Action!

Bare som en liten fortsettelse der bloggen slapp sist... på slutten av den dagen, med teppet og varmeovnen i den iskalde leiligheten, sved det skikkelig på leggen. Jeg skulle ta en dusj, og det sved som nåler da det kom vann på det. Det viste seg at jeg hadde fått en 2. grads forbrenning, helt uten å merke det. Den mest komiske skaden jeg har hatt noen sinne (men den gjorde vondt!!!). Antageligvis hadde olabuksa blitt overopphetet, og da den kom i kontakt med huden, brant det skikkelig... Men alt er vel nå... har noen lilla arr, men de synes bare i dagslys. Håper at de blir borte i løpet av sommeren. Siden vi ikke har så masse å gjøre med Bridgebuilders for tiden (vi starter ny runde i 2012), og jeg ikke har team fra Gå Ut Senteret, har jeg hatt tid til å gjøre ting jeg ellers ikke har tid til, og til å hjelpe til med årsrapportering - også i andre prosjekter enn de jeg vanligvis jobber i. Svigermora til to ansatte (Elias og Issa fra Gaza - de er gift med to søstre) bor i Gaza mens døtrene og familiene bor i Betlehem. Svigermora var på sykehus ved Tel Aviv for å få kreftutredning, men døtrene har ikke tillatelse til å besøke henne fordi de ikke kommer seg ut av Betlehem. Så en dag tok jeg de tre eldste barna deres og kjørte til sykehuset for å besøke besteforeldrene. Det var rørende å se hvor glade besteforeldrene ble, og jentene ville ikke dra derifra - selv om bestemoren ble ganske sliten etter et par timer... hun er jo syk. Etterpå tok vi en tur til sjøen i Tel Aviv. De har ikke sett sjøen siden de forlot Gaza for 3,5 år siden og var helt bergtatt. Den eldste har mange minner fra sjøen i Gaza, og de lurte veldig på om dette var den samme sjøen som de har i Gaza. Det var trist å tenke på hvor urettferdig det virker at de ikke får komme på besøk til Tel Aviv engang, når jeg så hvor mye de lengtet etter å være ved sjøen. De var skikkelig våte og fulle av sand da vi nesten måtte tvinge dem til å dra derifra, men jeg tenkte at bilen får heller bare støvsuges og vaskes etterpå. Hvem vet når de kommer til sjøen neste gang...

I vinter har broren til en jeg kjenner fra Norge vært på observatørprogrammet til Kirkenes Verdensråd, EAPPI. Han har vært stasjonert i Betlehem, så Nicola og jeg har fått truffet ham litt. En dag tok han oss med på tur i Betlehemsområdet, for å vise oss noen ting som skjer (som vi aldri ser, fordi vi ikke oppsøker slike ting). Først var vi med på en Checkpoint Watch der vi var på checkpointen med ham og så hvordan han forsøkte å hjelpe hvis folk hadde problemer med å komme gjennom av ulike grunner. På andre siden av checkpointen stod 'Machsum Watch' som er en gjeng eldre israelske damer som også overvåker checkpointene. De er en god hjelp og har gode kontakter i det israelske samfunnet. Dessuten konfronterer de soldatene på hebraisk hvis de gjør en dårlig jobb, og det kan være effektivt.

Litt sør for Betlehem kom vi til en drueåker (som er eid av en palestiner). På bildet under ser vi at ett tre er okkupert av en bosetter. Han har rett og slett satt et gjerde rundt dette ene treet. Nå var det imidlertid masse søppel innenfor gjerdet, så vår venn fortalte at han trodde at kanskje bosetteren hadde gitt opp sin tre-okkupasjon. For et absurd land vi bor i! Eksempelet nedenfor er jo nesten tragi-komisk!

Vi var også så heldige å få besøk fra Namsos Frikirke. Vi fartet rundt med dem i en ukes tid, for å vise dem noen av prosjektene vi har her. På bildet under er vi i Bir Zeit, på Bibelselskapet sitt studentsenter der. Janne og jeg satte stor pris på å få direkte besøk fra en menighet!

En annen ting jeg har hatt tid til i denne perioden var å reise ned til Andy Ball i Tel Aviv. Janne og jeg hjalp til med å rekonstruere utstillingsvinduet. Vi kjørte også til Ikea og kjøpte fancy belysning, så nå håper vi de selger bibler som varmt hvetebrød der nede :-)

Vi var ganske fornøyde med resultatet, iallefall ut ifra de ressursene vi hadde og den tiden vi brukte.

Under er Janne og jeg på en tur for et par uker siden. Vi digger å gå på tur, men det er svært vanskelig å finne utmark på Vestbredden, hvor det er greit å være uten å bli mistenkt for å være verken bosetter eller hva som helst annet som man ikke vil mistenkes for. Jeg har imidlertid oppdaget et sted der det går an å gå på tur og være ute, mindre enn 10 minutters kjøring fra der jeg bor. Og noe av det beste er at det er i område C, så israelere har også lov til å komme dit. Ergo, da kan Jenny (min bror's israelske forlovede) OG Nicola (min palestinske mann) begge to møtes der. Så vi hadde en super dag i solen der.

I forrige uke hadde vi en bussbombe i Jerusalem. Det var rart å sitte på jobb å høre the 'breaking news', og ta en annen vei hjem fra jobben så jeg skulle unngå sentrum... For første gang var jeg glad for at Nicola og familien hans + venner på Vestbredden ikke har tillatelse til å komme til Jerusalem, så slapp jeg å begynne å ringe rundt til dem for å forsikre meg om at alt var bra... istedet kunne jeg klare meg med å bekymre meg for venner i Jerusalem. Ei venninne skrev på facebook: 'Jerusalemite friends, please check in that you are ok' - hvorav vi alle skrev en kommentar på at alt er vel osv. Jeg dro tidlig fra jobben, og det virket som om halve Jerusalem gjorde det samme, for det var masse trafikk og en rar stemning i lufta.

Det viste seg at ei britisk dame døde - en Whicliff oversetter som har jobbet i en afrikansk landsby i 20 år... nå hadde hun kommet til Jerusalem for å lære seg hebraisk så hun kunne oversette GT også til dette afrikanske språket... Hun var sikkert klar til å dø, men det oppleves jo rart allikevel... at hun som hadde en så viktig oppgave for seg ikke fikk fullføre den. Men vi vet jo ikke hvorfor sånne ting skjer, så det er best å ikke prøve å finne en forklaring på det. En ortodoks jøde mente at dette er Guds straff for de evangeliske kristne. En enkelt hendelse kan ses på mange forskjellige måter. Trist var det uansett, og jeg håper at de 30 andre som ble skadet kommer seg så fort som mulig igjen.

Hjelp, bilen vår er allergisk mot vann!!!

I går dro vi hjemmefra klokka 07 som vi prøver å gjøre alle mandager... for å kjøre Nicola på jobb og så rekke stabsmøte i Jerusalem klokka 08:30 - med en totalt uforutsigbar kø på checkpointen og det samme gjelder trafikken i Jerusalem. Uansett, det var noen skumle lyder i bilen, og vi måtte stoppe på et verksted. Dette var selvsagt ikke åpent kvart over 7 om morgenen, men Nicola gikk og banket på døra til huset til ham som jobber der, og noen minutter senere kom han ut - trøtt og slapp, men klar for å jobbe.

Senere endte vi opp på et annet verksted, som behold bilen en stund. Vi leverte bilen der, og reperatøren kjørte Janne og meg hjem i en utrolig rånete BMW med en ruvende lyd fra eksospotta. Ganske komisk!

Når man drar inn på Vestbredden står det med store skilt at man ikke har lov til å reparere israelske bilder der inne. Men hva gjør man når bilen skjærer seg inne på Vestbredden? Man drar selvsagt til nærmeste verksted... Israelske sjåfører har jo ikke lov til å komme inn og taue meg ut, og palestinske biler kommer ikke over grensen... Ikke praktisk tilrettelagt for å være lovlydig borger i dette landet...

Problemet var at regnet endelig har kommet til landet. Men ikke noe enormt i forhold til Norge iallefall... Men så hadde det kommet vann inn i motoren nedenifra og ødelagt noe i det elektriske anlegget. Så de måtte skifte ut det som var ødelagt. I morges skjedde akkurat det samme (i går regnet det ganske kraftig). Jeg tok bilen tilbake på verkstedet, og nå går de rundt og leter etter et deksel som mangler under bilen, for å finne det på en annen Ford delebil. Jeg kan jo ikke ha en bil som ikke tåler regn! Vi bor riktignok i en semiørken, men dog...

Så jeg kom meg altså ikke til kontoret i Jerusalem i dag (i går kom vi sånn midt på dagen). Istedet tok jeg beina fatt og gikk ned på visumkontoret her og satte igang prosessen med å få visum på grunnlag av ekteskap. Håper å ha alt i orden i løpet av ei ukes tid. I mellomtiden får jeg med meg et ark som viser at passet er på Ministry of Interior, og håper at det skal gå greit å krysse checkpointer med det. Får smile pent, det hjelper ofte - selv ovenfor folk med store maskingevær.

Nå har jeg bare turistvisum, og det går ut på lørdag, men tanken var jo å dra til Kairo torsdag kveld... hvilket vi dessverre måtte avlyse av ganske åpenbare grunner. Vi skulle dra med broren min, Tor Arne, og forloveden hans, Jenny. En ting er at det ville vært farlig for hvem som helst å dra nå. Men å ta med ei israelsk jente med et veldig jødisk navn ville vært absolutt galskap. Iallefall, når turen dessverre ble avlyst, begynte visumet plutselig å haste. Veldig deilig å ordne det herifra og slippe å gå på visumkontoret i Jerusalem (som er et sted de aller fleste hater å besøke. Lurer på hvor mange tårer som felles der hver dag...). Det virker som at det er ganske 'bankers' å få dette visumet. Problemet er bare at jeg må fornye visumet hver gang jeg drar ut av landet... og det koster ca. 100 dollar hver gang :-(. Men folk fornyer det iallefall i årevis, og det er en bra løsning for meg! Jeg giftet meg på akkurat rette tidspunkt, siden voluntørvisumet mitt gikk ut i oktober (samme måned som jeg giftet meg), og da kunne jeg ikke fornye det igjen. Og man kan ikke gå fra voluntør visum til arbeidsvisum. Så hadde jeg ikke giftet meg, ville jeg vært seriøst i knipa nå. Det kom jeg ikke på før etter at jeg hadde bestemt meg for å gifte meg, da... må bare presisere det... det var ikke GRUNNEN til at jeg giftet meg... he he... I tillegg skiftet jeg navn og fikk nytt pass i November, så da jeg kom inn igjen med blankt pass behandlet Israel meg akkurat som at jeg var her for første gang.

Det er kaldt inne i huset!!! Brrr! Sitter foran varmeovnen med et teppe rundt meg...
I leiligheten er det svært dårlig dekning for israelske telefoner (hvilket er jobbtelefonen min), så jeg kan ikke ta jobbtelefoner. Og mailen vil ikke sende mail ut, men den mottar inn. I det minste er jeg på nett (fram til lørdag var jeg ikke det heller, det lå nede i ei uke), og det er jeg glad for. Så jeg kan jobbe litt allikevel. Det var et lite referat fra dagen min - 1. februar 2011. Denne dagen kommer aldri igjen :-)

Hvis dere vil se bilder fra familieleiren, har Janne lagt ut mange fine på bloggen sin. Klikk her.

Igjen var det fantastisk å sitte og høre på evalueringen den siste dagen. Det var mange flotte ord... at opplegget her har vært mer lærerikt enn hele utdannelsen de har vært gjennom, at det har vært en fantastisk åndelig opplevelse (selv om vi ikke har noe kristent opplegg på leirene som er i samarbeid med departement for ungdom og sport...alle deltakerne på leiren var muslimer), at her har de lært hvordan de skal implementere tingene i familien sin, ikke bare lært ting teoretisk. Jeg håper virkelig at de fortsetter å implementere ting de har lært i løpet av det siste halve året. Som noen av dem sa: Dette er en ny måte å forandre det palestinske samfunnet innenfra på - 'you are making a revolution of love', sa en av deltakerne. Vi får se :-)

Ny familieleir!!!

I skrivende stund er vi midt i en ny familielier... denne gangen med muslimske familier, i samarbeid med departement for ungdom og sport. Her har vi litt spontan 'dabke', tradisjonell palestinsk folkedans...





Barna elsker Raed, et av team medlemmene i OPCY som er danser... og som elsker barn. En vinnerkombinasjon!!!

Jeg hadde bursdag i går, og jeg hadde sett for meg en litt stusselig bursdag uten noe som helst feiring... men Nicola og teamet hadde laget en overraskelse for meg... og kjøpt ei stor kake med navnet mitt på: INJGRED. Ja ja, ikke så nøye at bare tre av bokstavene var på rette sted, bakeren hadde iallefall fått med seg alle bokstavene :-)

Fikk nesten litt samme følelse som på bryllupet mitt... Alle står i ring rundt og klapper og danser, og vi må skjære kaka på en bestemt måte... mens alle venter... Yeayy!!!

Disse to ukene har vi en ekstern evaluering av OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) prosjektet, det vil si at noen utenifra (fra Bir Zeit Universitet) kommer og gjør intervjuer og observasjoner og skal vurdere hvordan prosjektet bør fortsette, se på virkningen, hvordan pengene brukes i forhold til resultat osv. Ikke lett å måle resultat når det går på holdningsendringer først og fremst... så det blir stort sett gjennom intervjuer. Uansett, vi har en god plan og struktur for evalueringen, så vi håper at disse to ukene gir et sant og godt bildet av OPCY sitt arbeid og gode råd for veien videre. 2011 er siste år av denne prosjektperioden, så hvis vi skal fortsette, må vi sende inn ny søknad innen sommeren, derav denne eksterne evalueringen.

Om livet til tidenes mest innflytelsesrike person: Et liv i total enkelhet. Trykk her for å se linken.

Vi fortsetter å benytte Jerusalem tillatelsen

Som nevnt tidligere har mange Kristne fra Vestbredden tillatelse til å reise til Jerusalem og Israel til jul og påske. Denne gangen varte permiten fra 19. desember til 20. januar!

Eventyrlysten lenge leve... på fredag tok vi en ny oppdagelsesferd i Jerusalem. Det var Nicola og meg, moren hans og et vennepar av oss. Først dro vi på det jødiske markedet i Jerusalem, Mahna Yehuda. Moren til Nicola hadde vært der for mange år siden, men ingen av de andre har noen sinne vært der, og vi koste oss skikkelig med eksotiske frukter og mat som de ikke har på Vestbredden. Det er også en kjempeartig atmosfære på markedet. Og det slo meg når en selger med kippa heller ville snakke arabisk enn engelsk med dem... hvordan de kommuniserte som likeverdige parter (selger og kjøper). Det er så bra med sånne erfaringer, ikke bare checkpointer der soldat kommuniserer med lokal palestiner... det er ingen hyggelig opplevelse for noen av partene. Men vi hadde mange hyggelige små møter med folk i de timene vi var på markedet.

Etterpå gikk vi en tur i det jødisk ortodokse nabolaget i nærheten. Jeg føler det alltid som at jeg er 50 år tilbake i tid når jeg rusler der... De andre hadde heller ikke vært der før, men de er ganske eventyrlystne de også, så vi nøt oppdagelsesferden. Jeg tok dessverre ingen bilder... men under er et bilde fra markedet, fra kippa - boden.

Etter markedet og tur i det ortodokse kvarteret dro vi en tur til Har Homa. Dette er en bosetting som plutselig ble bygget for cirka 10 år siden. Den ble bygget på en høyde dekket av skog, utenfor Jerusalem/Betlehem (sånn ca. på hyrdemarkene), og så ble muren bygget rundt bosettingen. Dermed mistet mange bønder fra Betlehem olivenåkrene sine på grunn av Har Homa, og nå er bosettingen innlemmet som en bydel i Jerusalem.

For de som bor i Betlehem er Har Homa noe stort og skremmende som kom og gjorde livet vanskelig. Så vi reiste en tur dit for å se den innenifra. Vi kjørte helt til toppen av bosettingen, der det er ruiner av en gammel kirke. Dette landområdet eies av Fransiskanerne, og kunne ikke røres når bosettingen ble bygget. Fra Har Homa hadde vi fantastisk utsikt over Betlehem!

Under er taket på kirkeruinene... og Betlehem i bakgrunnen...

Vi var alle enige om at Har Homa måtte være et fint sted å bo (selv om det, overraskende nok, var ganske mye søppel der!!!). Utsikten er fantastisk, det er nærme Jerusalem og har litt 'småby' følelse, i forhold til Jerusalem iallefall. Hvis jeg hadde vært immigrant eller på leting etter et hus, og jeg hadde blitt tilbudt en leilighet her, ville jeg helt klart takket ja - med mindre jeg hadde mye kunnskap og bevissthet rundt bosettingsproblematikk.

Og så bar det tilbake til Betlehem igjen... Jeg og vår amerikanske høygravide venninne kjørte bilen gjennom, som vanlig, og mennene våre og mora til Nicola gikk gjennom checkpointen. Det var en kjempefin dag!!!

Er planlegging oppskrytt???

Jeg går nå på et kurs i tverrkulturell kommunikasjon, som heter ekteskap. Vi må stadig øve oss i å sette ord på ting som vi tenker er en selvfølge. En av dem var da julen kom, og jeg tenkte at vi ikke har noen planer nesten, og at vi skal slappe mye av og bare ta ting som de kommer.

Somregel har vi INGEN planer når uka begynner. Dette er ganske annerledes fra Norge, der ukene ofte er fulle 2 - 3 uker framover... Jula var intet unntak, vi hadde virkelig få planer lagt opp.

1. juledag klokka 21 ringte telefonen. Vi var akkurat kommet hjem fra familiedag hos mora til Nicola, og både jeg, Tor Arne og Nicola var slitne og satt i pysjamasen og så på DVD hjemme i leiligheten. Det var en som ringte og spurte om vi var hjemme, for da kunne han i så fall stikke innom om 5 minutter.

Det jeg ikke visste var at i julen skal alle besøke alle. Man trenger bare stikke innom i en halv time, eller man kan bli lenger... men man må ta runden. Det betyr at i hele julen må man være forberede på at folk kommer på ekstremt kort varsel eller helt uten varsel. Og vi må beregne flere kvelder til å farte fra hjem til hjem på besøk. Det er jo greit nok, men jeg var ikke psykisk forberedt på dette, så jeg ble ganske stresset kan man si. Jeg var heller ikke praktisk forberedt, huset var litt rotete og ikke sånn jeg hadde tenkt at det skulle se ut første gang onkler og tanter kommer på besøk (her nede er man litt mer nøye enn i Norge på sånne ting..).

Jeg vendte meg imidlertid til tanken, og vi begynte også på besøkskvelder... og vi har fått med oss mange koselige besøk. Dette skjer til jul og påske, og er en grei mulighet for å få hilst på familie som man ikke møter ofte ellers. Vi har altså reist til bestefar, tanter, onkler, søskenbarn, enker av onkler osv. Jeg føler meg mye mer en del av det lokale samfunnet, med de styrker og utfordringer det innebærer, etter at jeg giftet meg. Alt i alt er det jo kjempefint å virkelig høre til og bli regnet med.. ikke bare som en som er her midlertidig... Jeg er glad for å bli bedre kjent med storfamilien, men en halv times besøk på en runde er ikke akkurat min stil...

I tillegg har Nicola permit til å reise til Israel akkurat nå, og det varer i kun 1 mnd. Dermed benytter vi sjansen til å besøke folk i Jerusalem, Haifa og Herzeliyye også. + at vi gjør ting som vi bare kan gjøre når Nicola har permit.

I går kveld da jeg satt på sengekanten, begynte jeg å skrive en liste over alle vi har besøkt siden jul, i alt fra 45 minutter til 3 timer (gjennomsnittlig kanskje 2 timer på hver). Vi har besøkt 19 hjem + at vi har hatt en god del besøk selv. Godt at både jeg og min kjære har ganske god sosial kondis! I morges fikk vi avklart at vi ikke har noen planer for kvelden, og vi var glade for å kunne slappe helt av... men i løpet av dagen har dette endret seg, og jeg har iallefall 2 besøk linet opp for kvelden... Puh!

I tillegg har vi benyttet Israels-tillatelsen til Nicola til å gjøre ting der, som vi ikke kan gjøre ellers. Vi har vært på IKEA 2 ganger med forskjellige folk, vi var i Haifa hos Tor Arne's forlovede Jenny i nyttårshelga, og benyttet sjansen til å ta en guidet tur i Bahai hagen + at vi kjørte opp på Karmel fjellet og så på skogen etter den tragiske brannen som herjet nylig. Vi har bowlet i Jerusalem (Vestbredden fikk nylig sin første bowlinghall, i Ramallah, men den har kun tre baner...), vært i Begin parken (Israelsk nasjonalpark - en stor skog, men man må så vidt inn i Israel for å komme inn, selv om den bare ligger et kvarter fra der vi bor), vært et par ganger på Malcha mall - Jerusalem's største kjøpesenter, hatt en liten impulsiv Bridgebuilders reunion på restaurant i Jerusalem, hatt en 4 dagers familieleir med jobben (de dagene rekker man ingenting annet) og vi har til og med vært på et sabbatsmåltid i menigheten til Jenny. Dette er bare litt av det dagene har fyltes med siden jul, og det kommer nok til å fortsette sånn fram til 20. januar når Nicola sin tillatelse til å dra til Jerusalem løper ut. Allikevel er INGEN dager planlagt fra og med i kveld... men de fylles alltid opp. Sånn er livet i Midtøsten. Kalenderen er fullstendig tom (bortsett fra noen jobbavtaler). Jeg overdriver ikke!

Noen bilder fra de siste ukene:

Julaften hos Nicola sin familie... vi hadde et lite 'puppetshow' om julebudskapet.

1. juledag ble ekte villsvin stekt i ovnen ute i hagen...

Tur i Begin parken.

Et lite juleselskap hjemme hos oss...

Norsk julemiddag hjemme hos oss, med bare oss tre... Mmmm!

Nicola fant håp midt i den brente skogen på Karmelfjellet. Forøvrig var skogen et veldig trist syn!!!

Bahai hagen i Haifa

Den øvre hagen består av 11 terrasser, som symboliserer en for hver disippel grunnleggeren hadde.

Nyttårshelga i Haifa, her er bror Tor Arne med sin Jenny og sin kommende svigermor, Victoria.