lørdag 21. mars 2009
fredag 20. mars 2009
En NGO arbeider
Hver fredag arrangerer det norske representasjonskontoret en såkalt 'fredagspils' der alle norske kan komme og spise middag og treffe folk. Noen ganger kommer det også folk fra andre land og organisasjoner, og i kveld var en av de kveldene. Litt etter at jeg kom, sank det en fyr ned i stolen ved siden av meg, kikket seg litt forvirret og slitent rundt og hilste så på oss som satt ved siden av ham. Jeg luktet lang vei at han er en typisk NGO - er, og jeg skal nå forklare hvorfor. NGO står for: 'Non Governmental Organisation' og rommer alle 'ikke statelige' organisasjoner, derfor også den jeg selv jobber i.
Jeg var i Sør - Sudan for 4 år siden, og der traff jeg bøttevis med NGO - ere. Hele landet ble jo drevet av disse organisasjonene. Etter i kveld slo det meg at NGO arbeidere har en god del fellestrekk. Her er sånn som jeg ser for meg typiske NGO - ere:
De er typisk menn, ugifte, veldig sosiale, eventyrlystne, uredde, går i store T-skjorter og vide bukser, gror gjerne skjegg og ser litt slitne ut (de jobber jo hardt!!!), idealistiske og enkle.
Grunnen til at han jeg møtte i kveld virket så typisk, var blant annet dette:
- Han har jobbet sånn som dette i 15 år, og vært i Yugoslavia, Afganistan, Irak og Darfur. Nå bor han i Gaza. Da han kom med kommentaren: 'Men Gaza er jo veldig trygt og stabilt!', skjønte jeg at jeg hadde med en typisk NGO - er å gjøre. Han legger også til at Afghanistan er ikke så farlig som man skal ha det til. De norske soldatene bor på det tryggeste stedet i hele landet, sier han, og jeg innrømmer at mitt syn på Afghanistan nok er preget av media...
- Han sa at han savner venner og familie i hjemlandet sitt mye, og at det blir verre med årene, men han tror han kommer til å reise rundt som dette hele livet.
- På spørsmål om hva som motiverer han, sier han: Alle menneskene han møter (inkl. en haug andre NGO arbeidere som oss selv) og at jobben er veldig meningsfull.
- Han er superfornøyd med å bo i Gaza, han og noen få kollegaer deler en stor leilighet med sjøutsikt.
- Plutselig kommer han inn på en opplevelse han hadde da de skulle ut av Gaza nylig og måtte gå 1 km. lang gang på grensen. Midt inni der skrur soldatene på høyttalerene så det høres ut som at de blir beskutt. Han og de han reiser med slenger seg ned på bakken, på magen, og ligger der med hendene over hodet. En stund senere finner de ut at det bare var høyttaleren. Dette forteller han med knusende ro (selv om han innrømmer at det var jo litt uhyggelig...).
- Han begynner å spørre meg ut om camping i ørkenen, det er noe han virkelig har lyst til å gjøre. Jeg forklarer at det er noe jeg gjør med de israelske vennene mine, og han innrømmer at han faktisk er pro - Israel. Da var han ikke typisk NGO - er!
Samtalen gikk over til å fokusere litt mer på de som jobber i FN. De begynte å fortelle om diverse opplevelser med radioen sin, som de alltid må melde ifra til hovedkvarteret med. Så gikk de over til å fortelle om de skuddsikre vestene sine. De veier nemlig 50 kg, og det er egne teknikker for å ta dem på seg. Hvis det virkelig er krise, kan du smyge deg inn sidelengs. Ellers kan du legge den på bordet foran deg og dukke inn i den liksom... Dette er noe som trenger trening, og det er liten sjanse for at de noen sinne får brukt alt dette (inkl hjelm), for FN har ganske strenge regler for når de kan dra hvor. Jeg og han NGO duden sukket lykkelig for at vi er veldig frie i forhold til de fleste sånne regler. Vi har verken spesielle skilter på bilen, skuddsikre bilder eller noen som ringer oss opp på radio hvis vi ikke melder ifra hver time. Jeg begynte å se for meg hva som ville skjedd hvis jeg hadde dukket opp i Jeriko på bibelstudiet med damene der, med hjelm og skuddsikker vest!
- En siste ting jeg har merket meg med NGO - ere, er at de somregel har med seg lesestoff. De vet at de kan bli stuck hvor som helst, når som helst. Det hadde også denne fyren, og da vi tok farvell, satt han med en vannpipe i den ene hånda og boka i den andre... og slappet av for seg selv i et annet rom i restauranten. Hadde han hatt en kopp arabisk kaffe foran seg også, hadde imaget vært komplett.
Jeg var i Sør - Sudan for 4 år siden, og der traff jeg bøttevis med NGO - ere. Hele landet ble jo drevet av disse organisasjonene. Etter i kveld slo det meg at NGO arbeidere har en god del fellestrekk. Her er sånn som jeg ser for meg typiske NGO - ere:
De er typisk menn, ugifte, veldig sosiale, eventyrlystne, uredde, går i store T-skjorter og vide bukser, gror gjerne skjegg og ser litt slitne ut (de jobber jo hardt!!!), idealistiske og enkle.Grunnen til at han jeg møtte i kveld virket så typisk, var blant annet dette:
- Han har jobbet sånn som dette i 15 år, og vært i Yugoslavia, Afganistan, Irak og Darfur. Nå bor han i Gaza. Da han kom med kommentaren: 'Men Gaza er jo veldig trygt og stabilt!', skjønte jeg at jeg hadde med en typisk NGO - er å gjøre. Han legger også til at Afghanistan er ikke så farlig som man skal ha det til. De norske soldatene bor på det tryggeste stedet i hele landet, sier han, og jeg innrømmer at mitt syn på Afghanistan nok er preget av media...
- Han sa at han savner venner og familie i hjemlandet sitt mye, og at det blir verre med årene, men han tror han kommer til å reise rundt som dette hele livet.
- På spørsmål om hva som motiverer han, sier han: Alle menneskene han møter (inkl. en haug andre NGO arbeidere som oss selv) og at jobben er veldig meningsfull.
- Han er superfornøyd med å bo i Gaza, han og noen få kollegaer deler en stor leilighet med sjøutsikt.
- Plutselig kommer han inn på en opplevelse han hadde da de skulle ut av Gaza nylig og måtte gå 1 km. lang gang på grensen. Midt inni der skrur soldatene på høyttalerene så det høres ut som at de blir beskutt. Han og de han reiser med slenger seg ned på bakken, på magen, og ligger der med hendene over hodet. En stund senere finner de ut at det bare var høyttaleren. Dette forteller han med knusende ro (selv om han innrømmer at det var jo litt uhyggelig...).
- Han begynner å spørre meg ut om camping i ørkenen, det er noe han virkelig har lyst til å gjøre. Jeg forklarer at det er noe jeg gjør med de israelske vennene mine, og han innrømmer at han faktisk er pro - Israel. Da var han ikke typisk NGO - er!
Samtalen gikk over til å fokusere litt mer på de som jobber i FN. De begynte å fortelle om diverse opplevelser med radioen sin, som de alltid må melde ifra til hovedkvarteret med. Så gikk de over til å fortelle om de skuddsikre vestene sine. De veier nemlig 50 kg, og det er egne teknikker for å ta dem på seg. Hvis det virkelig er krise, kan du smyge deg inn sidelengs. Ellers kan du legge den på bordet foran deg og dukke inn i den liksom... Dette er noe som trenger trening, og det er liten sjanse for at de noen sinne får brukt alt dette (inkl hjelm), for FN har ganske strenge regler for når de kan dra hvor. Jeg og han NGO duden sukket lykkelig for at vi er veldig frie i forhold til de fleste sånne regler. Vi har verken spesielle skilter på bilen, skuddsikre bilder eller noen som ringer oss opp på radio hvis vi ikke melder ifra hver time. Jeg begynte å se for meg hva som ville skjedd hvis jeg hadde dukket opp i Jeriko på bibelstudiet med damene der, med hjelm og skuddsikker vest!
- En siste ting jeg har merket meg med NGO - ere, er at de somregel har med seg lesestoff. De vet at de kan bli stuck hvor som helst, når som helst. Det hadde også denne fyren, og da vi tok farvell, satt han med en vannpipe i den ene hånda og boka i den andre... og slappet av for seg selv i et annet rom i restauranten. Hadde han hatt en kopp arabisk kaffe foran seg også, hadde imaget vært komplett.
fredag 13. mars 2009
Hadet bra til GUS - folka!!!
Noe av aberet med livet her er virkelig alle avskjedene. Den siste måneden har det blitt veldig mange avskjeder, og i natt dro teamet fra Gå Ut Senteret også. De har vært her i 4,5 mnd, og jeg kommer til å savne dem!
Her er de:
Johanne
Ingebjørg
Gunhild
Her er de:
Gunstein
- Han og jeg var i bryllup i Betlehem til ei vi var på Bridgebuilders sammen med for to år siden.
Johanne - Her teller hun bøker i det israelske bibelselskapet i romjulen.
Ingebjørg- Her er hun og jeg på bursdagen min i januar
Gunhild - Her på plass på VIP kontoret. Her klekker hun ut mange gode ideer og planer :-)
Jon Sondre
- Han fylte 20 år for litt siden. Her er det kake i Bir Zeit.
Dette bildet er fra forrige teamsamling. Randi kom på besøk også, hun ledet linjen de går på ifjor, og det var hun som hadde inntaket av dem til GUS da de søkte.
Jeg er mentor for dem, og når jeg virkelig vil, prøver jeg å være hjelpsom. Her kjører jeg baggasjen til gutta ned i heisen. De må jo ta trappene, slik de har gjort de siste månedene, for å trene til ski - sesongen hjemme.
Etter teamsamlingen i går ettermiddag hadde vi en overraskelsesfest. Vi hadde invitert nesten alle de kjenner her nede (de på Vestbredden har selvsagt ikke tillatelse til å komme ut), og GUS teamet så ganske forvirret ut da de første og de andre kom... etterhvert skjønte de at det er en avskjedsfest, og etter litt oppvarming var de i skikkelig partymodus.
Gutta fra Calcutta på verandaen (som jeg hadde glemt å vaske for anledningen).
Bra mix av folk som vanlig. Gjestene var fra det israelske bibelselskapet, det palestinske bibelselskapet, Israelsmisjonen (den danske og den norske) pluss turguiden fra studieture (e). Vi klarte å dytte inn ca. 30 stk. 
Jon Sondre- Han fylte 20 år for litt siden. Her er det kake i Bir Zeit.
Dette bildet er fra forrige teamsamling. Randi kom på besøk også, hun ledet linjen de går på ifjor, og det var hun som hadde inntaket av dem til GUS da de søkte.Jeg er mentor for dem, og når jeg virkelig vil, prøver jeg å være hjelpsom. Her kjører jeg baggasjen til gutta ned i heisen. De må jo ta trappene, slik de har gjort de siste månedene, for å trene til ski - sesongen hjemme.
Etter teamsamlingen i går ettermiddag hadde vi en overraskelsesfest. Vi hadde invitert nesten alle de kjenner her nede (de på Vestbredden har selvsagt ikke tillatelse til å komme ut), og GUS teamet så ganske forvirret ut da de første og de andre kom... etterhvert skjønte de at det er en avskjedsfest, og etter litt oppvarming var de i skikkelig partymodus.
Gutta fra Calcutta på verandaen (som jeg hadde glemt å vaske for anledningen).
Bra mix av folk som vanlig. Gjestene var fra det israelske bibelselskapet, det palestinske bibelselskapet, Israelsmisjonen (den danske og den norske) pluss turguiden fra studieture (e). Vi klarte å dytte inn ca. 30 stk.
Og snipp snapp ute, så var det eventyret ute... Vi er mange som har hatt stor glede av dem her nede og som har blitt glad i dem og kommer til å savne dem.
(men vi treffes høyst sannsynligvis igjen, da...)
Flere bilder fra forrige helg.
Dette er bildene til Shachar, en som var med på turen, og han er en kjempeflink fotograv, bare se selv. På et innlegg under her har jeg skrevet om turen fra før.
The end.
The end.
Israel's befolkning
Israel – a young population
(Vestbredden og Gaza regnes ikke med her, bare de som bor inne i selve Israel):
The figures published by the Central Bureau of Statistics show that Israel’s population is young compared to western nations. In 2007, 28.4% of Israelis were under 14, as opposed to only 17% in western countries. Likewise, 9.8% of Israel’s population was aged 65 and over, as opposed to 15% in the West.
Israel’s population stands at 7,337,000 people, including 5,542,000 Jewish Israelis (75.5 percent) and 1,477,000 Israeli Arabs (20.1%). Among Jews, 38.5% (2.2) million originate from a Europe or North America. 15% of Jews, numbering 871,000, are of African origins while 11.9% are from Asian countries. A total of 34.6% of Jews are native born whose parents were also born in the country.
(Vestbredden og Gaza regnes ikke med her, bare de som bor inne i selve Israel):
The figures published by the Central Bureau of Statistics show that Israel’s population is young compared to western nations. In 2007, 28.4% of Israelis were under 14, as opposed to only 17% in western countries. Likewise, 9.8% of Israel’s population was aged 65 and over, as opposed to 15% in the West.
Israel’s population stands at 7,337,000 people, including 5,542,000 Jewish Israelis (75.5 percent) and 1,477,000 Israeli Arabs (20.1%). Among Jews, 38.5% (2.2) million originate from a Europe or North America. 15% of Jews, numbering 871,000, are of African origins while 11.9% are from Asian countries. A total of 34.6% of Jews are native born whose parents were also born in the country.
mandag 9. mars 2009
weekend i øvre Gallilea
I helga var det tid for ny tur med de israelske vennene mine igjen. Denne gangen var vi bare 6 - 7 stykker, og vi dro til en druserlandsby i øvre Gallilea, rett ved grensen til Libanon. Druserne er mystiske for meg, de er arabisktalende, men tjener i den israelske hæren og er tydeligvis veldig glade i israelere. De har visstnok en tanke om at de alltid skal være lojale mot myndighetene sine, uansett hvem disse måtte være.
Vi koste oss på turen, hadde kaffepause flere steder, og var til og med innom en inflytningsfest. Men endelig, 7 timer etter at jeg dro fra Jerusalem (kunne klart det på 2,5 timer), var vi framme i landsbyen. Her spiser vi hjemme hos en druserfamilie som har restaurant i huset sitt.
Her er de... En utrolig bra gjeng som er den beste avslapping for meg å være sammen med når jeg skal koble helt ut og samtidig ha det gøy. De snakket engelsk hele helga også, til ære for meg. Bra gjort :-)
Det var mørkt da vi kom kvelden før, og det var kjempeeksotisk å våkne opp på lørdag og kikke rundt i druserlandsbyen vi bodde i. Det var geiter og høner som trippet rundt omkring også, ganske morsomt.
Shiri er den som nesten alltid planlegger turene. Her leser hun kart for å finne ut hvor dagens fottur skal være.
Shira og meg i vinden. Shira er hun jeg først ble kjent med i turgjengen, og som introduserte meg for alle de andre.
Her kjører vi fra en druserlandsby til en annen. Shachar henger ut av vinduet og tar bilder. Utrolig idyllisk, landlig og grønt. Jeg begynte å glede meg til sommerferien. Det var over 30 grader!
Det blomstret skikkelig overalt... Kan nesten ikke beskrives med et bilde engang, hvor vakkert det var.
Vi hadde mange fotografer på turen... Her er Shira i farta.
Et tre med masse mose på. Hadde vært kult med en biologitime her oppe. Mange annerledes planter og trær.
Sola begynte å gå ned da vi var nesten nede ved bilene igjen. Vi brukte utrolig lang tid på vei tilbake til Jerusalem/Tel Aviv igjen. Dette er folk som vet å nyte livet og stresse ned. Jeg trenger å lære!!!
Vi koste oss på turen, hadde kaffepause flere steder, og var til og med innom en inflytningsfest. Men endelig, 7 timer etter at jeg dro fra Jerusalem (kunne klart det på 2,5 timer), var vi framme i landsbyen. Her spiser vi hjemme hos en druserfamilie som har restaurant i huset sitt.
Her er de... En utrolig bra gjeng som er den beste avslapping for meg å være sammen med når jeg skal koble helt ut og samtidig ha det gøy. De snakket engelsk hele helga også, til ære for meg. Bra gjort :-)
Vi hadde leid to rom hos noen drusere som har bygget noen ekstra rom på eiendommen sin. Turens trubadur var vekkerklokke med egenkomponert sang og påfølgende te-servering. Selve frokosten bestod av bare hjemmelagede ting, som ost, syltetøy og masse druser - mat.
Det var mørkt da vi kom kvelden før, og det var kjempeeksotisk å våkne opp på lørdag og kikke rundt i druserlandsbyen vi bodde i. Det var geiter og høner som trippet rundt omkring også, ganske morsomt.
Shiri er den som nesten alltid planlegger turene. Her leser hun kart for å finne ut hvor dagens fottur skal være.
Shira og meg i vinden. Shira er hun jeg først ble kjent med i turgjengen, og som introduserte meg for alle de andre.
Her kjører vi fra en druserlandsby til en annen. Shachar henger ut av vinduet og tar bilder. Utrolig idyllisk, landlig og grønt. Jeg begynte å glede meg til sommerferien. Det var over 30 grader!
Det blomstret skikkelig overalt... Kan nesten ikke beskrives med et bilde engang, hvor vakkert det var.
Vi hadde mange fotografer på turen... Her er Shira i farta.
Et tre med masse mose på. Hadde vært kult med en biologitime her oppe. Mange annerledes planter og trær.
Sola begynte å gå ned da vi var nesten nede ved bilene igjen. Vi brukte utrolig lang tid på vei tilbake til Jerusalem/Tel Aviv igjen. Dette er folk som vet å nyte livet og stresse ned. Jeg trenger å lære!!! Kapasitetsbygging på psykisk helse
Det er en ektepar fra Alaska som er her i PBS i et par måneder. Mannen skrev jeg om i forrige innlegg, da han hadde en workshop om effektivisering. Kona hans, Dona, er psykolog og jeg har lagt så mye beslag på henne som mulig for å bidra i Jerikoprosjektet.
Statistikk viser at 70 % av palestinske kvinner har symptomer på depresjon. Det er høyt! Teamet i Jeriko går mye på hjemmebesøk og vi snakker med damer og familier med vanlige problemer, men også noen med store problemer. Så strategien de siste ukene har vært å undervise teamet om temaer som depresjon, angst, selvmordstanker og håp. Hva kan vi bidra med og hva kan vi ikke bidra med? Hvilke signaler er så alvorlige at vi må tilkalle profesjonell hjelp?
For å kunne henvise folk videre, måtte vi finne ut hva som finnes. Etter litt undersøkelse i Jeriko fant vi ut at der finnes det så og si ingenting. Hvis man trenger psykologisk hjelp, må man faktisk dra helt til Ramalla. Dona og jeg kontaktet en klinikk der, Palestinian Counceling Center. Vi laget en avtale og dro og besøkte dem onsdag morgen.
Vi ble veldig imponerte over det vi så og hørte. De virket veldig flinke og bevisste på en del ting. For eksempel må alle betale noe. Det kan være ned til 2 shekel hvis de er fattige (ca. 3,50 kr). Men det er viktig at de gir noe, for at de skal ta behandlingen seriøst og føle at det er viktig for dem. Et annet viktig punkt er at damene bør ringe dem selv. Dette kan være det første skrittet i å ta ansvar for sitt eget liv og å jobbe seg ut av vanskelighetene sine. Senteret tar imot brukere fra fem år og oppover.
Vi fikk massevis av broskyrer om mange relevante temaer, på arabisk. Helt konge. Senere samme dag hadde vi en hel dags workshop med Jerikoteamet der vi lærte mer om hvordan vi konkret kan gå fram i samtaler med folk på hjemmebesøkene, når disse tunge temaene kommer opp. Det var kjempenyttig, og jeg var veldig fornøyd fordi jeg følte at dette var en veldig viktig dag for teamet.
Kommende lørdag har vi satt av noen timer etter bibelstudiet i Jeriko, der Dona skal ha en workshop med damene om samme tema. Da kan vi også fortelle om sjelesorgssenteret i Ramalla og prøve å normalisere psykiske lidelser litt, for det er veldig tabu her.
På senteret i Ramalla spurte jeg om hvorfor ikke psykisk helse på Vestbredden er enda verre enn den er. Palestinerne der lever generelt under mye press, både på grunn av okupasjon, familie, kjønnsroller, økonomi osv. Den kliniske terapeute som snakket med oss sa at familien her er veldig sterk. Dette er både positivt og negativt. Det positive er at de stiller opp for hverandre, både materielt og som samtalepartnere. Folk har nesten alltid tilhørighet et sted. Når familien ikke fungerer, kan det være veldig ødeleggende. Men terapeuten mente altså at positivt familiesamhold er en av hovedårsakene til at psykisk helse her ikke er verre enn den er.
Jeg er kjempeglad for disse ukene og hva vi har gjort i forhold til sjelesorg, både med kapasitetsbygging i teamet, workshop for damene og ikke minst besøket vårt på senteret i Ramalla. Jippi!
Statistikk viser at 70 % av palestinske kvinner har symptomer på depresjon. Det er høyt! Teamet i Jeriko går mye på hjemmebesøk og vi snakker med damer og familier med vanlige problemer, men også noen med store problemer. Så strategien de siste ukene har vært å undervise teamet om temaer som depresjon, angst, selvmordstanker og håp. Hva kan vi bidra med og hva kan vi ikke bidra med? Hvilke signaler er så alvorlige at vi må tilkalle profesjonell hjelp?
For å kunne henvise folk videre, måtte vi finne ut hva som finnes. Etter litt undersøkelse i Jeriko fant vi ut at der finnes det så og si ingenting. Hvis man trenger psykologisk hjelp, må man faktisk dra helt til Ramalla. Dona og jeg kontaktet en klinikk der, Palestinian Counceling Center. Vi laget en avtale og dro og besøkte dem onsdag morgen.
Vi ble veldig imponerte over det vi så og hørte. De virket veldig flinke og bevisste på en del ting. For eksempel må alle betale noe. Det kan være ned til 2 shekel hvis de er fattige (ca. 3,50 kr). Men det er viktig at de gir noe, for at de skal ta behandlingen seriøst og føle at det er viktig for dem. Et annet viktig punkt er at damene bør ringe dem selv. Dette kan være det første skrittet i å ta ansvar for sitt eget liv og å jobbe seg ut av vanskelighetene sine. Senteret tar imot brukere fra fem år og oppover.
Vi fikk massevis av broskyrer om mange relevante temaer, på arabisk. Helt konge. Senere samme dag hadde vi en hel dags workshop med Jerikoteamet der vi lærte mer om hvordan vi konkret kan gå fram i samtaler med folk på hjemmebesøkene, når disse tunge temaene kommer opp. Det var kjempenyttig, og jeg var veldig fornøyd fordi jeg følte at dette var en veldig viktig dag for teamet.
Kommende lørdag har vi satt av noen timer etter bibelstudiet i Jeriko, der Dona skal ha en workshop med damene om samme tema. Da kan vi også fortelle om sjelesorgssenteret i Ramalla og prøve å normalisere psykiske lidelser litt, for det er veldig tabu her.
På senteret i Ramalla spurte jeg om hvorfor ikke psykisk helse på Vestbredden er enda verre enn den er. Palestinerne der lever generelt under mye press, både på grunn av okupasjon, familie, kjønnsroller, økonomi osv. Den kliniske terapeute som snakket med oss sa at familien her er veldig sterk. Dette er både positivt og negativt. Det positive er at de stiller opp for hverandre, både materielt og som samtalepartnere. Folk har nesten alltid tilhørighet et sted. Når familien ikke fungerer, kan det være veldig ødeleggende. Men terapeuten mente altså at positivt familiesamhold er en av hovedårsakene til at psykisk helse her ikke er verre enn den er.
Jeg er kjempeglad for disse ukene og hva vi har gjort i forhold til sjelesorg, både med kapasitetsbygging i teamet, workshop for damene og ikke minst besøket vårt på senteret i Ramalla. Jippi!
Abonner på:
Innlegg (Atom)