Bildene fra sommernorge fortsestter å bli lastet ned i store mengder på facebook... Jeg har mer enn nok av sol og tørke! I forrige uke tok jeg en tur til Ramallah på besøk til CTPA teamet - det som før var OPCY. Siden jeg ikke kan kjøre gjennom Jerusalem nå, ble det en to timers tur gjennom Vestbredden. Veien går på en måte rundt Jerusalem på tre kanter, og den heter Wadi Nar. Jeg hadde godt selskap med meg på turen, ei som har bodd her i 35 år, men aldri hadde kjørt denne eksotiske veien... så vi måtte stoppe og ha knipsepauser. 

Endelig kom vi fra. CTPA har fått nytt kontor siden jeg sist var sammen med dem. Nå deler de kontor med PBS sitt prosjekt i Ramallah. Veldig trivelige, fargerike lokaler. På bildet under skriver vi månedsrapport.

CTPA - Ramzi og Raed - har nå i Ramadan fått muligheten til å være på live barneTV hver dag, 6 dager i uka. Dette er en unik mulighet for CTPA og bibelselskapet til å ha en åpen dør inn i TV kanalen (Palestine TV). Etter Ramadan skal teamet få sende en TV serie som de allerede har produsert, med støtte fra Norge (Frikirken og Digni). Vi ble med i studio og fikk se at de gjorde seg klare til direktesending.

Bare noen hverdagsglimt...

En dag kom jeg inn på kontoret til Nicola og assistenten hans var ute en tur. Jeg kikket bort på dataen hans og fikk se et kjent syn: Gudbrandsdalen!!! Han hadde sett Nicola sine bilder og synes dette var SÅ eksotisk... så han satte det som skjermbilde. Sånn er det å bo i en ørken og aldri reise noe sted. Dette er en gutt fra en flyktningeleir, og de har ikke ressurser til å reise så mye og ta egne bilder. Og ja, jeg synes selv at friskt sommerregn, grønt og frisk luft er utrolig eksotisk nå som jeg er her på sommerstid. Her er det varmt, støvete og ekstremt tørt. 

Bryllupssesongen er i gang! I forrige uke giftet en av Nick´s beste venner seg. Her inviterer man hundrevis av gjester når man gifter seg, og vi er bedt i bryllup nesten hver uke hele sommeren. Til de nære blir man også bedt i ´før-bryllups-fester´. I kveld har vi også en ´dagen før-fest´, og i morgen er det bryllup. Men i morgen går jeg alene, for det er et konservativt bryllup der menn og kvinner er adskilt. Jeg går da med venninner, men Nick kjenner ikke andre menn som skal, så da kan han være hjemme og passe sovende barn. 

Vi har fått en koselig kveldsrutine... vi leser for Veronica mens hun drikker melk. Som regel er det jeg som leser bibelhistorier på norsk. Jeg prøver energisk å lære henne norsk, men akkurat nå snakker hun aller mest arabisk. Hun forstår norsk veldig godt, da, og jeg er sikker på at hun kommer til å snakke det også. Før snakket hun kun norsk og ikke arabisk. Interessant hvordan språket utvikler seg!!! Folk tenker gjerne at de må snakke engelsk med henne fordi jeg er utenlandsk, men det er jo det hun forstår dårligst av de tre språkene... så jeg må gjerne minne folk på å legge om til arabisk. Da forstår hun mye bedre. 

Tilbake til Bir Zeit

Jeg har ei veldig god venninne i London som heter Robin. Hun kommer hit med ujevne mellomrom og besøker det Palestinske Bibelselskapet og oss som jobber der. For tre år siden besøkte jeg også henne i London.

De er her akkurat nå med et team fra den amerikanske kirken i London, og i går var de i Bir Zeit og hadde opplegg for kvinnene der. At jeg er her når de kom, er en av tingene jeg er kjempeglad for. Så i går kjørte jeg bilen gjennom Vestbredden (vanligvis kjører jeg gjennom Jerusalem, det er mye raskere) og helt til Bir Zeit. Det var virkelig en frihetsfølelse å kjøre ut av Betlehem - om jeg så ikke krysset inn til Jerusalem.

                                    

Teamet presenterte seg selv. Det gikk mest på hvor mange barn hver og en har og hvor gamle de er, eller hva de jobber med. Størst applaus fikk Mary på bildet over, for hun har fem barn - fire sønner og ei datter. `Hun er akkurat som araberne´, kommenterte damene i Bir Zeit. He he...

Kvinner verden over er ofte opptatt av mat, og trenger flere ideer til oppskrifter. Teamet fra London hadde med seg ei kinesisk jente som demonstrerte hvordan man lager en kinesisk nuddelrett med ingefær, kylling og gode smaker. De lokale damene noterte oppskriften med stor entusiasme. Mens dette skjedde, var jeg oppe og hjalp til med å lage småkaker, så jeg har ingen bilder av demonstrasjonen :-)

Etterpå demonstrerte damene fra Bir Zeit hvordan man lager en lokal tradisjonell rett: Msahhan. Da var det utlendingene som noterte flittig. Da alt var ferdig, spiste vi sammen.

Teamet hadde også tatt med kakedekorasjons - ting fra USA og England, hvilket var veldig populært. En ting jeg likte var også at de viste hvordan man kan farge sukker med konditorfarge og bruke det til å dekorere kaker, sånn at de lokale senere kan gjøre det selv - at de ikke MÅ bruke ting som er importert fra USA. De viste også hvordan man kan lage farge ved å bare putte konditorfarge oppi glassur som man kjøper på boks. Jeg lærte iallefall noe nyttig!

Noen av de fine kakene:

Det var en kjempefin dag i Bir Zeit. Jeg har faktisk ikke vært der på halvannen måned, og jeg har savnet det! Det ble et slags ´hadet´ til damene for min del. Det blir for langt for meg å reise hver uke nå som jeg ikke kan reise gjennom Jerusalem (over halvannen time hver vei!), men jeg satser på å komme en gang iblant. 

De var jo søte også, de har bedt for meg og fulgt med på visumprosessen. De ønsket å trøste så godt de kunne og prøvde å overbevise meg om at jeg trenger jo ikke Jerusalem... Vi har jo så mye bra på Vestbredden, for eksempel ruiner i Taybeh, badebasseng i en annen landsby (som begge er halvannen time unna meg) og mange fine shopping sentre i Ramallah. De har jo helt rett i det, det er mange fine steder jeg fortsatt kan reise til. Jeg må bare oppdage dem! 

Judea og Samaria only.

Jeg har noen tøffe uker bak meg, en salig blanding av kaos. Samtidig er det en god øvelse i å fokusere på det som er bra, det som fungerer og i å være takknemlig for alle tingene som er fine og gode i livet, for de er mange flere enn de som er stressende og vanskelige. Tøffe tider er også en god øvelse i å prøve å stole på at Gud har kontroll på alt, selv når jeg ikke ser meningen i ting.

En av de virkelig supre tingene, er at jeg er gravid igjen. Hurra! Jeg er ca. 13 - 14 uker på vei nå, og er langt friskere enn i mitt første svangerskap. Da var jeg jo så kjempedårlig. Jeg har spydd en del (beklager hvis det blir litt for mye informasjon), vært trøtt, slapp og kvalm, men på et helt normalt nivå tror jeg... Jeg har ikke hatt daglig kollaps, sånn som sist gang.

I mai hadde vi en tur til Efesos i Tyrkia, og det var kjempeinspirerende og flott.

Flotte, blide tyrkiske damer som sitter ute med håndarbeidet sitt:

På vei til Tyrkia fikk jeg blødninger, som varte i mange timer, og i en dag visste jeg ikke om jeg var gravid lenger eller ikke (vi hadde allikevel kjempefine dager og en super sightseeing i ruinene av gamle Efesos). Jeg dro på et sykehus og fikk konstatert at barnet lever fint, men at jeg hadde en rift på livmoren. Jeg fikk en kraftig progesteronsprøyte og en klekkelig regning og beskjed om å slappe helt av , ikke bære ting og helst ikke går for mye. 

Søstera mi var høygravid i Norge. Terminen hennes var mens vi var i Tyrkia, og Jenny og jeg snakket stadig om at nå kan det komme melding når som helst at barnet er født osv. Vi var så spente på det hele, også på å vite navnet på den lille jenta som vi ventet på. På vei til flyplassen i Tyrkia tikket det inn melding fra min søster om at barnet er dødt i magen og at hun skal føde. Dette var et enormt sjokk og en stor, akutt sorg for meg. Jeg klarte ikke å la være å gråte, og fikk mange rare blikk der jeg gråt på flyplassen, på bussen og her og der på vei hjem. 

Heldigivs gikk passkontrollen lett, vi ble møtt av ei hyggelig dame som smilte og stemplet. Nicola reiste om Jordan, så Jenny og Tor Arne hjalp meg masse med Veronica og baggasje. 

Vi kom tilbake fra Tyrkia 15. mai. 16. mai ble min søsters datter, Rebekka Olivia født. Dette var og er en kjempestor sorg for min søster og familien og alle oss andre. 

Vi var ikke helt i godform til å feire 17.mai, men vi valgte allikevel å gjøre det. Saken er at midt i stor sorg, er jeg så utrolig glad for at Norge er et fritt og demokratisk land å bo i. Og selv om vi sørger over noen ting, er det samtidig mange ting å være takknemlig for. Derfor var det på en rar måte fint å feire 17.mai midt i sorgen. 

Jeg booket billett til Norge for å delta i begravelsen til Rebekka Olivia. Jeg måtte la Veronica være igjen her nede - for å ha mer overskudd selv til søster og hennes familie + at jeg jo ikke kunne bære, og skulle ta det med ro. Å fly alene med Veronica nå er veldig krevende. 

Å begrave en baby er bare noe man ikke ønsker å oppleve. Dette var veldig vondt, men tross alt ble begravelsesdagen veldig verdig og fin. Morten Holmquist talte og sa at Rebekka Olivia levde et helt liv, det ble bare så veldig kort. Bradley, faren til Rebekka Olivia, hadde skrevet to vakre dikt til sin datter, som han framførte ved kisten i kirken. 

27.mai kom jeg tilbake til Midtøsten. Jeg kom til Ben Gurion flyplass ca. klokka 03 på morgenen - trøtt og kvalm. Dama i luka så på meg og spurte: Skal du til Falastin (Palestina)? Jeg svarte: ´Ja´. Dette er jo et tricky spørsmål. De vet at jeg er gift med Palestiner. Hvis jeg sier ´nei´, vet de at jeg lyver. Hvis jeg sier ´ja´ har jeg trøbbel fordi jeg sier ´ja´. På spørsmål om jeg snakker arabisk, måtte jeg også svare ja. Jeg fikk bare de to spørsmålene før jeg ble sendt rett til Ministry of Interior på flyplassen. De var ikke i lyttehumør, men ville sende meg rett ut av landet. jeg måtte trygle om å få komme inn og hente Veronica i det minste. Men da sa de bare: ´But you already left your daughter´. Etter et par timer sa de at jeg får to ukers visum (hvilket der og da føltes som en gave), og hvis jeg ikke klarer å ordne annet visum innen 11. juni, må jeg ut av landet og får ikke komme tilbake i hele 2013 (!). 

Jeg var kjempesliten, kvalm og naturligvis ekstremt stresset... Reservebatteriene ble koblet inn og jeg kom meg hjem til Beit Jala etterhvert. Dette var jo også et stort sjokk for Nicola. Jeg sov i noen timer før jeg hadde et halvårsmøte på representasjonskontoret med norske organisasjoner her. Det var en super timing. På møtet tok vi en runde på hva som skjer nå, og hva som er utfordringene. Jeg delte hva som hadde skjedd (med litt mye følelser kanskje, jeg var veldig i sjokk over det hele fortsatt), og lederen på rep.kontoret tok med en gang tak i saken og sendte den videre til ambassaden i Tel Aviv. 

Derifra var det intense dager (for å si det mildt) med å finne ut hva vi skulle gjøre, samle papirer av alle mulige slag, skrive dokumenter osv. Da alle papirerene var ferdige, var det bare å begynne å ta saken gjennom det palestinske systemet. Jeg reiste til Ramallah fra kontor til kontor, ringte dagen lang for å purre, møtte opp på kontorer for å purre og få dem til å forte seg og var kjempestresset og sliten hele tiden. At jeg sov dårlig om natten hjalp selvsagt heller ikke. Byråkratiet her er helt utrolig... og bygningene er ikke lette å finne. Ofte var det sånn: Nei, beklager, det gjør vi bare før klokka 12. Kom tilbake i morgen. Til og med i banken var det sånn: Nei, slike regninger kan du ikke betale på dette tidspunktet. Jeg følte meg skikkelig maktesløs, men måtte bare pushe på. Heldigvis hadde jeg masse støtte i venner og Frikirkefolk i Norge + fra folk her + fra ambassaden/rep.kontoret. 

Vi har også tatt opp lån til kjøp av leilighet og skulle betale et stort avdrag i akkurat den perioden. Vi gjorde det, uvitende om vi faktisk kommer til å bo i den leiligheten eller hva som skjer. For kontrakten var allerede signert. Samtidig prøvde jeg å rydde i gamle klær og skap og sånn - i tilfelle jeg måtte reise ut av landet på kort varsel og Nick ender opp med å pakke ned alt selv. 

Det var nesten en ulevelig tanke at kanskje jeg må reise og være borte fra Nick helt fram til neste år... og hvem vet hva som skjer da? Jeg ville ikke automatisk fått noe visum da heller... Og jeg tenkte på hvor forferdelig det måtte være for Veronica å være borte fra faren sin. Hun er jo veldig knyttet til ham!  Plutselig ble det kjemperomantisk og fint å bare dra på shopping sammen, sitte i bilen sammen og kjøre hit eller dit... å være sammen ble plutselig luksus. 

Vi prøvde å gjøre koselig ting sammen, som å gå tur i gata der vi bor, gå på cafe eller ut og spise pizza... Men jeg hadde  mest lyst til å sette meg ned og synes synd på meg selv, men det fant jeg ikke tid til. 

Vi fikk også til et møte hos legen - endelig. Lille baby har foreløpig virkelig blitt nedprioritert, jeg får ta igjen det senere... Det ser ut som at alt går bra med barnet, men det var noen greier fra de blødningene, så jeg fikk progesteron tabletter som jeg nå tar i to uker. Nesten tragikomisk... ta hormonpiller så jeg kan få litt mer drama i livet...  Men jeg er takknemlig for at alt ser bra ut med barnet! Det var så koselig å se hodet, kroppen, armer og bein... Her nede har vi jo ultralyd hele veien og på alle legebesøk. 

Søndag 9.juni gikk endelig papirene over til israelerne, og da var det bare å vente. Onsdag 12. ringte ambassaden meg og sa at hun har fått svar: De har ordnet visum, men med stempel som sier ´Judea and Samaria only´. Hun har lobbet på at de ikke skulle sette det stempelet siden jeg jobber for norsk organisasjon med statsstøttede prosjekter, men visummyndigheten sier at siden jeg er gift med Palestiner, får jeg dette stempelet. 

Det betyr at jeg ikke lovlig kan reise inn i Jerusalem/Israel. Dette betyr at jeg ikke har tilgang til jobben min i Jerusalem slik ting er organisert nå. Det betyr også at jeg ikke kan kjøre bil i Israel. Det er usikkert om jeg kan reise fra Ben Gurion flyplass eller om jeg må reise fra Jordan. Vi jobber med å anke saken og se om dette stempelet kan tas bort, men det vil ta tid. 

For første gang har de fleste kristne fått tillatelse til å reise til Israel hele sommeren, fram til 15. august. Så på dette tidspunktet kan Nick og Veronica reise til Israel, men ikke jeg. Helt absurd!!! Jeg var sammen med PBS på et seminar i Betlehem her om dagen, og alle lo av meg som har blitt Vestbredden-dama... (ting er jo snudd helt opp ned, vanligvis er jeg helt fri og de er avhengige av sine permits) og kun jeg, ei fra Gaza og en som har sittet i fengsel har nå ikke tillatelse til å reise til Israel. 

Akkurat nå føler jeg meg ganske bundet på hender og føtter, men samtidig er jeg veldig glad for at vi er sammen som familie og at jeg ikke trengte å hasteflytte til Norge. 

Torsdag i forrige uke kjørte Tor Arne meg til Bet El for å hente passet og visumet. Med stempelet var det usikkert om jeg kan kjøre israelskregistrert bil, så plutselig følte jeg meg helt hjelpesløs. Vi slet skikkelig for å finne fram, og jeg var sjeleglad for at Tor Arne var med. Vi var inne i Bet El bosetting og han spurte seg fram på hebraisk, og folk pekte i alle retninger så vi endte opp med å kjøre hit og dit og overalt. 

Vi satte bilen i revers og snudde stadig vekk. Uten Tor Arne tror jeg at jeg hadde kollapset eller bare stilt meg i en grøftekant og spydd. 

Til slutt fant vi endelig kontoret vi lette etter... Det var ikke i bosettingen, men et stykke utenfor. Etter å ha ventet i nærmere halvannen time, fikk vi endelig vite at han vi skulle treffe ikke var der allikevel, og at han ikke kom til å komme den dagen (!). De visste ikke hvor passet mitt var. De klarte etterhvert å finne ut at det var sendt tilbake til palestinerne, men de visste ikke hvor. Så da måtte vi bare inn i bilen igjen og kjøre for å lete etter passet. Jeg begynte å ringe rundt til alle jeg hadde vært i kontakt med i prosessen. De svarer jo sjelden på telefoner, men det 5. nummeret jeg prøvde, fikk jeg svar på, og der VAR faktisk passet. Så vi reiste ned dit og hentet det. 

Så sånn er altså situasjonen... Jeg vet ikke om jeg skal belage meg på at det er varig eller at det bare er nå, men så blir det en endring. Så ting føles ganske så ustabile i livet mitt for tiden. Jeg prøver allikevel å fokusere på at jeg er så takknemlig for at vi er sammen som familie, Veronica er frisk, lille baby ser ut til å ha det greit, vi har tid til å gjøre ferdig leiligheten vi har kjøpt, og jeg har mange gode venner. Jeg har vært en fri fugl i 34 år, og det er selvsagt rart å plutselig ikke kunne bevege meg rundt - til og med til Jerusalem, der jeg har bodd i ganske mange år etterhvert, jeg kjenner byen ganske så godt og det er jo virkelig ´hjemme´ for meg. Jeg får erfare at verden ikke er så logisk og grei som jeg vil at den skal være, og jeg vet ikke helt hva jeg kommer til å ´lære´av denne erfaringen... men det er sikkert noe viktig det også. 

Nå kan jeg ta ting litt roligere, planlegge sommeren og dyrke vennskap i Betlehem. Det er i det minste utrolig deilig å vite at jeg kommer til å være her til neste uke og uka etter det også, at jeg slipper å tenke at jeg ikke kan legge noen planer i frykt for at jeg plutselig er på reisefot igjen. 

Så: Hvis noen vil treffe meg, vet dere hvor dere finner meg: I Judea and Samaria, mest sannsynlig i Betlehem/Beit Jala. Bare å komme på besøk!

Nye påskeforberdelser

Norske lesere lurer vel på om vi har begynt å forberede påsken 2014. Det er ikke tilfelle. Som vanlig er ting i Midtøsten helt annerledes enn i Norge, og vestlig påske er ikke samtidig som østlig påske. Noen ganger faller den sammen, men i år er det stort mellomrom mellom den. Ortodoks påske er ikke før i begynnelsen av mai!

Kun Jerusalem og Betlehem feirer påske delt. Resten av landet har bare bestemt at de feirer påske med de ortodokse. Det er jo fint å ha høytid samtidig som naboen... Så i Bir Zeit har de faktisk ikke feiret påske enda, selv om de fleste av ´våre´damer er katolikker.

Så forrige onsdag var tema Påske og undertittel: Gjør noe koselig med familien i påsken, ikke bare fokuser på alle slektninger og besøkende. Dette er et kjempegodt poeng! Det er lett å bruke all energi på alle andre enn de nærmeste. I denne kulturen er det nok enda mer sånn enn i Norge også, siden de tenker kollektivt. Og til både jul og påske må hele storfamilien besøke HVERANDRE. Dvs. at alle reiser til alle. Om det så kun er for en halv time (så man rekker mange besøk på en kveld), så må man ha vært innom alle og ønsket god påske.

Tema med damene var at vi som familie er ansvarlige for å lære barna våre hvorfor vi feirer påske. Så ble de oppmuntret til å dekke et fint bord, samle familien og så fikk de tips til enkle ting de kunne gjøre for å sørge for det lille ekstra - inkludert å brette servietter, lage cornflakeskaker dyppet is sjokolade, arrangere en ´egghunt´ i huset eller hagen, farge egg sammen (det gjør de allerede, for de besøkende går alltid fra hjemmet med et farget egg i hånden) og quiz om påske.

Jeg tok bilder, og de ligger her:
PBS sin nyhetsside

I forrige uke var tema for bibelstudiet Kvinnen med Brønnen. Terri dramatiserte det hele veldig realistisk, og damene forstår også mange av dynamikkene i historien fordi kulturen her fortsatt har mange av de samme trekkene. Jeg vil si at kvinnen ved brønnen virkelig bergtok oss, og vi hadde en kjempefin samtale etterpå om hvor radikal Jesus egentlig var. Og at Han tenker helt annerledes enn vi mennesker gjør. Han ser til folks hjerter. 

Palmesøndag parade

Palmesøndag er den beste dagen i året i Jerusalem. Det går en parade fra den katolske kirken bak Oljeberget og ned til gamlebyen, den samme veien som er beskrevet i bibelen. Paraden samler årlig opp til 30 000 mennesker! De synger, danser, jubler og vifter med palmegrener. Et ´must´ å være med på hvis man har muligheten. Vi var en gjeng nordmenn som var der sammen i år, og vi var enige om at dette er det nærmeste man kommer 17.mai, men at dette er bedre :-)

Jeg blir rørt hver gang av å se folk fra så mange forskjellige land komme og lovsynge og feire med sine forskjellige kulturelle uttrykk. Det er et privilegium hver eneste gang jeg får være med. Tenk at Jesus red inn og ble hyllet som en konge, selv om han visste med seg selv at de samme menneskene kom til å rope ´korsfest korsfest´ noen dager senere. 

Jeg tok dessverre ikke så mange bilder i år, men på denne linken ligger det ute masse bilder.

I Matteus 21:4-10 står det:

Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: Si til datter Sion:
Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.
Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:
Hosianna, Davids sønn! 
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste. 

Fredsinnsats... Vi og Obama på hvert vårt nivå.

Frikirken har siden januar 2013 to Dignistøttede prosjekter gjennom det Palestinske Bibelselskapet, dvs. med midler via Norad. Det ene er CTPA - Conflict Transformation Palestinian Areas (tittelen ble laget tidlig i fjor, da de jobbet med søknader osv - før Norge begynte å bruke termen Palestina...) og PPP - Peace Pre Project. Det første er et nytt prosjekt, men det ble startet etter at OPCY (som mange kjenner) ble avsluttet i 2012. Nå skal altså fokus være Conflict Transformation, og de skal jobbe blant annet ved å lære opp lærere på Vestbredden. 

PPP jobber med å sette fred på agendaen i skolene i Øst Jerusalem. Først og fremst er Øst Jerusalem veldig eksponert for konfikten, fordi de fysisk sett har mulighet til å blande seg med israelerne. Av samme grunn er det mange spenninger i Jerusalem, særlig mellom øst og vest (arabisk og jødisk). Det er mange organisasjoner som ønsker å drive med fred og forsoning, men de fleste har mistet piffen og trenger å få blåst liv i gløden igjen. Det er en tøff oppgave å jobbe i dette feltet i dette landet. Det sies at den nye bybanen er det mest vellykkede forsoningsprosjektet i Jerusalem, fordi toget frakter israelere og palestinere i samme tog. Dermed har de iallefall mulighet til å se hverandre! Ellers har de jo separate busser til og med! 

Så det PPP skal gjøre er å prøve å koordinere skoler og organisasjoner som ønsker å promotere fred, og støtte og oppmuntre dem til å gjennomføre tiltak i sine steder. Det kan være å arrangere noe for den internasjonale familiedagen, menneskerettighetsdagen, kvinnedagen osv... Dette handler egentlig ikke i denne omgang å få israelere og palestinere til å sitte å snakke sammen, men mer å jobbe med holdninger til andre som tenker annerledes enn oss, og fokusere på fred generelt sett - også innen familien, for barn osv... og så blir evnt. møtet med israelerne noe som kan være et skritt lenger fram i tid. 

I tillegg skal prosjektet utdanne det Palestinske Bibelselskapet innen konflikten, og da står det å bli eksponert for jødenes historie og kultur på tapetet. Vi planlegger å ta med staben på det israelske museum, Masada og i 2014 også til Holocaust museumet. Det å prøve å ´se´den på den andre siden av konfikten, og prøve å forstå hvor den kommer fra, er ekstremt viktig for å unngå dehumanisering og generalisering. 

I forrige uke hadde CTPA og PPP 4 dagers intens workshop. Selv om ikke alle på teamene er kristne, var det en psykolog som ledet oss dypt inn i historier i bibelen for å studere konflikter fra mange forskjellige perspektiver, og vi dro mange nyttige prinsipper ut av dette - for eksempel når det gjelder mellommannens rolle og utfordringer, viktigheten av å ta en risiko, å prøve å finne løsninger så begge føler at de vinner på en måte, hva man kan gjøre når man ikke klarer å finne en løsning, oppklare misforståelser, spille med åpne kort, tenke kreativt osv. Dette var veldig nyttig for begge prosjektene! Bildet over er fra denne workshopen, på kontoret til CTPA i Ram 

Samtidig var Obama her. Det var blandede følelser her i forkant. Israelerne har hatt lite tillit til Obama siden han ble valgt, og Palestinerne hadde ekstremt høy tillit til ham da han først ble valgt, men så er de skuffet fordi de ikke har sett store endringer i sin situasjon. ´They are all the same´, sier de. Obama hadde ingen enkel oppgave i å vinne tilliten til både israelerne og palestinerne samtidig OG folk ønsker å se at han løser en konflikt som ikke har blitt løst på alle disse årene til tross for så mye innsats. Uansett hva han hadde sagt, ville han nok fått kritikk (men det er han sikkert vant til, han er jo USA´s president!) - det er umulig å tilfredsstille alle, særlig når det er en bitter konflikt inne i bildet... men jeg synes at talen han hadde i Jerusalem var god. Ikke det at jeg var enig i absolutt alt, men det er tydelig for meg at han prøver å vinne israelernes tillit, samtidig som han utfordrer dem. Les Obama´s tale. Det virker på meg som at palestinerne var skuffet. De hørte hvordan Obama identifiserte seg med Israel osv, men i etterkant har de sett noen resultater, antageligvis fra mer private samtaler. Da snakker vi at Israel har kommet med en undskyldning til Tyrkia for Flotilla skandalen + flere ting. Dette setter paletinerne pris på, og jeg hører også at israelerne har fått en gnist i håpet om fred. Så jeg sier: Godt jobba, Obama!

Les et åpent brev til presidenten fra en som er fra Betlehem

Haaretz: Obama i sikkerhetssjekken... ha ha 

Amman!

Jeg hadde planlagt siden i høst å reise til Amman 13.-15. mars, fordi vi er inne i en prosess der vi jobber med strategi. Det hadde seg sånn at teamet fra Bibelskolen i Grimstad kom til Amman om kvelden 12. mars (via Tyrkia), så det var perfect timing! Jeg og mitt reisefølge hadde med ca. halvparten av baggasjen deres herifra, og de var glade for å ha litt mer skift igjen... de hadde jo kun tatt med seg klær for en strandferie på 4 dager i Tyrkia! Gjestehuset på House of Hope (der guttene bodde i Betlehem) hadde til og med vasket klærne til guttene og pakket ned rommet for dem - alle ville hjelpe det de kunne, for å vise at de savnet dem og synes at det de hadde opplevd var forferdelig.

Bildet under er fra hotellet i Amman.

Les studentenes egen blogg om det som skjedde: Fra Paradis til Helvete

I Amman ble de umiddelbart satt igang med arbeid blant syriske flyktninger. Karin Riska, som er ansvarlig for dem fra bibelskolen, fløy også inn til Amman for å hjelpe litt med bearbeiding av situasjonen. Akkurat i dag (tirsdag) møter de resten av Bridgebuilders gjengen, i Jordan. Jeg håper virkelig at det blir en god opplevelse for dem, og en fin avslutning på et kanskje i overkant innholdsrikt opphold... Det er også deres mulighet til å si hadet til noen av sine nye venner, og ikke minst en mulighet til å få nye, positive møter med israelerne. Kanskje undervisningen på denne runden av Bridgebuilders vil være enda mer relevant og enkel å relatere til etter det de har opplevd de siste månedene?

Tilbake til turen vår i Jordan... Mellom svært nyttige strategimøter rakk vi også å være litt turister.

På bildet under tok vi en snartur til min svigerinne Ghada som bor i Madaba. Her viser hun oss utsikten fra et kirketårn.

Her ser vi på det berømte mosaikkgulvet, som viser det første kjente kartet av Jerusalem. Jeg blir stadig minnet på - og imponert over - hvor ledende Midtøsten har vært akademisk, i kunst, kultur osv... mens vi i Norge enda løp rundt og kastet stein på hverandre... Å farte rundt med Torleif gjør også situasjonen ekstra spesiell siden han kan så mange fakta om alle mulige ting i hele området.

Midtøsten mat er jo bare fantastisk spør du meg... Obligatoriske ingredienser: Salt, olivenolje og sitron. At man bruker mye salt her, tipper jeg er en naturlig ting siden man mister mye væske i store deler av året pga varmen. Olivenoljen er den sunneste oljen vi har, og sitron (vitamin c) hjelper kroppen å ta opp jernet i maten. Så jeg spiser med god apetitt og god samvittighet :-)

Kjære lesere.
Det skjer så masse at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne! Tenkte bare å gi et lite pip og noen små hint... Dagene bare flyr avsted! I forrige uke kom teamet fra bibelskolen i Grimstad inn i en tøff visumkrise. For å gjøre en 4 dager lang historie kort: De fikk ikke komme inn i Israel da de kom fra Tyrkia, og ble sendt tilbake. I dag reiser de til Jordan. Karin fra bibelskolen møter dem der og skal hjelpe til med å bearbeide det som har skjedd osv. Jeg reiser til Jordan i morra, og kommer tilbake på fredag.

Vi savner dem allerede veldig, og det føltes brutalt at de ikke fikk komme og pakke sakene sine og si hadet engang... men nå er rommene pakket ned, og jeg skal ta med noen essensielle saker over til dem i morra.

Det absurde i livet i Midtøsten er at de store gledene og de store stressmomentene går så hånd i hånd. Det var ikke mye jeg kunne gjøre mens denne krisen stod på, og da hjelper det ikke å avlyse alle planer og sitte og vente... Jeg avlyste et karneval i Ramallah, for å være tilgjengelig på tlf. Min israelske tlf har ikke alltid signal på Vestbredden + at med høy karnevalsmusikk ville jeg kanskje ikke hørt telefonen.

Istedet prøvde jeg å roe ned ved å ta en treningstur, min første treningstur til maraton 21.april i Betlehem. Yeayy! Mye mulig jeg kommer til å gå det meste av maraton, men det er uansett morsomt å være med! Første gang i De Palestinske Områder!

Lørdag malte vi påskeegg med gode venner, ca. halvparten var norske... Det er et par år siden sist vi gjorde det, men det er jo en kjempekoselig tradisjon! Og etterpå lagde vi en stor omelett som vi delte!

Fredag skulle vi som sagt egentlig på karneval i Ramallah. Dette var til inntekt for SOS barnebyer, som sliter veldig økonomisk. PBS har villet prøve å støtte denne aksjonen så godt de kan, så en del av oss skulle på karnevalet med barna våre. Så Veronia hadde et kjempesøtt kaninkostyme... litt trist at vi ikke dro på karnevalet, da, men det var veldig stas å være utkledd som kanin hjemme også, da...

Nå må jeg løpe til et møte... Det var visst alt jeg rakk for denne gangen!

Ingjerd :-)

Morning Devotions...

The Truth

• You get your identity from what God has done for you. 
• You get your identity from what God says about you.
• Your belief about yourself determines your behavior.

The Lie

• You get your identity from what YOU have done.
• You get your identity from what PEOPLE say about you.
• Your behavior tells you what to believe about yourself.

Dameonsdag!

Hver onsdag drar jeg til Bir Zeit og er med på kvinneopplegget der. Det går veldig bra, og damene elsker å komme. Dette prosjektet har virkelig vært en kjempesuksess. Det er støttet fra Sverige, og jeg er med fordi jeg liker å gjøre noe der jeg er regelmessig ute blant folk, og at jeg har mulighet til å bygge relasjoner over tid. Så hver onsdag reiser jeg med Terri og Joy, to amerikanske damer - vi kaller oss ´de tre musketerer´, og koser oss med å jobbe sammen. I Bir Zeit jobber vi med et fantastisk team av 2-3 damer til, og de er de lokale ekspertene. 

Fra forrige uke har vi forandret på engelskundervisningen. Noen damer ønsket bibelstudium, men det er ikke tid til både engelsk, bibel + aktivitet. Så nå tar vi historier om kvinner i bibelen - på engelsk - og så kan hele gjengen være med, ikke bare de som er spesielt interessert i engelsk eller bibel. Vi er så heldige å være i kontakt med noen engelsk-professorer i USA. De skreddersyr et opplegg til hver gang for oss, og redigerer det ettersom de får tilbakemeldinger fra oss. Opplegget har passende aktiviteter, konkurranser, tekst osv. i forhold til tema. Dette er en kjempehjelp! 

Det pøste ned da vi kom til Bir Zeit i forrige uke, og vi tenkte at dette er en av de dagene da kanskje ingen dukker opp. Men joda - 12 damer dukket opp! Det er kjempebra for en regnværsdag, og det viser hvor viktig onsdagene i Living Stones (som senteret heter) har blitt for dem. 

På bildet over er Joy fra venstre, to lokale damer, meg, Terri og helt til høyre: Amy, en av de lokale som jobber med kvinneprosjektet. 

Hver gang har vi en aktivitet, og forrige onsdag var det å lage noen sjokolade greier. Det slår alltid an, bare det smaker skikkelig søtt og har masse kalorier. Ha ha... Helsekost har ikke slått an så mye på Vestbredden enda, og Bir Zeit er en veldig tradisjonell landsby (hvilket også betyr mye sukker i kosten - for liten og stor). Når vi lager desserter, skal det i tillegg til å smake søtt også være enkelt for dem å lage selv i etterkant - både at ingredienser er lett tilgjengelige og ikke for dyre. 

Vi legger også inn et besøk privat hjemme hos noen hver onsdag, så det er fulle dager, men veldig givende. Kvinnene gir utrykk for at de liker at vi kommer, og ønsker alltid at vi skal komme tilbake snart. På hjemmebesøk har vi mye mer tid til å snakke skikkelig med hver enkelt, og den muligheten er verdifull. Det er utrolig mange skatter å hente når vi får mulighet til å bli bedre kjent med disse kvinnene. Vi er heldige som får bli en del av livene deres! 

Sorgbearbeiding

I går, søndag, var det ca. ett år siden Nicola sin morfar døde - 96 år gammel. Dette ble markert ved at på den vanlige søndagsgudstjenesten nevnte de navnet hans og etter gudstjenesten stod en del av familien (de som var tilstede) ved døra så folk kondolerte dem på vei ut.

Jeg synes at dette er noe veldig fint i palestinsk kultur... Når noen dør, markeres det ved 40 dager (en egen messe) og ett år (det pleide å også være en 6 mnd markering med egen messe, men den er på vei ut fordi det blir for mange markeringer). Ettårsmarkeringen er den siste markeringen, og jeg tror det er sunt at disse milepælene etter dødsfallet også markeres offentlig. Når yngre folk dør, går også de nærmeste i svart fram til ettårsmarkeringen. Men siden morfaren var gammel og hadde et godt liv så lenge han levde, var det ikke dyp sorg hos familien, mer at døden hans var en naturlig avslutning på hans lange liv. Så de har ikke vært så strenge på å kle seg i svart i dette tilfellet... men det er allikevel fint å minnes den de er glad i. Kanskje vi i Norge har noe å lære av å bearbeide sorg offentlig?

Jeg har drevet en stund og prøvd å finne ut hvordan jeg laster bilder inn på bloggen min med mac... og med god hjelp fant jeg endelig ut i dag hvordan man gjør det... på en ganske tungvinn måte, men da er jeg i gang igjen. Disse bildene la jeg egentlig ut for en test, men de er fra en kjempefin dag i Jeriko. Onkelen min Øyvind har vært her flere ganger i året de siste årene, og han jobber da frivillig for Beit Norvegia i Jerusalem. Han hadde aldri vært i Jeriko før, så jeg tok han og et par av kompisene hans ut på et lite eventyr... Jeg har jo fri hver tirsdag ut februar, og prøver å bruke den dagen til å gjøre noe gøy med Veronica også... Over er vi i taubanen opp til ´Mound of Temptation´.

Vi kjørte den gamle veien ned mot Jeriko (forbi st. Georg klosteret i Wadi alKelt). Denne veien var ny for meg, alltid spennende å oppdage nye steder! Legg merke til vannkanalen som er bygget langs siden av fjellet... den hadde til og med vann i seg, det er jo regntid... Sjelden å se Judeaørkenen og Jeriko så grønt som nå! 

Her er vi i klosteret på fristelsens berg, der Jesus ble fristet i 40 dager. Et utrolig sjarmerende kloster med flott utsikt!