Amman!

Jeg hadde planlagt siden i høst å reise til Amman 13.-15. mars, fordi vi er inne i en prosess der vi jobber med strategi. Det hadde seg sånn at teamet fra Bibelskolen i Grimstad kom til Amman om kvelden 12. mars (via Tyrkia), så det var perfect timing! Jeg og mitt reisefølge hadde med ca. halvparten av baggasjen deres herifra, og de var glade for å ha litt mer skift igjen... de hadde jo kun tatt med seg klær for en strandferie på 4 dager i Tyrkia! Gjestehuset på House of Hope (der guttene bodde i Betlehem) hadde til og med vasket klærne til guttene og pakket ned rommet for dem - alle ville hjelpe det de kunne, for å vise at de savnet dem og synes at det de hadde opplevd var forferdelig.

Bildet under er fra hotellet i Amman.

Les studentenes egen blogg om det som skjedde: Fra Paradis til Helvete

I Amman ble de umiddelbart satt igang med arbeid blant syriske flyktninger. Karin Riska, som er ansvarlig for dem fra bibelskolen, fløy også inn til Amman for å hjelpe litt med bearbeiding av situasjonen. Akkurat i dag (tirsdag) møter de resten av Bridgebuilders gjengen, i Jordan. Jeg håper virkelig at det blir en god opplevelse for dem, og en fin avslutning på et kanskje i overkant innholdsrikt opphold... Det er også deres mulighet til å si hadet til noen av sine nye venner, og ikke minst en mulighet til å få nye, positive møter med israelerne. Kanskje undervisningen på denne runden av Bridgebuilders vil være enda mer relevant og enkel å relatere til etter det de har opplevd de siste månedene?

Tilbake til turen vår i Jordan... Mellom svært nyttige strategimøter rakk vi også å være litt turister.

På bildet under tok vi en snartur til min svigerinne Ghada som bor i Madaba. Her viser hun oss utsikten fra et kirketårn.

Her ser vi på det berømte mosaikkgulvet, som viser det første kjente kartet av Jerusalem. Jeg blir stadig minnet på - og imponert over - hvor ledende Midtøsten har vært akademisk, i kunst, kultur osv... mens vi i Norge enda løp rundt og kastet stein på hverandre... Å farte rundt med Torleif gjør også situasjonen ekstra spesiell siden han kan så mange fakta om alle mulige ting i hele området.

Midtøsten mat er jo bare fantastisk spør du meg... Obligatoriske ingredienser: Salt, olivenolje og sitron. At man bruker mye salt her, tipper jeg er en naturlig ting siden man mister mye væske i store deler av året pga varmen. Olivenoljen er den sunneste oljen vi har, og sitron (vitamin c) hjelper kroppen å ta opp jernet i maten. Så jeg spiser med god apetitt og god samvittighet :-)

Kjære lesere.
Det skjer så masse at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne! Tenkte bare å gi et lite pip og noen små hint... Dagene bare flyr avsted! I forrige uke kom teamet fra bibelskolen i Grimstad inn i en tøff visumkrise. For å gjøre en 4 dager lang historie kort: De fikk ikke komme inn i Israel da de kom fra Tyrkia, og ble sendt tilbake. I dag reiser de til Jordan. Karin fra bibelskolen møter dem der og skal hjelpe til med å bearbeide det som har skjedd osv. Jeg reiser til Jordan i morra, og kommer tilbake på fredag.

Vi savner dem allerede veldig, og det føltes brutalt at de ikke fikk komme og pakke sakene sine og si hadet engang... men nå er rommene pakket ned, og jeg skal ta med noen essensielle saker over til dem i morra.

Det absurde i livet i Midtøsten er at de store gledene og de store stressmomentene går så hånd i hånd. Det var ikke mye jeg kunne gjøre mens denne krisen stod på, og da hjelper det ikke å avlyse alle planer og sitte og vente... Jeg avlyste et karneval i Ramallah, for å være tilgjengelig på tlf. Min israelske tlf har ikke alltid signal på Vestbredden + at med høy karnevalsmusikk ville jeg kanskje ikke hørt telefonen.

Istedet prøvde jeg å roe ned ved å ta en treningstur, min første treningstur til maraton 21.april i Betlehem. Yeayy! Mye mulig jeg kommer til å gå det meste av maraton, men det er uansett morsomt å være med! Første gang i De Palestinske Områder!

Lørdag malte vi påskeegg med gode venner, ca. halvparten var norske... Det er et par år siden sist vi gjorde det, men det er jo en kjempekoselig tradisjon! Og etterpå lagde vi en stor omelett som vi delte!

Fredag skulle vi som sagt egentlig på karneval i Ramallah. Dette var til inntekt for SOS barnebyer, som sliter veldig økonomisk. PBS har villet prøve å støtte denne aksjonen så godt de kan, så en del av oss skulle på karnevalet med barna våre. Så Veronia hadde et kjempesøtt kaninkostyme... litt trist at vi ikke dro på karnevalet, da, men det var veldig stas å være utkledd som kanin hjemme også, da...

Nå må jeg løpe til et møte... Det var visst alt jeg rakk for denne gangen!

Ingjerd :-)

Morning Devotions...

The Truth

• You get your identity from what God has done for you. 
• You get your identity from what God says about you.
• Your belief about yourself determines your behavior.

The Lie

• You get your identity from what YOU have done.
• You get your identity from what PEOPLE say about you.
• Your behavior tells you what to believe about yourself.

Dameonsdag!

Hver onsdag drar jeg til Bir Zeit og er med på kvinneopplegget der. Det går veldig bra, og damene elsker å komme. Dette prosjektet har virkelig vært en kjempesuksess. Det er støttet fra Sverige, og jeg er med fordi jeg liker å gjøre noe der jeg er regelmessig ute blant folk, og at jeg har mulighet til å bygge relasjoner over tid. Så hver onsdag reiser jeg med Terri og Joy, to amerikanske damer - vi kaller oss ´de tre musketerer´, og koser oss med å jobbe sammen. I Bir Zeit jobber vi med et fantastisk team av 2-3 damer til, og de er de lokale ekspertene. 

Fra forrige uke har vi forandret på engelskundervisningen. Noen damer ønsket bibelstudium, men det er ikke tid til både engelsk, bibel + aktivitet. Så nå tar vi historier om kvinner i bibelen - på engelsk - og så kan hele gjengen være med, ikke bare de som er spesielt interessert i engelsk eller bibel. Vi er så heldige å være i kontakt med noen engelsk-professorer i USA. De skreddersyr et opplegg til hver gang for oss, og redigerer det ettersom de får tilbakemeldinger fra oss. Opplegget har passende aktiviteter, konkurranser, tekst osv. i forhold til tema. Dette er en kjempehjelp! 

Det pøste ned da vi kom til Bir Zeit i forrige uke, og vi tenkte at dette er en av de dagene da kanskje ingen dukker opp. Men joda - 12 damer dukket opp! Det er kjempebra for en regnværsdag, og det viser hvor viktig onsdagene i Living Stones (som senteret heter) har blitt for dem. 

På bildet over er Joy fra venstre, to lokale damer, meg, Terri og helt til høyre: Amy, en av de lokale som jobber med kvinneprosjektet. 

Hver gang har vi en aktivitet, og forrige onsdag var det å lage noen sjokolade greier. Det slår alltid an, bare det smaker skikkelig søtt og har masse kalorier. Ha ha... Helsekost har ikke slått an så mye på Vestbredden enda, og Bir Zeit er en veldig tradisjonell landsby (hvilket også betyr mye sukker i kosten - for liten og stor). Når vi lager desserter, skal det i tillegg til å smake søtt også være enkelt for dem å lage selv i etterkant - både at ingredienser er lett tilgjengelige og ikke for dyre. 

Vi legger også inn et besøk privat hjemme hos noen hver onsdag, så det er fulle dager, men veldig givende. Kvinnene gir utrykk for at de liker at vi kommer, og ønsker alltid at vi skal komme tilbake snart. På hjemmebesøk har vi mye mer tid til å snakke skikkelig med hver enkelt, og den muligheten er verdifull. Det er utrolig mange skatter å hente når vi får mulighet til å bli bedre kjent med disse kvinnene. Vi er heldige som får bli en del av livene deres! 

Sorgbearbeiding

I går, søndag, var det ca. ett år siden Nicola sin morfar døde - 96 år gammel. Dette ble markert ved at på den vanlige søndagsgudstjenesten nevnte de navnet hans og etter gudstjenesten stod en del av familien (de som var tilstede) ved døra så folk kondolerte dem på vei ut.

Jeg synes at dette er noe veldig fint i palestinsk kultur... Når noen dør, markeres det ved 40 dager (en egen messe) og ett år (det pleide å også være en 6 mnd markering med egen messe, men den er på vei ut fordi det blir for mange markeringer). Ettårsmarkeringen er den siste markeringen, og jeg tror det er sunt at disse milepælene etter dødsfallet også markeres offentlig. Når yngre folk dør, går også de nærmeste i svart fram til ettårsmarkeringen. Men siden morfaren var gammel og hadde et godt liv så lenge han levde, var det ikke dyp sorg hos familien, mer at døden hans var en naturlig avslutning på hans lange liv. Så de har ikke vært så strenge på å kle seg i svart i dette tilfellet... men det er allikevel fint å minnes den de er glad i. Kanskje vi i Norge har noe å lære av å bearbeide sorg offentlig?

Jeg har drevet en stund og prøvd å finne ut hvordan jeg laster bilder inn på bloggen min med mac... og med god hjelp fant jeg endelig ut i dag hvordan man gjør det... på en ganske tungvinn måte, men da er jeg i gang igjen. Disse bildene la jeg egentlig ut for en test, men de er fra en kjempefin dag i Jeriko. Onkelen min Øyvind har vært her flere ganger i året de siste årene, og han jobber da frivillig for Beit Norvegia i Jerusalem. Han hadde aldri vært i Jeriko før, så jeg tok han og et par av kompisene hans ut på et lite eventyr... Jeg har jo fri hver tirsdag ut februar, og prøver å bruke den dagen til å gjøre noe gøy med Veronica også... Over er vi i taubanen opp til ´Mound of Temptation´.

Vi kjørte den gamle veien ned mot Jeriko (forbi st. Georg klosteret i Wadi alKelt). Denne veien var ny for meg, alltid spennende å oppdage nye steder! Legg merke til vannkanalen som er bygget langs siden av fjellet... den hadde til og med vann i seg, det er jo regntid... Sjelden å se Judeaørkenen og Jeriko så grønt som nå! 

Her er vi i klosteret på fristelsens berg, der Jesus ble fristet i 40 dager. Et utrolig sjarmerende kloster med flott utsikt! 

Endelig våpenhvile

Det er digg å våkne opp til våpenhvile. I Betlehem er det nesten alltid rolig om morgenen, men så begynner urolighetene utover ettermiddagen og holder på. Jeg håper på en dag som ikke blir avbrutt av dårlige nyheter, og at folks adrenalinproduksjon skal få hvile.

Nå i morges sendes teamet fra Bibelskolen i Grimstad til Haifa. Selv om det er våpenhvile, er det fint at de kan komme litt ut herifra, få slappet litt av i andre omgivelser og forhåpentligvis komme tilbake neste uke med nye krefter og pågangsmot. Vi skal på retreat fra søndag til tirsdag, så det er kun fram til da at de skal ha noen dager sammen i Haifa.

Nå har jeg fått tatt noen bilder fra Betlehem for å vise hvordan det ser ut når det bygger seg opp til sammenstøt. Bildene er ikke gode, men man får kanskje et inntrykk... De er tatt rett utenfor Bethlehem Bible College... Først stimler folk sammen, det tennes bål - gjerne i søppelkasser eller på veien... og så brygger det seg videre opp til det skytes kuler, tåregass og lydbomber. Stakkars dem som bor rett i nærheten. Tåregassen føres også videre med vinden, og i går kom Nick inn fra hagen til moren sin med kjemperøde øyne fordi tåregassen var blåst opp til svigermors hus. Det er iallefall drept en person etter skyteskader fra slike sammenstøt i Betlehem de siste dagene, og flere er såret. Poenget med at dette ikke føles så truende, er at så lenge man holder seg unna (og ikke har altfor store ambisjoner om å ta gode actionbilder), så blir man ikke skadet. Derfor føler jeg meg trygg.

I morges kjørte vi forbi samme sted, og de er i ferd med å rydde opp etter gårdagens kamper. Vi håper det ikke blir flere sammenstøt her på en stund, men vi får se i morra - fredag etter bønnetid er alltid tiden det gjerne opstår sammenstøt... Ganske surrealistisk situasjon egenlig, men man lærer spillereglene etterhvert...

... og det normale livet fortsetter i stor grad. Jeg tror ikke vi har avlyst noen av våre sosiale planer den siste uka, og i kveld skal vi feire thanksgiving med amerikanske/arabiske venner. Det gleder jeg meg kjempemasse til. Livet er så sammensatt... midt i urolighetene kan man gå inn hos hos selv eller hos andre og konsentrere oss om helt andre ting, og i perioder glemme det som skjer ute. Det er kjempefint. De siste dagene har det også vært fint å sette på koselig musikk i stua sånn at vi ikke hører skytingen så godt. Det fungerer kjempebra! Jeg tror man er nødt til å finne noen sånn løsninger for å bevare fatningen. Og i kveld skal vi kose oss. Det er jo spesielt å feire Thanksgiving i denne situasjonen, men vi har så mange flere ting å være takknemlige for enn ting å klage over. Så lenge det er våpenhvile er jo det også en kjempelettelse. Og om det skjer flere krigshandlinger, så legger det nok en demper på ting når vi snakker om det, men så skal vi leke de samme lekene som vi har lekt de siste tre årene på Thanksgiving, spise MASSE DEILIG mat og være sammen.

Jeg har skjønt mer av hvor høylydt krigingen på Gaza har vært, og lyden av eksplosjoner og bomber går visst flere kilometer. Jeg snakker med kollegaer med familie som bor nærme bygninger som har blitt truffet av raketter, og deres egne hus har ristet, fått gjenstander på seg og lyden har vært helt utrolig høy. Da jeg var på Gaza for et par år siden møtte jeg et lite barn som hadde mistet hørselen under forrige Gaza krig, av en sprengning som var rett ved huset deres. Det er mange flere skader man kan få enn de man haster til sykehus for. Jeg er nå bekymret for hørselen til mange barn og voksne på Gaza. Og jeg tør ikke tenke på hvilke andre psykiske konsekvenser barna på Gaza kan få i etterkant.

Nå ser en kollega fra Gaza på nett at våpenhvilen er brutt av at Hamas har skutt flere raketter på Sør Israel. Jeg håper at dette er usanne rykter (som veldig mye annet som kommer fram i media), men hvis det skjer er det utrolig kjipt. Mine palestinske kollegaer virker alle veldig oppgitt over dette (hvis det er sant), vi holder pusten og håper på fred.