Hebron, som er så hellig at det bare blir trøbbel

Ny dag, nye muligheter... Silje og jeg tok en dag avspasering og planla tur til Hebron. Vi beregnet god margin tidsmessig, for jeg fryktet rush pluss at vi ikke visste nøyaktig hvor i Hebron TIPH, som vi skulle besøke, ligger.

Da jeg kjørte hjemmefra, fikk jeg usedvanelig mange blikk og folk pekte på bilen. Så jeg stoppet for å sjekke hva som var galt. Hele forskjermen på bilen hadde løsnet og skrapet nedi asfalten. Så da var det bare å sette ut varselstrekanten og ringe Silje for å be henne finne litt tau i leiligheten sin så vi kunne knyte opp skjermen. Jeg anklaget meg selv for å ikke ha lært av min bestefar som alltid hadde en taustump tilgjengelig, uansett hva han hadde fore. Fra nå av skal jeg også benytte meg av det trikset.


Jeg har helt til i dag levd med en illusjon om at her i dette landet er det så mange gentlemen, så jeg ikke trenger å vite noe om bil selv. Denne teorien viste seg å være helt feilslått, ikke en eneste bil stoppet. Selv ikke politi eller soldater som kjørte forbi.

Men må vi så må vi... Silje og jeg klarte brasene selv. Vi knøt fast skjermen og kjørte så til et lokalt verksted som jeg har vært på en gang før, da understellet på bilen løsnet :-). De skrudde litt og styrte på, og skulle ikke ha noenting for det. Jeg måtte overtale dem til å få betale iallefall 10 shekel (ca. 16 kroner).

Det var gått en time siden planlagt avreise, og vi var fortsatt i Beit Hanina, rett ved der jeg bor! Så vi satte kursen mot Hebron og jeg var litt stressa. Vi ble stoppet av en politimann, og brukte litt tid der også... uten å gå nærmere inn på det.

Turen til Hebron var vakker. Det er ganske grønt her nå, og mange fine blomster. Vi kjører forbi mye jordbruksland der de dyrker druer i stor skala. Langs veien var det også mange bosettinger, og mange landsbyer. En flyktningleir også, og en jordbruksskole.

Vi måtte spørre oss fram et par ganger i Hebron også (da kom arabisken utrolig godt med, ingen som vi snakket med kunne engelsk der...), og styrte bittelitt for å finne fram til TIPH. Men etter alt som hadde skjedd om morgenen, må jeg si at jeg er svært fornøyd med at vi bare kom 10 minutter for sent - tross alt.

TIPH står for 'Temporary International Presence of Hebron'. De er 63 observatører, fra Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Italia og Tyrkia. Styrken har vært der siden 1997 og rapporterer hendelser og utviklingen i Hebron. Først fikk Silje og jeg et foredrag, helt for oss selv - i en diger foredragssal. Etterpå kjørte vi ned til byen, her ligger vi etter TIPH bilen som har flagget til topps.

Down Town Hebron er et ganske trist syn... mange butikker er stengt, men eierne får 200 dollar i måneden hvis de holder åpent.

Hebron er verdens nest eldste by, etter Jeriko. Det bor 170 000 mennesker der nå, og den er rik på historie. Abraham bodde der, og både han, Sara, Isak og Jakob ble begravet der. Kong David bodde også her i en periode.

1/3 av den palestinske økonomien kommer fra Hebronområdet. De produserer både kjeramikk og blåser glass, men den største industrien er kanskje stein til å bygge hus med. Man vet ikke om noen kristne i Hebron, og samfunnet er meget konservativt og klanbasert. Hamas har mange tilhengere der, ved valget i 2006 vant de 13 av 16 mandater.

Hebron anno 2009 er dessverre kjent for sine uroligheter og kamper mellom bosettere og palestinere. Det er fire små bosettinger inne i Hebron sentrum. De som bor der er ganske religiøse og mange av dem har ikke problemer med å bruke vold for å sine mål - som for eksempel er å etablere et Israel som går fra Sinaiørkenen i vest til Eufratelva i øst.

Dette bildet viser det som før var gull-shopping-gaten. Nå bor bosetterne til høyre oppå her og hele greia er blitt en søppelplass.

På mange steder i markedet var det satt opp gitter i taket fordi bosetterne kaster ned ting. Dette var alt fra ølflasker (alkohol er helt forbudt i området da det er helt muslimsk), og store mursteiner.

Puh, må si det var deilig med gater uten gitter og søppel over meg... og med litt mer folk. Heldigvis har Hebron det også å by på...

Her skal vi inn i noe som heter H2. En checkpoint er satt opp midt i ei gate. Osloprosessen delte Hebron inn i to soner: H1 der palestinerne har ansvar for sikkerhet, og H2 der israelerne har ansvaret. 30 000 palestinere bor fortsatt i H2.

Her er vi i H2. På denne veien har palestinerne lov til å gå, men de har ikke lov til å kjøre. Kun israelerne har lov til å kjøre her. På andre veier har ikke palestinerne lov til å gå engang. Enkelte gater som vi så, som opprinnelig var helt palestinske, har kun de som har spesialtillatelse til å gå der, gå... og det får de kun hvis de bor der. Og de kan aldri ha besøk. Det var tøft å se en liten gutt bli stoppet av en soldat og høre at han sa med en redd stemme: 'Jeg bor der', og pekte på huset sitt som var bak soldaten. Tenk at han antageligvis må gjøre det hver gang han skal hjem!!!

Det store huset til høyre her er den ene bosettingen, og huset til venstre ligner på en synagoge. Dette var et sykehus, Hadassah, som først ble okkupert av 10 damer og 40 barn. Etter en god stund ble det godkjent som en bosetting, og da flyttet mennene etter.

Hjelp, for noen få dager siden så jeg lignende slagord på muren til Vestbredden, men da var de rettet mot jødene. Jeg må si at jeg blir skremt og trist av å se disse ordene på døra: 'Gas the Arabs'. På besøk i Hebron er det umulig å lukke ører og øyne og tro at dette egentlig er et ganske fredelig sted.

Silje og Eli kikker utover en muslimsk gravlund. Eli jobber i TIPH, og vi gikk på Midtøstenstudier sammen på Blindern for lenge siden. Det var først da vi møttes her i landet at vi ble kjent, da...

Dette var et palestinsk marked, men nå har ikke palestinerne lov til å bevege seg her mer.

Og her er moskeen som er en av de store grunnene til at Hebron er så viktig, både for bosetterne og for de lokale palestinerne: Dette skal være Abraham's grav. Helligdommen er delt i to: En moske og en synagoge, og disse har hver sin inngang. Det var her det var en massakre i 1994 der en israeler skjøt 29 personer som bad i moskeen under Ramadan og såret 300. For å roe ned gemyttene skjøt soldater 25 stk til.

Jeg skulle ønske at denne fortellingen om Hebron var fra en historiebok. Det er det dessverre ikke. Helt absurd var det å se det hele. Og det sved skikkelig i hjertet å se de spesielle veiene og stiene som araberne måtte gå på. Jeg ser soldater daglig, somregel stadig vekk faktisk. Allikevel ser jeg sjelden så mange soldater og små checkpointer som det jeg så idag. Jeg er nysgjerrig på hvordan det preger barn å vokse opp i down town Hebron og se og oppleve dette hver eneste dag. I dag synes jeg at verden er ganske urettferdig. Føler meg utrolig priviligert som er vokst opp på en gård i fredelige Råde!