Å komme tilbake hit har vært ganske heftig egentlig... så mange kontraster, på så mange måter. Jeg ser ting med helt andre øyne enn før jeg dro. Jeg har også snakket med andre som har vært i utlandet og studert for eksempel, og som sier igjen og igjen at det ville vært lettere å takle ting her hvis de ikke hadde visst hvordan det er ´utenfor´. Hvis man ikke vet om annet, er det jo dette som er normalt...
Jeg har synes at det har vært mye mer plagsomt å se søppel, sand og plastikk enn før. Og jeg reagerer mye mer på at så og si alle venner og folk jeg snakker med har store problemer (i norsk målestokk) i forhold til å registrere barn som er født, særlig de som er født med en forelder med Jerusalem ID og en palestinsk forelder. Jeg kjenner flere sånne par som får barn i år, og som har så mye jobb med å få registrert barnet. Ei venninne var en hel dag i Ministry of Interior (MOI) allerede da barnet var 4 dager gammelt! Og MOI her er ikke akkurat et hyggelig sted. Ei Nederlandsk venninne får ikke registrert barnet sitt her (mannen har Jerusalem ID), så hun får ikke reist til Nederland i sommer og vist fram jenta til foreldrene sine. Nå er jenta 5 mnd! Nå har hun hyret advokat, og fått en ny avtale på MOI i slutten av oktober... Ei tredje venninne har måttet flytte til en leilighet uten vann (fordi den ligger i et område mannen også har lov til å bo i, men de har ikke råd til enda en leilighet med god standard)... for å sikre seg at hun får dekket sykehuset når hun føder, til tross for at hun jobber og betaler skatt til Israel - og det har hun gjort i flere år. Mange ´saker´... Listen er lang, men her nevnte jeg bare en konkret utfordring...
Det har jo vært sånn hele tiden, men i kontrast til Norge ser jeg disse sakene så tydelig nå. Det er ikke normalt at alle venner og alle jeg snakker med har store byråkratiske problemer å hanskes med. Men folk er tapre, de lever livet, skaper et miljø der de trives og har det godt... arrangerer grillfester og treffes på cafeer for å skravle og le.
Mine byråkratiske problemer er i lys av dette svært små. Og det er i seg selv en veldig beroligende faktor at vi kan jo reise til Norge når som helst. Nå har jo til og med Nicola oppholdstillatelse. Vi er superheldige, og at vi slipper å stresse med fremtiden på den måten tar en tung bør av oss.
Det er en annen ting som slo meg, nemlig at jeg tror at jeg gjennom årene her hadde blitt ganske flink til å se det positive der jeg var - og å overse/bli vant til en del av de ikke så behagelige tingene. 9 mnd i Norge har gjort sitt til at jeg har en annen standard, og det er det som gjør at jeg føler meg litt forstyrret.
Jeg er utrolig takknemlig for månedene i Norge. Samtidig ser jeg også tydelig hvordan jeg ble revet med i materialismen. Jeg shoppet så mye som jeg hadde råd til. Her shopper jeg ikke. Det er selvsagt også fordi 1) ting er dårlig kvalitet for det meste, 2) de har en annen stil her enn det jeg digger og 3) jeg vet at jeg skal pakke tingene og dra til Norge igjen i januar, og da trenger jeg ikke å skaffe meg flere ting.
Men: her er jeg altså greit fornøyd med plastikkstoler og store, tomme hvite vegger. Ingen plakater med livsvisdom eller ordtak, ingen lykter med lys rundt omkring, ingen fancy tepper... og alle gafler, kniver og skjeer er forskjellige og av dårlig kvalitet (dette er en møblert leilighet, og det var her da vi kom. Alle våre ting er pakket ned i leiligheten vi trodde skulle bli ferdig til vi flyttet ned igjen...). Vi har kun tre badehåndklær som vi deler på, pluss noen mindre håndklær. Men det plager meg ikke. Kjenner at det er ganske digg å være ute av supermaterialistiske Norge en liten stund. Her lever jeg som en konge fordi jeg faktisk har et ok sted (om ikke så fint som det vi hadde før), vi har bil og vi kan kjøpe alt vi vil av mat og ting vi skulle ønske oss (selv om vi ikke gjør det pga. det jeg nevnte ovenfor). Det er så interessant å merke hvordan det kan være bra at så mange ting utenfor tar oppmerksomheten og tankevirksomheten. Så slipper jeg å bruke alle de tankene og bekymringene innover på meg selv og bli misfornøyd med min egen situasjon.
I morra skal vi besøke sykehus i Jerusalem - skadde barn fra Gaza. Jeg er litt redd for hva som vil møte meg og hvordan jeg vil reagere. Men det er nettop i møte med denne virkeligheten at det ikke blir så viktig hvor mye jeg har betalt for T-skjorta og buksa jeg har på. Eller om jeg har litt ettervekst på håret... Ingen bryr seg om det i møte med barn som har mistet familiemedlemmer og kroppsdeler. Og kanskje er det nettop derfor at jeg kan trives her midt i alt det vanvittige... Kontrasten til Norge er også at jeg ikke får tid til å bekymre meg over egne materialistiske ting her, fordi mine grunnleggende behov er dekket og det er nok. Og det er en ganske deilig følelse. I tillegg blir jeg så mye mer avhengig av Gud her. Ting er så uforutsigbare, nøden er så stor og jeg er så liten. Det spriter opp bønnelivet mange hakk, og det trives jeg med.
Jeg vet ikke om jeg klarer helt å gjøre meg forstått, skriver dette bare sånn ut ifra levra... verken gjennomtenkt eller gjennomlest. Men det var bare et forsøk på å skrible ned noe av det som beveger seg i hodet mitt.
Jeg har synes at det har vært mye mer plagsomt å se søppel, sand og plastikk enn før. Og jeg reagerer mye mer på at så og si alle venner og folk jeg snakker med har store problemer (i norsk målestokk) i forhold til å registrere barn som er født, særlig de som er født med en forelder med Jerusalem ID og en palestinsk forelder. Jeg kjenner flere sånne par som får barn i år, og som har så mye jobb med å få registrert barnet. Ei venninne var en hel dag i Ministry of Interior (MOI) allerede da barnet var 4 dager gammelt! Og MOI her er ikke akkurat et hyggelig sted. Ei Nederlandsk venninne får ikke registrert barnet sitt her (mannen har Jerusalem ID), så hun får ikke reist til Nederland i sommer og vist fram jenta til foreldrene sine. Nå er jenta 5 mnd! Nå har hun hyret advokat, og fått en ny avtale på MOI i slutten av oktober... Ei tredje venninne har måttet flytte til en leilighet uten vann (fordi den ligger i et område mannen også har lov til å bo i, men de har ikke råd til enda en leilighet med god standard)... for å sikre seg at hun får dekket sykehuset når hun føder, til tross for at hun jobber og betaler skatt til Israel - og det har hun gjort i flere år. Mange ´saker´... Listen er lang, men her nevnte jeg bare en konkret utfordring...
Det har jo vært sånn hele tiden, men i kontrast til Norge ser jeg disse sakene så tydelig nå. Det er ikke normalt at alle venner og alle jeg snakker med har store byråkratiske problemer å hanskes med. Men folk er tapre, de lever livet, skaper et miljø der de trives og har det godt... arrangerer grillfester og treffes på cafeer for å skravle og le.
Mine byråkratiske problemer er i lys av dette svært små. Og det er i seg selv en veldig beroligende faktor at vi kan jo reise til Norge når som helst. Nå har jo til og med Nicola oppholdstillatelse. Vi er superheldige, og at vi slipper å stresse med fremtiden på den måten tar en tung bør av oss.
Det er en annen ting som slo meg, nemlig at jeg tror at jeg gjennom årene her hadde blitt ganske flink til å se det positive der jeg var - og å overse/bli vant til en del av de ikke så behagelige tingene. 9 mnd i Norge har gjort sitt til at jeg har en annen standard, og det er det som gjør at jeg føler meg litt forstyrret.
Jeg er utrolig takknemlig for månedene i Norge. Samtidig ser jeg også tydelig hvordan jeg ble revet med i materialismen. Jeg shoppet så mye som jeg hadde råd til. Her shopper jeg ikke. Det er selvsagt også fordi 1) ting er dårlig kvalitet for det meste, 2) de har en annen stil her enn det jeg digger og 3) jeg vet at jeg skal pakke tingene og dra til Norge igjen i januar, og da trenger jeg ikke å skaffe meg flere ting.
Men: her er jeg altså greit fornøyd med plastikkstoler og store, tomme hvite vegger. Ingen plakater med livsvisdom eller ordtak, ingen lykter med lys rundt omkring, ingen fancy tepper... og alle gafler, kniver og skjeer er forskjellige og av dårlig kvalitet (dette er en møblert leilighet, og det var her da vi kom. Alle våre ting er pakket ned i leiligheten vi trodde skulle bli ferdig til vi flyttet ned igjen...). Vi har kun tre badehåndklær som vi deler på, pluss noen mindre håndklær. Men det plager meg ikke. Kjenner at det er ganske digg å være ute av supermaterialistiske Norge en liten stund. Her lever jeg som en konge fordi jeg faktisk har et ok sted (om ikke så fint som det vi hadde før), vi har bil og vi kan kjøpe alt vi vil av mat og ting vi skulle ønske oss (selv om vi ikke gjør det pga. det jeg nevnte ovenfor). Det er så interessant å merke hvordan det kan være bra at så mange ting utenfor tar oppmerksomheten og tankevirksomheten. Så slipper jeg å bruke alle de tankene og bekymringene innover på meg selv og bli misfornøyd med min egen situasjon.
I morra skal vi besøke sykehus i Jerusalem - skadde barn fra Gaza. Jeg er litt redd for hva som vil møte meg og hvordan jeg vil reagere. Men det er nettop i møte med denne virkeligheten at det ikke blir så viktig hvor mye jeg har betalt for T-skjorta og buksa jeg har på. Eller om jeg har litt ettervekst på håret... Ingen bryr seg om det i møte med barn som har mistet familiemedlemmer og kroppsdeler. Og kanskje er det nettop derfor at jeg kan trives her midt i alt det vanvittige... Kontrasten til Norge er også at jeg ikke får tid til å bekymre meg over egne materialistiske ting her, fordi mine grunnleggende behov er dekket og det er nok. Og det er en ganske deilig følelse. I tillegg blir jeg så mye mer avhengig av Gud her. Ting er så uforutsigbare, nøden er så stor og jeg er så liten. Det spriter opp bønnelivet mange hakk, og det trives jeg med.
Jeg vet ikke om jeg klarer helt å gjøre meg forstått, skriver dette bare sånn ut ifra levra... verken gjennomtenkt eller gjennomlest. Men det var bare et forsøk på å skrible ned noe av det som beveger seg i hodet mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar