Godt nytt år!!! Rosh Hashanah!!!

Tusen takk for kommentarer på bloggen! Helt konge (hint hint!!! Dialog er mye bedre enn monolog...)

Lørdag var jeg i full fart på vei ut av en bygning da dørvakten sa: 'shana tova'. Jeg ble litt forfjamset, bråstoppet og plumset ut med 'what???'. Han gjentok det på en annen måte: 'Rosh Hashanah!'. Da gikk det opp for meg at han sier Godt Nytt År på hebraisk, for det lærte jeg i januar da jeg var her på ferie rundt nyttår.

Så plutselig var det nyttårstider... og det kom bums på for å si det mildt. 'Nyttårsaften' var i går kveld. Silje og jeg dro for å feire med en gjeng fra en menighet som hadde en slags åpent hus. I Norge er det kristne som går i kirken hver påske og hver jul. Det tilsvarende her er at israelere går i synagogen hver Rosh Hashanah og til Yom Kippur. Yom Kippur er 10 dager etter nyttår, og er den store forsoningshøytiden. Disse 10 dagene brukes spesielt til å sørge for at man har tilgivelse fra andre mennesker og at forholdet til Gud er i orden.

Jeg tok ingen bilder på feiringen, for å prøve å skli litt mer inn i det hele... så fant dette bildet på internet. Vi spiste deilig grillmat med masse tilbehør, alt med en litt søt smak som symboliserer et søtt nytt år. I tillegg spiste vi epler som vi dyppet i honning, som symboliserer det samme (det har en dypere betydning også, men jeg beveger meg på veldig tynn is hvis jeg prøver å utrede det her og nå, for jeg fikk det ikke helt med meg).

Silje kom i snakk med en Sør Afrikaner på 21 år som ikke visste hvor Norge ligger. Han hadde for den saks skyld ikke snøring på hvor Sverige ligger heller. Etter denne lille oppklaringen ble han mye mindre interessant å snakke med (sitat Silje).

I morges våknet jeg til gjentatte høye 'allahu akbar' (Gud er størst) rop. Jeg lurte på hva som foregår. Hadde det vært revolusjon siden jeg la meg, eller hadde de plutselig bygget en minaret rett utenfor vinduet mitt - midt i den israelske bydelen der jeg bor? Jeg kikket ut, og det var ikke et menneske å se. Det er jo første nyttårsdag. Jeg var litt i ørska (som alltid når jeg våkner om morgenen), og det tok et par minutter før jeg koblet at det sikkert er slutten på Ramadan. Tidspunktet for Ramadan flytter seg årlig 10 dager bakover i forhold til vår kalender, så det er litt vanskelig å holde styr på... I tillegg kommer det an på når man kan se måneden, så ingen visste før kanskje i går om id starter tirsdag eller onsdag.

De må ha skrudd volumet på nærmeste minaret til max volum, og de høye 'allahu akbar' - ropene med påfølgende liten preken ljomte utover hele nabolaget. Da var klokka 07:15 israelsk tid og kun 06:15 palestinsk tid. Hadde dette vært Norge tipper jeg det ville blitt store protester for en slik måte å våkne på første nyttårsdag.

Nå har altså muslimene id, samtidig som jødene feirer nyttår. Da sier det seg selv at gatene er helt tomme, alt er stengt, en del av tingene jeg jobber med er lagt på is siden jeg ikke kommer av flekken før ting åpner igjen og folk er tilbake på jobb, og jeg har en forhåldsvis rolig uke på kontoret. Resten av OPCY teamet er også i Sverige, så kontoret er også kunstig tomt. Kun kristne butikker er åpne, men bare på den arabiske siden. Messianske jøder følger jødisk kalender så på den siden er absolutt alt stengt.

Jeg lover at på neste innlegg blir det flere bilder og mindre tekst igjen.
Ha en god dag og god uke, alle sammen.

Ingjerd :-)

Fredagsrapport

Hei igjen alle sammen!
Først og fremst: Bare skriv kommentarer på bloggen min hvis dere har noe, da blir jeg veldig motivert :-)

Fredag på kontoret er alltid stille. Muslimene har helligdag (og en del arabiske kristne har også fri fredager) og shabbaten begynner utover ettermiddagen. I dag er det i tillegg siste fredag i Ramadan, hvilket betyr at det kommer til å være helt kaos i gamlebyen og området rundt, da tusener skal be ved Klippemoskeen (muslimenes 3.helligste sted, etter Mekka og Medina). Ikke nok med det: I dag er det den 27. dagen i Ramadan. Det betyr at i natt er det 'night of power' og hver bønn teller like mye som hundre bønner i resten av året. Skarer av muslimer kommer til å være våkne i natt og be om en åpenbaring.

Sikkerhet står på høy prioritet nå, og politi og soldater jobber på høygear. En kollega av meg som bor på Vestbredden brukte tre timer på å komme seg hit i dag. I løpet av den tiden var hun sendt tilbake til landsbyen sin fra checkpointen et par ganger. Men til slutt kom hun seg igjennom.

Forresten, virker til å gå bra med han som ble skutt på mandag (se innlegg nedenfor), og min venninne jobber fortsatt på samme israelske restaurant, men nå med nytt, nøytralt navn.

Vi var på 'iftar' hos noen venner av meg i en landsby igår kveld. Iftar er når fasten brytes ved solnedgang. For det første kjørte vi oss litt bort og sammen med ekstremt mye trafikk fordi alle må rekke hjem til iftar, var jeg kjempeglad da vi kom fram før solen hadde gått ned (skulle tatt seg ut å kommet busende inn 10 minutter for sent når de har fastet hele dagen. Fin måte å skaffe seg et elendig førsteinntrykk på...). De hadde selvsagt laget all mat uten å smake på noe, og å høre imamen fra minareten begynne å innlede til bønn, er som julaften hver kveld for muslimene i Ramadan. Så vi satt og ventet på at han skulle si 'alla hu akbar' (Gud er størst), hvilket betød at vi kunne spise. De begynte med dadler, siden de har fastet hele dagen og så gikk de på tyngre og tyngre mat der hovedretten selvsagt var høydepunktet.
Vi ble proppet fulle av mat og det var kjempegod stemning. Det slo meg hvor samlende Ramadan må virke for familier. De gjør noe kollektivt. Som familie, men også som samfunn og i tillegg sammen med muslimer over hele verden. De 'lider' sammen en hel dag og så samles de for iftar. Venninnene mine som jeg var hos i går gav tydelig uttrykk for at de elsker Ramadan og skulle ønske at det var Ramadan hele året.

Foreldrene deres har tillatelse til å dra til Jerusalem, for de er så gamle. De gledet seg stort til å tilbringe hele natta i moskeen i bønn i den natten som kommer nå. Jentene, mine venninner, har ikke tillatelse til å dra til Jerusalem. De skulle be hjemme og så fram til en natt i bønn. Hmmm. Jeg ble litt selvransakende... Har ikke alltid samme iver og entusiasme over tanken på så mange timer i bønn...

I dag kom det første regnet. Det er fortsatt varmt, men det har vært væromskifte, og snart kan jeg sove med vinduet lukket uten at det blir for varmt. Må si jeg liker regn, det var deilig. Når det ikke har regnet på mange måneder, lukter hele lufta leire ved det første regnet. Utrolig spesiell lukt. Vet ikke kom det kommer til å lukte nok til at det blir frisk luft, det skal litt mer til... Landet er iallafall i stor vannkrise, så alle håper på mye regn i år. Og Silje, som jeg jobber med, er jo fra Bergen og føler seg veldig hjemme ved regn. Så vi er beredt.

Ellers har det skjedd mye denne uka... Hatt vært på to dagers kurs med OPCY, om barn og overgrepsproblematikk. Veldig praktisk og bra. Temaet er jo totalt tabu her, og lovgivning og rutiner er absolutt ikke på plass. Men det må jo begynne et sted. Og det har allerede blitt utarbeidet noe materiell på arabisk som er nyttig for å ta opp temaet på sommerleirene for barn osv. Jeg var veldig positivt overrasket over at dette blir satt på dagsordenen og at kurset var såpass direkte og bra.

God helg alle sammen!

Her sier vi shabbat shalom, ramadan karim og have a nice weekend, alt ettersom hvem vi snakker med. Gjelder å holde tunga rett i munnen... :-)

Ingjerd

Idyllen krasjlandet

Hei alle sammen. Håper dere har en fin tirsdags morgen rundt omkring. Jeg må bare fortelle om gårsdagen. Som dere ser av innlegget nedenfor, var helga som i en film. Alt var vakkert, og vi følte at vi var skikkelig på ferie.

Så kom mandag morgen. Silje og jeg dro til Hawara (ved Nablus) for å besøke et prosjekt der. En av kollegaene som vi egentlig skulle treffe der, kom ikke på jobb. Grunnen var at lillebroren var skutt på checkpointen like før vi kom. Ei jente på ca. 25 år, med hijab og kåpe, hadde sprutet syrevann i ansiktet på en soldat. De hadde merket det med en gang (jeg tror det vanligvis begynner å etse etter litt tid. Det samme skjedde for et par uker siden, men da kom jenta seg unna), arresterte jenta og begynte å skyte. Så tre personer som var på feil sted til feil tid ble også skutt. En av disse var broren til min kollega. Han ble operert og er nå utenfor livsfare, heldigvis.

Senere på dagen traff jeg ei venninne her, i et israelsk superidyllisk restaurantområde. Hun jobber hardt for å spare penger til DTS. Hun ser israelsk ut, har hebraisk som morsmål - men hun er arabisk, noe man får vite når man hører navnet hennes. Navnet på servitøren står på regningen. En gruppe av religiøse jøder hadde lagt merke til navnet hennes på regningen og klaget til restauranten hun jobber på fordi de ikke vil bli servert av en araber. Dette førte til at hun fikk tilbudet om å slutte i jobben eller skifte navn når hun er på jobb. Så hun valgte det siste. Dette er rasisme på høyt plan, og jeg blir skikkelig frustrert av å måtte akseptere at det er sånn. Lurer på hva jeg ville gjort i hennes situasjon. Ville jeg sluttet i jobben, eller gått med på at de brukte et annet navn på meg fordi jeg ikke hadde råd til å være arbeidsledig?

Så, på kvelden skrudde vi på BBC world og så at i et av hovedkryssene her i Jerusalem hadde en palestiner på 19 år kjørt inn i en gruppe der de fleste var soldater. 15 ble skadet og 12 er fortsatt på sykehus. Ifølge Jerusalem Post i dag ville gutten gifte seg med ei kusine. Men da hun nektet, bestemte han seg for å gjøre en selvmordsaksjon istedet. Det ironiske er at jeg har faktisk ikke hørt noen snakke om hendelsen i dag, og hadde jeg ikke skrudd på BBC i går kveld før jeg la meg, ville jeg ikke visst om det. Det er tydelig at folk her er vant til dårlige nyheter, for livet går videre helt som normalt. Nevnte jeg at livet her er intenst???

Noen som har gode forslag til hvor man skal begynne for å bidra til fred her???

Kontraster

Vi har hatt tidenes deiligste helg. Etter lunch på fredag freste vi avgårde og første stopp var stranda i Haifa.

For skeptikerne må jeg få nevne at det var 28 grader i Middelhavet...

Her får Gunni ut litt energi ved å danse på bordet (som egentlig tilhører en av strand-cafeene).
Når jeg er i Jerusalem har jeg det helt fint. Men når jeg kommer ut merker jeg hvor stressende og intenst ting er der. Vanskelig å forklare. Men hele atmosfæren er helt annerledes. Skal prøve å være flink til å komme meg ut av byen og bare slappe helt av på fritida :-)

Da må jeg si at denne stranda er et supert alternativ!

Det tror jeg Silje er enig med meg i.

Vi tok en tur til Akko, en Korsfarerby. Der gikk vi gjennom festningen og markedene. Det er granatelpesesong, og juice fra denne selges overalt for tiden. Mmmm!

Mmmm! Mere avslapping med utsikt over vakker og mektig sjø.

Stor idyll, beskuet fra en uterestaurant i Akko.

Blanding av 'trim for eldre' og oppvarming til Salsakurs... Ikke noe problem å bli gammel i Haifa! Etter sabbat, på lørdag, var det fullt danse/trimparty på beachen. Gamle og unge var helt med. Sjekk Gunni midt inni mengden... Hvit T-skjorte og mye god motivasjon...

Jippi, jeg har besøk fra Norge! Av Gunnbjørg og Ann Iren. Veldig koselig! I går ble de med OPCY på tur til Jenin, til en annen skole enn den det er bilder fra nedenfor, fra forrige uke. Etter to timers kjøring fra Jerusalem var vi framme. Vi var ikke helt forberedt på at det var friminutt akkurat da vi kom, og jentene overfalt oss nesten i sin iver om å få oppmerksomhet. Som sist vi var i Jenin, er det helt tydelig at disse ikke får mye besøk. Det gjør det også ekstra gøy å reise dit.

Jentene ville blant annet vite om jeg faster (veldig mye dreier seg om Ramadan for tiden, og Jenin er en veldig muslimsk by så de er ikke vant til at folk spiser før solnedgang. Jeg måtte jo innrømme at jeg ikke faster, og det synes de var veldig rart. For meg er det faktisk utfordrende nok å ikke kunne spise og drikke så noen ser det når vi er på Vestbredden. I går snek jeg meg inn i bilen vår og tok et par slurker vann rett før programmet startet...(vi har sotede vinduer, så det går an å gjemme seg og gjøre sånne 'forbudte' ting...) I over 30 grader blir jeg veldig fort dehydrert!

Her setter vi opp scenen og rigger til lydanlegget. Silje og jeg må øve litt til før vi får system i hvor alle disse rørene hører til...

Rockefrosken, min favoritt puppit!!!

Drama...

Etter endt program er det to timer tilbake til Jerualem... Hvis dere ser nøye, ser dere mange sovende mennesker bak i bilen.

Livet mitt er (heldigvis) mer enn lange bilturer til fjerne Vestbreddenstrøk og en kontorstol. Søndag dro vi - dvs. Gunnbjørg, Ann Iren, Silje og jeg - en tur til Dødehavet. Her er vi i Qumran, der Dødehavsrullene ble skrevet og funnet, med dødehavet i bakgrunnen. Gunnbjørg og Ann Iren var litt turister her mens Silje og jeg øvde på arabisk utenfor.

Jada, her er vi framme ved Dødehavet.

Gunni poserer slik man alltid må på bilder fra dette havet.

På vei hjem fikk vi den lyse ideen å dra en snartur innom Jeriko. Jeg skulle kjøpe billig frukt og grønnsaker der samtidig som Besøket fra Norge skulle få muligheten til å si at de har vært i Jeriko. Vi hadde litt ekstra tid og svippet innom oasen...

Vi kjøpte det vi skulle, ønsket butikkmannen 'ramadan karim' og hastet hjemover, fordi jeg hadde et møte klokka 17 i Jerusalem. Det vil altså si kl. 16 palestinsk tid, for de ligger fortsatt en time bak israelsk tid.

Vi kom til checkpointen og alt var normalt (en kø på 15 biler kanskje).

Legg merke til skiltet på denne bilen!!!

Plutselig begynte et par bilder å snike og lage flere filer. I løpet av null komma niks tenkte alle at de skulle gjøre det samme, og i løpet av et minutt bestod køen av 5 filer der kun den sterkestes rett gjaldt. Motsatt kjørebane ble også blokkert av disse køene, og de som kom i motgående retning måtte finne andre veier å kjøre på:

Ann Iren satt foran, klar med penn og papir hvis noen skulle skrape oss opp, men vi fikk heldigvis ikke bruk for dette. Etter nesten halvannen time kom vi oss gjennom (etter diverse smisking med sjåfører rundt oss som lot oss legge oss foran dem). Det må sies at dette var bare et par timer før dagens ramadan skulle brytes, og at det nok forverret stemningen betraktelig.

Turen var nok ikke verdt de billige grønnsakene og frukten, men Ann Iren og Gunnbjørg synes det var verdt det for en helt utrolig kaotisk kø - opplevelse. Og nå ble det jo et helt kapittel på bloggen også, så da var det kanskje ok... Men tror jeg skal tenke meg om to ganger før jeg tar en 'snartur' innom Jeriko igjen.

OPCY i aksjon!!!

Endelig var dagen her da Silje og jeg skulle få bli med på OPCY sin spesialitet,

nemlig barneprogrammet.

Dette har vi lest mange rapporter og planer om,

og vi gledet oss til å være med 'live' også.

Torleif Elgvin ble også med ut på eventyret.

Første stopp var kontoret vårt i Ram

(som nevnt tidligere i bloggen har vi et kontor på hver side av muren...).

Her plukket vi opp alt utstyret for dagen

pluss vårt siste team medlem, som ikke har innreisetillatelse til Jerusalem.

Gull å være på team med palestinere,

de har sansen for fellesskap og å kose seg.

Her serveres det sterk arabisk kaffe i team-vanen, fra bakerste rad.

To timer senere ankom vi denne offentlige jenteskolen i Jenin.

Det er fjerde gang OPCY er her, og det tilsier at de/vi kjører program nummer fire.

Da er det bare å laste ut og rigge opp.

Kanskje jeg fant meg selv i dag? Jeg debuterte iallefall som klovn i rødt her...

Til å være første gang, klaret Silje og jeg oss overraskende bra på teamdansen, synes jeg.

Disse barna er tydelig ikke bortskjemte på underholdning! Alle kjempet for å få en plass så de kunne se scenen. Under dette innslaget,

startet plutselig bønnen fra moskeene, og rektor ropte ut fra høyttalerene at musikken måtte stanse umiddelbart. Fem minutter senere var bønnen over, og vi kunne starte igjen - etter at jentene også hadde sagt frem en bønn i kor.

Barbie med hijab - ransel...



En blind mann på dukketeateret er takknemlig for at han kan gå og at armene fungerer. Her i dialog med Marwan, en misfornøyd liten palestinsk gutt som synes at alt er vaskelig.

Teamets proffe skuespiller med dype tanker om fremgangen på programmet...

Etter programmet var barna generelt sett veldig kontaktsøkende og ville svært gjerne praktisere de få engelske frasene de hadde lært. 'What's your name???'...

Om vi andre var populære og måtte love å komme tilbake,

var Torleif som en magnet på disse små jentene,
som nesten ikke ville la ham dra igjen.

På grunn av Ramadan, kunne vi ikke spise noe sted på veien. Dermed måtte vi spise i bilen. Her ryddes og sopes bilen før vi avslutter dagen. I morgen er det ny tur med ren bil, forhåpentligvis nykokt kaffe igjen og nye barn.

Jerusalem skriver historie på nytt! (ja, glimrende observert, jeg har endelig fått norsk tastatur!!! Føles utrolig digg, selv om jeg nå har blitt så vant til å skrive uten æøå at jeg til stadighet skriver dobbel a eller ae osv. helt autumatisk. Men venner meg nok snart tilbake til luksusen av å ha tastaturet til morsmålet). Jeg betrakter det ikke som historisk at jeg har norsk tastatur igjen, men derimot: Jeg fikk min første parkeringsbot i Jerusalem i dag. Håper det blir den siste, men det er kanskje litt vel optimistisk å håpe på det... Her er min grå bil med bota på ruta... den lyder på 100 shekel - ca. 150 kr. Bedre enn bøter i Oslo, men allikevel ingenting å trakte etter.

Til fots fra Darfur til Tel Aviv

Menigheten i Tel Aviv serverte fantastisk mat etter moetet

Tagging paa muren utenfor menigheten i Tel Aviv

Dere tror kanskje jeg har gaatt i surr og blander land og flyktninger naa? Nei, jeg har verken solstikk eller nostalgiske tilbakeblikk paa praksisen min i Sudan i 2005... Det er faktisk saann at ca. 8000 sudanesiske flyktninger har kommet over til Israel. Man vet ikke noyaktig tall paa disse, men ca. 2500 regnes aa vaere i Tel Aviv.

De fleste av disse har gaatt til fots, helt fra Darfur eller Sor - Sudan. De kommer via Egypt, flere av dem er syke, har sett familiemedlemmer blitt myrdet eller de har blitt voldtatt. Sudaneserne blir ogsaa forfulgt i Egypt, og labber videre til Israel.

I begynnelsen ble alle satt rett i fengsel. En israelsk mann synes synd paa dem og spurte om han kunne ta med noen til dem. Han var meget overrasket da de svarte at alt de oensket seg var bibler. Slik ble det israelske bibelselskapet involvert og fikk mulighet til aa gi ut mange, mange bibler paa arabisk, engelsk, nubaspraaket og paa dinka (som er den stoerste stammen i Sor-Sudan.

Naa blir ikke flyktningene satt i fengsel mer, og de faar lov til aa jobbe paa hoteller. I gaar fikk jeg overvaere et moete der flyktningene ble introdusert til en messiansk menighet i Tel Aviv. Noen av dem har ogsaa dannet en egen sudanesisk menighet.

Etter moetet hadde BSI (det israelske bibelselskapet) skaffet en del mat som ble delt ut. Da tid for dette kom hadde jeg imidlertid dratt tilbake til Jerusalem, saa fikk ingen bilder av det... Men det kommer en annen gang. BSI har matutdeling med jevne mellomrom.

En liten kafeteria for reisende i noed.

Dette bildet er en uke gammelt, men maa ha det paa bloggen fordi jeg liker det saa godt... Den er nok stengt naa som det er Ramadan, mon tro hva eieren skal leve av i en maaned fremover da?!?

Vaart nye arnested for mye god jobbing

I gaar flyttet vi inn paa vaart nye kontor.

Jeg er superfornoyd, har aldri hatt et saa fint kontor

i hele mitt liv.