Forfølgelse av kristne

I dag har Silje skrevet et innlegg om forfølgelse. Verdt å lese! Trykk her...

Mikrokreditt i Jeriko

Hei igjen! Jeg er i ferde med å bli prosjektkoordinator for et prosjekt som jobber for kvinner i Jeriko. Hun som har den jobben nå, heter Birgitha og drar hjem til Sverige i desember. Hun bruker ca. 70 % av tiden sin på å lede dette prosjektet. Jeg har ikke mer tid tilgjengelig enn ca. 20 - 25 %. Så nå er vi inne i en prosess for å se hvilke ting som kan delegeres til teamet og hvilke jeg skal ha ansvar for.

Onsdag hadde jeg, Irene, Birgitha og to teammedlemmer en full dag i Jeriko. I år har de også begynt med mikrokreditt i dette prosjektet, for å hjelpe damer til å forsørge seg selv. Først må de ta et kurs i mikrokreditt. Etter kurset lager de en prosjektbeskrivelse. Hvis denne er god nok, får de lån. Fra før har kun en kvinne fått godkjent prosjektet sitt, og i løpet av onsdagen startet to nye prosjekt. Huset i bakgrunnen her heter 'House of Prayer' og er basen i Jeriko. Geitene koser seg med alt grønt de kan oppdrive, til og med blader.


Dagens første besøk var til denne damen. Hun, datteren og svigerdatteren skal kjøpe inn klær fra Ramallah og Jordan (Jeriko ligger rett ved Jordan - på det nivået at mobilen slår over på jordansk nett når jeg er i Jeriko) og selge dem i Jeriko. Ramallah er mye rikere enn Jeriko, men de fleste produsentene ligger der, så de kan få billigere klær der allikevel.

Neste besøk vi gjorde har jeg ikke bilder fra. Det var ei dame som har mistet mannen sin. Så da må vi alle innom og drikke svart kaffe uten sukker (ved død må kaffen være usukret!!!). Fin tradisjon at man kommer og er litt til stede bare for å vise sympati (i et kvarter) når noen har gått bort. I Norge er vi mye reddere for andres sorg enn det det ser ut som her.

På bildet under er vi på besøk nummer tre i løpet av dagen. Dama som står på balkongen med to barnebarn skal også kjøpe inn ting billig (fra Ramallah osv) og selge.

Hun hadde allerede begynt å handle inn ting for å selge videre, så businessen var allerede litt igang. Her viser hun stolt fram noen av tingene hun har kjøpt inn.

Dette er en del av fjellet Jesus ble fristet på. Vi er på vei til neste dame.

Ved foten av fjellet (som Jesus ble fristet på i 40 dager og 40 netter), bor denne dama med familien sin. Mannen er nesten blind, hun selv er analfabet og de to eldste av 5 sønner er i fengsel i Israel, for å ha jobbet der ulovlig. Hun ville gjerne starte et prosjekt der hun kjøper inn 3 drektige sauer. Så skal hun lage diverse produkter av melken og selge på markedet. Prosjektbeskrivelsen (som mannen hadde hjulpet henne med å skrive) var ikke god nok, og budsjettet var ikke fullstendig. Så vi satt oss ned og snakket gjennom planen og budsjettet for å lage en ny versjon av prosjektbeskrivelsen som nå er inne til vurdering. Vi ønsker å hjelpe damene, men vi kan ikke gi lån til prosjekter som vi ikke selv har tro på. Da kan vi ende opp med å gjøre dem en bjørnetjeneste ved at de ikke klarer å betale tilbake og blir gjeldsslaver istedet. Og istedet for at de skal erfare at de får til noe og at de kan hjelpe seg selv, kan det bli et stort personlig nederlag å mislykkes. Derfor er vi nødt til å kvalitetssikre orntlig før vi gir lån.

Irene stakk etterhvert ut og lekte med barna og tenåringene istedet. Hun er for tiden PBS sin papparazzi og har tatt alle bildene til dagens blogginnlegg.

På vei fra Jeriko til Jerusalem må vi gjennom 3 checkpointer. Først en palestinsk for å komme ut av Jeriko. Så en israelsk for å komme ut av samme by. Så har vi denne på grensen mellom Israel og Vestbredden. I bakgrunnen er nabolaget mitt.

Regningsbetaling i Det Hellige Land

Israel er et topp moderne land på de fleste måter. Jerusalem er på størrelse med Oslo, og der kan jeg få tak i så og si alt. Israel ligger til og med langt foran mange andre land når det gjelder datateknologi, vitenskap, jordbruk osv.

Det er imidlertid en ting som frustrerer meg særlig mye. Det er regningene som tikker inn jevnt og trutt. De ser slik ut:

For det første er alt på hebraisk (å forvente noe annet ville kanskje vært litt etnosentristisk når jeg først bor her?!?). Å prøve å tolke regningene motiverer meg forresten veldig til å starte på hebraisk kurs før jul.

I løpet av september skulle jeg betale første 'runde' med regninger, og det var en jungel å finne ut hvilken regning som var hva, hvilke jeg skulle betale privat og hvilke poster som er jobben sine osv. Jeg fikk heldigvis god hjelp av en kollega. Samme prosedyre skjer hver måned, men nå klarer jeg etterhvert å se hvilken av de faste regningene som er for hva.

Etter å ha sortert hva som skal betales og av hvem (og luket ut noen regninger som ikke var til meg i det hele tatt, men som postmannen hadde sendt feil... Jeg kan ikke lese hvilke regninger som er i mitt navn engang!!! Noe å jobbe med her...), er det bare å tøffe ned til postkontoret. Greit nok. Jeg trekker en kølapp og setter meg i kø. Det kjedelige er imidlertid at når postkontoret ført er åpent, er det utrolig lang kø. Jeg har flere ganger sittet i kø i 45 minutter for så å gi opp fordi jeg skal rekke noe annet. Men når jeg kommer fram til skranken øyner jeg håp. Første gang viste det seg at jeg hadde trukket feil kølapp, så dama tok den og bad meg ta ny kølapp og stå i kø igjen. Grrr! Siden den gang trekker jeg riktig kølapp, og jeg må på forhånd ha tatt ut endel cash, for de fleste regninger må betales kontant. Kun noen få kan betales med kort, som for eksempel parkeringsbøter, men de fikk jeg heldigvis kun et par av i begynnelsen.

For å betale en del regninger, er det en mulighet å ringe et nummer og ordne det per tlf. Men det har aldri funket for meg.

Så var det noe med å ta ut masse penger og gå rundt med dem. Det har jeg aldri likt. Men her skal alt av husleier for de leilighetene jeg har ansvar for leie av (til voluntørene) betales kontant, og gjerne i dollar. Det vil si at hvis ikke jeg kan legge ut penger for mange mnd på en gang, må jeg treffe leilighetsmegler månedlig for å gi ham penger. Jeg har etterlyst et samordnet banksystem her, og blitt fortalt at de prøvde men at bankene ikke ble enige om hvem som skal ha hvilke gebyrer, renter osv... så foreløpig er det bare svært lite samkjørt.

Jeg er inntil videre periodevis benkesliter på venterommet på posten.

Hei igjen. Det ligger litt dårlig an med oppdatering av blogg for tiden, det er mye som skjer!

Karin er her denne uka, og Irene - ei god venninne fra Oslo - har også diakonipraksis her i tre uker. De bor begge hos meg. Dere som leser tenker kanskje at det er slitsomt (med tanke på at forrige innlegg også handlet om besøk), men det er faktisk utrolig koselig å ha folk i huset. Jeg får følelsen av å bo i kollektiv igjen. Kanskje litt mye, for jeg står ikke på pinne med frokost, middag og den slags... De må føle seg som hjemme og klare seg litt selv. Men jeg koser meg iallefall stort.

I går hadde vi et slags åpent hus hos meg, der alle i PBS var invitert og i tillegg Victor fra det Israelske bibelselskapet i anledning at Karin er her. De fleste av staben i PBS kunne selvsagt ikke komme, for de har ikke tillatelse til å komme inn til Jerusalem fra Vestbredden. Dette er en komplisert greie som man alltid må tenke på her. Og når det israelske bibelselskapet skal være invitert blir det enda mer komplisert. Det finnes faktisk kun ett sted hvor alle kan møtes. Det er sånn 'midt imellom', rett utenfor Betlehem - på en skole som heter Talita Qumi. Så ofte må man prioritere hvem man skal tilrettelegge for og så heller sette alle kluter inn for helt spesielle anledninger for å sørge for at alle kan komme. Det er umulig å ikke merke at man lever i en komplisert konflikt når man jobber her, særlig når man jobber litt på begge sider. Allikevel var stua mi helt full i går, og det var god stemning. Det slo meg at jeg har utrolig flotte kollegaer. Føler meg veldig heldig.

Utenom det har vi mye program denne uka. Hver dag er vi et nytt sted på Vestbredden i forskjellige anledninger. Her er et bilde fra Jalason flyktningleir utenfor Ramallah. Mens vi rigget opp scenen, lekte Irene med barna (eller de lekte med henne???). De lar seg ikke be to ganger når man 'sjauer' med dem!!!

Mandag var vi i fødselskirken for å ta bilder til et juleprogram. Jeg har aldri sett en så lang kø i fødselskirken før. Alle som står innenfor søylene langs veggen til venstre og bakerst i rommet står i kø. Dessuten er det et rom bak meg også, fullt av kø, som de må gjennom før de kommer ned i grotten. Imponerende at så mange kommer fra hele verden for å se stedet der Jesus skal ha blitt født. Jeg begynte å glede meg til jul :-)

En god kaffepause på plassen utenfor fødselskirken.

Fredag var vi i Jeriko. Vi har trent opp et team med unge ledere fra Nablus som har laget sitt eget dukketeaterstykke, sang, drama og alt som trengs. Dette var deres debut. De var kjempeflinke!

Vi bidro også med litt av vårt program. Her er OPCY sammen med Nablus teamet. Legg merke til heltene på veggen: Mahmoud Abbas, paven og Yassir Arafat.

I går var vi blant annet i Bir Zeit. Vi forstod fort at det var en spesiell anledning for Fatah (partiet til Yassir Arafat), for det kjørte store busser med ungdommer hengende ut av vinduene mens de viftet med gule Fatah-flagg. Det viste seg å være Arafat's dødsdag. Busslast på busslast valfartet til stedet der han er gravlagt - det samme stedet som han satt i husarrest i det siste leveåret sitt.

Samme dag (i går altså) var det lokalvalg her i landet. Vi var svært spente på hvem som blir den nye borgermesteren i Jerusalem. Kandidatene var:

En ultraortodoks jøde. Det slår meg at man markedsfører politikerne sine ganske annerledes her enn hjemme i Norge :-) Iallefall det dere ser på denne plakaten, i nabolaget mitt... Kandidaten fra partiet 'the United Torah Judaism Party' heter Meir Porush.

Jeg vet faktisk ikke om det er den samme kandidaten som er avbildet under, eller om det var en annen som stilte til valg. Jeg tror imidlertid at det er den samme.

... og en sekulær kandidat.

I Jerusalem var valgoppslutningen på 41 % (40 % var gjennomsnitt nasjonalt). En del av grunnen til at tallet ikke er høyere, er at på tampen av valget utstedte den lokale muftien (muslimske lederen) en fatwa som forbød muslimer å stemme. Dette gjorde at ca. 300 000 arabere i øst-Jerusalem ble hindret å gå til urnene. Muftiens begrunnelse var, etter det jeg har skjønt, at ved å stemme så aksepterer man okkupasjonsmakten. Videre var det en del ultraortodokse jøder som ikke stemte. Jeg skal ikke legge mer ut om dette, for jeg har ikke rukket å sette meg orntlig inn i saken. Nå lurer dere sikkert på hvem som blir den nye borgermesteren i Jerusalem?!? Det var han sekulære, Nir Barkat, som vant. Han fikk 52 % av stemmene. Han har lovet å være en god ordfører, både for religiøse og sekulære, jøder og araber. Jeg tror alle sekulære, arabere og kristne fra begge sider puster lettet ut over resultatet. Den ultraortodokse kandidaten fikk 43 % av stemmene.

Det var alt herifra for denne gang, på tide å sove litt. I morgen er det ny dag, nye mennesker, nye opplevelser og nye muligheter :-) Best å være uthvilt!

STK er ankommet!

Gjengen på dette bildet er året STK team, det vil si studentene fra Gå Ut Senteret som jeg er mentor for i 4,5 mnd - mens de er her. En gjeng av flotte folk med mye pågangsmot og motivasjon for tiden de skal være her.

Silje og jeg plukket dem opp på flyplassen natt til lørdag (av en eller annen grunn kommer de aller fleste fly hit midt på natten (mellom 04 og 06). Her har de plukket oliven i PBS sin hage. Avlingen er sendt til Ramallah for å bli til olje :-). Fra venstre: Ingebjørg, Jon Sondre, Johanne, Gunhild og Gunstein.


Allerede første dag, etter at de hadde fått sovet litt, satte gutta igang med å skru mitt skoskap fra IKEA for meg (det har stått og ventet på at noen kan hjelpe meg med å skru det opp i nesten 2 mnd :-) 'Lego for voksne', ifølge Gunstein.

Nå er guttene kjørt inn til Bir Zeit der de bor. De jobber alle kvelder utenom fredag og søndag, på studentsenteret som PBS driver der. De kommer til å være veldig sosiale, både på jobb og ikke minst med naboene i blokka (i følge tidligere team's erfaringer). De skal også snekre litt på forskjellige senter som bibelselskapet har. Gunstein er snekker av yrke, og det er mange behov rundt omkring.

Jentene bor i hjertet av gamlebyen i en leilighet med temafarger knallgul og knallrosa. Egentlig er det ingen dører i leiligheten, bare åpninger. Og huseieren har saget hull her og der, så han for eksempel kan se på TV i stua mens han sitter på kontoret. Som Gunhild skrev på bloggen sin: De går ut av ytterdøra og føler at de fortsatt er inne. Dette fordi de går så og si rett ut i markedene, der det også er tak over hodet.

Ingebjørg og Johanne jobber i det israelske bibelselskapet og Gunhild jobber i det palestinske bibelselskapet. Som mentor skal jeg ha individuelle mentorsamtaler med dem, møte dem som team annenhver uke og ellers være tilgjengelig... pluss organisere og koordinere praksisen deres. Gleder meg til å bli bedre kjent med dem og til å få følge livene deres disse månedene.