Nostalgi

Hjemme på gården i Råde er det nå potetsesong (den er vel kanskje snart over?!?) og her er det full olivensesong (den er på langt nær over). Overalt på Vestbredden ser vi olivenplukkere på åkrene langs veiene og siden jeg har vokst opp på en gård og jobbet med innhøsting hvert år sålenge jeg bodde der, blir jeg unektelig litt nostalgisk av å se alle de som er ute og gjør en innsats. Jeg får forhåpentligvis en dag i en olivenåker snart, gleder meg til litt orntlig gårdsarbeid igjen, frisk luft og å bli orntlig støl i hele kroppen :-)

Oliven er et utrolig viktig produkt her. Man bruker veden til å lage souvernirer av, eller til brensel og kull. Av oliven presses det masse masse olje, eller man selger dem for å spises direkte i mat. Jammi! Det sies at man må spise 20 oliven før man begynner å like dem. Jeg har sikkert spist flere hundre, og først nå begynner jeg å få sansen.

Sukot (løvhyttefesten til jødene) sluttet i går. Denne faller sammen med olivenhøsten, og det er et problem på Vestbredden at israelske bosettere kommer og forstyrrer og trakasserer de som høster på åkrene. Se ha aretz artikkel her

Eksotiske kjørenormer.

Siden ankomst for snart to måneder siden har jeg vært ivrig student av kjørevaner og kjørenormer her. Dette har vært en viktig del av hverdagen siden jeg kjører selv og dermed må finne ut hvordan jeg så effektivt og skadefritt som mulig skal komme meg fra A til B. Men selv ikke når det gjelder trafikk, holder det å forholde seg til en kultur.
I går kjørte jeg en tur til Bir Zeit utenfor Ramallah, og det slo meg at på mange måter fungerer trafikken på Vestbredden ganske så annerledes enn inne i Israel. La meg forklare: Først litt om israelsk kjørestil, som jeg har øvd på nå i noen uker:

- Den sterkestes rett rår. Det gjelder å ikke nøle, for da vil noen alltid smette foran i køen (og i Jerusalem er det UTROLIG ofte kø - eller omkjøring på trange veier pga. veibygging). Uansett, man må alltid være veldig på hugget hvis man vil komme seg noen vei.
- For å forhindre at andre sniker i køen, kjører man veldig nærme bilen foran.
- Plutselig går to felt over i ett felt, uten forvarsel. Dette kan gjerne skje rett etter et lyskryss.
- Apropo lyskryss, når lyset blir gult (på vei til grønt), begynner bilen bak gjerne å tute allerede når lyset er gult.
- I hvert kryss står det skilt som forbyr u-sving, men det skjer hele tiden allikevel.
- Jeg har inntrykk av at det er liten bruk av speil og sjekking av blindsoner (dette gjelder også i palestinske områder). Selv om det går i 100 på motorveien, kan hvem som helst brått vrenge ut og legge seg rett foran meg. Det gjelder å ha kroppen full av koffein før kjøreturen så oppmerksomheten er på topp.
- Det kan høres komplisert ut. Men i Midtøsten har de en gest som betyr 'vent', nemlig at man samler alle 5 fingertuppene på en hånd sammen og viser dette til den du kommuniserer med. Hvis man gjør dette i trafikken er det helt magisk. De venter faktisk og lar deg slippe forbi (med mindre de later som at de ikke ser det). På samme måte, hvis noen gjør det til meg, slipper jeg dem forbi.
- Hvis man gjør noe feil i trafikken, blir man gjerne skjelt ut av bilistene rundt, jeg har blitt fortalt noen ganger at det er fint at jeg ikke forstår hebraisk...

Så var jeg altså på tur innover på Vestbredden. Veiene til Bir Zeit er ganske utelukkende palestinske veier, ikke israelske veier som går til bosettinger osv (der gjelder ikke det følgende).

For det første tror jeg ikke at jeg så et eneste skilt etter at jeg dro fra checkpointen, der det var et skilt til Jerusalem. Turen til Bir Zeit tok ca. 45 minutter, og jeg måtte navigere etter et rødt reklameskilt osv (hvis det taes bort, kommer jeg aldri til å finne veien tilbake). Heldigvis hadde jeg passasjerer som kunne veien, for det meste.

Jeg startet i min fint innøvde, israelske, litt pågående kjørestil... Allerede ved checkpointen kom det en minibuss fra siden og skulle akkurat til å smadre meg da jeg hogg i bremsene. Da skjønte jeg at her finnes det ingen forkjørsvei...

Turen fortsatte... jeg var litt skjelven etter minibussen, men fortsatte som vanlig - på en to felts vei. Snart kom det en bil fra høyre. Den stoppet ikke for å se om det var andre biler på veien før den var halvveis inn i gata. Jeg hogg i bremsene igjen... og fortsatte videre, men denne gang i feltet nærmest midtrabatten for å unngå samme problemstilling igjen. Det var jeg glad for flere ganger...

Jeg skjønte rett og slett at jeg måtte slakke ned farten betraktelig. Plutselig gikk folk over gata, eller en bildør på en parkert bil langs veien ble plutselig åpnet. 'Her er det best å ta seg GOOOD tid', tenkte jeg. Jeg kom meg gjennom Ramallah (puh!!!) og la i vei ut mot Bir Zeit. Veien er ganske bred, men den har ingen midtstripe eller noen som helst markering av hvilket felt som er hvor. Oftest kjører man lengt ut til hver side, og midtfeltet er et slags felt der man kjører forbi. Problemet er at dette gjelder fra begge kjøreretninger (samme felt altså), så det virker litt risky på meg...

Dessuten kan man fort støte borti hull i veien. Og jo lenger langs kanten man kjører, jo større er sjansen for å plutselig BAM!!! kjøre oppi et sånt... og det er ikke bra for bilen. Mange hensyn å ta! I tillegg var veien ut til Bir Zeit full av fartsdumper, regelmessig. Jeg tror jeg aldri har giret så mye i hele mitt liv som på den turen... biler som kommer fra siden, folk i gaten, fartsdumper...

Det gikk bra, da. Og bilen min har ikke flere riper i lakken enn den hadde da gårsdagen begynte. Denne ripa kom forresten da bilen en dag stod parkert utenfor jobben. Da vi skulle gå for dagen, var flere biler på rad ripet opp langs siden. Må ha gått ganske heftig for seg for den sjåføren (som selvsagt aldri har latt høre fra seg). Til slutt må jeg nevne at bilistene i Ramallah og omegn var usedvanlig hyggelige og høflige i trafikken.

Når folk sier at trafikken her er grusom, pleier jeg alltid å si at jeg ikke synes at den er så ille som ryktet skal ha det til. Etter i går skal jeg imidlertid ta den holdningen opp til nærmere vurdering...

Ditt og datt

Jeg kunne benyttet anledningen til å skrive om Løvhyttefesten som er denne uka, om alle hyttene av palmegrener som er bygget i nabolaget mitt og om en stor fest vi var på mandag kveld ved dødehavet, sammen med over 7000 andre (noen sier nærmere 10 000). MEN altfor mange av de siste innleggene mine her handler om høytider. Derfor skal jeg fortelle helt andre ting fra uka som har gått.

I går var det plutselig streik på den skolen vi skulle til, så vi fikk en øvingsdag istedet. Her er Marwan i midten. Han er hovedperson i alle programmene. Han er en liten palestinsk gutt (hvor kom det blonde håret fra!??) som bor på Vestbredden. Silje og jeg lærer oss en sang som disse lysene synger. De er utrolig tunge å få til å bevege seg, dokketeater er litt mer komplisert enn det ser ut som!

Vi tok en dag i Jerusalem i helga, der vi pakket med oss turistguiden, gikk inn i lære-modus og vandret fullstendig inn i turistrollen - som vi ellers prøver å styre unna som best vi kan.

Det er mange turistting jeg aldri har fått med meg. Her er vi på David's tower. Mye å vite om steinene i Jerusalem som jeg ikke visste fra før... Hvor mye jeg fortsatt husker er jo en annen ting...

Lørdag dro vi til Taybeh, en liten kristen landsby på ca. 1000 menesker utenfor Ramallah. Deres spesialitet er ølproduksjon, av alle ting. Det er borgermesteren som eier fabrikken. De har en årlig festival der de markedsfører drikken sin, pluss at de har en scene med ulike kulturelle innslag - som dans eller musikk.

Samtidig benyttet de sjansen til å markedsføre lokale bedrifter - som honning, bivoks (da følte jeg meg veldig hjemme!), skulpturer av oliventre, olivenolje, diverse broderte ting og annet. Etterhvert kom det til og med et tysk hornorkester på scenen, og 17.mai stemningen var komplett.

Palestinsk folkedans... Jeg er superfachinert!

Stengt port i muren

God morgen, kjære venner.
I går kveld var Silje og jeg i Betlehem. Å komme seg hjem igjen skulle vise seg å være litt mer komplisert enn planlagt. Mer om det på Silje's blogg her . God helg!

Fra høytid til høytid

Dere som leser bloggen min må vel tro at her er alt bare ferie og helligdager hele tiden. Og faktisk, det føles virkelig som at vi går fra høytid til høytid... Men jeg har dessverre ikke fridager av den grunn... Gjør det bare enda mer komplisert å jobbe! Men ellers må jeg også si at jeg er litt fachinert. Skulle ikke trodd at jeg har vært her i 3 år før. Greia er at jeg har alltid jobbet blant palestinere og på de israelske helligdagene har jeg holdt meg langt inne på Vestbredden. Nå bor jeg imidlertid i en super-israelsk bydel, derfor er opplevelsen av disse høytidene helt nye for meg og da må jeg ha dem ut på bloggen :-)

Fra onsdag kveld til i går kveld var det Yom Kippur.

Det er, som noen sa - Hele Ramadan inn i ett døgn. Det er den helligste dagen i året, forsoningsdagen. Alle faster, veiene stenges, til og med TV og radio er dødt. Som en israeler sa til meg da jeg ønsket ham 'happy holiday': This is not really a holiday. We are fasting, and it is hard work!

Yom Kippur er en høytid der man kan ringe noen man har en brutt relasjon med, for å ta et skritt mot forsoning. Det er vakkert! Ifølge jødisk tradisjon har Gud tre åpne bøker denne dagen. Han skriver alles navn - en bok for de dårlige, en for de middels (der de fleste av oss havner, ifølge min forgjenger Karin), og en for de som er superbra.

Så onsdag kveld, da Yom Kippur hadde startet, måtte jeg ta beina fatt (bare sunt det, har blitt skikkelig lat etter at jeg kom hit). Det tok meg en time å gå over til French Hill - der Silje bor i en slags Skandinavisk koloni. Jeg labbet langs motorveien, med noen soldater som sperret veier, ambulanser og politibiler på patrulie som eneste selskap.

Her er et bilde fra da jeg var på vei tilbake onsdag morgen. Barna kan gå midt i veien, det er ingen biler som går. Helt utrolig! Jeg labbet langs motorveien igjen, og det var kanskje litt rart... For en offiser på patrulie stoppet og lurte på om alt var ok... Så flyttet han maskingeværet sitt som lå på setet ved siden av seg, ryddet plass til meg og kjørte meg det meste av veien hjem til meg. Jeg var veldig glad for å slippe en lang vandring langs den tomme motorveien. Så jeg kjørte faktisk bil på Yom Kippur allikevel... Men det var en militærbil.

Neste uke er løvhyttefesten. Puh! Men så er det ikke så mange flere høytider før jul. Muslimene har lille-id i begynnelsen av desember, men ellers er den lengste høytidsperioden snart over for denne gang.

Ett år siden Rami Ayyad ble myrdet

I dag er det nøyaktig ett år siden Rami Ayyad, som jobbet for Bibelselskapet i Gaza, ble funnet drept. Han ble kidnappet dagen før (6. oktober 2007), brutalt mishandlet og myrdet for sin tro. De som gjorde det er enda ikke identifisert og stilt for retten.

I dag hadde hele teamet en dags minnestund for Rami. Enken og barna som bor i Gaza fikk ikke tillatelse til å være sammen med oss, men vi snakket med dem på telefon. En av staben sa til enken, Pauline, at hun kunne ønske at vi også var like modige som Rami. Det var en trist, men samtidig fin samling. Det ble lansert en webside til minne om martyren, og livet hans. For dere som er interessert, kan dere klikke inn her. Hvis dere går inn der det står 'press', er det også linker til hva forskjellig media fortalte om saken for ett år siden.

Siste nytt i lokal krigføring

Israel har nå funnet opp et nytt 'våpen' mot palestinere. Les mer om stinkbomben her