Her og nå

Hei alle sammen! Det er nesten så jeg ikke vet hva jeg skal skrive på bloggen. Det er ikke fordi det ikke skjer noe, men heller fordi det skjer veldig mye. En del ting kan og bør selvsagt ikke skrives på en blogg, en del ting er kanskje litt kjedelige for dere hjemme å lese... Noen ganger har jeg behov for å bare 'pjatte', fordi jeg blir lei av å være seriøs (som jeg prøver å være store deler av jobbetiden... ha ha) eller fordi ting kan virke så absurde at det føles rart å sette det svart på hvitt. Den siste uka har mange høydepunkter.

Jeg kom akkurat hjem fra en to dagers retreat med Den Norske Israelsmisjonen og alle deres ansatte her. Det var to deilige, forfriskende dager ved Middelhavet. Det regnet masse (det er man jo glade for her i landet). Noen badet (vi stammer jo en gang fra vikingene). Vel, det krevde kanskje ikke SÅ mye mot - det er fortsatt 26 grader i havet. Men det var såpass kaldt på land at jeg pinglet ut (men det skal ikke så mye til). Flott å høre hva de forskjellige i DNI driver med og å dele gleder og sorger i arbeidet. Noen sier at vi driver med motsatt ting, men jeg er helt uenig. Vi driver egentlig helt med det samme, bare at vi har hovedfokus på hver vår side av konflikten. Det at vi jobber på hver vår side, gjør det ekstra fint å ha et godt og nært samarbeid med dem, synes jeg. Hvis ikke vi klarer å samarbeide på grunn av at vi har forskjellige fokusgrupper, skulle jeg aldri turt å begi meg ut på forsoningsarbeid mellom jøder og palestinere!

Her med utsikt over Gallilea området, med omvisning av Håvard Kleppe.

Mandag, før retreaten, fikk Silje og jeg ett års visum. Jeg var skikkelig nervøs på veien til visumkontoret. Det er ikke alltid regler som bestemmer hvem som får og hvem som ikke får, men heller andre faktorer - som været, favør, et mirakel, flaks, uflaks, humøret til saksbehandler osv... Jeg var nervøs! Men både Silje og jeg fikk visumet vårt uten et eneste problem, og det er jeg utrolig takknemlig til Gud for. Vi hadde egentlig ikke laget en plan B, og det var den planen jeg tenkte ut da jeg satt og ventet på min tur... og ble mer og mer stresset. Heldigvis helt uten grunn.

Helga var en intens bosetter/palestiner - problematikk - helg. Det begynte på lørdag med at vi dro for å besøke Simi-Ann, som jobber i Ledsagerprogrammet til KN (som er norsk partner). Hun bor i en bitteliten landsby på 120 innbyggere. Vakkert sted, men veldig fattig.

Øvre Yanoun, der Simi-Ann og tre andre ledsagere bor, består av ca. 60 pers.

Silje utenfor døren til huset til ledsagerne... Hadde hun hatt våpen, måtte hun nok lagt det igjen ute...

Landsbyen har bosetninger på tre kanter og blir regelmessig utsatt for trakasering av disse bosetterne. De kommer ned med sine store maskingevær, provoserer, skremmer innbyggerne, vasker hunden i drikkevannet til landsbybeboerne (en stor fornærmelse i Islam) eller angriper de som plukker oliven. Vi brukte hele dagen der. Det var sabbat, og det er som regel da bosetterne kommer ned til landsbyen. Heldigvis kom de ikke denne lørdagen, så vi var bare rundt og kikket, drakk kaffe og te både her og der, og lærte masse.

Søndag, dagen etterpå, skulle jeg besøke noen gamle venner av meg et annet sted på Vestbredden. Istedet for middag hjemme, kom vi på at vi heller skulle ta en picnic på gården deres. De har enorme drueåkre, en ganske stor farm. Denne gården er også omgitt av bosettere på tre kanter, og er utsatt for samme type trusler som vi så i Yanoun. I løpet av tiden vi var der, kom det flere ganger bosettere ned i åkeren til vennene mine. Noen ganger har bosetterne stengt av gården midt i innhøstingen så bonden ikke har kunnet høste avlingen sin. Dette er faktisk ikke et illustrasjonsfoto, men 'the real thing'. Bedre druer skal man lete lenge etter!

Kameraten min håper at han skal klare å høste i år, men det er et konstant stressmoment. Disse vennene mine ønsker virkelig å ha et godt forhold til sine bosetter-naboer. Ved flere anledninger har han hjulpet dem på forskjellige måter, for eksempel når en bosetter setter fast kjøretøyet sitt i gjørma i regntiden. Når han får mulighet, deler han ut hebraiske bibeltekster til dem også. Jeg ble imponert over en så generøs holdning overfor dem som plager dem. Det er provoserende og absurd å se at dette skjer, og jeg synes det er vanskelig å forholde seg til det. Kjenner meg fullstendig maktesløs. Blir imponert over vennene mine som fortsatt tenker på bosetternes ve og vel når de opplever så mye plaging tilbake. Jeg har så mye å lære av lokale søstre og brødre.

Kjørte innom IKEA på vei fra retreaten, og kjøpte masse greier... De har også en liten butikk ved utgangen der de selger svensk mat - kjøttboller, syltede rødbeter, svensk potetstappe, syltetøy, sursild... you name it! Så nå må jeg smake litt på godsakene... Håper det står bra til med alle dere der hjemme.

Heder og ære

Til min bror og flittigste blogg-kommentator Øystein: Gratulerer masse med 28 års dagen! I dag skal du få hedersplassen i bloggen min, som jeg lovte deg for noen uker siden i takknemlighet for alle tilbakemeldingene på bloggen :-). I dag er dagen! Håper du får en superbra dag i kålåkeren. Du får en god klem neste gang vi ses, til sommeren.

Jeg skulle hatt et bilde av bare deg her, men jeg har faktisk ingen bilder av deg alene... så et fra avskjedsmiddagen min i sommer får duge... Kanskje ikke det heldigste bilde av oss alle, men... Gratulerer masse masse med dagen iallfall. All heder og ære til Øystein som fyller 28 år i dag!

Nostalgi

Hjemme på gården i Råde er det nå potetsesong (den er vel kanskje snart over?!?) og her er det full olivensesong (den er på langt nær over). Overalt på Vestbredden ser vi olivenplukkere på åkrene langs veiene og siden jeg har vokst opp på en gård og jobbet med innhøsting hvert år sålenge jeg bodde der, blir jeg unektelig litt nostalgisk av å se alle de som er ute og gjør en innsats. Jeg får forhåpentligvis en dag i en olivenåker snart, gleder meg til litt orntlig gårdsarbeid igjen, frisk luft og å bli orntlig støl i hele kroppen :-)

Oliven er et utrolig viktig produkt her. Man bruker veden til å lage souvernirer av, eller til brensel og kull. Av oliven presses det masse masse olje, eller man selger dem for å spises direkte i mat. Jammi! Det sies at man må spise 20 oliven før man begynner å like dem. Jeg har sikkert spist flere hundre, og først nå begynner jeg å få sansen.

Sukot (løvhyttefesten til jødene) sluttet i går. Denne faller sammen med olivenhøsten, og det er et problem på Vestbredden at israelske bosettere kommer og forstyrrer og trakasserer de som høster på åkrene. Se ha aretz artikkel her

Eksotiske kjørenormer.

Siden ankomst for snart to måneder siden har jeg vært ivrig student av kjørevaner og kjørenormer her. Dette har vært en viktig del av hverdagen siden jeg kjører selv og dermed må finne ut hvordan jeg så effektivt og skadefritt som mulig skal komme meg fra A til B. Men selv ikke når det gjelder trafikk, holder det å forholde seg til en kultur.
I går kjørte jeg en tur til Bir Zeit utenfor Ramallah, og det slo meg at på mange måter fungerer trafikken på Vestbredden ganske så annerledes enn inne i Israel. La meg forklare: Først litt om israelsk kjørestil, som jeg har øvd på nå i noen uker:

- Den sterkestes rett rår. Det gjelder å ikke nøle, for da vil noen alltid smette foran i køen (og i Jerusalem er det UTROLIG ofte kø - eller omkjøring på trange veier pga. veibygging). Uansett, man må alltid være veldig på hugget hvis man vil komme seg noen vei.
- For å forhindre at andre sniker i køen, kjører man veldig nærme bilen foran.
- Plutselig går to felt over i ett felt, uten forvarsel. Dette kan gjerne skje rett etter et lyskryss.
- Apropo lyskryss, når lyset blir gult (på vei til grønt), begynner bilen bak gjerne å tute allerede når lyset er gult.
- I hvert kryss står det skilt som forbyr u-sving, men det skjer hele tiden allikevel.
- Jeg har inntrykk av at det er liten bruk av speil og sjekking av blindsoner (dette gjelder også i palestinske områder). Selv om det går i 100 på motorveien, kan hvem som helst brått vrenge ut og legge seg rett foran meg. Det gjelder å ha kroppen full av koffein før kjøreturen så oppmerksomheten er på topp.
- Det kan høres komplisert ut. Men i Midtøsten har de en gest som betyr 'vent', nemlig at man samler alle 5 fingertuppene på en hånd sammen og viser dette til den du kommuniserer med. Hvis man gjør dette i trafikken er det helt magisk. De venter faktisk og lar deg slippe forbi (med mindre de later som at de ikke ser det). På samme måte, hvis noen gjør det til meg, slipper jeg dem forbi.
- Hvis man gjør noe feil i trafikken, blir man gjerne skjelt ut av bilistene rundt, jeg har blitt fortalt noen ganger at det er fint at jeg ikke forstår hebraisk...

Så var jeg altså på tur innover på Vestbredden. Veiene til Bir Zeit er ganske utelukkende palestinske veier, ikke israelske veier som går til bosettinger osv (der gjelder ikke det følgende).

For det første tror jeg ikke at jeg så et eneste skilt etter at jeg dro fra checkpointen, der det var et skilt til Jerusalem. Turen til Bir Zeit tok ca. 45 minutter, og jeg måtte navigere etter et rødt reklameskilt osv (hvis det taes bort, kommer jeg aldri til å finne veien tilbake). Heldigvis hadde jeg passasjerer som kunne veien, for det meste.

Jeg startet i min fint innøvde, israelske, litt pågående kjørestil... Allerede ved checkpointen kom det en minibuss fra siden og skulle akkurat til å smadre meg da jeg hogg i bremsene. Da skjønte jeg at her finnes det ingen forkjørsvei...

Turen fortsatte... jeg var litt skjelven etter minibussen, men fortsatte som vanlig - på en to felts vei. Snart kom det en bil fra høyre. Den stoppet ikke for å se om det var andre biler på veien før den var halvveis inn i gata. Jeg hogg i bremsene igjen... og fortsatte videre, men denne gang i feltet nærmest midtrabatten for å unngå samme problemstilling igjen. Det var jeg glad for flere ganger...

Jeg skjønte rett og slett at jeg måtte slakke ned farten betraktelig. Plutselig gikk folk over gata, eller en bildør på en parkert bil langs veien ble plutselig åpnet. 'Her er det best å ta seg GOOOD tid', tenkte jeg. Jeg kom meg gjennom Ramallah (puh!!!) og la i vei ut mot Bir Zeit. Veien er ganske bred, men den har ingen midtstripe eller noen som helst markering av hvilket felt som er hvor. Oftest kjører man lengt ut til hver side, og midtfeltet er et slags felt der man kjører forbi. Problemet er at dette gjelder fra begge kjøreretninger (samme felt altså), så det virker litt risky på meg...

Dessuten kan man fort støte borti hull i veien. Og jo lenger langs kanten man kjører, jo større er sjansen for å plutselig BAM!!! kjøre oppi et sånt... og det er ikke bra for bilen. Mange hensyn å ta! I tillegg var veien ut til Bir Zeit full av fartsdumper, regelmessig. Jeg tror jeg aldri har giret så mye i hele mitt liv som på den turen... biler som kommer fra siden, folk i gaten, fartsdumper...

Det gikk bra, da. Og bilen min har ikke flere riper i lakken enn den hadde da gårsdagen begynte. Denne ripa kom forresten da bilen en dag stod parkert utenfor jobben. Da vi skulle gå for dagen, var flere biler på rad ripet opp langs siden. Må ha gått ganske heftig for seg for den sjåføren (som selvsagt aldri har latt høre fra seg). Til slutt må jeg nevne at bilistene i Ramallah og omegn var usedvanlig hyggelige og høflige i trafikken.

Når folk sier at trafikken her er grusom, pleier jeg alltid å si at jeg ikke synes at den er så ille som ryktet skal ha det til. Etter i går skal jeg imidlertid ta den holdningen opp til nærmere vurdering...

Ditt og datt

Jeg kunne benyttet anledningen til å skrive om Løvhyttefesten som er denne uka, om alle hyttene av palmegrener som er bygget i nabolaget mitt og om en stor fest vi var på mandag kveld ved dødehavet, sammen med over 7000 andre (noen sier nærmere 10 000). MEN altfor mange av de siste innleggene mine her handler om høytider. Derfor skal jeg fortelle helt andre ting fra uka som har gått.

I går var det plutselig streik på den skolen vi skulle til, så vi fikk en øvingsdag istedet. Her er Marwan i midten. Han er hovedperson i alle programmene. Han er en liten palestinsk gutt (hvor kom det blonde håret fra!??) som bor på Vestbredden. Silje og jeg lærer oss en sang som disse lysene synger. De er utrolig tunge å få til å bevege seg, dokketeater er litt mer komplisert enn det ser ut som!

Vi tok en dag i Jerusalem i helga, der vi pakket med oss turistguiden, gikk inn i lære-modus og vandret fullstendig inn i turistrollen - som vi ellers prøver å styre unna som best vi kan.

Det er mange turistting jeg aldri har fått med meg. Her er vi på David's tower. Mye å vite om steinene i Jerusalem som jeg ikke visste fra før... Hvor mye jeg fortsatt husker er jo en annen ting...

Lørdag dro vi til Taybeh, en liten kristen landsby på ca. 1000 menesker utenfor Ramallah. Deres spesialitet er ølproduksjon, av alle ting. Det er borgermesteren som eier fabrikken. De har en årlig festival der de markedsfører drikken sin, pluss at de har en scene med ulike kulturelle innslag - som dans eller musikk.

Samtidig benyttet de sjansen til å markedsføre lokale bedrifter - som honning, bivoks (da følte jeg meg veldig hjemme!), skulpturer av oliventre, olivenolje, diverse broderte ting og annet. Etterhvert kom det til og med et tysk hornorkester på scenen, og 17.mai stemningen var komplett.

Palestinsk folkedans... Jeg er superfachinert!

Stengt port i muren

God morgen, kjære venner.
I går kveld var Silje og jeg i Betlehem. Å komme seg hjem igjen skulle vise seg å være litt mer komplisert enn planlagt. Mer om det på Silje's blogg her . God helg!

Fra høytid til høytid

Dere som leser bloggen min må vel tro at her er alt bare ferie og helligdager hele tiden. Og faktisk, det føles virkelig som at vi går fra høytid til høytid... Men jeg har dessverre ikke fridager av den grunn... Gjør det bare enda mer komplisert å jobbe! Men ellers må jeg også si at jeg er litt fachinert. Skulle ikke trodd at jeg har vært her i 3 år før. Greia er at jeg har alltid jobbet blant palestinere og på de israelske helligdagene har jeg holdt meg langt inne på Vestbredden. Nå bor jeg imidlertid i en super-israelsk bydel, derfor er opplevelsen av disse høytidene helt nye for meg og da må jeg ha dem ut på bloggen :-)

Fra onsdag kveld til i går kveld var det Yom Kippur.

Det er, som noen sa - Hele Ramadan inn i ett døgn. Det er den helligste dagen i året, forsoningsdagen. Alle faster, veiene stenges, til og med TV og radio er dødt. Som en israeler sa til meg da jeg ønsket ham 'happy holiday': This is not really a holiday. We are fasting, and it is hard work!

Yom Kippur er en høytid der man kan ringe noen man har en brutt relasjon med, for å ta et skritt mot forsoning. Det er vakkert! Ifølge jødisk tradisjon har Gud tre åpne bøker denne dagen. Han skriver alles navn - en bok for de dårlige, en for de middels (der de fleste av oss havner, ifølge min forgjenger Karin), og en for de som er superbra.

Så onsdag kveld, da Yom Kippur hadde startet, måtte jeg ta beina fatt (bare sunt det, har blitt skikkelig lat etter at jeg kom hit). Det tok meg en time å gå over til French Hill - der Silje bor i en slags Skandinavisk koloni. Jeg labbet langs motorveien, med noen soldater som sperret veier, ambulanser og politibiler på patrulie som eneste selskap.

Her er et bilde fra da jeg var på vei tilbake onsdag morgen. Barna kan gå midt i veien, det er ingen biler som går. Helt utrolig! Jeg labbet langs motorveien igjen, og det var kanskje litt rart... For en offiser på patrulie stoppet og lurte på om alt var ok... Så flyttet han maskingeværet sitt som lå på setet ved siden av seg, ryddet plass til meg og kjørte meg det meste av veien hjem til meg. Jeg var veldig glad for å slippe en lang vandring langs den tomme motorveien. Så jeg kjørte faktisk bil på Yom Kippur allikevel... Men det var en militærbil.

Neste uke er løvhyttefesten. Puh! Men så er det ikke så mange flere høytider før jul. Muslimene har lille-id i begynnelsen av desember, men ellers er den lengste høytidsperioden snart over for denne gang.

Ett år siden Rami Ayyad ble myrdet

I dag er det nøyaktig ett år siden Rami Ayyad, som jobbet for Bibelselskapet i Gaza, ble funnet drept. Han ble kidnappet dagen før (6. oktober 2007), brutalt mishandlet og myrdet for sin tro. De som gjorde det er enda ikke identifisert og stilt for retten.

I dag hadde hele teamet en dags minnestund for Rami. Enken og barna som bor i Gaza fikk ikke tillatelse til å være sammen med oss, men vi snakket med dem på telefon. En av staben sa til enken, Pauline, at hun kunne ønske at vi også var like modige som Rami. Det var en trist, men samtidig fin samling. Det ble lansert en webside til minne om martyren, og livet hans. For dere som er interessert, kan dere klikke inn her. Hvis dere går inn der det står 'press', er det også linker til hva forskjellig media fortalte om saken for ett år siden.

Siste nytt i lokal krigføring

Israel har nå funnet opp et nytt 'våpen' mot palestinere. Les mer om stinkbomben her

Ørkentur!!!

Vi har vært på en utrolig digg ørkentur!
I dag må jeg anbefale dere å lese Silje's blogg, fra i går - fredag. Der fremstilles nemlig jeg i et veldig sportslig lys, og det liker jeg :-). Linken er siljesjerusalem.blogspot.com.

Turen gikk til et enormt krater i ørkenen sør for Ber Sheeba. Det skal ha vært et kjempefjell der for lenge lenge lenge siden, men så var det helt borte. Ingen vet hvordan det har skjedd. Jeg ble fortalt at det kun finnes fem slike krater i hele verden, og tre av dem ligger i Israel.
Det var en interessant sammensetning av folk. Noen var fra en menighet her, noen fra en kristen hjelpeorganisasjon, noen studerer i Jerusalem... og til og med Silje og jeg hadde klart å rote oss med.

Tanken var å se solnedgangen fra leiren i krateret. Men vi rakk ikke fram. Så vi stoppet på toppen av krateret og fikk såvidt med oss at solen forsvant i horisonten. Majestetisk!

Framme på campingen med bål og fullt middagsmåltid som ble laget på ilden. Jeg fikk vibber som var en blanding av Bridgebuilders, Tomb jordbruksskole (der jeg gikk på Videregående), sykkelsommer 08 fra i sommer og speideren.

Her har vi Silje, frisk og opplagt dagen derpå... Hun fikk byttet ut det tynne liggeunderlaget sitt med denne tykke, brede, gode luftmadrassen. Ikke rart at hun smiler! Eller kanskje hun bare er glad for at hun overlevde natten helt ok og at neste natt er hjemme på French Hill.

Det finnes ikke noe mer fantastisk å våkne til enn kokende kaffevann.

Der var sola oppe, og ikke mulig å sove mer... Jeg hadde gledet meg villt og hemningsløs til å ligge i min 50 shekels sovepose (75 kr) og se på stjernene om natten. Da jeg våknet gikk det imidlertid opp for meg at jeg hadde gått glipp av hele greia. Jeg må ha sovnet i det sekundet jeg la hodet på puten, for jeg husker absolutt ingenting fra tiden etter at jeg la meg i soveposen.

Ut på tur, aldri sur...

Smmmmmmmask!

Puh, digg med en rast i skyggen.






Så dro vi til området der Ben Gurion (Israels første president) ble gravlagt. Han elsket visstnok ørkenen av hele sitt hjerte, og graven ligger med fantastisk utsikt over ørken så langt øyet kan se. I området rundt gikk det mange ville gazeller.

'Beware of camels near the road'

Dette er vel noe tilsvarende elgskiltene som alle turister tar bilde av i Norge (i beste fall... i verste fall skrur de dem ned og tar dem med seg til hjemlandet som souvernir). Vi nøyde oss med å ta bilde. Det var vi glade for, for plutselig stod det et like stort, gult skilt i veien: 'Beware of shooting from both sides'. En litt rar beskjed å få langs veien... Den beste forklaringen vi fikk, er at Negev har verdens største undergrunds militærleir. Og de har skytetrening - da sikkert på begge sider av veien vi kjørte på. Det skiltet fikk vi ikke engang tatt bilde av som souvernir. Men jeg håper det ikke blir så altfor lenge til neste ørkentur. En refleksjon om ørkenen kommer kanskje en annen gang, men ikke i kveld. Nå skal jeg pøse på med vann, mat og synge godt ned i godstolen og se en film resten av kvelden. God lørdagskveld!