Håp???

Oi, plutselig er det 10 dager siden jeg har skrevet på bloggen... Puh. Where to start?!? Tror jeg dropper å begynne med oppsummering, det har gått helt i ett siden jeg skrev sist - dag og kveld.

Vi har en gjest fra Tanzania her nå. Han jobber med forsoningsarbeid i Burundi, gjennom noe som heter African Enterprise. Han er her for å lære om konflikten her fordi vi har et fagutviklingsprosjekt på forsoningsfeltet iår.

Jeg skal ikke skrive så mye om ham, men det får meg til å tenke på det med forsoning - igjen. Siden Gaza krigen har manges tro på - og engasjement i forsoning fått en kraftig knekk. Samtidig bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal miste håpet om at det er mulig, hvor mørkt det enn ser ut. Det som holder håpet mitt oppe er noen mennesker:

- Lederne i bibelselskapet. Jeg kan høre ut fra hvordan de snakker med hverandre og om hverandre at de genuint bryr seg om hverandre og at de nekter å lukke øynene for at 'den andre siden' også lider.

- Lederne sendte en representant for seg (en araber) til et sykehus i Ber Sheva, for å besøke sårede soldater etter Gazakrigen. Han kjøpte blomster til de sårede, fortalte at han kommer som araber, kristen, på vegne av bibelselskapet (også det israelske) for å ønske dem god bedring. Sykepleiere og pårørende var så rørt av dette. En far, som hadde vært general i hæren før og dermed snakket arabisk, endte opp med å kysse araberen som representerte oss og takket ham inderlig for at han kom.

- Det er også arabere som har besøkt Sderot for å gå i gatene der, snakke med folk og trøste dem. Dette er både for å vise empati til de i Sderot, men også for sin egen del - å prøve å se israelerne og ikke bli hard selv.

- Vi gjør et poeng ut av at man ikke kan sammenligne smerte. Hvis jeg har tannverk, er alltid noen andre døende av kreft. Man må ta Israelernes smerte på alvor også, selv om Gazas smerte er ganske annerledes.

- De israelske vennene mine i Tel Aviv pusher på meg for å laget et møte mellom dem og noen palestinere. De vil så gjerne treffe noen palestinere og høre fra dem hvordan det oppleves å bo på Vestbredden for eksempel. En stor utfordring for meg er selvsagt at de fleste fra Vestbredden ikke har tillatelse til å reise til Israel... men at israelerne så gjerne vil høre, gir meg håp.

- En messiansk jøde som sier til meg at hvis noen på palestinsk side trenger å komme seg vekk av diverse grunner, har han plass i huset sitt (selv om han har kone og mange barn)

Dette er de tegnene til håp jeg ser nå... Hadde jeg skrevet liste over ting som tyder på det motsatte, ville nok den blitt langt lengre... Jeg ønsker å fokusere på listen jeg har skrevet over, samtidig som jeg vil ta de traumene som ikke minst barn har opplevd og all urettferdigheten her på alvor... Det gir ekstra motivasjon i jobben for tiden.

Galgenhumoren er forresten i full sving. Hørt fra noen som fikk leiligheten sin i Gaza beleiret av soldater så de kunne skyte fra leiligheten: 'De kom og hjalp oss litt med estetikken. De laget noen ekstra vinduer, noen luftehull i veggene så det ikke skal bli så varmt om sommeren og de ommøblerte litt...'

Det virker som at Israelerne har mistet litt troen på fred og sameksistens. I dag er det valg, og man regner med at valget går langt til høyre. Jeg spurte en svært samfunnsengasjert palestiner om hva han skulle stemme hvis han ville stemt, og han sa at det ville blitt som å velge mellom pest og kolera. Jeg har ikke satt meg så godt inn i det, men jeg er spent på å se hva resultatet blir og implikasjonene av det.

En god nyhet er at det pøsregnet i ettermiddag. Hjemme er det ikke så god nyhet, nei, men her har vi den tørreste vinteren siden de begynte å måle. Det er full krise, og allerede nå er vannet skrudd av noen timer hver dag i områder i Ramallah.

Well well... Det var alt for nå.
Ingjerd :-)
P.s. bare å skrive til meg, jeg er alltid glad for å høre fra dere