Kanskje det finnes håp allikevel???

For en uke siden møtte jeg tilsynelatende tilfeldigvis en dame i Jeriko. Det viste seg at hun er en av lederne i en organisasjon som heter 'parents circle' på israelsk side, og 'veien' på arabisk side. De jobber med traumer forårsaket av konflikten her. De har et nettverk av medlemmer som har mistet noen i nærmeste familie på grunn av konflikten. Dere som kjenner meg litt har sikkert oppdaget at jeg er ganske opptatt av forsoning og av bearbeiding av traumer. Hun inviterte meg med på et dags-seminar som var i dag, og det var en kjempe lærerik og inspirerende dag.

Vi møttes på Talita Qumi, som er så og si det eneste stedet i hele landet som både israelere og folk fra Vestbredden har lov til å møtes. Det var ca. 30 stk fra hver side som møttes i dag. Det var mange mødre som hadde mistet sønnene sine som var soldater. Andre hadde mistet sønner og døtre som var journalister eller av andre årsaker. Noen hadde mistet brødre, søstre og sikkert mødre eller fedre også. Gruppen har eksistert i 7 år, og det var tydelig at de fleste kjenner hverandre godt, de har snakket mye sammen og er trygge på hverandre. Det var tydelig at de hadde mye empati for hverandre.

En gammel muslimsk dame var i en av øvelsene sammen med en ung jødisk mann. De dro kjensel på hverandre, og plutselig husket de hvor de hadde møttes før. Det var på grensen mellom Jordan og Israel (Allenby Bridge) for 8 år siden. Da var israeleren soldat og den gamle damen skulle passere grensen. Men i den settingen vi var i dag møttes de på likefot, på samme premisser, og de kom godt overens. Det var nydelig.

Det var to gjeste foredragsholdere, to professorer i 'mediation' fra USA. Veldig mange bra innspill, praktiske øvelser og tanker. Jeg ble rørt av å se hvordan gruppen virket til å genuint kose seg i hverandres selskap. Praten gikk i ett og det var kjemepgod stemning. Alle virket lut lei av konflikten og var innstilt på å bli ferdig med den fortest mulig. Stemningen var litt at vi har ikke noe valg, vi er nødt til å prate med hverandre og å finne en løsning på denne fastlåste situasjonen. Les mer om organisasjonen og historier her.

De spøkte med at når det skal være forsoning mellom de to partene her, må alltid nordmenn være med som meglere. Jeg tror ikke Osloavtalen til syvende og sist gjorde så mye bra her, men vi får iallefall kreditt for at vi prøvde...

Uansett, for noen få uker siden var jeg på et annet forsoningsprosjekt også: Peace it Together. Møtte lederen der også tilsynelatende tilfeldig, og han inviterte meg på premiæren til prosjektet. De lager nemlig filmer for å nærme seg forsoning. Prosjektet ligner ganske mye på Bridgebuilders, med ti deltakere fra hver side pluss at de har 10 canadiske deltakere. De dro til Canada for å lage filmene. Se hjemmesiden og noen av filmene her. Jeg var superinspirert i minst ett døgn etter forestillingen, inkludert intervju med alle deltakerne etterpå.

Jeg er så glad for at det er krefter i dette landet som aktivt jobber for kommunikasjon og dialog mellom de to partene. Sånne små drypp balanserer inntrykket jeg så ofte får med det jeg ser, og det jeg hører fra folk og fra media. Det er verdt slitet å jobbe for forsoning. Det er hardt arbeid, men allikevel: Jeg er overbevist om at disse organisasjonene og Bridgebuilders, som vi er med i, vil bety en forskjell for landet.