Nablus, en litt absurd dag...

Olsen, den danske presten, flytter fra Jerusalem nå straks - etter fire år her. Han har aldri vært i Nablus før, så vi arrangerte en tur dit... (bilen skaffer meg mange venner :-). Maria, Anne Grethe og Lisa var også med ut på eventyr. 

Bilen slapp ikke inn, siden den har israelske skilter. Dette har aldri skjedd meg før, og bilen har vært stort sett overalt... soldatene sa at biler med israelske skilter bare slipper inn på lørdager. Jeg sa at jeg var jo her på fredag... men de sa at det var nok ikke mulig. Jo, sa jeg. Men det hjalp ikke. Etter et par forsøk til gav vi opp og parkerte bilen ved grensen. 

Nablus har strenge checkpointer ved alle utgangene. Den er kjent for mye politisk aktivitet. 

Nablus sentrum

Nablus er også nasjonalt kjent for sin knafe, søt kake med ost inni og sukkersaus oppå (men skandinaver sier nesten konsekvent nei til ekstra sukker, kaken er i utgangspunktet utrolig søt!)

Man ser fort at Nablus er en politsk by. Her står det: 'The right to return is an indivitdual and collective right, a historical and political right'. Dette henviser til flyktningene fra 48 og 67 sin rett til å returnere til der de flyktet fra i det som er Israel nå. Dette kalles 'the right to return' og er en floskel i alle fredsforhandlinger. 

Vi ble fortalt at dette er palestinas eneste sirkusskole. Jeg synes det var morsomt at den var plassert midt inne i den politiske smørja... 

Jeg hadde møtt Ingrid i Jerusalem. Hun bor og jobber i Nablus i 6 uker, i en organisasjon som heter Project Hope. De driver mye med engelsk- og franskundervisning. Hun stortrives. Vi besøkte lokalene deres, og det virket som et veldig trivelig sted. Bortsett fra dem og det franske instituttet, er det svært få utlendinger i byen. Ingrid var kjempesnill og viste oss rundt. 

På toppen av fjellet ligger landsbyen til Samaritanerne. De har arabisk som morsmål, men er en slags jøder og ber på hebraisk. 

Utsikt fra Samaritanerlandsbyen og ned til Nablus. 

Her har samaritanerne en berømt, spesiell offerseremoni av lam hver Pesach (påske). 

Her er vi på vei ut av samaritanerlandsbyen og skal gå tilbake til Nablus, ned fra fjellet. Dette skiltet sier at vi er på vei inn i område A. Siden Osloavtalen er hele Vestbredden delt inn i områdene A, B og C. Område A har palestinsk selvstyre, og det er ulovlig for jøder å reise inn der, for den israelske hæren tar ikke ansvar for deres sikkerhet i område A. 

På vei ned fra fjellet møtte vi disse to sjarmørene (tre inkludert eselet). Barn og voksne langt veien ropte gjerne de engelske ordene de kunne: 'How are you' eller 'what's your name'? Tydelig at det ikke er så mange utlendinger i området... Vi var alle enige om at folka i Nablus virket ekstremt hyggelige og imøtekommende. Og vi merket oss at selgere tok et nei for et nei. I Jerusalem er de mye mer vant til turister, og dermed langt mer pågående. 

Vi gikk gjennom Gamlebyen. Den var kjempefin. Det var bemerkelsesverdig mange bilder av såkalte martyrer,  i rammer og plassert på strategiske steder. Dette bekrefter bildet av at Nablus er en by med mye politisk aktivitet. 

Ingrid fortalte at de har to tyrkiske bad. Damenes dag er tirsdag, ellers er de kun for menn. 'Det nye' badet er 500 år gammelt, 'det gamle' er over 2000 år gammelt. Nablus er ekstremt rikt på historie!!! 

Vi kjøpte oss lunch på forskjellige lokale steder og satte oss i en rundkjøring for å spise. Plutselig hørte vi mye bråk og krangling rett ved rundkjøringen. Vi gikk for å se hva det var og så at politi slåss med noen folk om våpen. Greit å holde lav profil, tenkte vi, men fortsatte å spise. Plutselig begynte folk å løpe gjennom rundkjøringen og forbi oss. Vi tok også beina fatt og spurtet avgårde. Her er vi på den andre siden av veien, litt lenger unna bråket...  

Vi satte oss på en benk i nærheten og spiste ferdig. Vi hørte et skudd, men håpet at ingen var skadet, for vi hørte ingen påfølgende ambulanse. I dette landet glemmer man fort, og 5 minutter etter skuddet sa Anne Grethe: 'Det er så god stemning her i Nablus!'.

Vi begynte å fantasere om å spise smoothie til dessert, og gikk over til et sted vi kunne ordne det... og der møtte vi en kjempekul selger: 

Her er vi på vei inn i kirken med Jakob's brønn. Den var utrolig vakker, en av de vakreste jeg har sett her i landet. Synd den er så lite besøkt i forhold til alle de andre turistkirkene. 

Deretter bar ferden til Josef's grav. Her er den: 

Jeg må innrømme at den ligner mest på en søppelfylling. Taket var sprengt istykker i begynnelsen av intifadaen, og den var skikkelig shabby. 

På veg ned dit kom det barn og kastet stein på oss. Jepp! Jeg hørte i ettertid at det kun er ekstreme bosettere som kommer til Josef's grav, for å provosere, og at palestinere heller ikke går dit. Det var sikkert derfor vi ble kastet stein på. Vi fikk en liten venn, blant barna. Han het Muhammed og snakket godt engelsk selv om han sikkert ikke var mer enn 10 år. Han sa at hvis de andre barna kastet mer stein på oss, skulle han banke dem. 

Det var en veldig hyggelig og hjelpsom vakt ved graven. I bakgrunnen ser dere Muhammed og de andre barna. Vår lille venn skaffet oss en taxi tilbake til checkpointen derifra, og da vi dro, løp alle barna etter bilen og vinket (istedet for å kaste stein). Muhammed fikk en penn (Fra Gunstein Gjetmundsen's firma) og en halv plate med tyggiser. Han var nesten i ekstase, så glad var han. 

Checkpointen for å komme ut av Nablus. De har 2 køer for menn og en kø for damer/handicappede og turister. 

Det er jo veldig mange checkpointer og barrierer på Vestbredden. Her er vi på vei inn til Israel, og vi satt fast en stund på Qalandia checkpoingen - checkpoint nummer fem fra Nablus. Qalandia er kjent for å være en av de aller verste i landet. Vi kunne kjørt en bosetter checkpoint som går veldig kjapt, men jeg hadde lovt Silje å gi passasjerene en skikkelig innføring i checkpointer, og da måtte jeg jo ta dem gjennom Palestinerne sin checkpoint. Ikke alle var like fornøyde med det etter en lang dag, men... skal det være så skal det være. 

Checkpoint i solnedgang... God Pinse, Norge! (vi har ikke pinse enda, tror det er neste helg.. Vi hadde akkurat Kristi Himmelfartsdag igår...)

PBS-nytt

For dere som ikke er så kjent med forkortelsen, kan jeg informere om at PBS står for 'Palestinian Bible Society'. I Palestinsk kultur (egentlig Midtøsten kulturer generelt) står familien veldig sterkt, og PBS er intet unntak. Det skjer det stadig ting på familiefronten... forlovelser, bryllup, fødsler... (jeg har ikke bidratt til statistikken på noen som helst måte foreløpig...).

Mange av mine blogglesere har fulgt Karin Riska før meg. Hun fortalte mye om Gazateamet. Rana (søster til Rami Ayyad som ble myrdet) og hennes mann William fikk ei lita jente på torsdag. Og det som er ganske gøy er at de har kalt henne Karin! Jeg har ingen bilder av henne enda, men det får bli en gang senere. 

PBS har en artig tradisjon på at når noe av dette skjer, drar så mange som mulig fra organisasjonen på besøk til dem det gjelder. Fredag var vi en gjeng på ca. 12 stykker som tok ut på tur. 

Her er Rania og Nourel, sjefens lille hjerteknuser, på checkpointen på vei inn til Nablus. Denne byen er ikke så lett tilgjengelig - med tøffe checkpointer i alle inngangene til byen, og jeg har bare vært der en gang før - i 2000. Det kommer nok mer om Nablus senere, for i morgen skal vi på orntlig tur dit... og se på severdighetene og sånn. Byen ligger ca. en time - halvannen fra Jerusalem. 

Her er vi hos Gabi og Manal. De giftet seg i oktober. Hun fortalte meg at de møttes i juli og giftet seg tre måneder senere. Når du treffer den du vil ha, er det jo ingen vits i å vente, mente hun... Jeg påstod at jeg nok kommer til å bruke lenger tid enn det fra jeg treffer mannen til vi er gift, men hun svarte med at det får jeg vente å se. Hun var ikke så sikker på det, og jeg gadd ikke å argumentere videre. 

Så bar det videre til Ramallah, der Ahmed bor. Ramallah er nesten en time fra Nablus. Ahmed fikk sønn nummer to i desember. Vi ble servert utrolig deilig middag (som de kaller lunch her - frokost er klokka 11, lunch er alt fra 3 - 5). Vi sitter og kikker... kanskje det er barnet... eller maten. Alt var i den retningen. 

Og på bildet under her har vi noen av gutta boys + Nourel. Jeg har lagt merke til at palestinere er utrolig glade i barn. Når det er barn tilstede får de ofte all oppmerksomheten. Så er de utrolig søte også, da :-). 

Vi er bare ca. 35 ansatte, men jeg vet allerede om 2 gravide + Rana som akkurat fødte, og to som gifter seg, en i mai og en i juni. Også har vi en som er forlovet men som kommer til å gifte seg i USA (så da drar vi ikke på besøk). Dessuten var det et skikkelig baby boom for et drøyt år siden (ca. 4 barn), og det er ikke så usannsylig at noen kanskje begynner på ny runde snart. Det er bare mine spekulasjoner, da. Men det er jo bare koselig å ha en god anledning til å reise rundt på besøk til alle sammen. 

Ja, selvmordbombene har minket drastisk, men...

Her er et kart over muren/sikkerhetsgjerdet/skammens mur... Kjært barn har mange navn, men dette er egentlig ikke et veldig kjært barn for så mange tror jeg. Den har bidratt til å senke selvmordsangrepene med 90 % - det tror jeg er sant. Samtidig bidrar den til ekstremt mye daglig frustrasjon og begrensning av livet til mange uskyldige mennesker hver eneste dag, og personlig er jeg redd for at det blir som en trykkoker som en dag vil eksplodere. Mange som før ikke hadde så sterk opposisjon mot Israel har det nå, for de har mistet så mye personlig frihet og muligheter. Ei israelsk venninne sa også til meg at da muren ble bygget, var det som at det samtidig ble bygget en usynlig mur i hjertene deres (israelerne); hun føler at avstanden mellom henne og 'dem' er langt større nå som muren er der. 

Jeg har noen kjempegode venner i Betlehem, en av dem har jeg kjent i 11 år, siden jeg kom for første gang i 1998. Han har til og med besøkt meg i Norge. Vi er en liten gjeng som pleier å treffes med jevne mellomrom, dvs. vi drar inn til Betlehem og griller eller finner på noe annet gøy. 

Disse vennene er kristne palestinere. De har ikke lov til å komme ut inn i Israel/Jerusalem annet enn når de får tillatelse, som kirken søker om, i en måned rundt jul og rundt påske. Dette er allikevel bra, for muslimer får aldri slike tillatelser. Mange har ikke vært i Jerusalem på årevis, fra den gangen situasjonen var mye mindre anspent. Situasjonen er dramatisk forandret fra da jeg kom i 1998, da var grensen forholdsvis åpen, vi kunne kjøre samme taxi helt fra Jerusalem til Betlehem og jeg kunne treffe venner fra Betlehem (kristne og muslimer) i Jerusalem.

 Situasjonen ble gradvis forverret fram til jeg dra i 2001, men det var et sjokk å komme tilbake i 2006 og se muren foran meg, tvers over den gamle hovedgata inn i Betlehem. 

I går var den siste dagen av tillatelsen til vennene våre i Betlehem til å komme til Jerusalem, og vi arrangerte en grillfest. Vi hadde en utrolig koselig kveld, med god mat og arabisk kaffe... praten gikk i ett og vi bare KOOOSTE oss. De hadde jobbet hardt for å få fri den siste kvelden de kunne reise til Jerusalem, de får nesten en klausdrofobik følelse av å være der inne iblant. 

Plutselig hørte jeg at samtalene var gått inn på 'hvilken ID-type har du???'. De kan ha så mange forskjellige - Jordansk, Jerusalem, Israelsk Araber, Palestinsk... Moren til han ene ble ved en feil da hun ble født registrert som muslimsk katolikk (en selvmotsigelse - ja). Dette har hun aldri klart å forandre på, så hun får aldri tillatelse til å reise til Jerusalem. Hennes datter er gift med en israelsk araber og har bodd i Jerusalem i 8 år. Hun får ikke israelsk ID, og må fornye sin oppholdstillatelse hver 6 mnd. Men denne tillatelsen gir henne ikke lov til å kjøre bil i Jerusalem eller til å fly fra Tel Aviv. Hun må fortsatt fly fra Jordan. Mannen kan ikke flytte til Vestbredden, da mister han sine israelske ID papirer og kommer seg ikke ut av Vestbredden igjen. Komplisert! 

Våre venners påske - tillatelse gikk ut ved midnatt, så vi sørget for å reise i god tid til grensen. Det var rart å slippe dem av der og vite at neste gang vi ser dem i Jerusalem er til jul. Muren der vi slapp dem av ser virkelig ut som et fengsel, og de sier at de ofte føler at det er det det er. 

Vi kan dra helt fritt inn og ut og besøke dem så mye vi vil der inne. Men det slår meg gang på gang hvor urettferdig det egentlig er. Her kommer jeg fra Norge og har alle rettigheter. Deres familier har bodd her i utallige generasjoner, og de må gjennom en kjempeprosess for i det hele tatt å komme seg til Jerusalem (hvis de er så heldige å få muligheten til å komme dit i det hele tatt). Så da får vi si 'på gjensyn' i Jerusalem til jul :-)

To gode og en dårlig nyhet

Skal vi ta den gode eller den dårlige først??? Den dårlige tror jeg. Så venter desserten til etterpå. 

- Jeg var på en check up på Hadassa sykehuset i morges (etter en whiplasskade for 12 dager siden - se blogginlegg nedenfor), og jeg ble 50 % sykemeldt i to uker. Dette er første gang jeg har fått sykemelding av lege, og det føles veldig rart! Allikevel godt å få tid til å sove mye og ikke trenge å presse meg selv så mye i jobben. Håper at ting går seg til og at alt er normalt om et par uker. 

- De gode nyhetene er:

1 - Det er ingen ortopediske skader i meg. Dessuten hadde jeg en hyggelig og dyktig russisk lege som tok seg tid til å skrive alle papirene både på hebraisk og engelsk. 

2 - Jeg tok bilen på verksted igjen etter kontrollen (ja, det er kanskje på tide å skifte den ut snart, men nå når jeg kjenner mange på verkstedet fordi jeg har vært der så mye, er tanken på å ikke komme dit regelmessig for å reparere bilen mer nesten trist). Jeg blir så glad hver gang jeg støter på god service her i Israel. Det har forbedret seg drastisk siden jeg bodde her 1998 - 2001 (må være inflytelsen fra amerikanske jøder), men det er allikevel altfor ofte elendig service (med direkte frekke byråkrater osv - her om dagen slang sykehusdama på røret da jeg skulle bestille time, fordi hun ble så irritert for at jeg bare antok at hun snakket engelsk, og da hadde jeg sittet mer enn 20 minutter i telefonkø før de tok telefonen! Da jeg kom fram igjen etter nye 20 minutter i kø, viste det seg at hun snakker jo engelsk... men da husket jeg å spørre henne først, og da fikk jeg den goodwillen jeg trengte).

Iallefall har verkstedet utviklet seg til et sted det virkelig er hyggelig å komme til! :-). Den gode nyheten er at de reparerte bilen gratis igjen.

Pave Benedice XVI kom fra Jordan igår, på dette bildet tar Netanyahu og Peres imot ham på flyplassen i Tel Aviv. Jeg har dessverre ikke tatt dette bildet selv... i likhet med de fleste av bloggens lesere må jeg få all info om pavebesøket fra media. Han er ikke akkurat lett tilgjengelig, det er et sted mellom 60000 - 80000 sikkerhetsfolk involvert i det 4 dager lange besøket! 

Det sies at det er så og si umulig å ferdes i Jerusalem sentrum når han er her. Skolene har tatt tre dager fri, fordi det kan bli veldig vanskelig å få barna til og fra, jeg lager ingen avtaler som innebærer å reise gjennom sentrum, eller å oppholde seg i sentrum, og de fra Betlehem regner ikke med å komme ut så lett (kristne som hadde en måned's tillatelse til å komme ut av Vestbredden i anledning påske, har tillatelse som går ut 15.mai, dvs. fredag. Kan bli vanskelig å 'utnytte' de siste dagene :-) I morgen er paven i Betlehem, i fødselskirken, så da blir litt av presset tatt av Jerusalem. 

Besøket er kontroversielt ettersom paven har fornærmet både muslimer og jøder siden han fikk tittelen sin, men det er media full av, så jeg trenger ikke utdype det på bloggen. 

En god nyhet: Silje hjalp oss i Jeriko i forrige uke, og hun kommer til å være mer der fremover. Her lærer hun noen av barna i Jeriko 'Hode, skulder, kne og tå...' (på engelsk). På kort tid lærte barna ganske mange engelske ord pluss at de hadde det gøy. 

Nakken. Ikke så bra som jeg hadde håpet. Har ny undersøkelse på sykehuset på torsdag (oubs, håper ikke det er sperret av pga. paven! Han bor rett i nærheten der!!!), og da får jeg se hva som skjer.

Frisørtime i Jerusalem

Ok, jeg går sjelden til frisør, og det er kanskje noe av grunnen til at jeg skriver om det på bloggen hver gang det skjer, men det er også fordi jeg synes at det er en opplevelse å være hos frisøren her. Jeg koser meg! 

Søndag var jeg altså tilbake, på samme sted som jeg var på bursdagen min i januar - i gamlebyen. Det var på tide å fornye stripene i håret, pluss å stusse det (sist fikk jeg så mye kjeft for at jeg ikke hadde klippet meg på 6 mnd!!!). 

De to første tingene som slo meg, som sist, er at idet jeg kommer inn døren, blir jeg møtt av karismatisk lovsangsmusikk fra 80- og 90 tallet. Det ljomer i hele salongen: 'God is good all the time' og 'Holy spirit, we need you...'. På et lite bord ved siden av inngangsdøren ligger det kristen litteratur, bibler og traktater (det samme opplevde jeg forresten en dag jeg skulle kjøpe schwaerma i gamlebyen, et bord med evangeliske traktater. Jeg tror det skal mye til før kristne frisører og restauranteiere i Oslo hadde gjort det samme!). Det jobber både muslimer og kristne hos frisøren, det er iallefall 2 - 3 ansatte med hijab, men de virker til å være helt inneforstått med den kristne profilen. 

Det andre som slo meg da jeg stakk hodet inn i salongen, var mengden av folk som var der. Alle frisørstolene (6 stk) var besatt, pluss alle ventestolene + ventesofaen. Jeg og min venninne hadde bestilt time, men det så ikke akkurat ut som at de stod og ventet på oss... Dette er tydeligvis et veldig populært sted! 

Det var bare å joine vente - gjengen, og jeg ble servert juice og arabisk kaffe. Endelig var det min tur til å sitte i frisørstolen. I motsetning til når jeg er hos frisøren i Norge, er det utrolig mange frisører oppi håret mitt i løpet av en time, og jeg bytter stol stadig vekk. En frisør tok striper i håret mitt, en annen vasket dem ut (ao, det gjorde vondt i nakken å ligge i sånn frisørvask!!!). Så satt jeg på en ventestol til jeg ble kalt opp til en annen vask (med en annen frisør) i andre etasje. Hun vasket håret med enda et annet middel. Ved siden av oss satt det to ansatte og krøllet løshår med krølletang. På rommet innenfor fikk min venninne trimmet øyebrynene med tråd, voks og pinsett, bleket ansiktshår og lagt negler.

Jeg kom ned igjen, og satt på en ventestol. En ansatt kom og gredde håret mitt. Så kom noen og vinket meg opp igjen, jeg gikk lydig opp trappen og der fikk håret en kur. Så ble jeg sendt ned igjen, og etter litt ventetid satt jeg i frisørstolen igjen. Denne gang skulle frisør nummer en klippe meg. For å lage 'etasjeklipp' måtte jeg ut av stolen, stå midt på gulvet under en lysekrone og la ham klippe. Morsom arabisk måte å klippe på. En ung gutt med helgejobb gikk rundt og feiet opp hår så snart det landet på gulvet. 

Noen kjøpte lunch til meg, og jeg rakk akkurat å sette tennene i schwarmaen før jeg ble henvist videre til neste stol, der en helt ny frisør med en assistent kom for å krølle håret mitt (mens jeg spiste maten min). De hadde tre krølltenger som de tilsammen krøllet hele håret mitt med. Til sist byttet jeg stol igjen, og enda en ny frisør (eieren av stedet) kom og satt opp håret mitt (jeg skulle på en fest på kvelden). Innen dette var det gått fire timer, og 80 talls lovsangen var byttet ut med arabisk lovsang. 

Uansett, en dag hos denne frisøren er en veldig hyggelig opplevelse. Nesten verdt å gå oftere til frisøren bare for å sitte å observere salongen en dag.. :-) 

Silje og Ingjerd slapper av og nyter livet

Merkelig nok, men man merker tydelig atmosfæreforskjell når man kommer ut av Jerusalem. Det er nesten som at byen har en usynelig spenning som vi først merker når vi er ute av byen og kroppen og tankene slapper merkelig godt av... Dette gjør at Silje og jeg prøver så godt vi kan å hoppe på alle muligheter til å komme oss ut av byen - om bare for noen timer.

Lørdag var vi på picnic på Karmelfjellet, med de israelske vennene mine som bloggleserne har blitt introdusert for mange ganger før.

Vi var ute på eventyr og kjørte av veien for å finne et øde sted å ha picnicen på. Det klarte vi, selv om bilveien til slutt bare var 50 meter fra der vi satt. Men sålenge vi ikke kunne se den, er det jo ikke så farlig...


Det var sabbat, og overalt på Karmelfjellet var det biler parkert av folk som skulle på tur. Været er perfekt nå, akkurat passe varmt.

Mange steder satt det druserdamer og solgte ferske druserbrød, men jeg tok ikke bilder av dem :-)

Jeg sier bare: Gitar, tepper, aviser, primus og kaffevann, potetgull og puter... og som vanelig en god diskusjon om politikk, som blir avsluttet før den blir for opphetet. Men det er veldig interessant å diskutere Midtøstenpolitikk med israelere, de kommer med mange andre tanker, aspekter og følelser rundt det hele enn det oss utlendinger har.

Dagen ble avsluttet her i en Middelhavslandsby som jeg ikke husker navnet på... vi skulle se solnedgangen, men det var overskyet.... Ja ja... Ser det deilig ut, eller??? Joda, det er ingen vits i å synes synd på meg fordi jeg bor i Midtøsten!!!

Dvs, vi TRODDE at cafeen ved havet var avslutningen på dagen.

Etter at jeg hadde satt av Silje ble jeg påkjørt bakfra av en lokal helt. Her er jeg på Hadassa sykehuset, på akutten. Jeg ble fortalt at jeg har whiplash, så jeg er fortsatt hjemme og slapper av og holder nakken i ro. Det går overraskende bra, da, så jeg har nok ikke noe hardt tilfelle av det... Det blir ny oppfølging på Hadassa om en uke. Jeg håper på/regner med at jeg ikke trenger noe videre fysioterapi for dette...

Dagen tok altså en litt uant retning. Men det å være fleksibel og alltid forvente en overraskelse eller fem er jo en del av det normale her nede... Så lørdag var altså intet unntak :-) Alt i alt var det uansett en utrolig deilig dag!