Oppdatering...

Hei igjen!

Jeg sitter i Nazareth og har hatt en turistdag med familien og noen venner av oss her i byen. Det er imidlertid helt umulig aa ikke vaere preget av det som skjer i Gaza. De siste par dagene har jeg kjoert mye rundt, og overalt moeter jeg paa lange militaere kolonner paa vei mot grensen til Gaza. Jeg har ligget i sneglefart etter et par tankser paa motorveien ogsaa. I morgenrushet i dag laa jeg etter en slik lang kolonne av militaere kjoeretoy. Jeg kikket inn i den bakerste av dem, og saa en fyr som sikkert ikke er mer enn 20 aar. Han royket som en svamp og saa ekstremt nervoes ut. Han hadde ingen ansiktsuttrykk, bare helt tom liksom. Det stakk meg i hjertet faktisk. Og det er helt surrealistisk at her er det alvor, ikke bare en daarlig film eller en militaer oevelse. Denne tenaaringen var paa vei til Gazas grenser, og hvem vet hva som vil moete ham der.

Aa ligge etter disse kolonnene, vite at de kanskje kommer til aa fororsake mye blod... og at jeg bare sitter helt vanlig i min lille bil og kjoerer bak dem, har faatt meg til aa foele meg utrolig maktesloes. Verden er plutselig helt absurd og gal paa et vis.

Det er ogsaa helt uvirkelig aa tenke paa alle de som er drept bare de siste par dagene. Jeg begynte aa tenke paa hvor mange som var i fullt vigoer da vi feiret jul for faa dager siden, men som er doede naa. 360 doede er et enormt antall, og jeg blir kvalm av aa tenke paa hvor lite et menneskelig synes aa vaere verdt i det som skjer paa Gaza naa.

Jerusalem er fortsatt et greit sted aa vaere. Folk overalt er preget av det som skjer, og stemningen er litt paa 'hold' liksom... som om folk holder pusten. Jeg holder meg stort sett unna Vestbredden fortsatt, og det samme gjoer voluntoerene.

Det var alt for naa. Ingjerd

'Blod har bare en farge'

Dette er en setning som jeg hoerte fra lederen i det israelske bibelselskapet i dag, og jeg synes det var utrolig bra sagt. Han henviste til at uansett om de drepte er fra det ene folkeslaget eller det andre, saa er drap drap.

I loepet av en dag ble det drept 225 palestinere og en israeler. Det vil si at like mange familier, naboer og venner er i dyp sorg akkurat naa. Dette er den moerkeste dagen i Palestinernes historie siden 1967 sies det.

Jeg tenkte bare aa si at jeg og de rundt meg har det bra. Mamma og pappa er i Haifa naa. Jeg er i Jerusalem. Det er forhaaldsvis langt fra Gaza (en del mil), men folk er veldig preget av det som skjer. Det er usikkert hvordan situasjonen vil utvikle seg. Jeg var i Betlehem i gaar, og der blir det streik fra i dag. Man regner ogsaa med mange demonstrasjoner paa Vestbredden. Men vi tar vaare forholdsregler og skal gjoere dette tryggest mulig. Alle voluntoerene er i Jerusalem, og de kommer ikke til aa reise til Vestbredden de neste dagene. Saa ser vi hvordan ting utvikler seg etterhvert, og hoerer paa raad fra representasjonskontoret for palestinske omraader.

En gladnyhet er at Pauline, enken til Rami (som var ansatt i bibelselskapet paa Gaza og ble myrdet i oktober i fjor) og de tre smaa barna kom seg ut av Gaza paa fredag, dagen foer blodbadet i Gaza startet. Det er en stor lettelse. Samtidig er det mange andre igjen i Gaza og det som skjer der, baade av folk som har jobbet for bibelselskapet, kristne generelt og mange mange muslimer som lider. Husk gjerne spesielt paa alle barna som opplever store traumer der disse dagene.

Naa maa jeg stikke, men skriver mer senere.

Ingjerd :-)

Jul, Hanukah, Henna osv...

Endelig kom mamma, pappa og lillebror Tor Arne på besøk. De kom tidlig mandag morgen. Dette er mandag kveld og vi var bedt på ekte israelsk Hanukah feiring hos lederen i det israelske bibelselskapet, Viktor. Døtrene hans hadde laget en velkomst på norsk til oss som hang på døra.

Her er Victor og pappa... Fantastisk Hanukah mat.

De hadde kjøpt inn gips - hanukah lysestaker til alle, som vi laget selv... og malte dem etterpå.

Meg og størstedelen av timet fra Gå Ut Senteret. Moro dette!

Etter mat, musikk, synging og lesing i bibelen, var det masse leker og konkurranser. Det virker som at de har spesielle leker for Hanukah.

En mann som har 'Jerusalems syndromet' står og spiller harpe utenfor Jaffa gate.

Lille julaften og OPCY kjører et hardt løp hit og dit. Her er vi ved Ram, i en ortodoks forsamling. Årets siste.

Tor Arne var skyer for oss :-) Jeg tok bilder inni dukketeateret, for da så det ut som at det var lyn samtidig. Bra timing :-)

Her er vi i Beit Sahour, i en katolsk skole.

Teamet som danser teamdansen:

Og tilbake i Jerusalem er det ikke pyntet til jul i det hele tatt, men til Hanukah. Dette er en spesiell Hanukah lysestake.

Endelig julaften og vi spiser orntlig julefrokost med masse god norsk mat som de tok med hjemmefra. Jammi!!

Her er vi godt på plass i Betlehem. Venter på juleparaden. Det tok vel nesten et par timer, og jeg var glad for at jeg hadde med vinterjakka!!! Og for at de solgte arabisk kaffe like ved. Julaften og første juledag var årets kaldeste dager. Hadde ikke tatt fram vinterjakka en gang før den dagen. Men det er meldt varmere igjen om et par dager. Brrr!

Foran her er fødselskirken.

Rene 17.mai stemningen!!! Masse lyd, liv og røre.

Sekkepipene er kanskje det mest karakteristiske. Utrolig mange sekkepipegrupper som finnes her! De kommer til Betlehem fra hele Vestbredden og Jerusalem på julaften. Her er Ramzy, en kollega av meg, som spiller i det ortodokse korpset i Beit Hanina.

Til slutt kom patriarken i Jerusalem, og da ble disse ballongene sluppet.

Lillebroren min, Tor Arne, tok alle disse bildene...

En palestinsk journalist.

En norsk eskimo

Hele presteskapet og ministerne var ute for å se på paraden. Men Mahmoud Abbas kom først utpå kvelden, på midnattsmessen.

Ei lita nissejente fra Betlehem...

Litt utsikt over Betlehem og Betlehemsmarkene...

Etter julemiddagen og gavene dro vi tilbake til Betlehem, men da uten foto apparater (fordi vi fikk beskjed om at det var så masse sikkerhetsgreier for å komme inn på midnattsmessen). Men jeg kan si at Tor Arne og jeg hadde fått oss billetter til en fantastisk messe i grotten der Jesus skal ha bli født. Mamma og pappa var på en stor messe, der presidenten og alle vennene hans var- inkludert noen sheiker fra Gulfstatene, som kom i sine karakteristiske turbaner. Det var en kjempefin og spesiell opplevelse som er litt vanskelig å beskrive. Det var presset inn så mange det gikk an å presse inn på så liten plass, og det ble skikkelig varmt etterhvert... Men det var veldig spesielt å være akkurat der akkurat den kvelden. Det meste var på italiensk/arabisk, men noen bibelvers ble også lest på engelsk. Så sang vi en del sanger sammen, blant annet 'glade jul' på flere språk. Munkene og nonnene messet en del ting som ikke vi forstod, men det var en veldig fin stemning. Så bad vi, og hvem som helst kunne be på sitt språk. Veldig spesielt å være der sammen med folk fra mange mange forskjellige nasjoner. Vi kom tilbake til leiligheten min i Jerusalem i 2-tiden på natten.

1. juledag var det Henna-party for ei venninne jeg har fra Bridgebuilders. Her er hun:

Bryllupet er om to dager, og tradisjon tro har de en slik fest for alle damer i familien og nabolaget. Her er det bare hennes side. Når brudgommens familie og venner kom, litt senere, ble det så fullt at jeg ikke klarte å hente opp fotoapparatet. Da snakker vi sild i tønne!!!

Disse er ortodokse kristne, og har dermed jul om to uker - ikke nå.

Voluntørene fra Gå Ut Senteret hadde en julefest, der jeg plasserte pappa og Tor Arne (de kunne jo ikke bli med på jentefesten). Gutta på teamet hadde kjøpt pepperspray i julegave. Bak på merkelappen stod det:

'Håper du ikke får bruk for denne! Men siden vi bor så langt borte og har vanskelig for å komme raskt når du kommet i trøbbel, tror vi du kan trenge denne'

De hadde også rømmegrøt med mandel i. Ken fra Japan var den heldige, og vant en marsipangris fra Norge :-)

Deler av forsamlingen...

Det var noen glimt fra julen så langt... Håper alle dere der hjemme også har en fin jul!!! Nå er vi bare hjemme litt før vi drar ut igjen, til en landsby på Vestbredden på middag til noen venner av meg. Vet ikke om det blir en veldig avslappende ferie for mamma og pappa, men...

Kanskje det finnes håp allikevel???

For en uke siden møtte jeg tilsynelatende tilfeldigvis en dame i Jeriko. Det viste seg at hun er en av lederne i en organisasjon som heter 'parents circle' på israelsk side, og 'veien' på arabisk side. De jobber med traumer forårsaket av konflikten her. De har et nettverk av medlemmer som har mistet noen i nærmeste familie på grunn av konflikten. Dere som kjenner meg litt har sikkert oppdaget at jeg er ganske opptatt av forsoning og av bearbeiding av traumer. Hun inviterte meg med på et dags-seminar som var i dag, og det var en kjempe lærerik og inspirerende dag.

Vi møttes på Talita Qumi, som er så og si det eneste stedet i hele landet som både israelere og folk fra Vestbredden har lov til å møtes. Det var ca. 30 stk fra hver side som møttes i dag. Det var mange mødre som hadde mistet sønnene sine som var soldater. Andre hadde mistet sønner og døtre som var journalister eller av andre årsaker. Noen hadde mistet brødre, søstre og sikkert mødre eller fedre også. Gruppen har eksistert i 7 år, og det var tydelig at de fleste kjenner hverandre godt, de har snakket mye sammen og er trygge på hverandre. Det var tydelig at de hadde mye empati for hverandre.

En gammel muslimsk dame var i en av øvelsene sammen med en ung jødisk mann. De dro kjensel på hverandre, og plutselig husket de hvor de hadde møttes før. Det var på grensen mellom Jordan og Israel (Allenby Bridge) for 8 år siden. Da var israeleren soldat og den gamle damen skulle passere grensen. Men i den settingen vi var i dag møttes de på likefot, på samme premisser, og de kom godt overens. Det var nydelig.

Det var to gjeste foredragsholdere, to professorer i 'mediation' fra USA. Veldig mange bra innspill, praktiske øvelser og tanker. Jeg ble rørt av å se hvordan gruppen virket til å genuint kose seg i hverandres selskap. Praten gikk i ett og det var kjemepgod stemning. Alle virket lut lei av konflikten og var innstilt på å bli ferdig med den fortest mulig. Stemningen var litt at vi har ikke noe valg, vi er nødt til å prate med hverandre og å finne en løsning på denne fastlåste situasjonen. Les mer om organisasjonen og historier her.

De spøkte med at når det skal være forsoning mellom de to partene her, må alltid nordmenn være med som meglere. Jeg tror ikke Osloavtalen til syvende og sist gjorde så mye bra her, men vi får iallefall kreditt for at vi prøvde...

Uansett, for noen få uker siden var jeg på et annet forsoningsprosjekt også: Peace it Together. Møtte lederen der også tilsynelatende tilfeldig, og han inviterte meg på premiæren til prosjektet. De lager nemlig filmer for å nærme seg forsoning. Prosjektet ligner ganske mye på Bridgebuilders, med ti deltakere fra hver side pluss at de har 10 canadiske deltakere. De dro til Canada for å lage filmene. Se hjemmesiden og noen av filmene her. Jeg var superinspirert i minst ett døgn etter forestillingen, inkludert intervju med alle deltakerne etterpå.

Jeg er så glad for at det er krefter i dette landet som aktivt jobber for kommunikasjon og dialog mellom de to partene. Sånne små drypp balanserer inntrykket jeg så ofte får med det jeg ser, og det jeg hører fra folk og fra media. Det er verdt slitet å jobbe for forsoning. Det er hardt arbeid, men allikevel: Jeg er overbevist om at disse organisasjonene og Bridgebuilders, som vi er med i, vil bety en forskjell for landet.

Palestinske fanger

Mandag satte Israel 227 palestinske fanger fri og like mange familier var fra seg av glede. Ingen av de som ble sluppet fri var dømt for å ha skadet israelere, og Israel gjorde dette som et tegn på godvilje og et ønske om å forhandle med Fatah (som styrer på størsteparten av Vestbredden og er i sporadiske fredsforhandlinger med Israel. I Gaza er det Hamas som styrer, og de anerkjenner ikke Israel's eksistens). Jeg var tilfeldigvis i Betlehem, og det var masse tuting i gatene... En fange som har sluppet fri sitter midt i bilen, og de andre henger ut av vinduer og tak med flagg samtidig som de tuter kontinuerlig.

Det ironiske var at jeg faktisk var på vei til en familie jeg har kjent i ti år. Ærendet var at for circa en måned siden kom soldatene om natten og hentet den eldste sønnen i familien. De bor i en av flyktningleirene i Betlehem, der det ikke er uvanelig at gutter fra 18 - 25 år blir fengslet. Familien har enda ikke snakket med sønnen, men nå har han en advokat de kan snakke med. Fengselet er inne i Israel, så det er selvsagt uaktuelt å besøke ham der. Han som ble fengslet er 20 år, og familien er selvsagt skråsikre på at han ikke har gjort noe som helst.

Tragedien ble større første dagen av id - som var forrige uke. Den natten hentet de neste sønn også. Han er 18 år. Moren er kjempenervøs og deprimert. Han har de ikke hørt noe fra enda, heller ikke via advokat. Men de håper at han har det bra. De vet iallefall at guttene er i samme fengsel, og det er en trøst. Jeg bekymrer meg over hvilket traume det må være for de yngre barna når soldater kommer til hjemmet om natta for å hente familiemedlemmer. Og kanskje kommer brødrene ikke tilbake på flere år. Dette må være utrolig skadelig for barn. Den yngste sønnen er 8 år.

Sist jeg var på besøk hos denne familien var for noen måneder siden, i anledning at faren i familien plutselig var død av hjerteinfarkt. Det er unødvendig å si at moren i familien er i en utrolig presset situasjon. For oss som kom på besøk var det også vanskelig å vite hva vi skulle si for å trøste... Det kom flere naboer og venner av familien mens vi var der. Når en sønn blir fengslet (som sagt er dette ikke så uvanelig i flyktningleirene, jeg hører slike historier stadig vekk) er det vanlig at nettverket kommer på besøk. Men hva sier man i en sånn situasjon? Og hvordan kan man være med å gi håp? Jeg hadde virkelig ikke ord som passet i situasjonen. Jeg endte opp med å drikke kaffen min, sitte i stolen min og kikke rundt i rommet...

En familie i dyp sorg og bekymring, samtidig som 227 andre var i gledesrus. Dette er kontrastenes høyborg tror jeg...

Sist uke...

Jentene fra Gå Ut Senteret skulle flytte leilighet i begynnelsen av desember. Midt i forrige uke fikk jeg vite at utleiemeglerene hadde gitt leiligheten til noen andre. Det ble selvsagt full krise, jeg ble superstressa, sint og oppgitt.

Men med god hjelp fra kollegaene mine ordnet det seg med ny leilighet i løpet av et par dager. Den opprinnelige leiligheten lå også i gamlebyen, men var i det armensk/jødiske kvarteret. Istedet bor de nå i en fin, hjemmekoselig leilighet i et kompleks på grensen til Betlehem - som eies av vatikanet. Det er mye lenger vei til sentrum, men nå har de frisk luft, god plass og fine og rene sofaer de kan slappe av i. Juletider er kanskje ikke den verste å bo på grensen til Betlehem på heller...

Han jeg leide av for dem i november heter Emil. Han var helt da de skulle flytte ut. Han tryllet fram denne tralla og trillet alle de supertunge koffertene gjennom hele gamlebyen, og helt ut på hovedveien.

Klare for avgang... Hmmm. De ser ganske glade ut for flyttingen tross alt...

Vi måtte også gå gjennom en del av Via Dolorosa, og der vi kom med alt mulig pikk pakk, måtte vi blant annet gå forbi en pilgrimsgruppe fra Spania, som hadde et stort kors helt foran og alle resiterte bønner i kor. Det er kun i Jerusalem man opplever sånt når man flytter, tror jeg... Her er vi nesten ved damaskus porten.

OPCY har mye å gjøre for tide. Vi lager ferdig juleprogrammet. Alt må finnes på og komponeres helt fra scratch, for alt som er ferdig har copyright. Det førte programmet er torsdag neste uke, og da går det slag i slag. Forrige uke var de også i studio for å spille inn alle stemmer til puppetshow osv.

Her har vi en typisk 'frokostpause'. Jeg tenker på måltidet som lunch, men siden de fleste ikke spiser frokost, kaller de det frokost.

Det er altså pita, falaffel, tomater og agurker, te og løk. Det morsomste er at vi bak på bildet har en tallerken med Humus (lages av kikerter. Alle her elsker det!). I tillegg har vi en tallerken foran på bildet med Humus som svømmer i Humus...(dette er faktisk navnet på retten!!!) Mange variasjoner her... :-)

Her øver vi på et innslag... Det er blanding av dukketeater, mennesker og sånne kostymer som dette...

Som sagt, alt lages fra scratch. Her lager Johnny et vindu som vi trenger...

Til slutt et par bilder fra Jeriko i dag... Dette er gjerdet til Jesus-huset. Det ruslet en stor kamelflokk forbi...

De tok det ganske med ro og stoppet og spiste litt på veien... Finnes ikke julestress her i gården!

God helg, alle sammen!

Advent i Negev ørkenen

I helga var Irene og jeg på tur. Vi traff ei israelsk jente via noen andre venner for et par uker siden. Hun inviterte oss med på en tur med vennegjengen sin, vi slang oss med, og det ble en tur som jeg uten å overdrive kan si var helt fantastisk. Siden vi var på tur med 15 israelere, mener jeg fredag til lørdag når jeg sier helg.

Før jeg kommer med bilder fra turen, må jeg bare nevne at jeg våknet opp søndag morgen med et rykk. Jeg hadde drømt at julen var gått meg hus forbi. I drømmen fortalte en av studentene fra Gå Ut Senteret til meg at julaften var i forrige uke... Dette kunne faktisk skjedd, for det er svært lite i Jerusalem og Jeriko som minner om jul (jeg får det mest med meg når folk skriver på facebook at de kjøper julegaver osv). Jeg spratt ut av senga, fant fram det Karin hadde lagt igjen av julepynt i leiligheten, hengte opp julestjerna og la ut adventsduk og adventskrans. Planen var å dra til Hebron på søndag, men istedet dro vi på julemesse i Betlehem. Vi kom da de hadde begynt å pakke sammen, men det var ikke så farlig... vi var innom julemessen der dagen etterpå også. Det eneste var at vi gikk glipp av vaflene fra noen fra Sarpsborg kommune som stod der og stekte. Etter 400 vafler (som de solgte til 1 shekel pr stk), var de tom for røre. Uansett får jeg et snev av julestemning i Betlehem, for der er det jo ganske godt tilrettelagt for slikt.

Her kommer altså noen bilder fra turen. Vi møttes i Ber Sheva, for alle de bor i Tel Aviv området. De kan vanskelig beskrive hvor vakkert det var i ørkenen der vi var, ikke minst fordi det var stemningen og folka som gjorde turen så bra. Jeg tok 24 timers helt tankefri fra jobb, og det var litt av poenget med å dra på tur.

Det var allerede mørkt da vi kom fram. Slik ser 'teltene' ut. Vi satte igang med å lage masse deilig mat.

Litt mørkt... men her har vi sabbatsmåltid med poteter bakt på bålet, grillet kjøtt osv.

Frokost dagen etter.

Vi pakker bilene og gjør oss klare for en liten tur.

En liten kamelkaravane ruslet forbi borti fjellsiden...

Kartleser og turleder, Shiri.

Litt bratt her...

Lunchpause. Så klart gikk det i Humus... Ingen orntlige lokale måltider uten Humus!!!

Litt skummelt for oss med høydeskrekk. Men stigen holdt, den!

Her venter vi på de som kommer etter oss

Sola er langt nede og turen er slutt (dessverre).