Eventyret, mitt liv altså, fortsetter...

I formiddag kjørte jeg mamma, pappa og lillebror Tor Arne til flyplassen. Det var så trist å si hadet. Tror jeg er litt mer følsom enn vanlig.Selv om jeg ikke er så altfor fysisk berørt av situasjonen i Jerusalem, går det som skjer ganske inn på meg.

Vi ser på nyheter på en helt annen måte enn hjemme i Norge. Jeg skrur på al-Jazeera eller BBC for å få lokale nyheter. Det er essensielt å vite om det er demonstrasjoner eller annet i Jerusalem og rundt forbi før jeg drar ut. MEN (galgenhumoren har begynt å slå inn): Det er et godt tegn at vi må skru på TV for å finne ut hva som skjer, at det ikke er nok å dra for gardinene og kikke ut. Sånn var det nemlig noen ganger da jeg bodde i Betlehem det første året av forrige intifada. Ved å kikke ut av vinduet fikk jeg ofte bedre oversikt over det som skjedde enn ved å se på TV. Så det er fint at vi ikke er helt på det stadiet enda. En annen god nyhet (som vi kom på da vi var på vei til flyplassen) er at rakettene fra Gaza bare rekker 4,2 mil. Så familien min trengte ikke frykte for akkurat det.

Nede i gangen møtte jeg de israelske naboene mine. De er i 60-åra og var superhyggelige som alltid. De så imidlertid utrolig triste ut i dag. De fortalte at de har familiemedlemmer som er kalt ut i krigen. En bakkeoperasjon, som de har startet i Gaza nå, er utrolig farlig. Titusener av unge soldater er kalt ut, også reservestyrker. Dette rammer alle. Hele landet står i spenn. Vi så mange av dem langs veien da vi kjørte til flyplassen: soldater som stod og ventet på å bli plukket opp og kjørt til Gaza.

De sjekker flittig alle vesker som skal inn på kjøpesenter i Jerusalem.


Militære kjøretøy på veg til Gaza.

I et intervju på al-Jazeera for et par dager siden sa en palestiner på Gaza at dette er en kamp for å eksistere eller å ikke eksistere. Det er nok slik begge sider føler det. Begge skal slåss til 'the bitter end', og da tenker jeg at det er store sjanser for at slutten blir virkelig bitter. Ingen av partene gir seg lett og begge kjemper for sin eksistens. Under slike forhold ville sikkert jeg også kjempet, uansett hvilken side det var på - hvis jeg trodde nok på saken.

Hos de kristne palestinerne er julepynten for lengst tatt ned. Juletrær og julelys som vanligvis står sånn at alle kan se dem fra gaten, er gjemt eller fjernet. Dette er i solidaritet med folket sitt, og for å unngå negative reaksjoner. Man skal ikke feire når noen lider.

Jeg satt sammen med en kollega fra Gaza og så på nyhetene - sikkert de samme bildene dere ser i Norge. Bare bomber, røyk og sårede og døde mennesker. Mellom bombene som falt viste han meg hvor huset hans er. Han kjenner selvsagt folk i de fleste husene rundt også, og hans gamle mor pluss store deler av familien er inne i Gaza. Folk har ingen steder å gjemme seg.

Ei kristen jente i Gaza på 15 år hadde asma. Hun var så livredd for det som skjedde at hun ikke fikk puste, og hun døde. Dette skjedde for to dager siden. Sånne som henne er ikke med i statistikken over de døde. Det er nok dessverre mange som henne. Hva med alle de som ikke kommer seg til sykehus for å få insulin? Eller damer som skal føde og ikke kommer seg til sykehus? Den tragiske situasjonen i Gaza har også mange, mange indirekte dødsfall.

Da jeg kom hjem fra flyplassen i formiddag tok jeg en tur på balkongen. Blomstene som jeg plantet der for to uker siden stod fortsatt fint :-) Og jeg tenkte at de så så uskyldige ut.. står der og blomstrer med vakre farger, helt uberørt av alt stresset og sorgen som er rundt dem for tiden. Tenk å vært en blomst, akkurat i dag så det veldig deilig ut!!! Her er de:

Og her kommer noen få bilder fra de siste dagene. Jeg har fartet mye med familien til tross for det som skjer i Gaza, og det har gått helt fint. Tenkte å vise at landet her er MER enn krig. Mamma ved Genesareth sjøen:

Og meg...

...og pappa fant selvsagt noen fine steiner ved vannkanten.

Jerusalem med sin berømte harpe - bru, pluss Hanukah lysestaker fortsatt på gatelysene.

En gammel mann i Jeriko

To gamle menn i Jeriko

Jeg viser frem kontoret mitt til mamma og pappa :-)

Vi tok en for tidlig feiring av min 30 års dag på Foccachia restaurant i Jerusalem.

Ved Masada. Fjellene vi ser er Jordan.

Her er vi på vei opp på Masada. Fachinerende natur!!!

Mamma og pappas trettitredje bryllupsdag, ble feiret i Tiberias.

Tor Arne nyter den friske luften i et naturreservat vi fant ikke langt fra der jeg bor.