For et par lørdager siden dro vi til dødehavet... Vi dro til det øverste stedet i dødehavet, der både israelere og palestinere kan komme inn, fordi vi var en blandet gruppe...

Da vi svingte inn på parkeringsplassen, jeg i min israelske bil og Nicola i sin palestinske bil, kom vakten bort og bad Nicola (med svigerinna og niesa hans) om å dra, fordi på lørdager slipper ikke palestinere inn. Dette ble ikke sagt på en høflig måte, så det var en kjip start på dagen... Nicola forklarte at de er med oss - og pekte på vår israelske bil - og etter litt om og men, var det greit og de kunne slippe inn. Vi i den israelske bilen betalte for dem så de skulle slippe å snakke og få uhyggelige opplevelser igjen. Vi så mange andre palestinere også bli sendt tilbake...

Dette er ulovlig i følge israelsk diskrimineringslov, men i praksis skjer sånne ting altfor ofte. De fleste palestinere blir kanskje vant til det, og det faller dem ikke inn å lage en sak ut av det... de er redde for å få mer trøbbel ved å gjøre noe ut av det... Israeleren som var med oss er tilfeldigvis advokat og sa at han fint kunne laget en sak ut av dette - og vunnet - men vi kommer nok ikke til å bruke energi på det... Som det ble påpekt: Vi prøver å finne steder å møtes sammen (israelere og palestinere), men det ligger bare SÅÅ dårlig til rette. Til og med der begge faktisk har legal rett til å være, skjer sånne ting som nevnt ovenfor... men så snart vi kom inn, hadde vi en kjempehyggelig lørdag...

Her er Sandy, svigerinne til Nicola, i ferd med å blåse opp noe som datteren skal sitte i. Datteren, Leah, var ved et hav for første gang i hele sitt 2 årige liv :-)


Janne fikk besøk fra Tyskland samme natt... han skulle egentlig komme sammen med flere venner fra Norge, men pga vulkanskyen, måtte de andre avlyse... og Jens kom alene. De var litt trøtte etter lite søvn den natten...

Nicola og Gil... Jeg studerer hebraisk med kjæresten til Gil, som også er norsk... det er sånn vi kjenner hverandre.

Ved bilene på vei hjem... Alle vi andre planla en liten fest vi skulle på i Betlehem samme kveld, hos noen andre venner... det var litt rart å måtte si til Gil og Miriam: Sorry at dere ikke er invitert... dere ville vært det hvis dere hadde hatt lov til å komme inn... (Gil har som jøde ikke lov til å komme inn i Betlehem, selv om de bor veldig nærme faktisk)

Og så... forrige fredag i Tel Aviv. Jeg vet at været er rart i Norge for tida, men det er rart her også. Plutselig regnet det, det er ikke vanlig i slutten av april!

Vi tok en tur på Carmel markedet i Tel Aviv. Utrolig morsomt sted å traske rundt en fredag formiddag...

Jordbærene er bare helt fantastiske...

Oliven er ikke oliven her nei... Hva slags oliven mente du???

Skal det være noe krydder??

...og til slutt kom solen fram, og vi hadde en deilig lunch ved Middelhavet :-). Livet i Midtøsten er ikke så verst!

Til dere som har fulgt med på Rami og Pauline Ayyad's familie: På søndag tok jeg med meg niesen til Nicola (Leah) og stakk opp til dem en tur... Her er lille Sama til høyre.

Og her leker Georg og Wisam i et lite telt på rommet sitt, med Leah. De er veldig søte!!! Pauline, moren, har egen bil og kan kjøre rundt omkring. Hun tok lappen og lærte seg alt dette etter at hun flyttet til Betlehem i forbindelse med at Rami ble drept for 2,5 år siden. Det er nok veldig tøft og utfordrende å være alenemor for tre små barn, men hun klarer seg også imponerende bra.

Habibi habibi

Dette innlegget kunne handlet om et to dagers kurs jeg har vært på i Jeriko, i regi av det norske representasjonskontoret her - som et gedigent møte med 30 NGO er som jobber i de palestinske områdene, UD, Norad, Rep kontoret - kort fortalt de fleste hovedaktørene på palestinsk side. Det kunne også handlet om forrige uke, da vi var en dag i Hebron på medisinsk dag med et amerikansk team, en annen dag i Gaza, en tredje dag i Jeriko med tenåringsjentene der eller helga, da vi var ved dødehavet med en liten vennegjeng.

Men det skal ikke handle om noe av alt det, nå skal jeg kun skrive litt om snakkemåten her. Og da mener jeg ikke språket som sådan, men hvilke ord de velger. Da vi var i Hebron, rullet den palestinske sjåføren vår ned ruta og ropte til en voksen mann som stod langs veien: 'Ammi!!!' (onkelen min!). Så spurte han om veien, og avsluttet med: 'Habib qalbi' (the lover of my heart).

Her er det helt vanlig å snakke sånn til hverandre. Jeg hører ofte folk på telefon, også folk som jeg vet at de har et litt anstrengt forhold til, avslutte med: 'habib qalbi' (the lover of my heart). Jeg hører også ofte at de sier til barn eller voksne: 'Ruhi' (min ånd), 'hayati' (mitt liv) eller noen av de variantene ovenfor. De sier også mye mer type 'ya hilwe' (hi beautiful girl) og sånne ting i en helt vanlig setting.

Problemet er mest hvis disse 'feel good' frasene oversettes til engelsk eller når vi som er engelsktalende legger litt vel mye i ting som blir sagt her. I tillegg må jeg si at 'miss you' brukes hele tiden det også. det betyr ikke det samme som det gjør på norsk, at vi virkelig savnet personen. Her er det en FRASE (som de gjerne oversetter til engelsk, og den ene og den andre kan skrive på sms at de savner hvem som helst...Litt klamt for mange av oss nordmenne, men det er absolutt ikke ment sånn!!!). I tillegg må jeg øve meg på å bruke dem (jeg har ikke øvd så mye på det til nå) for å ikke virke så kjølig.

Her er det en link fra youtube der de har gøy med 'habibi' - bruken. Jeg nevnte ikke det ovenfor en gang, for det er så vanlig... Habibi brukes absolutt hele tiden... Må bare venne seg til det... Det betyr 'min kjæreste'.

To dager her i landet...

Nå skal jeg fortelle om søndag og mandag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Livet her er intenst og begivenhetsrikt. Jeg har dessverre ingen bilder, men dere får se alt for dere...

Søndag morgen: Jeg hadde sovet over hos noen venner i Betlehem, og ringte Nicola for å høre om han fikk tatt seg litt fri fra jobben for å dra i kirken (han jobber i et muslimsk selskap, så søndag er arbeidsdag). Han fikk fri klokka elve, og det betydde at istedet for å gå i baptist kirken skulle vi på konfirmasjonsgudstjeneste i fødselskirken, til fetteren hans. Dette visste jeg ingenting om før dagen før (i stor kontrast til min kusine Tone som skal konfirmeres i mai og sendte invitasjoner før jul!). Vi kom inn i kirken en time etter at gudstjenesten hadde begynt (klokka ti). En vakt i døren passet på at ingen turister kom og forstyrret, så Nicola måtte forklare at jeg var med ham osv. Da var det greit. Vi stod bak i kirken fordi vi kom sent, og jeg registrerte at det var en annen utlending som vandret rundt der. Han kom bort og hilste på Nicola, fordi han har bodd på hotellet hans fire ganger, og så hilste han på meg. Det viste seg å være en norsk prest som jeg har mailet med og som jeg hadde planlagt å treffe mens han var her. Bra sammentreff.

Etter kirken var det bare å løpe videre, fordi Nicola måtte tilbake på jobb og på veien måtte vi innom banken også. Der er det masse folk på søndager, den første dagen i uken. Jeg ble spurt om jeg ville være med moren og svigerinnen på konfirmasjonslunch med konfirmanten og familien, men jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til det, siden jeg hadde planlagt å studere hebraisk, hvilket jeg gjorde i et par timers tid.

Så kom Janne og hentet meg klokka halv tre, og vi dro til frisøren på drop in klipp. Der er det alltid mange folk, men vi ventet ikke mer enn en halv time denne gangen før det var vår tur. Han spurte om jeg ville ha pannelugg, og jeg sa nei, jeg vil bare stusse håret litt. Det neste som skjedde var at han klippet pannelugg på meg... lang vel å merke, så spurte han om jeg ville at den skulle være kortere... Huff, tenkte jeg... men det ble helt ok. Frisøren har en spesiell klippestil, vi må bøye hodet framover med alt håret foran ansiktet... så klipper han sånn... Nå har Janne og jeg lik hårsveis.

Vi begynte å stresse med å rekke alt, fordi bryllupet skulle begynne klokka 5. Men vi måtte jo ha mat og stresset innom et pizza sted... spurte om de hadde noe ferdig, og de hadde de: Kylling sandwish. Så vi tok det. Men det viste seg at det var jo ikke ferdig, vi ventet og ventet i det uendelige (i virkeligheten max ti minutter) mens vi gav tydelig beskjed om at vi var stresset og måtte løpe videre og at vi ikke trengte french fries (som vi ventet på at skulle bli ferdige...). Så vi kastet maten i oss, slengte på oss hver vår kjole, hev på sminken og Nicola var enda ikke kommet hjem fra jobb... jeg ringte ham og han var ganske avslappet... og mente at det var ikke SÅ stress. Dessuten trengte han ikke å skifte, for han gikk i dress og slips på jobb.

Klokka ti på fem var vi på vei til kirken. Det var så og si ingen biler utenfor da vi kom, så jeg trodde vi hadde kommet til feil sted. Vi gikk inn på området, trasket litt rundt... tok noen bilder... det satt kun en person i benkeradene og ventet, folk gikk rundt og pyntet og ordnet... En liten stund senere kom brudgommen og vi fikk vite at bruden satt fast i trafikkorken på vei fra Jaffo og at hun ikke kom til å være der på en stund. Så vi dro like godt hjem til en kamerat på kaffebesøk før vi reiste ned til kirken igjen. Vi kom tilbake til kirken sånn kvart på seks. Den var fortsatt veldig tom, og ingen ting tydet på at det skulle skje noe snart. Men vi satt nå og ventet... Jeg og Nicola ble enige om at i vårt bryllup skal vi gi en tid for de norske, minst en halv time etter tiden vi gir til de palestinske.

I halv 7 tiden kom det plutselig masse folk inn i kirken, og plutselig begynte en prest å synge... og bruden og brudgommen kom inn. Mye av opplegget var på gresk (det var et ortodoks bryllup), de tar kroner på brudeparet, de får nattverd... mange ting som skjedde der framme, men vi satt nesten bakerst og så ingenting. Vi flyttet oss til en annen benk for å se bedre. Det var ikke noe sjakk trekk, fordi den var full av sand - på søndag var det så mange ørkenvinder at det var tykke lag med støv overalt, og den svarte kjolen min ble brun.

Like plutselig som seremonien startet, var den over og vi hadde en hilserunde ute. Senere begynte festen, hvilket inkluderte massevis av dansing, musikk, tradisjoner, og gøy. Vi var en gjeng med venner som satt sammen, så det var veldig koselig. Mot slutten kom den uunngåelige slowdancen, som alle har gledet seg til... først kun for brudeparet, med Celine Dion, røyk, blomster og alt som skal til... så kan alle andre slenge seg med. Arabere er veldig romantiske, og alt filmes forresten også... bryllup har alltid minst en kamera mann som dekker alt.

Jeg kom tilbake til Jerusalem i to tiden om natten, kjempetrøtt.

Neste morgen var det stabsmøte, og jeg ble fortalt at Israel har laget en ny lov som gir dem mulighet til å deportere flere ti tusener palestinere fra Vestbredden, + utlendinger, folk fra Gaza som bor der osv. Loven er veldig lite spesifikk, men den kan ramme mange og hardt, inkludert meg selv når jeg flytter inn.... Sjekk den ut her. Etter stabsmøtet fikk jeg vite at jeg hadde et møte i Betlehem samme morgen, så da var det bare å kjøre tilbake dit - jeg og en kollega. På vei til møtet ringte jeg den norske presten som jeg traff på søndag, fordi vi skulle møtes i løpet av dagen. Da var klokka halv ti og han var på checkpointen på vei ut av Betlehem. Plutselig stoppet hele trafikken rundt oss og det var en sirene som ulte... Jeg stoppet også, det var 2 minutters stillhet fordi det var Holochaust rememberance day. Noen valgte å ikke respektere det, og kjørte bare mellom alle bilene som stod stille. Veldig respektløst spør du meg... men en del av konflikten er jo å ikke respektere hverandres sår og historie... Men når det er sagt synes jeg det var et ganske usympatisk trekk å komme med den nye loven jeg nevner ovenfor på selveste memorial day for Holochaust.

Etter møtet mitt i Betlehem, i halv tolv tiden, ringte jeg den norske presten tilbake for å høre hvor og når vi skulle møtes i Jerusalem. Da hadde han enda ikke klart å komme seg ut av Betlehem. Etter 45 minutter på grensen uten at han hadde rikket seg av flekken, hadde han gitt opp og fått høre at han kunne reise gjennom Beit Jala istedet. Da han kom dit, fant han ut at det ikke er lov å reise den veien med turistvisum lenger, så han var på vei tilbake til Betlehem. I tillegg plukket vi opp søstera til en kollega, som skulle fra Betlehem til Jerusalem... og endelig var vi på vei tilbake til Jerusalem. Vi stod en drøy halvtime i kø for å komme ut av checkpointen, og endelig var det vår tur. Det viste seg at søstera til kollegaen min, som er palestinsk, ikke kommer seg ut av DEN grensen (men hun var for sjenert til å si det til oss), så hun ble sendt tilbake til Betlehem og hentet ut en annen vei senere på dagen.

Så var vi tilbake i Jerusalem, en tur innom kontoret for å sette av kollegaen min og vise den norske presten rundt... så var det lunch, jeg ble med mitt nye bekjentskap på besøk til Kirkens Nødhjelp her i byen (noe jeg har planlagt å gjøre lenge, men ikke fått til å gjøre det før nå). Så var det å farte ned til byen igjen, sitte på en cafe og sjekke jobbmail og leste bittelitt hebraisk før hebraiskkurset startet klokka halv 6 - og var ferdig halv 9.

Sånn går nu dagan...
Jepp, håper dere fortsatt henger med på all den teksten... nå må jeg tilbake til jobb jobb...
Ha en god dag alle sammen!
Klem, Ingjerd

Ti fantastiske dager med Bridgebuilders

De norske deltakerne dro natt til mandag og i skrivende stund er det fredag. Jeg føler meg fortsatt spekket med inntrykk av det som ligger bak - blandet med slitenhet fordi det var velidg intenst, en vakuum følelse fordi vi har jobbet fram mot dette så lenge, og nå er selve gjennomføringen over, og i tillegg blandet med tristhet fordi det hadde vært så gøy å fortsette å få denne gjengen sammen om og om igjen, fordi da kunne vi kommet mye lenger i prosessen. Jeg tror at få som har vært i gruppen er den samme nå som før de kom for første gang i august. Vi er alle preget av det vi har sett og opplevd, på forskjellige måter. Noen gir vitnesbyrd om at de har blitt mer trygge på sin identitet som det ene eller det andre. Andre sier at de ønsker å gjøre det de kan for å engasjere seg i konflikten og å spre det de har opplevd. De fleste gir uttrykk for at det fellesskapet de har opplevd har vært grensesprengende, bragt dem nærmere Gud, gitt dem fred oppi ting som har ligget og ulmet og har skapt uro lenge, eller at fellesskapet bare har gitt dem et ønske om å kjenne den andre siden bedre fordi de innser at vi er søstre og brødre til syvende og sist. Det har også virket helbredende for mange å bli lyttet til, kunne snakke om litt vanskelige ting og fortsatt akseptere hverandre og gå videre i relasjonene. Det var trist å ta avskjed i ørkenen på lørdag, og vite at det er ganske vanskelig å treffes igjen, særlig de som bor på Vestbredden. Nå har vi ingen: 'Vi ses jo i påsken' - setning å trøste oss til.

De norske kom litt i puljer. De skulle ha noen dager i landet her før og etter Jordan, for å besøke deltakerne på sine hjemsteder. Betlehem var først ute. Her er vi ute og spiser, fredag før palmesøndag. Vi valgte denne restauranten på toppen av Beit Jala, utenfor Betlehem, for at Jenny - en israelsk deltaker i Bridgebuilders, skulle kunne være med. Hun har ikke lov til å reise ned i Betlehem - ingen israelere har det... På klare dager kan man se helt til Jordan herifra.

Vi hadde guidet tur i Betlehem... gjengen måtte selvsagt se muren, den er viktig for å forstå mye av det de palestinske deltakerne refererer til.

Her er vi en tur på Golan. Karin, prosjektleder og min sjef i halvannen uke til, har den beste holdningen når det er mange tråder å holde i og ting ofte ikke går 100 % som planlagt: Vannari!!! (med rogalandsk aksent)

Endelig kom vi til Jordan. Vi nordmenn, israelere og israelske arabere reiste om Eilat. Palestinerne reiste om Jeriko. Vi møttes i Wadi Ram, i nærheten av der leiren vår var, og gjensynsgleden var stor. De fleste har møttes siden de var i Norge, iallefall møtt noen av de andre deltakerne. Men noen få hadde ikke fått truffet andre enn Janne og meg siden Norge.

Herifra ble vi satt opp på pick-ups og kjørt et stykke videre ut i det tørre ørkenland. Glad gjeng!

Oubs, en feil der... ett til av samme bilde...

Endelig framme i campen. Campen var over all forventning. Sterkt oppgradert fra standarden fra sist gang (da var det en annen camp også). Inni teltene var et madrasser med pressede hvite laken og putevar... Luksus! Vi hadde hele leiren for oss selv. Følte meg nesten som i en eksotisk film!

Beduinene serverte fantastisk mat til oss hver dag. Her har de laget kjøtt og poteter under bakken. De måtte bare grave den opp før den kunne serveres...

Og her er det endelige resultatet... Utrolig godt!

Her har vi en morgen løvsang - session.

Ut på kamel! Vi red i 5- 6 timer pluss pause... Det er vel unødvendig å si at det var ganske mange av oss som hadde vondt i HELE kroppen den kvelden og neste dag... Jeepen som fulgte oss ble fullere og fullere av folk som måtte gi opp, og da satt beduinene PÅ kamelene istedet for å leie dem. Det var nok like greit for dem. Men ikke for oss, for det betød at de gjerne ville få kamelene til å trave... og når salen allerede gnager, hjelper det ikke om kamelen begynner å springe. Men det var en god øvelse i å klare litt til når du tror du ikke klarer mer... og til å sitte i fred og ro og ta inn den utrolig vakre naturen rundt oss.

I lunch pausen underviste jeg... om stadiene i forsoningsprosessen.

Og så tilbake på kamelen igjen... Kamelen bak meg var litt av det nysgjerrige slaget... men den hadde ikke munnkurv på, så jeg satset på at den ikke var av det slaget som biter alt mulig.

Det var virkelig en opplevelse å være på kamel. Jeg klaget litt lenger oppe her, men egentlig hadde jeg vondt bare den siste timen. Før det var alt bare komfortabelt, topp og nydelig.

Rawan, meg og Nussi ved kveldsbålet i leiren...

Mmmm... Beduinenes te er fantastisk. Også om dagen, når det var knallvarmt, ble vi rådet å drikke varm te - fordi det virker nedkjølende på kroppen, fordi da trenger ikke kroppen å produsere varme for at den skal bli kroppstemperatur (slik den må hvis vi drikker kald drikke).

Morgen andakt igjen... Deltakerne stod for de fleste av disse. Denne andakten gikk ut på en aktivitet der man skulle finne en person man ikke kjenner så godt og så se hverandre i øynene uten å smile, og se hva man ser inni den personen. De ble instruert om å gå lenger fra hverandre og nærmere hverandre, men å holde øyekontakten. Poenget var også å se nøye etter for å se mer enn hva vi vanligvis ser, og det hadde selvsagt også en betydning i forhold til Gud.

Her er vi på dagstur med jeeper (pick-ups). Her er jeg, og broren min Tor Arne og kjæresten hans, Jenny. Familiebilde med andre ord. Begge de er deltakere på Bridgebilders.

Vi oppfordret hele tiden deltakerne (og lederne) til å drikke mye vann. Dermed måtte vi ofte på do, og i ørkenen var vi ofte på store sletter. Kanskje var det et fjell vi kunne gjemme oss bak, men ikke ett til hver... 'The Norwegian Way' var sjokkerene først for de andre deltakerne, men etterhvert ble det litt mindre sjokkerende for dem å se at gutta bare stilte seg opp slik som på bildet under. For jentene gikk det på å vende seg til å sette seg ned og dra ned buksa selv om det var andre jenter rundt... og satse på at alle holder den uskrevne regelen om å ikke kikke. Mot slutten av konferansen var det flere jenter som hadde vendt seg til felles - doene. Da gikk også dopausene mye kjappere :-)

Dette var områdene hvor Lawrence of Arabia bodde. Vi så et par minnesmerker om ting som hadde med ham å gjøre. Det er også spilt inn to filmer her... nå husker jeg ikke hvilke... men Wadi Ram er virkelig et helt utrolig spesielt område!

Her skulle vi komme oss opp en kjempelang sandbakke. Det var MYE lenger til toppen enn det så ut som, og en utrolig slitsom fysisk utskeielse. Halve gruppen satt igjen ved bunnen av bakken og ventet på at de som ikke ville få et såret image skulle nå toppen og så komme ned igjen.

Jeg endte opp her i midten av bakken og prøvde å søke ly under denne lille busken - eneste skygge i nærheten. Jeg kom altså ikke til topps... men det var fin utsikt fra der jeg satt også :-)

Ny lunchpause og undervisning... Denne gangen handlet undervisningen om identitet i Kristus og at det betyr at man blir mer og mer seg selv, ikke mindre lik seg selv. Dag 2 på turen hadde identitet som tema, og det var en viktig dag for mange av oss. For Midtøsten deltakerne er identitet veldig vanskelig. Særlig for israelske arabere. De er både israelere og palestinere, men ikke fullt ut noen av delene. Oss norske har også mange brikker som tilsammen danner identiteten vår. De er kanskje ofte ikke så openbart kompliserte som mange identiteter i Midtøsten, men allikevel kompliserte nok.

Etter kvelds fortsatte vi å jobbe med identitet. Det ble satt ut flere overskrifter rundt i en sirkel: Kristen, messiansk, jødisk, israelsk, palestinsk, arabisk, norsk... Alle måtte velge en kategori å sette seg der. Så ble kristen og messiansk tatt bort (fordi nesten alle hadde plassert seg i en av dem). Da løp de til israelsk, palestinsk, arabisk og norsk. Så ble arabisk tatt bort (de som satt der var alle israelske arabere). Da ble det vanskelig for dem å vite om de skulle gå til israelsk eller til palestinsk. Nølende gikk de til palestinsk. Så ble kristen og messiansk gitt tilbake, og alle satt der igjen. Så ble messiansk tatt bort. Da gikk noen til kristen og noen til israelsk. Sånn holdt vi det gående en stund. En veldig interessant aktivitet for å oppdage sin egen identitet.

Senere laget alle en 'identitetspai' der de skulle tegne en sirkel og tegne inn hvordan de ser identiteten sin, hvilke komponenter den har, hvor stor del den enkelte komponent har osv.

Det er utrolig mye å si om Bridgebuilders og det jeg akkurat har opplevd. Hvis noen har lyst til å se flere bilder, ligger det masse ute på bridgebuilders sin side på facebook. Bare å søke seg fram til den. Vi driver også å lager et hefte nå med intervjuer, artikler fra undervisningen osv... som jeg tror blir VELDIG bra og interessant. Også har vi selvsagt også bridgebuilders.no.

Jeg føler meg iallefall superpriviligert for det jeg har fått vært med på. Gud har blitt større. Nå tar jeg helga. God helg!

En takknemlig holdning er en kunst

I høst la jeg dette bildet ut på facebook, fordi jeg synes det var så fin utsikt (fjellene i Jordan i bakgrunnen) og så fint lys. Da jeg la det ut kom det raskt kommentarer på at dette er jo et bilde av en checkpoint og en bosetting. Det hadde jeg ikke lagt merke til... Det er nok delvis fordi jeg er blitt så vant til denne utsikten...

Jeg kom til å tenke på det igjen plutselig her om dagen da Janne sa et eller annet om at det er så vakkert her, og vi kjørte midt mellom et stort piggtrågjerde og en bosetting... og jeg så en stor haug med skrot rett ved... og muren... Hun mente også lyset og sånn... men jeg har tenkt på dette i det siste.

Jeg blir med jevne mellomrom overveldet av stress, konflikt og historier jeg hører. Det skjer særlig når det virker som at det kommer for mye på en gang, og i det siste har jeg hatt en sånn periode.

Jeg kan tenke på situasjonen min slik: - Jeg bor i en av verdens mest kompliserte konflikter. Jeg må dra gjennom en eller flere checkpointer så og si daglig, stå i lange køer, og aldri vite når ting plutselig forandrer seg... det kan til og med bryte ut krig. Hvem vet? I det siste har jeg hørt forferdelige historier nesten hver dag, som om de ikke har noen ende. Og det er snakk om alvorlige ting der jeg ikke får vært til mye mer hjelp enn å be og lytte... Det kjennes ut som at jeg får overdose av trist informasjon! I tillegg er det noen komplikasjoner med papirer som gjør at jeg ikke har noen bryllupsdato enda. Det tar masse energi å ikke vite hvor lang tid ting vil ta, og i tillegg er det nok stress å skulle bygge et sunt og bra forhold i en forlovelsestid om ikke det finnes så mange praktiske utfordringer rundt det hele....

... eller jeg kan tenke: Wow, jeg bor i et av verdens mest spennende områder. Jeg får daglig se med mine egne øyne det alle andre må se på TV. Jeg får førstehånds informasjon av folk som opplever konflikten, og jeg kommer på innsiden av samfunnet på en helt spesiell måte. Jeg har norsk pass, så jeg kan reise ut når det skulle være. Jeg vil til og med få hjelp av en ambassade hvis jeg skulle trenge det! Jeg har gode medarbeidere og god oppfølging fra Norge. Jeg er heldig som får representere Frikirken her. Jeg kan faktisk ikke tenke meg en jobb som jeg heller ville hatt. Jeg har god helse, en familie og venner i Norge som er glad i meg, er nylig forlovet med en fantastisk mann og jeg har ikke økonomiske problemer - jeg klarer fint å betale ned studielånet mitt samtidig som jeg kan spare litt til bryllupet. Været i Midtøsten er kjempedeilig for tiden og snart er det Bridgebuilders, hvilket jeg gleder meg kjempemasse til. Og jeg får til og med lære et nytt språk: Hebraisk, hele to kvelder i uka!

Det er så lett å bli oppslukt av å synes synd på seg selv og å fokusere på de tingene som IKKE fungerer istedet for å se alle velsignelsene. En kollega av meg har skadet hånden sin ganske kraftig. Janne fortalte meg at i går sa han til henne med stor begeistring: 'Jeg er så glad for at jeg har en venstrehånd som fungerer helt som den skal!'

Jeg så en film fra Afghanistan sammen med en palestiner for en stund siden. Han var sjokkert og brøt ut: 'Vi lever som konger her!!! Vi har muren og konflikten, men vi har ikke Taliban, og vi lever ganske normalt... vi har klær, mat, utdannelse og en viss verdighet'

I tider hvor ting virker litt overveldende trenger jeg å minne meg selv på at: 'Ja, det er greit å ha det tøft og synes at det blir for mye. Da kan jeg prøve å lære meg hva jeg skal gjøre med all informasjonen jeg får, og kanskje bli flinkere til å sette grenser. Dessuten er det jo normalt at følelser går opp og ned. Men det kunne vært så mye verre! Jeg minner meg selv på andre konflikter i verden som er så mye mer blodige, folk som er så mye mer fattige eller kristne som har det enda mer utfordrende som minoritet. Tenk om jeg hadde fått en alvorlig sykdom, vært i en alvorlig bilulykke eller noe skjedde med familien hjemme? Eller om jeg ikke hadde hatt venner eller om jeg hadde svømt i andre problemer.

I forbindelse med Gaza krigen i fjor lærte jeg mye om at vi ikke skal sammenligne smerte. For hver enkelts smerte oppleves så intens og vond for den det gjelder. Så vi kan aldri si til folk at andre har det verre. Men det hjelper for min egen situasjon - at jeg kan minne meg selv på alt jeg kan være takknemlig for, og da er listen lang. Jeg tror også at uansett livssituasjon og omstendigheter kan vi velge å fokusere på det vi kan være takknemlige for eller det som ikke er bra (det er alltid nok på begge sider). Men jeg tror at jeg selv har det mye bedre hvis jeg minner meg selv på listen over ting jeg kan være takknemlig for. Og jeg tror at takknemlighet har lite å gjøre med hva man faktisk har, men at det handler mer om en holdning som jeg veldig gjerne vil øve meg enda mer opp i. Det er jo litt dumt også å gå gjennom livet uten å se alle de små og store gode tingene, men å bare fokusere på hva som har forbedringspotensiale... En takknemlig holdning er en kunst.

Ny tur til Gaza!!!

På onsdag dro jeg inn i Gaza igjen, denne gangen med David og Dona fra Alaska... Jeg har ikke vært inne siden slutten av oktober, fordi jeg manglet visum. Først hadde jeg ikke visum til Israel, og så da jeg endelig fikk det, måtte jeg søke ny permit til å dra inn til Gaza. Digg å reise inn igjen! Av en eller annen merkelig grunn koser jeg meg alltid når jeg er der inne, til tross for alle sterke og triste inntrykk...

Vi brukte kun en drøy time på å komme inn, og var fornøyde med det. Vi må gjennom mange svingdører som denne for å komme gjennom, og utvikler etterhvert en teknikk for å få med både oss selv og baggasjen, uten å sette alt fast inni den trange lommen... Dette var den første svingdøren, før David hadde utviklet noen særlig teknikk :-)

Samtidig som oss var det tre andre som skulle inn, fra tre andre forskjellige NGOer (frivillige organisasjoner). Det er aldri stor trafikk på grensen der, så de få som skal inn eller ut blir reisefølge fram til vi hentes på den andre siden av grensen. Når det iblant er mye venting på grensen, ligger det an til samtaler med mange interessante personligheter... alle er kanskje litt crazy på sitt vis... eller bare veldig idealistiske... eller veldig engasjerte... eller alt på en gang. Noen få bor inne i Gaza, noen reiser inn og ut...

Nytt fra oktober er denne lange gangen som vi rusler på, istedet for sandveien ved siden av. Grensen er laaaaang og man bør være i grei form for å rusle over der (selv om man får hjelp med baggasjen - også en måte å støtte noen lokale familiefedre på...). Han ene fra en annen NGO kommenterte (helt seriøst) at gangen var litt upraktisk hvis det skulle bli mye skyting og sånn, siden man ikke er beskyttet inni der. Men så oppdaget vi at med jevne mellomrom var det bygget noe som lignet på stoler man kunne hvile seg på. Men de ville også fungere godt som noe man kunne legge seg bak hvis det skulle bli skyting i området. En forutsetning var at det ikke ville være flere i tunellen enn det vi var nå, for de var ganske få... En annen tanke da vi dro ut, var at nå drar vi ut fra et område med 1,5 millioner mennesker... og vi er SÅÅÅÅ få som går i denne gangen ut av området. Det er HELT HELT stengt for de aller fleste.

Her ventet vi på taxien og guiden vår... Vi er nesten gjennom grensen, etter dette er det bare en liten Hamas registrering (og svineinfluensa testen fra sist var tatt bort) og evnt baggasjesjekking, de sjekker særlig for alkohol.

Her besøkte vi en familie som fikk humanitær hjelp dagen før vi kom. De viser oss soverommet sitt, der de legger madrassene utover om natten. Taket er ikke vanntett, så når det regner om vinteren drypper det ned på familien som sover.

Her er kjøkkenet... Verken kjøleskap, komfyr eller mat. Det er vanskelig å ta inn over meg at folk er så fattige. Det oppleves mest som bilder jeg ser fra andre steder, som noe uvirkelig og langt borte...

Her er gamlemor og gamlefar. Faren var akkurat i Jerusalem og tok en øye - operasjon. Det var sånn bibelselskapet kom i kontakt med dem og fikk vite om situasjonen og fikk gitt noe hjelp gjennom en partnerorganisasjon i Gaza. De har 6 barn, som igjen er gift og har barn... så de er ca. 40 personer på området, skur som de har bygget opp på offentlig område.

Ett av de små barnebarna...

Her er den ene datteren. Hun var veldig hyggelig og ville gjerne slå av en prat. Jeg var overrasket over at hun lot oss ta bilde med henne. De som er så dekket til som henne gjør vanligvis ikke det.

Denne karen hang foran i taxien som vi hadde for en hel dag. Vi synes at han lignet veldig på Saddam Hussein... men vi turte aldri å spørre om det faktisk var ham de hadde hengt opp i bilen...

Ett av husene som ble totalt bombet i krigen forrige januar. Jeg tok ikke noe særlig bilder av ødelagte områder denne gangen, jeg har tatt så mange bilder av det før...

Gaza er ett av verdens tettest befolkede områder. Men jeg lurer på om ikke det har en av verdens tetteste esel-forekomster også??? Det kryr virkelig av esler der inne...

Midt inne i Gaza by er det en skole som heter 'fyrlys skolen' (fritt oversatt). Og det opplevdes nesten som et fyrtårn... Farger, god atmosfære, orden, ro... David og Dona har i flere år vært sponsorer av skolegangen til to søsken på skolen, og vi dro inn for å besøke dem. Skolen ønsker også å gi tilbud til fattige barn så de kan få god skolegang, derfor er en ganske stor andel av barna på sponsorprogrammer.

Det var så fint å se klasserom med farger og hyggelige ting på veggene... i kontrast til verden utenfor...

Jeg som selv har jobbet på barneskole var veldig imponert over at barna så så rolige ut og satt helt stille bak pultene sine... Det fikk ikke jeg til da jeg var lærer...

Ukas tema i barnehagen var: Tannhygiene. Jeg tror at det er kjempeviktig at barna har en hverdag som ligner det normale, at de fokuserer på læring og sunne ting... og at de får leke med voksne som bryr seg om dem... for å kunne utvikle seg til å bli sunne voksne selv. Barna på Gaza har opplevd - og opplever - mange stressfaktorer... jeg tror at en skole som denne kan bety mye for å fremme en så sunn utvikling i barna som mulig.

Her hadde David og jeg et møte om humanitær hjelp. Mannen ved venstre ende av bordet er fra Hamas, og har ansvar for humanitær hjelp på den sørlige delen av Gazastripen.

Her er Gaza beach i bakgrunnen... Egentlig et utrolig fint område!!! Synd de ikke kan fiske der lenger (eller bade - uansett hovedsakelig bare for menn), fordi vannet er veldig forurenset. Under krigen ble flere kloakkledninger sprengt, så alt er veldig skittent.

Og her er jeg... Vi ble rundlurt med regningen her, og det ble tidenes dyreste Calamari middag... Vi trøster oss med at pengene er på Gaza...

Noen har evnen til å se muligheter i det meste...

Her kan du se en BBC filmsnutt fra en dansende politimann i Ramallah.