalem på jobb i 4 tiden. En feier ryddet unna steiner fra kveldens steinkasting. Fint at vi ikke kom noen timer før, kan du si. Vi gikk rett i sengs, og Nicola bare sa at hvis jeg hører noen smell, må jeg si ifra, for da må vi stenge vindubeskytterne og lukke dem hvis det er tåregass. Ok. Velkommen tilbake, tenkte jeg...

Leiligheten var så som så... kanskje greit at vi kom et døgn senere enn planlagt, for Nicola og Raed (som ventet på Liv Hanne) hadde vasket og styrt noe veldig den dagen vi skulle vært der (Raed hadde tatt seg fri fra jobben for å være sammen med sin kjære, og Nicola hadde bursdag. Fin gjeng!). Det var fortsatt mye igjen å vaske da jeg og jentene kom, og mye utstyr som måtte skaffes. Så det har egentlig vært ganske stress til nå.

I går var planen å være inne hele dagen siden det var siste fredag i Ramadan og ´Night of Power´, den natta Muhammed fikk åpenbaringen ifølge tradisjonen. Så vi regnet med ekstra mye uro og sammenstøt. Til slutt var Veronica stakkars helt gal av å være inne og prøvde å komme seg ut døra mens hun skrek: ´Jeg vil ikke være inne!!!´. Vi har bodd på gården i Råde så lenge nå at hun er vant til å løpe ut nesten helt som hun selv vil. Her er det ikke akkurat sånn. Vi har heller ingen balkong hun kan leke på. Sammenstøtene ble ikke så heftige som som fryktet, men en ung gutt ble drept - i en flyktningeleir her. Ganske forferdelig å tenke på. Denne krigen er så utrolig trist. Jeg prøver å skjerme meg litt og ikke lese alt som finnes av nyheter, for jeg blir så veldig berørt av det. Jeg føler et behov for å fokusere på mitt hverdagsliv og hva jeg skal gjøre for å prøve å bygge noe positivt rundt meg. Jeg blir nesten lammet når jeg iblant setter meg orntlig inn i hva som skjer for tiden i Gaza.

Akkurat nå ser vi på nyhetene - Arabisk alJazeera hvordan en kirke i Gaza tar inn massevis av flyktninger og gir dem mat. Dette er veldig fint, og at arabisk media fokuserer så mye på at kirken prøver å hjelpe og støtte, er kjempefint - ikke minst for de kristne i Gaza også etter krigen.

Ok, det var alt for nå. Skal prøve å få med litt flere bilder en annen gang...

Ett år siden sist blogg - hva skjedde?

Jeg regner egentlig ikke med at det er så mange som fortsatt leser bloggen min, ser at det er et helt år siden jeg har oppdatert! Uff! Har planer om å oppdatere mye oftere i høst. I fjor var et utrolig slitsomt år. Da jeg sluttet å skrive blogg var jeg ganske utslitt og hadde lite overskudd. Graviditeten var veldig tung for meg, jeg var mye dårlig - særlig de fem første månedene. Så var det visumsaken min som var en tung greie å svelge og ikke minst behandlingen jeg fikk på flyplassen da jeg kom inn i juni. Blandet med sorgen over jenta som søstera mi mistet rett over termin. Og i september mistet broren min Tor Arne også sin ufødte gutt på 20 ukers graivditet. Da var jeg den som var her og representerte både jobben hans og famiien hans. Og siden jeg selv var gravid, var det nok ekstra tøft. Jeg klarte ikke blogge - visste ikke hva jeg skulle si. Og jeg hadde ikke overskudd, kreftene gikk hver dag til å gjøre det som måtte gjøres. Og så prøvde jeg å få til en hvil før jeg hentet Veronica i barnehagen og dro hjem.  2.november reiste jeg og Veronica til Norge og tok ferie der før foreldrepermisjonen startet i desember. Nicola kom 13.desember, og det var utrolig deilig. Jeg var litt engstelig for at fødsel skulle skje før han kom... men det gikk kjempefint! Ellinor Joy ble ikke født før 28. desember, og jeg hadde en kjempefin fødselsopplevelse!

Så fra november til nå (24.juli) har vi altså bodd hjemme hos foreldrene mine på gården deres i Råde. Det var utrolig snillt av dem å ta imot oss. Jeg kjenner at jeg virkelig trengte den pausen fra Midtøsten og nå er jeg kjempeklar til å ta fatt på høsten her. Vi fikk full familiegjenforening, og Nicola gikk på norskkurs i vår på fulltid. På et tidspunkt bestemte vi at vi bør benytte muligheten når vi først har familiegjenforening at han skal få statsborgerskap. Vi er altfor sårbare som familie når vi bor i en så ustabil region som Midtøsten, og jeg kan bli nektet visum eller innreise til landet. Hvis det skulle skje igjen og han må søke familiegjenforening på nytt, må han først gjøre klar papirene. Så er det lang behandlingstid i UDI (nå på 9 mnd). Når saken er til behandling, kan han ikke besøke landet. Så vi fant ut at det vil føles mye mer stabilt for oss at han har norsk statsborgerskap. Da trenger heller ikke jeg å jobbe fullt for å være sikker på at jeg har inntektskravet for å få ham til Norge hvis det skulle trengs. Så vi blir her til over jul og så reiser vi tilbake til Norge igjen. Dette året teller da som første år av tre år som han trenger for å få permanent oppholdstillatelse. Og når han har det, kan vi søke om statsborgerskap. Planen er å være tilbake her sommeren 2017. Og i mellomtiden er jeg så heldig at jeg får jobbe for Frikirken i Norge - med ansvar for prosjekter, blant annet i Midtøsten. 

Bildene fra sommernorge fortsestter å bli lastet ned i store mengder på facebook... Jeg har mer enn nok av sol og tørke! I forrige uke tok jeg en tur til Ramallah på besøk til CTPA teamet - det som før var OPCY. Siden jeg ikke kan kjøre gjennom Jerusalem nå, ble det en to timers tur gjennom Vestbredden. Veien går på en måte rundt Jerusalem på tre kanter, og den heter Wadi Nar. Jeg hadde godt selskap med meg på turen, ei som har bodd her i 35 år, men aldri hadde kjørt denne eksotiske veien... så vi måtte stoppe og ha knipsepauser. 

Endelig kom vi fra. CTPA har fått nytt kontor siden jeg sist var sammen med dem. Nå deler de kontor med PBS sitt prosjekt i Ramallah. Veldig trivelige, fargerike lokaler. På bildet under skriver vi månedsrapport.

CTPA - Ramzi og Raed - har nå i Ramadan fått muligheten til å være på live barneTV hver dag, 6 dager i uka. Dette er en unik mulighet for CTPA og bibelselskapet til å ha en åpen dør inn i TV kanalen (Palestine TV). Etter Ramadan skal teamet få sende en TV serie som de allerede har produsert, med støtte fra Norge (Frikirken og Digni). Vi ble med i studio og fikk se at de gjorde seg klare til direktesending.