Hei igjen!
I dag er det torsdag 08.01.2009. Hver dag som går nå er traumatiske dager som kommer til å feste seg i manges minne som den dagen den og den hendelsen skjedde. Denne perioden er en tid som mange kommer til å måtte bearbeide i mange, mange år, og en tid som mange kommer til å ha mest lyst til å glemme. Det er rart å tenke på at dagen i dag har manges liv falt i grus ved at de har mistet noen personer som er helt essensielle for seg, eller de har blitt paralysert for livet. Eller kanskje barn har mistet troen på livet, på at andre vil dem godt og på at man kan stole på voksne.
Krigen i Gaza har vart i 13 dager. Det føles som at den har vart mye, mye lengre! Al Jazeera melder at 760 personer er drept, 3000 såret... Andre medier har lavere tall, men uansett er det enorme antall.
Mange spør hvordan jobben min påvirkes av dette. Som dere vet, er jeg involvert i flere prosjekter. OPCY (Operation Palestinian Children and Youth) har vanligvis barneprogrammer på Vestbredden. Ironisk nok, i en tid hvor barn virkelig trenger å lære å håndtere og takle følelsene sine, er alle programmer avlyst. Den palestinske kulturen er veldig sånn at de viser solidaritet til hverandre når noen lider, noen er døde o.l. Derfor er også barneprogrammene avlyst. Jeg synes det er ganske trist og at nå ville de trengtes ekstra mye. Problemet er at lærere og foreldre ikke tenker helt på denne måten, og at det vil virke som mangel på sensitivitet til situasjonen i Gaza å kjøre på med OPCY. Kanskje det kommer mer igang igjen til uke, jeg håper det.
Jobben med Jerikoprosjektet går helt normalt. Gjennom intifadaer og diverse problemer gjennom årene er Jeriko kjent for å være en Oase som lever sitt eget liv, og det er svært sjelden problemer der. Så møtene, hjemmebesøkene og all reisingen dit går helt som normalt.
I dag var jeg i Natanya, nord for Tel Aviv. Vi hadde arbeidsgruppemøte med Bridgebuilders, et forsoningsprosjekt i samarbeid mellom det Palestinske Bibelselskapet, Musalaha, Caspari senteret, Den Norske Israelsmisjonen og Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Som mange av dere vet, hadde vi en prosjektrunde som ble ferdig påsken 07. Neste runde starter i Norge i august og fortsetter påsken 2010. Iallefall, før jeg dro i morges så jeg på nyhetene at det var kommet raketter fra Libanon til Nord-Israel.
Vi var to israelere, to palestinere og to nordmenn. Møtet begynte selvsagt med oppsummering av de siste nyhetene, hvordan kristne har det i Gaza, Sderot (på israelsk side) og om noen har hørt noe fra kristne i Nord-Israel. Det var fint å se empatien for de som lider, uavhengig om den som lider er jøde eller araber. Vi delte historier om hvor forskjellige kristne som bor i krigsområdene har flyktet - en katolsk prest i landsbyen Taybeh ved Ramallah har en stor gjeng med folk fra Gaza som slapp ut forrige fredag men som ikke kommer inn igjen. Mange fra Sderot har søkt tilflukt på den finske skolen i Jerusalem. Men generelt sett er det sånn nå at folk helt ikke vil flykte, sa de. Mange tilbyr rom i husene sine til noen som trenger det, men de sier at folk ikke ønsker å flykte denne gangen.
Sjefen min, Nashat, minte meg på noe viktig her om dagen: Man kan ikke sammenligne smerte. Det er selvsagt en forkjellig smerte at et (eller flere) familiemedlem (er) blir drept eller om man lever i dyp frykt for hva som KAN skje. I møte med folk skal vi allikevel huske at for den personen det gjelder er smerten virkelig, utrolig vond og den skal møtes med respekt - uansett hva det er. Det er alltid noen som har det verre, når det gjelder ting som gjør vondt i Norge også. Men det skal ikke bety at ikke hver enkelt skal få utløp for den smerten han/hun har og bli tatt alvorlig.
Ellers har de siste dagene vært sånn her i Jerusalem og de stedene jeg har vært på Vestbredden at hvis ikke jeg hadde visst om situasjonen på Gaza, og ikke snakket med folk, ville jeg ikke merket noe til det. Jeg kjørte guttene fra Gå Ut Senteret tilbake til Bir Zeit i går. De synes det var deilig å komme tilbake til leiligheten sin der etter nesten en måned på sovesofa i stua til jenteleiligheten i Jerusalem. De jobbet litt i Jerusalem før juleferien også... Vi besøkte noen naboer i Bir Zeit også, og gikk ut og tok en pizza i sentrum. Alt var helt fint. Det eneste var at det meste var stengt, men det var på grunn av at det var ortodoks julaften.
Summa summarum: Jeg har det etter forholdene bra. Det tar på å vite om det blodbadet som foregår ikke langt unna, leve i all usikkerheten om utviklingen av dette, å hele tiden treffe mennesker som er redde, sinte, bekymret og lei seg. Det blir også en god del ekstra jobbing for tiden på grunn av situasjonen. Jeg kan ikke bare skru av og la være å se på nyhetene, for jeg må vite når ting skjer og hvor. Så jeg er på en måte tvunget til å ta inn alt dette hele tiden. Allikevel kan jeg alt i alt melde at jeg har det greit, det er fantastisk at Jeriko prosjektet fortsatt går som normalt, voluntørene er ved godt mot og jeg får gjøre mange ting som jeg trives med og som gir energi.
Karin, som jeg er vikar for, skrev på mandag en artikkel på Frikirkens nettside. Les den
her. Hun har alltid mye bra å komme med :-)
Eli, Hansi og Silje hjalp meg å lage til. Og helt ærlig, det er den minst stressende bursdagsfesten jeg har forberedt i hele mitt liv tror jeg. Det var sikkert fordi vi begynte i veldig god tid... og at jeg ikke stod for kakene selv. Her baker Eli gulrotkake. Den ble kjempegod!
Hansi var strykemesteren...
... og gutta fra Gå Ut Senteret kom tidlig for å henge opp speilet som har ligget og ventet på å bli hengt opp i over 4 mnd.
Kakebordet. Dette bildet er spesielt dedikert til mamma. Litt synd at ikke jeg hadde bakt noen av kakene selv...
De fleste palestinske vennene mine fra jeg bodde her sist, bor i Betlehems området. Den harde realitet er at de ikke kan komme til Jerualem uten spesialtillatelse. Muren til Vestbredden går rett bak Pisgat Zeev, der jeg bor. Det tar meg max 5 minutter å komme over til områder der de ikke har lov til å besøke meg fra. Helt rart at de aldri kan besøke meg... Her med noen kollegaer fra det palestinske bibelselskapet. De fleste av de andre palestinske vennene mine kunne altså dessverre ikke komme, pga konflikten her.
En del av de norske heltene pluss en palestiner.
Kristine og Eli.
Hansi og Maria i partystemning :-)
Ken er papparatzi. Hvem er det sine føtter som stikker ut ved siden av der???
Silje og Shoko.
Dette bildet skulle egentlig kommet først. Eli og jeg har vært i Betlehem og hentet kakene, handlet masse mat og på French Hill for å hente drill til å henge opp speilet. 
