Så er vi altså tilbake... Det var jo litt om og men om vi kunne reise i alt dette trøbbelet. Da Liv Hanne og jeg var gjennom håndbaggasjekontrollen (mamma var med som ledsager), fikk vi telefon fra Karin som ventet på oss i København om at flyet derifra var kansellert. Vi tenkte at vi reiser dit og venter der med henne, men da vi kom til gate hadde de tatt baggasjen vår ut av flyet og vi måtte hente den og så gå til SAS skranken oppe. Der fikk vi heldigvis hotell på flyplassen og vi ble booket over til et Turkish fly som skulle gå dagen etterpå. Jeg må jo nevne at Liv Hanne hadde en trillekoffert med brudekjolen sin i. Ganske spesielt å skulle gifte seg under de forholdene!
Dagen etterpå kom vi på Gardermoen igjen og fikk vite at flyet var kansellert. Fra da av var det ingen hotell eller noe som helst for oss, og jeg orket ikke tanken på å reise tilbake til Råde med barna og et LASS med baggasje (vi snakker to store kofferter, en liten koffert, ei vogn, et bilsete, en bleiebag, ei håndveske, en matpose og en lekesekk). Men til sist gikk vi litt tilfeldig innom SAS skranken igjen og der synes de kanskje synd på meg der jeg stod med Ellinor... så de booket oss om til ELAL som allerede var overfylt fra Zurich så vi kunne reise samme ettermiddag. Og det gjorde vi.
Jeg må innrømme at jeg kikket ut av flyvinduet da vi nærmet oss Tel Aviv og luret på om jeg kom til å se noen raketter som ble skutt ned (heller de enn raketter som kom mot flyet). Jeg ble litt redd, men tvang meg selv til å ikke tenke på det. Alt gikk kjempefint da vi ankom Ben Gurion. Den Israelske ambassaden i Oslo har ikke klart å endre visumet mitt på sikt, men de har vært veldig behjelpelige og la inn informasjonen om at vi kommer i systemet på flyplassen i Tel Aviv sånn at det skulle gå lettere. Jeg fikke ikke et eneste spørsmål, alt gikk som en drøm i passkontrollen.
Da vi ankom Betlehem, så vi allerede arbeiderne som var på vei til Jerusalem på jobb i 4 tiden. En feier ryddet unna steiner fra kveldens steinkasting. Fint at vi ikke kom noen timer før, kan du si. Vi gikk rett i sengs, og Nicola bare sa at hvis jeg hører noen smell, må jeg si ifra, for da må vi stenge vindubeskytterne og lukke dem hvis det er tåregass. Ok. Velkommen tilbake, tenkte jeg...
Leiligheten var så som så... kanskje greit at vi kom et døgn senere enn planlagt, for Nicola og Raed (som ventet på Liv Hanne) hadde vasket og styrt noe veldig den dagen vi skulle vært der (Raed hadde tatt seg fri fra jobben for å være sammen med sin kjære, og Nicola hadde bursdag. Fin gjeng!). Det var fortsatt mye igjen å vaske da jeg og jentene kom, og mye utstyr som måtte skaffes. Så det har egentlig vært ganske stress til nå.
I går var planen å være inne hele dagen siden det var siste fredag i Ramadan og ´Night of Power´, den natta Muhammed fikk åpenbaringen ifølge tradisjonen. Så vi regnet med ekstra mye uro og sammenstøt. Til slutt var Veronica stakkars helt gal av å være inne og prøvde å komme seg ut døra mens hun skrek: ´Jeg vil ikke være inne!!!´. Vi har bodd på gården i Råde så lenge nå at hun er vant til å løpe ut nesten helt som hun selv vil. Her er det ikke akkurat sånn. Vi har heller ingen balkong hun kan leke på. Sammenstøtene ble ikke så heftige som som fryktet, men en ung gutt ble drept - i en flyktningeleir her. Ganske forferdelig å tenke på. Denne krigen er så utrolig trist. Jeg prøver å skjerme meg litt og ikke lese alt som finnes av nyheter, for jeg blir så veldig berørt av det. Jeg føler et behov for å fokusere på mitt hverdagsliv og hva jeg skal gjøre for å prøve å bygge noe positivt rundt meg. Jeg blir nesten lammet når jeg iblant setter meg orntlig inn i hva som skjer for tiden i Gaza.
Akkurat nå ser vi på nyhetene - Arabisk alJazeera hvordan en kirke i Gaza tar inn massevis av flyktninger og gir dem mat. Dette er veldig fint, og at arabisk media fokuserer så mye på at kirken prøver å hjelpe og støtte, er kjempefint - ikke minst for de kristne i Gaza også etter krigen.
Ok, det var alt for nå. Skal prøve å få med litt flere bilder en annen gang...
Dagen etterpå kom vi på Gardermoen igjen og fikk vite at flyet var kansellert. Fra da av var det ingen hotell eller noe som helst for oss, og jeg orket ikke tanken på å reise tilbake til Råde med barna og et LASS med baggasje (vi snakker to store kofferter, en liten koffert, ei vogn, et bilsete, en bleiebag, ei håndveske, en matpose og en lekesekk). Men til sist gikk vi litt tilfeldig innom SAS skranken igjen og der synes de kanskje synd på meg der jeg stod med Ellinor... så de booket oss om til ELAL som allerede var overfylt fra Zurich så vi kunne reise samme ettermiddag. Og det gjorde vi.
Jeg må innrømme at jeg kikket ut av flyvinduet da vi nærmet oss Tel Aviv og luret på om jeg kom til å se noen raketter som ble skutt ned (heller de enn raketter som kom mot flyet). Jeg ble litt redd, men tvang meg selv til å ikke tenke på det. Alt gikk kjempefint da vi ankom Ben Gurion. Den Israelske ambassaden i Oslo har ikke klart å endre visumet mitt på sikt, men de har vært veldig behjelpelige og la inn informasjonen om at vi kommer i systemet på flyplassen i Tel Aviv sånn at det skulle gå lettere. Jeg fikke ikke et eneste spørsmål, alt gikk som en drøm i passkontrollen.
Da vi ankom Betlehem, så vi allerede arbeiderne som var på vei til Jerusalem på jobb i 4 tiden. En feier ryddet unna steiner fra kveldens steinkasting. Fint at vi ikke kom noen timer før, kan du si. Vi gikk rett i sengs, og Nicola bare sa at hvis jeg hører noen smell, må jeg si ifra, for da må vi stenge vindubeskytterne og lukke dem hvis det er tåregass. Ok. Velkommen tilbake, tenkte jeg...
Leiligheten var så som så... kanskje greit at vi kom et døgn senere enn planlagt, for Nicola og Raed (som ventet på Liv Hanne) hadde vasket og styrt noe veldig den dagen vi skulle vært der (Raed hadde tatt seg fri fra jobben for å være sammen med sin kjære, og Nicola hadde bursdag. Fin gjeng!). Det var fortsatt mye igjen å vaske da jeg og jentene kom, og mye utstyr som måtte skaffes. Så det har egentlig vært ganske stress til nå.
I går var planen å være inne hele dagen siden det var siste fredag i Ramadan og ´Night of Power´, den natta Muhammed fikk åpenbaringen ifølge tradisjonen. Så vi regnet med ekstra mye uro og sammenstøt. Til slutt var Veronica stakkars helt gal av å være inne og prøvde å komme seg ut døra mens hun skrek: ´Jeg vil ikke være inne!!!´. Vi har bodd på gården i Råde så lenge nå at hun er vant til å løpe ut nesten helt som hun selv vil. Her er det ikke akkurat sånn. Vi har heller ingen balkong hun kan leke på. Sammenstøtene ble ikke så heftige som som fryktet, men en ung gutt ble drept - i en flyktningeleir her. Ganske forferdelig å tenke på. Denne krigen er så utrolig trist. Jeg prøver å skjerme meg litt og ikke lese alt som finnes av nyheter, for jeg blir så veldig berørt av det. Jeg føler et behov for å fokusere på mitt hverdagsliv og hva jeg skal gjøre for å prøve å bygge noe positivt rundt meg. Jeg blir nesten lammet når jeg iblant setter meg orntlig inn i hva som skjer for tiden i Gaza.
Akkurat nå ser vi på nyhetene - Arabisk alJazeera hvordan en kirke i Gaza tar inn massevis av flyktninger og gir dem mat. Dette er veldig fint, og at arabisk media fokuserer så mye på at kirken prøver å hjelpe og støtte, er kjempefint - ikke minst for de kristne i Gaza også etter krigen.
Ok, det var alt for nå. Skal prøve å få med litt flere bilder en annen gang...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar