Krigens 7.dag.

Hei folkens. På høy tid å oppdatere bloggen igjen. Fredag morgen skrev jeg at Jerusalem sannsynligvis ikke blir beskutt av raketter, og om ettermiddagen landet det en rakett rett sør for Beit Jala. I morges skrev jeg (på Frikirkens facebook side) at jeg håper, ber og tror at det ikke blir flere raketter her, og i ettermiddag kom det en til. Så jeg tror jeg skal slutte å forutsi hva som skal skje i Jerusalemområdet... men jeg kan iallefall si at jeg håper på at det blir våpenhvile - det skal vel offentliggjøres om ca. en halv time.

Jeg har fri på tirsdager, og i dag var jeg på besøk hos Hege Høyland i Jerusalem. Vi var ute på en lekeplass da alarmen gikk, og sprang ned i nærmeste bomberom. Det viste seg å være på et gamlehjem, og vi stod nede i kjelleren der sammen med noen andre fram til sirenene var over. Det var litt stressende å løpe avgårde med vogna med sirenene hylende rundt hele byen, uten å vite om vi egentlig var i fare eller ikke. Det viste seg at raketten landet utenfor Betlehem, i et øde område, og ingen ble skadet eller drept. Takknemlig for at det gikk bra denne gangen også. På bildet under er vi i bomberommet. Jeg smiler mer av gammel vane når noen tar bilde enn av en lykkefølelse i det øyeblikket.



Jeg må si at jeg har det mye bedre nå enn i de første dagene i krigen. Helt fra begynnelsen fikk jeg en skikkelig uggen følelse av alt som skjer, ikke minst av all informasjonen og ryktene som florerer rundt her - sant og usant, usikkerheten og litt følelsen av å være inneklemt mellom uroligheter i hele regionen. Det er krevende å leve i den spenningen som vi gjør, men jeg led også litt av mangel på søvn. Veronica får tenner for tiden, og våknet mye mer på natta enn vanlig. Men nå har jeg fått sovet ut og hvilt meg litt + tatt til meg oppbyggelige ord og bibeltekster. Så nå føler jeg meg mye mer 'ovenpå'.

Det er sammenstøt i Betlehem hver dag, men de er som regel på samme sted hver gang, ved Rakel's grav. Jeg har dukket borti dem et par ganger, men da går det fint å bare snu bilen og kjøre en annen vei, eller å bare konsentrere seg om veien og kjøre i utkanten. Jeg skulle selvsagt hatt bilder av dette, men det er ikke akkurat fotografering man tar seg tid til i slike situasjoner... Disse sammenstøtene oppleves ikke som veldig skumle så lenge det bare brygger seg opp (så kommer det alltid et klimaks med skyting, tåregass og lydbomber - og påfølgende ambulanse sirener), men jeg ønsker ikke å provosere eller å være tilstede lenger enn nødvendig for å snu bilen.

Jeg synes det har vært tungt å se og høre F16 fly over oss, og så se på direkten fra Gaza hvordan noen minutter senere bombene faller - og folk dør. Det har vært tungt å tenke på at noen som lever nå, når jeg hører flyene, ikke lever om noen få minutter. Jeg kan helt slites istykker hvis jeg tar for mange sånne ting inn over meg, men samtidig ønsker jeg ikke å stenge følelsene helt av heller - som en overlevelsesmekanisme.

Vi har nå et team fra Bibelskolen i Grimstad her, to jenter som er i Jerusalem og to gutter som er i Betlehem. Alt er bra med dem også, selv om de har kommet på et ganske krevende tidspunkt, og det er mye de må forholde seg til og oppleve. De er tøffe som holder motet oppe og har begynt å jobbe på arbeidsplassene sine.

Jobbmessig er vi litt begrenset. Vi skal ikke farte så mye rundt på Vestbredden nå, so Bir Zeit i morra er for eksempel avlyst. Jeg drar vanligvis dit hver onsdag. Men jeg håper at det roer seg ned på Vestbredden også snart. Alle lider under dette som skjer her, så håper at det tar slutt snart!

Raketter og sånn

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om det som skjer i landet for tiden, den som er interessert bør lese nyheter for å finne informasjon. Men jeg kan skrive litt kjappt om hva jeg opplever... Først må jeg si at her i Betlehem og Jerusalem går livet sin vante gang, og jeg ville ikke merket noe som helst til urolighetene hadde det ikke vært for at jeg ser på nyhetene og leser facebook (!) - for ikke å snakke om at folk er preget av det som skjer. Jeg merker meg at de lokale palestinerne som jeg omgir meg med er dypt bekymret for kjenteog ukjente i Gaza, særlig barna som bor der, og noen av dem uttrykker også bekymring for israelerne som lever innen rekkevidde av rakettene. Men samtidig slår det meg at folk virker så vant til krig. Krigene og ryktene om krig kommer og går her, som årstidene... Folk er mest i 'holde seg fast' modus og leve som best de kan, så kommer det andre tider.

Jeg for min del merker at jeg er mer stresset nå enn før jeg fikk barn.

Vi har luksusen av å kanskje bo på det tryggeste stedet i landet. Det er lite sannsynlig at rakettene fra Gaza skal nå hit. Om de skulle klare å såvidt nå til vårt område, vil de nok ikke skyte i denne retningen. I Jerusalem er klippemoskeen og det bor altfor mange muslimer her til at Hamas vil skyte hitover. Det er fint for oss å tenke på, og for de i Norge som er bekymret for oss. Men det hjelper ikke de 2 millioner menneskene som kan nåes av rakettene fra Gaza. Det er kun en trøst når vi tenker på om det egentlig er kjempefarlig for oss eller ikke.

Vi følger situasjonen nøye, og kommer også til å høre på reiseråd fra UD.

I mellomtiden må jeg si at noe av det som stresser meg mest, er facebook... Det er så mange hatefulle kommentarer der som bare nører opp under hat for den ene eller den andre... jeg har jo selvsagt skaffet meg over gjennomsnittet mange venner som har med Midtøsten å gjøre, fra 'begge sider', og det kan være ganske stressende i denne situasjonen.

I går, på vei fra Tel Aviv til Jerusalem, så jeg fire tankser bli transportert i motsatt retning av der jeg kjørte. det gav en ganske uggen følelse. I tillegg fikk jeg høre at Israel har kalt ut 30 000 av reservestyrkene sine. I sånne tilfeller er det krevende å kjenne folk i mange miljøer og fra begge leirer, for da blir det mer enn politikk... Kommer noen av de jeg kjenner til å bli kalt ut? Eller noen av mine venners nære venner?

Også lurer jeg veldig på hvordan det går med venner jeg har fått når jeg har vært i Gaza. De har allerede hatt det tøft lenge, og jeg har lett tenkt at verre kan det ikke bli... men dette er jo langt verre. Jeg håper og ber om beskyttelse for dem, og for de kristne lederne vi har møtt der, som garantert er under enormt press nå.

Dette ble kanskje et kaotisk innlegg, men det reflekterer bare hodet mitt akkurat nå :-). Må stikke, har en supertravel dag foran meg.

I dag har det Palestinske Bibelselskapet invitert en kristen barnehage med 40 barn på besøk. De skal plukke oliven i hagen. Olivenplukkingen er en veldig sentral del i palestinsk kultur, og det er fint for barna å komme litt tilbake til sine egne røtter (som at norske barn drar på gårsdbesøk kanskje). Også er det fint for bibelselskapet å få plukket litt oliven (selv om jeg ikke vet hvor effektivt det kommer til å bli... ha ha)

Under er det et par bilder av forberedelsene. Når de er ferdige skal de få forskjellige bøker/barnebibler og farger. Til høyre under er Aud Kirsten, som har praksis i diakoni her hos meg i 4 uker. 

Barna er i ferd med å ankomme og frokosten skal snart serveres. Så kan de komme i gang med olivenplukkingen.

De første kristne martyrene i Tunisia

Jeg var så heldig å få dra på studietur med 12 til fra Frikirken. Turen var til Tunisia, og vi hadde noen veldig interessante utflukter. Det var spesielt for meg å lære mer om de første martyrene, ikke minst fordi det akkurat nå er 5 år siden Rami ble myrdet.

Kartago var Romerrikets hovedstad i Nord Afrika. Her hadde de et amfiteater som tok 35 000 tilskuere! Disse var i utgangspunktet teater, men en dag ble en skuespiller drept ved en ulykke. Tilskuerne elsket dette, og slik utvkilet det seg en kultur der fanger ble dømt til døden som underholdning tusenvis av tilskuere. De kristne ble gjerne kastet til ville dyr. 

En rik jente på 21 år og hennes tjenestekvinne kom til tro. Men jenta var gravid, og ved romersk lov kunne de ikke drepe gravide på kolloseum. Så Perpetua satt i fengsel i mange måneder mens hun ventet på at barnet skulel bli født. Fengselet var under teateret (på bildet under). I fengselet skrev hun dagbok, og denne er tilgjengelig. Der står det at hun så det som en ære å dø på denne måten, og at hun aldri ville si fra seg sin tro. Han som hadde ledet henne og tjenestejenta til tro, var ikke tilstede da Perpetua ble arrestert. Så han gav seg selv til politiet. Hvis de han hadde ledet til tro satt i fengsel, skulle han også det. Dagboken forteller at da han skulle drepes av ville dyr, nektet de å komme ut av burene sine. Til slutt ble han drept allikevel. 

De kristne var kjent for å være så fredfulle og strålende når de kom ut på arenaen for å bli drept. Dette gjorde så inntrykk på tilskuerne at det alltid var mange som kom til tro gjennom seansene. 

Vi besøkte også katakombene i Sousse. På bildet under ser vi hvordan de var et komplisert nettverk av underjordiske ganger. Når det var forfølgelse, løp de kristne inn der, og romerne fulgte ikke etter så langt inn, for de visste ikke hvordan kartet så ut, og var redde for å gå seg vill der inne.

Litt langt unna, men dette er et kart over hvor katakombene lå/ligger. Det er mange steder rundt middelhavet.     De sa at martyrenes blod er kirkens sæd. Mange steder bygde de senere katedraler oppå katakombene, fordi de representerte hellig grunn.

Alfa og Omega, Omega og Alfa... Kanskje det er beregnet på lesere av semittiske språk???

Her er vi inni katakombene. I denne katakomben i Sousse ligger det 15000 kristne begravet, mange av dem martyrer.



Dette er antageligvis en 14 år gammel jente.



Denne forfølgelsen tok slutt da Konstantin institusjonaliserte kristendommen rundt år 300. Fra da av ble kristendommen status, og noe som var forebeholdt prestene og de geistlige. Forfølgelsen tok slutt, men det gjorde også flammen som de kristne hadde dødd for i forkant. Dermed var det lett for muslimene å få fotfeste da de kom noen hundre år senere. I dag er det ingen kristne i Tunisia.

Hva skjer i bibelselskapene for tiden?

En av hovedgesjeftigelsene til Bibelselskapet i Israel er å produsere materiale til den messianske bevegelsen, og jeg er alltid imponert over hvor mange prosjekter de makter å ha på gang til enhver tid. En av flere store produksjoner som er på gang nå er en arabisk/hebraisk bibel. Under er et eksempel, fra Ruth's bok.

Vi håper at dette kan bli et bra verktøy både for Palestinere med Israelske pass (Israelske arabere/palestinske israelere eller hva man ønsker å kalle seg). Disse er som regel tospråklige. Man ønsker også at bibelen skal kunne bruke i evangelisering, når man vil dele evangeliet med noen fra den andre siden (som brobygging). I tillegg tenker jeg at det er unikt å lese en sånn bibel fordi man blir vant til å se 'det andre' språket i en positiv kontekst. Jeg håper at dette vil gjøre at man automatisk kjenner på at man har søstre og brødre i troen på 'den andre siden', og at kanskje man vil lettere føle seg nærmere de som har det andre språket som morsmål.

Selv håper jeg en dag å kunne lese begge disse språkene, men selv om de er i slekt med hverandre og det er derfor er enklere å lære begge enn å lære to vidt forskjellige språk, har jeg en LAAAANG vei å gå - særlig med hebraisken.

Tidligere skrev jeg på bloggen om Ramadan og fastebrytningsmåltidet i en landsby i nærheten. Her er bildet fra dette måltidet. Typisk landsby-stemning der kun vår venn er til stede, de andre sitter på kjøkkenet (særlig damene), og alle spiser av ett stort fat med aviser som duk. Ikke en dum ide med avisduken, så slipper man å drive med flekkfjerning osv.

Bildet under er fra en OPCY leir tidligere i september. Grunnen til at jeg tok med bildet, er at Johnny, vårt teammedlem som har ansvar for tenåringene, ble så lei av at folk kom for sent og at de bråkte i undervisningen. Så en ettermiddag måtte alle som fortjente en straff, gå ut i gatene i Betlehem og samle sammen 800 røykstumper. Morsom straff fordi den tjener samfunnet samtidig som ikke det var så gøy for dem å utføre den... samtidig som den sier litt om hvor mange som røyker i Betlehem og hvor få søppelkasser det er rundt omkring... De samlet i flasker og poser... Jeg vet ikke hvordan Johnny sjekket at det var 800, det ble sikkert en omtrentlig vurdering med litt godvilje på kjøpet kan jeg tenke meg...

16. september samlet OPCY alle familier og partnere som vi har jobbet med i de tre siste årene til en markering og folkedans-show i Ramallah. Dansegruppen heter Wishah og er den beste i de Palestinske Områder. Ett av OPCY's team medlemmer, Raed, danser der.

Det kom ca. 50o mennesker - i 12 busser/minibusser fra hele Vestbredden. Det var kjempegøy å se folk igjen, og de ble også bedt om å svare på noen spørsmål om hvordan de videre kan ta positivie initiativer i sitt nærmiljø for å påvirke andre familier, og om barna og ungdommene ønsker å bli med i en drama/folkedans gruppe som OPCY ønsker å starte opp i tiden framover, i de forskjellige byene. Dette er viktig for å fortsette arbeidet med de vi allerede har investert mye ressurser i.

Tor Arne, min vikar og bror, har hatt overlapping de to siste ukene. Det har vært morsomt å farte rundt omkring med ham, og å gi en utførlig introduksjon til det meste jeg har jobbet med de siste tre årene. Han og hans kone, Jenny, bor i Jerusalem. Det er gøy å ha dem i nærheten!

På bildet under rigger OPCY teamet istand til filming under Ramallah - forestillingen.

Jeg prøvde å laste ned en video fra folkedans-forestillingen, håper den funker...

www.torogjenny.blogspot.com

Enda en vakker soloppgang fra balkongen vår i Betlehem... Dette er tiden for at nye ting blir født, både politisk og personlig. Jeg håper at dette kunne vært et slags profetisk bilde også, for å illustrere at det er en ny tid for kirkene og de troende i landet.

I dag har jeg min første dag i foreldrepermisjon, og jeg anbefaler dere å lese min vikar/bror's blogg: her. De bor nå i Jerusalem og han vikarierer som frikirkens mann til våre partnere her - særlig det palestinske og israelske bibelselskapene.

Jeg skal oppdatere denne bloggen mer senere i dag eller i morra, men akkurat nå nyter jeg godstolen, kaffen, TV, det late livet og å vaske babyting som har samlet støv i flere måneder. Vi har fått låne noe veldig fancy av noen amerikanske venner, nemlig utstyret som dere ser på bildet under... så vi kan høre på lydene i magen + snakke til den lille med en høyttaler. Da begynner hun å røre på seg. Vi innbiller oss iallefall at hun liker det :-). Vi er to ganske forventningsfulle foreldre tror jeg. Og litt redde også, for vi vet at nå blir det en helt ny fase i livet og slutt på forutsigbarhet, avslapping og ro - iallefall for en god stund. Hovedfølelsen er imidlertid at vi gleder oss utrolig masse og føler oss priviligerte som faktisk får et barn.

Samtidig som jeg ruger på min lille jente, er det jo snakk om at det skal bli født noe som langt flere er opptatt av også, nemlig en palestinsk stat. Tenker å skrive mer om det neste gang jeg skriver på bloggen, men akkurat nå er jeg i det late hjørnet som sagt... Jeg har også tenkt å skrive litt mer om hva bibelelskapene driver med for tiden, men det er også skrevet om på tor sin blogg, vi har jo hatt overlapping de siste par ukene...

I går hadde vi plutselig pøsregn! Det var fantastisk. Lyden av regn er som lyden av nytt liv når man bor i en ørken. Det har vært værskifte, og gradestokken har nok vært under 30 grader de siste få dagene... det er deilig. Vi håper på mye regn denne vinteren, som mange vet er det jo ekstrem vannmangel her, og regn er en kjempevelsignelse - ikke 'ånei, det regner' som i Norge.

Tilbake i kampens hete

Nå er jeg tilbake i det Heilage Land etter 5 deilige uker i Norge, og jeg må innrømme at selv når jeg har begynt på mitt 7. år her, har jeg fått et aldri så lite kultursjokk denne gangen.

Jeg kom til checkpointen i 5 tiden mandag morgen (forrige uke), og det første som møtte meg var arbeidere som har kommet tidlig gjennom checkpointen... de hadde lagt seg på fortauet for å sove litt, med pappesker over seg. Disse er stort sett familiefedre, gamle (de ser iallefall gamle ut) og det var et trist syn. Så kjørte jeg gjennom checkpointen og så hvordan hundrevis av arbeidere står stimlet sammen som kyr... og ventet på å få komme gjennom. Senere på dagen dro vi til kontoret som gir tillatelser til å komme over til Israel, og igjen så jeg de upersonlige svingdørene, kameraene og høyttalerene som er sprengt for lengst og roper uforståelige ting til folk... og ingen informasjonsskranke eller noe som helst. Kontrasten til Norge ble så stor... med velstand, respekt for mennesker, et byråkrati der man har rettigheter og blir behandlet med respekt (til sammenligning). Når jeg er her lenge, blir jeg jo vant til tilstandene her, men kontrasten til Norge var stor denne gangen.

Også er det Ramadan! Det påvirker meg i aller høyeste grad, blant annet fordi hele Vestbredden har stilt klokka en time tilbake for å gjøre fasten litt lettere. Jeg fatter ikke hvordan de klarer det selv da. Jeg blir dehydrert i løpet av en time i denne varmen hvis jeg ikke drikker, og de må klare seg en hel dag!!! Men altså, nå ligger palestinerne en time bak israelerne og det er utrolig forvirrende - iallefall for sånne som meg som jobber litt her og litt der, treffer folk her OG der... og jobber noen dager på palestinsk tid og noen dager på israelsk tid. Og det blir stadig noen feilberegninger der. Senest i går var vi på en iftar, fastebrytningsmåltidet, i en landsby ikke langt unna. Vi trodde vi var invitert på palestinsk tid, men han som inviterte hadde tenkt at han inviterte på israelsk tid (han jobber i en bosetting, så han har ikke stilt klokka si). Dermed kom vi en halv time for sent til moskeen sier de magiske ordene: Allahu Akbar, og alle kan spise. Så vi gikk glipp av det magiske øyeblikket, og innen vi kom hadde alle kastet i seg maten og var ferdige. De var jo så utrolig sultne. Uansett en artig opplevelse. Maten ble servert på et stort fat, der alle tar hver sin skje og graver innover i vårt felles fat. Må innrømme at jeg bad en ekstra liten bønn om ren mat før jeg begynte å spise (dette var etter at familien selv hadde forsynt seg av samme fat)

Nick jobber i et muslimsk selskap, så de har Ramadan tid :-). Da slipper de unna med 6 timer om dagen. Heldig for ham! Men han må snike seg litt unna for å spise og drikke i arbeidstiden, og det er jo ikke alltid like lett + at man ikke så lett får kjøpt ferdig mat i gata på dagtid under Ramadan. Så han var også svært dehydrert her en dag... og passer på litt bedre nå.

Forrige uke hadde OPCY en leir for ortodoks ungdom, der en gjeng italienske ikon-skrivere kom og lærte dem kunsten. Man sier nemlig at man skriver ikoner, ikke maler dem. I lang tid kunne ikke folk lese og skrive, og disse bildene var måten folk lærte bibelhistoriene på. Derfor var de utrolig viktige i at kristendommen gikk videre.

Jeg var altså i Norge i 5 uker tilsammen, og Nicola var der i to av dem. Noe av det beste - bortsett fra å være sammen med familie og gode venner - var den friske luften, og turene. Her er vi på Ålgård hos onkel med familien, og går en tur på heia.

En annen kontrast til Midtøsten er vannet. Vi dro fra landet uten vann til landet som flyter over av vann. Og da vi kjørte fra Rogaland til Østfold var det ekstremt mye vann i fosser og bekker. Til og med jeg var fachinert av dette. I Betlehem har de store vannproblemer i sommerhalvåret, allerede før jeg dro til Norge hadde noen vært uten vann i springen i 40 dager! Og før jeg dro, som nå når jeg er tilbake, prøver vi å ikke sløse med noe som helst. Når vi lar vannet i dusjen renne for å bli varmt, for eksempel, samler vi det opp i ei bøtte som vi bruker til vasking senere - eller å vanne blomstene. Hvis jeg skal helle ut vann i ei mugge, går det alltid i plantene - ikke i vasken. Kontraster!!! Jeg går og lengter etter et godt, forfriskende badekar-bad, men det tror jeg at jeg kan se lenge etter...

Det var kjempefint å være på Visjon også! Årets prosjekt var: Vi går til Tyrkia. Her selger vi skrittellere. Disse ble lest av hver dag, telt opp, og til sammen gikk stevnet lenger enn en distanse som ville ført oss helt til Tyrkia. Frikirken starter arbeid der fra neste år.

Hvert land hadde også sine aktiviteter. Her har vi japanske jojoer... og Gunstein (en god gammel Midtøstenvenn som alltid er positiv og hjelpsom) hjalp gledelig Ingrid som til vanlig er i Japan.

En annen god støttespiller er mamma. Hun var med på Visjon både i år og i fjor, for å få mest mulig tid sammen når vi først er i Norge... her hjelper hun til med vår Midtøsten aktivitet: lage byggverk av kikerter og tannpirkere.

Litt fra før jeg dro i Juni også: Juni var en utrolig travel måned, men det gikk fint, fordi fra begynnelsen av juni følte jeg meg mye bedre (etter de første 20 ukene som gravid). Her hadde vi et team fra Sarpsborg, i full sving med å synge: 'Sakkeus var en liten mann' på en barneleir utenfor Ramallah.

Janne har flyttet til Oslo nå. Det var trist å si hadet til henne, og det var det mange i bibelselskapene og venner hun har skaffet seg her også som synes! Her har vi en liten avskjed på et stabsmøte i Juni.

... og her er vi på en liten avskjeds-skogstur. Vi måtte le litt av at vi synes at den brune, tørre skogen i Jerusalem var SÅÅÅ fantastisk... med tanke på fuktig, mosefylte friske skoger i Norge. Men alt er jo i forhold til alternativene! Jeg og mange andre savner Janne masse allerede! Frikirken kommer ikke til å ha noen ny volontør i år dessverre...

Det var selvsagt veldig spesielt å få være i Norge under terrorangrepet der. Jeg bor jo i Israel, der det fra tid til annen er terrorangrep - til og med nå etter at jeg kom tilbake. Det var imidlertid rart og uvirkelig at det skjedde i Norge, og i en SÅ stor skala. Hvilken tragedie! Men jeg var stolt av hvordan det ble taklet og hvordan det hele ble snakket om! Roseparader! Mer demokrati! Vi står sammen! Kjærlighet! Stakkars moren hans (!). Det var helt unikt, jeg er 'vant til' at det kun er hevn som er språket når ting skjer her (på begge sider). Og jeg kan ikke si at det virker som at dette stedet eller USA eller andre steder som har vist voldelige muskler i møte med terror har blitt tryggere steder på grunn av det. Jeg er stolt av å være norsk og å høre mange av de utspillene folk har kommet med i etterkant av det som skjedde i Oslo og på Utøya.