Landet med alt det uforutsigbare i

Onsdag forrige uke skulle Eli og jeg en tur til Bir Zeit, en liten landsby utenfor Ramallah. Guttene fra Gå Ut Senteret pluss Hans Eskil (fra Diakonova) bor der, og vi skulle treffe dem i tillegg til å besøke et par familier i blokka der.

Vi kjørte ut av Pisgat Zeev, den israelske bydelen jeg bor, gjennom en checkpoint og inn i et område som da tilhører Vestbredden, men som er utenfor muren. Altså, en liten stripe land som ikke er Jerusalem og Israel, men heller ikke innenfor muren. En ganske fortvilet situasjon for dem som bor der, men det er jo en annen sak. Vi kjørte den vanlige veien mot porten til muren, der vi kjører ofte - ikke minst fordi OPCY har et kontor rett på den andre siden av muren der, fordi ikke alle team medlemmene har tillatelse til å reise til Jerusalem.
Veien der er veldig hullete og full av vann, det er ingenting som tyder på at dette er en hovedvei til Ramallah. Iallefall for de som er så heldige å ha utenlandske pass, NGO kort (de som jobber i frivillige organisasjoner - som det Palestinske Bibelselskap) eller av andre grunner har tillatelse til å passere på akkurat den checkpointen. De fleste må nemlig dra gjennom en annen checkpoint, og på den checkpointen er det utrolig masse kø og ofte uroligheter.

Vi runder svingen mot porten til muren, og ser at den er stengt. Et par militærbiler patruilierer langs kanten der. Det er ingen forklaring, vi ser bare at porten er stengt, og vi ser at det er på en sånn måte at den antageligvis er stengt for alltid, så nå var det slutt på denne inngangen til Vestbredden.

Vi må snu, og stå litt i kø for å komme ut av checkpointen vi akkurat kjørte inn igjennom.

Noen minutter senere er vi tilbake i Pisgat Zeev, en helt annen verden (men bare en km. unna den stengte porten til muren).

Her nærmer vi oss en annen checkpoint, hovedsakelig for bosettere. Der kommer jeg meg lett inn. Skiltene langs veien sier at man må gjøre klar pass for sjekking. Jeg har ikke lov til å ta bilder av selve checkpointene, derfor blir det bare sånn litt før... Judeaørkenen er i bakgrunnen.

Det er mye fint å se langs veien når vi kjører bakveien til Bir Zeit. Her er en arabisk landsby.

Og her kjører vi forbi en bosetting. Det er lett å se forskjell på bosettinger og arabiske landsbyer. Landsbyene har vanligvis en minaret, mange flate tak og ikke så mye struktur i byggingen. Bosettinger er gjerne bygget etter en klar bygningsplan, med like hus og røde tak, gjerne gjerde rundt og de ligger ofte på fjelltopper.

Her svinger vi av til Bir Zeit. Vi kan såvidt se Tel Aviv i bakgrunnen. Men igjen: De to stedene er som forskjellige planeter, på veldig mange måter.

Her er vi på vei inn i enda en checkpoint. Vi står i kø, den ligger til høyre rundt knausen.

Endelig er vi i Bir Zeit.

Og her spiser vi fantastisk god tradisjonell palestinsk lunch. Kona i huset har brukt mange timer på den, tradisjonen er at jo mer man setter pris på gjestene, jo mer tid bruker man på maten. Der kommer jeg til kort med min effektivitetssans som også trer inn når det gjelder matlaging... men jeg vet å sette pris på maten som palestinerne har brukt mange, mange timer på!!!