God sommer!!!

Hei alle sammen!
Da skriver jeg fra Råde... mamma er nede og lager middag/baker brød, søstera mi med mann og to barn kommer om en drøy time, broren min har akkurat syklet seg en tur... det er fint å være på gården igjen! Jeg kom til Norge på onsdag, men var et par dager i London hos ei venninne siden mandag. Har shoppet en del på salget her... her passer klærne til min norske kropp... det er billigere enn i Israel (blant annet fordi jeg vet hvor jeg finner det jeg trenger til en ok pris) og salg er jo helt konge. Så da handler jeg inn for mange måneder fram i tid. Også organiserer jeg noen ting til Visjon. Jeg var jo sykemeldt nesten fram til jeg dro på ferie, så kom litt på etterskudd med en del administrasjon... får heller ta mer ferie senere. Det går ganske bra med nakken nå, for de av dere som lurer på det... og jeg synes at det er fantastisk grønt og fint i Norge. Jeg kjenner allerede at ukene i Norge kommer til å fly avgårde... og 9. august er det tilbake til Midtøsten igjen. Det blir fint det også, da. Men nå skal jeg nyte dagene så mye jeg kan i mellomtiden.

Så livet er fint... håper dere alle sammen nyter sommeren.
Ingjerd :-)

Muren kan være ganske praktisk...

Hei hei kjære bloggleser... Jeg er ikke en stor fotballfan. Ikke en liten en heller for den saks skyld... world cupen interesserer meg faktisk null. Men noe som er fachinerende er hvor engasjerte folk her er i cupen. Det er de sikkert i Norge også... men her er været bra, så det er mange utendørs storskjermer. Det beste er et sted i Betlehem der de har hengt en gigantisk storskjerm opp på muren. Muren ble nemlig bygget i en gate rett foran inngangen til en cafe. Så nå har de satt ut fullt av stoler og bord foran cafeen, og benytter seg av den store muren som passerer rett foran dem. Det er jo ganske mye tagging på den høye, grå muren (mange fine bilder også!!! - muren raver ca. 8 meter høyt i sentrale deler av Betlehem), så de må ha egen skjerm. Allikevel ganske fachinerende å se hvordan folk har evne til å gjøre det beste ut av enhver situasjon. skulle gjerne hatt bilder av det, men er for flau til å ta det hver gang jeg kjører forbi og det er fullt av folk som ser på world cup der...

Jeg flyttet forrige søndag, til Beit Jala. Det er kjempedeilig å bo der... leiligheten er fantastisk, artig nabolag. Veldig rent og pent, og ca. 80% av befolkningen der er kristne. Fra balkongen (med utsikt til Jordan) ser vi også 7 kirketårn i Betlehem, og mange moskeer... og de muslimske bønneropene høres GODT i leiligheten vår. I går kveld var det i tillegg et utendørs bryllup i nærheten med musikk som ikke var utpreget bra... mye liv og røre!!! Nicola har også kjøpt selskap til meg (jeg bor jo alene foreløpig): en fugl som bor på balkongen. Også har han kjøpt spesielle fuglesang CD-er så fuglen skal lære å synge som de gjør på CD - en. Og det virker foreløpig ganske bra.

Her en dag banket det på døra. Jeg var hjemme, med ei venninne. Utenfor stod det tre gutter på 10 - 12 år. 'Kan vi få se på fuglen?', spurte de... klart de kunne det... de så på den i noen minutter, spurte meg hva slags fugl det er (hvilket jeg ikke visste på arabisk), og så takket de for seg og gikk høflig ut igjen. Jeg føler det som at jeg bor i en gammel film... og jeg nyter det.

I formiddag møtte jeg den nye leietakeren i min gamle leilighet i Jerusalem. Vi skulle skifte navn på alle mulige ting: Gass, vann, strøm, internet, telefon, kommunale avgifter osv. Jeg har grudd meg til dette lenge, med tanke på det israelske byråkratiet og en del av disse tingene er fortsatt i Karin sitt navn, så det kunne lett bli komplikasjoner. Det var imidlertid en befrielse å gjøre dette med en israeler. Først og fremst, hver gang jeg prøver å ordne noe av dette selv, stopper det opp på telefonsvareren til de jeg ønsker kontakt med - de er somregel kun på hebraisk eller russisk. Så trykker jeg et tall helt tilfeldig og ender til slutt opp med en eller annen saksbehandler som ikke snakker engelsk. Eller de snakker engelsk, men gir meg en eller annen grunn til å ringe tilbake igjen dagen etterpå. Og da står jeg i ny telefon kø. Dette er noe jeg IKKE kommer til å savne når jeg flytter til Betlehem!

Altså: Den nye israelske leietakeren var en mann i 40 årene, med kippa, litt religiøs... og med en god del kampvilje med seg. Så med hans hjelp klarte vi å trenge gjennom hver enkelt instans en etter en... han kranglet litt, og alt ble fikset. Vi dro ned på kommunehuset klokka 11 for å forandre adressen på kommunale avgifter. De var stengt, og åpnet ikke for kundeekspedering før klokka 15. Det var ikke aktuelt for denne mannen å dra derifra før vi hadde fått ordnet det vi kom for, så vi toget opp i 2. etasje, inn på kontorene der (som ikke er åpne for publikum) og fikk sakene ordnet. De skulle tilbakeføre litt penger til meg, og dette måtte gjøres via bank. Jeg har ikke israelsk bankkonto. Palestinsk kan de ikke overføre til (Det er som to forskjellige land! De kan ikke engang overføre penger til en Palestinsk bank!!!). Jeg ringte noen og fikk låne deres israelske kontonummer litt. Det funker nok bra.

Forrige tirsdag hadde jeg en ny bilulykke, på vei hjem fra jobb. Så jeg har vært hjemme en uke med hodepine og vært VELDIG trøtt + sykemeldt. Er så smått tilbake på kontoret litt disse dagene, men er ganske redusert... Det går rette veien da. Og dettte skjedde kun 2 dager etter at jeg flyttet til Beit Jala. Det var for det første fantastisk at det ikke skjedde rett før jeg flyttet (da det var supertravelt med pakking, organisering, selve flyttingen osv) og det var supert at jeg var i Beit Jala. Nicola og familien hans passet veldig godt på meg... moren sendte mat opp til meg osv. Så selve utpakkingen i leiligheten har gått veldig sakte. Men nå har jeg kun en boks igjen å pakke ut. Snart ferdig! Og jeg har allerede hatt en god del besøk, og det har vært kjempekoselig. Må benytte sjansen nå, for jeg drar til til London på mandag og til Norge på onsdag. Men besøket har måttet klare seg med en veldig redusert vert. I kveld har jeg tenkt å ta i bruk vaffeljernet fra mamma, vi får besøk av baptist pastoren og hans kone. De er et veldig koselig eldre par...

Ingjerd :-)

Bibelselskapet i Israel sin nye nettside...

Bibelselskapet i Israel har fått seg ny webside. linken er her. Den er verdt å sjekke ut hvis dere vil vite mer om hva de driver med :-) Bra saker!

Flotilla??? Nei, det merker vi ikke noe til...

I går var Janne og jeg i Gaza igjen... det var fint å være tilbake...

Jeg måtte jo spørre om Flotilla hendelsen, og hva de føler om det. Da kikket de bare på meg og sa at det merker de ikke noe til lenger, og så var den praten ferdig. Det er tydelig at de er så vant til å gå fra krise til krise at de absolutt ikke dveler ved det... og det er ikke uvanelig for dem at det er sammenstøt der 9 personer blir drept. Jeg personlig tenker at grunnen til at det er så stort i Vesten er at det var vestlige som ble drept (hvis Tyrkia kan kalles Vesten, det er vel litt på kanten...men de er iallefall utlendinger). For folk i Gaza er det ikke uvanlig å ha sammenstøt med Israel, der 9 mennesker omkommer... Ingen andre som vi møtte i løpet av dagen nevnte det heller... De har nok andre problemer virker det som, om ikke de skal begynne å henge seg opp i det som skjer til sjøs i tillegg.

Først dro vi i kirken, og traff noen venner der. Under messen kikket jeg meg rundt og så på de som var tilstede... vanlige folk... vakre, fine klær, smykker og øredobber... nyfriserte... og så tenkte jeg på at jeg hadde nok ikke klart å beholde fatningen så godt hvis jeg var dem. De lever under så utrolig mye press konstant. Jeg så på dem under bønnene og lurte på hvordan troen virker inn på dem i den konteksten de lever i, og hvordan den påvirkes av at situasjonen ser ut til å bare bli verre. Jeg tviler på at jeg hadde klart å holde håpet oppe og ikke bare tenke på å emmigrere. De fleste har jo ikke mulighet til det engang, og hadde det vært meg ville jeg om mulig kanskje blitt enda mer deprimert.

Vi snakket med noen som sa at livet blir en eneste stor rutine. Jobb, hjem, lage mat, kanskje besøke en søster eller bror... men da blir de kjørt fra dør til dør. Kristne vil ikke dekke til håret sitt, og da er de redde for å bli trakassert når de er ute i gata eller tar offentlig transport. Det er ingen kino man kan gå på i Gaza, eller andre ting man kan gjøre. Jeg er virkelig imponert over at de faktisk klarer å beholde fatningen.

Vi besøkte 5 familier som har fått humanitær hjelp fra bibelselskapet. Her er vi utenfor det første huset, med to poser 'basic food' som de skal få. Her inne bodde det ei enke med tre døtre. At det er døtre betyr at de ikke vil kunne forsørge senere heller, for det er som regel gutter som tar ansvar for å forsørge familien/foreldrene sine.

Her besøker vi en annen familie som får hjelp. De var så skjønne; koselige folk. Faren var syk og arbeidsledig, moren ute og så etter mat. Vi har en mann som jobber for oss i Gaza, og han understreket at det viktigste er ikke bare at vi gir dem materielle ting, men at vi faktisk kommer på besøk og viser at vi bryr oss om dem.

Vi besøkte også en familie der svigermor presenterte svigerdatteren som at siden sønnen var syk og arbeidsledig, hadde de ingen penger til å betale for en kone til ham. Så han giftet seg med kusina si (som var tilstede under denne samtalen), siden han kunne få henne gratis. Hun var nå gravid med sitt andre barn, og da gift med denne syke, arbeidsledige mannen som er hennes fetter. Det slo meg hvor mye fælt kvinner verden over lider av å være kvinner i undertrykkende strukturer som denne. Og fattigdom forsterker kanskje undertrykkelsen, iallefall i mange tilfeller som jeg ser rundt omkring... også i forhold til vold i familien, som kan bli forsterket av at mannen ikke har jobb, og finner andre måter å kreve respekt på i familien. Den andre svigerdatteren var også tilstede. Hun er 21 år og har 4 barn. Jadda tenkte jeg og droppet å fortelle at jeg er 31 år og enda ugift...

Den fjerde familien vi besøkte hadde i tillegg til en syk og arbeidsløs far, og konstant trussel om utkastelse fra leiligheten pga. ubetalt husleie over tid, ei jente på 3 år som heter Nor. Under Gazakrigen for 1,5 år siden var hun i et rom alene, da huset rett ved siden av ble skutt helt ned til grunnen. Siden da har hun verken kunnet høre eller snakke. Jeg synes at det høres ut som at hun er veldig traumatisert. Legene sier at hun trenger en operasjon til 250 USD. De har ikke råd til dette, men vi skal se om vi kan skaffe de pengene. Det burde virkelig ikke være så vanskelig...

Vi var også innom en familie som har fått satt inn nytt vannfilter i huset sitt. De var utrolig takknemlige for dette, og nå får de rent vann fra springen - i motsetning til før. Fint å se noen gode nyheter også!

Ironisk nok, vi fraktet masse mat UT av Gaza: 5,5 kg. knafe (den i Gaza smaker helt annerledes enn den på Vestbredden), en annen type søt kake, + kjeks + rester etter lunchen min + en annen type kake... det meste på bestilling fra palestinere som bor i Betlehem. Komisk!

En gripende historie...

En palestinsk gutt ble skutt av en soldat i 2005. Guttens far donerte bort barnets organer til jøder og arabere. Se videoklippet her.

Jeg kom akkurat tilbake fra 12 dager i Norge. Har masse å skrive om, men det er hektiske dager... så sorry!!! I går kveld hadde vi en stor grillfest i hagen til Nicola i Betlehem med masse venner. Kjempegøy! På søndag neste uke flytter jeg, så denne uka er ganske full av pakking og sånn... i dag skal den nye leiligheten vaskes.

Håper det er bra med dere alle der hjemme.
Ingi :-)

OPCY i farta!!!

Kontoret til OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) er på den andre siden av muren. vi møtes på Jerusalem kontoret og kjører derifra. Ett team medlem (som akkurat startet - han heter Raed) kommer ikke inn i Jerusalem. Dermed går en del av arbeidsdagen til kjøring og køer, men sånn er det når man jobber i dette landet...

Her er Janne og Ramzi ved siden av oss i lyskrysset.


... og meg og Johnny kjører vanen... Jeg har ikke våknet helt, det er fortsatt tidlig om morgenen...

For dere som har fulgt litt med på OPCY, vet dere at vi drev masse med dukketeater før. Nå som vi jobber mer med familier, gjør vi ikke det så mye lenger (men vi støtter fortsatt lokale dukketeatergrupper som vi har trent opp og som nå lager egne show som de framfører). Denne uka øvde teamet imidlertid på gamle puppetshows, fordi de skal filmes neste uke. Det var litt sånn de ja vu følelse å se/høre de gamle showene... da var jeg tilbake til i fjor, glovarme dager i Jenin, vondt i knærne fordi vi satt lenge på vondt underlag, masse barn og liv og røre, og mye musikk og gøy.

Se og lær... Vårt nye team medlem, Raed, følger nøye med... Å få dukkene i dukketeateret til å bevege seg naturlig og greit er faktisk ikke så lett som det ser ut som. Det er for eksempel veldig lett at de kun ser opp i taket og ikke på barna... eller at de bare svever hit og dit istedet for å 'gå'.

I går, onsdag, var jeg med OPCY til Qalandia Refugee Camp. De hadde et SET (social emmotional training) kurs for barneledere i samarbeid med UNRWA (FN's organisasjon for palestinske flyktninger). Unødvendig å si at Janne og jeg var ganske gira da vi fant svenske og norske barnebøker oversatt til arabisk: Brødrene Løvehjerte, Lillebror er syk, Kua Mø bygger hus osv... donert av Diakonia her nede.

Treningen gikk ut på å lære disse lederne hvordan man kan hjelpe barn til å uttrykke følelser og å sette ord på ting. Veldig bra og praktisk undervisning! Vi gjorde øvelser også, som vi kan gjøre med barna senere... jeg prøvde å gjøre dem på arabisk. Og til min store forskrekkelse, oppdaget jeg midt i et arabisk ord at det var noe som ikke stemte... da registrerte jeg at jeg hadde skrevet en hebraisk n istedet for en arabisk n midt i ordet. Dette kan bli kaotisk, og kan ikke fortsette. Jeg må visst skrive arabisk litt oftere, ikke kun jobbe med hebraisken for tiden...

En annen kuriositet er at arabere spiser mye sjeldnere enn oss og mye mer hver gang. Plutselig var dagens lunch avlyst... og mange av disse har sikkert heller ikke spist frokost. De klarer seg ok gjennom dagen allikevel (selv om det kanskje ikke er så veldig sunt...). Men for Janne og meg, da klokka var ett og vi var helt på sulteranden da vi ble fortalt at lunchen, som skulle vært halv to, var avlyst, var blodsukkeret så lavt at det var umulig å fortsette uten mat. Så vi gikk ut og fikk tak i noe nødproviant. Bare en liten kuriositet, men dette er ganske typisk. Vi norske har mager som er vant til å spise ofte. Det gjør de bare ikke her!

For et par lørdager siden dro vi til dødehavet... Vi dro til det øverste stedet i dødehavet, der både israelere og palestinere kan komme inn, fordi vi var en blandet gruppe...

Da vi svingte inn på parkeringsplassen, jeg i min israelske bil og Nicola i sin palestinske bil, kom vakten bort og bad Nicola (med svigerinna og niesa hans) om å dra, fordi på lørdager slipper ikke palestinere inn. Dette ble ikke sagt på en høflig måte, så det var en kjip start på dagen... Nicola forklarte at de er med oss - og pekte på vår israelske bil - og etter litt om og men, var det greit og de kunne slippe inn. Vi i den israelske bilen betalte for dem så de skulle slippe å snakke og få uhyggelige opplevelser igjen. Vi så mange andre palestinere også bli sendt tilbake...

Dette er ulovlig i følge israelsk diskrimineringslov, men i praksis skjer sånne ting altfor ofte. De fleste palestinere blir kanskje vant til det, og det faller dem ikke inn å lage en sak ut av det... de er redde for å få mer trøbbel ved å gjøre noe ut av det... Israeleren som var med oss er tilfeldigvis advokat og sa at han fint kunne laget en sak ut av dette - og vunnet - men vi kommer nok ikke til å bruke energi på det... Som det ble påpekt: Vi prøver å finne steder å møtes sammen (israelere og palestinere), men det ligger bare SÅÅ dårlig til rette. Til og med der begge faktisk har legal rett til å være, skjer sånne ting som nevnt ovenfor... men så snart vi kom inn, hadde vi en kjempehyggelig lørdag...

Her er Sandy, svigerinne til Nicola, i ferd med å blåse opp noe som datteren skal sitte i. Datteren, Leah, var ved et hav for første gang i hele sitt 2 årige liv :-)


Janne fikk besøk fra Tyskland samme natt... han skulle egentlig komme sammen med flere venner fra Norge, men pga vulkanskyen, måtte de andre avlyse... og Jens kom alene. De var litt trøtte etter lite søvn den natten...

Nicola og Gil... Jeg studerer hebraisk med kjæresten til Gil, som også er norsk... det er sånn vi kjenner hverandre.

Ved bilene på vei hjem... Alle vi andre planla en liten fest vi skulle på i Betlehem samme kveld, hos noen andre venner... det var litt rart å måtte si til Gil og Miriam: Sorry at dere ikke er invitert... dere ville vært det hvis dere hadde hatt lov til å komme inn... (Gil har som jøde ikke lov til å komme inn i Betlehem, selv om de bor veldig nærme faktisk)

Og så... forrige fredag i Tel Aviv. Jeg vet at været er rart i Norge for tida, men det er rart her også. Plutselig regnet det, det er ikke vanlig i slutten av april!

Vi tok en tur på Carmel markedet i Tel Aviv. Utrolig morsomt sted å traske rundt en fredag formiddag...

Jordbærene er bare helt fantastiske...

Oliven er ikke oliven her nei... Hva slags oliven mente du???

Skal det være noe krydder??

...og til slutt kom solen fram, og vi hadde en deilig lunch ved Middelhavet :-). Livet i Midtøsten er ikke så verst!

Til dere som har fulgt med på Rami og Pauline Ayyad's familie: På søndag tok jeg med meg niesen til Nicola (Leah) og stakk opp til dem en tur... Her er lille Sama til høyre.

Og her leker Georg og Wisam i et lite telt på rommet sitt, med Leah. De er veldig søte!!! Pauline, moren, har egen bil og kan kjøre rundt omkring. Hun tok lappen og lærte seg alt dette etter at hun flyttet til Betlehem i forbindelse med at Rami ble drept for 2,5 år siden. Det er nok veldig tøft og utfordrende å være alenemor for tre små barn, men hun klarer seg også imponerende bra.